"If you're never prepared to be wrong, you'll never come up with anything original"
Dette er hentet fra TED: Ideas worth spreading
Vi har kommet til den andre av de sju ferdighetene Tony Wagner mener at dagens unge trenger for å lykkes i fremtiden. Wagner kaller det "survival skills", jeg velger å kalle det sentrale ferdigheter for fremtiden.
2. Samarbeid gjennom nettverk og ledelse ved innflytelse
Flere aspekter ved moderne arbeidsliv bidrar til at det er annerledes å jobbe i team nå enn det var tidligere. For det første har teknologi og internett gjort det mulig å delta i team på tvers av geografiske begrensinger. Nå kan vi delta i virtuelle team der deltagerne fysisk kan befinne seg hvor som helst. Telefonkonferanser, nettmøter og andre typer digitale nettverk bidrar til at det er enkelt å samarbeide over avstand. Mange bedrifter benytter seg i utstrakt grad av slike ting allerede, og de etterspør ansatte som behersker samarbeid uten nærvær. Denne samarbeidsformen stiller store krav til deltagerne. Hvordan kan vi stole på noen vi aldri ser? Klarer vi å føle oss like forpliktet som på en tradisjonell arbeidsplass? Dette byr på store utfordringer både for arbeidsgivere og arbeidstakere. Kan skolen gjøre mer for å forberede elevene på en slik fremtid? Vi har jo stor grad av kontroll med elevenes tilstedeværelse. Vi fører fravær og gir anmerkninger ved forsentkomming. De kommer på skolen, logger seg på It's Learning og gjør oppgaver de like gjerne kunne ha gjort hjemmefra. Finnes det andre måter å øve opp en ansvarsfølelse på - mer gulrot, mindre pisk? Læreren kan vel av og til gjøre en like god jobb som veileder hjemmefra eller fra sitt kontor?
Vi har lenge hatt multikulturelle skoler i Norge. Mange elever kommer fra andre verdensdeler og har en annen kultur enn den norske som en del av sin identitet. Dette er en verdifull ressurs som vi bør utnytte bedre. Fokuset er i stor grad på at disse må tilpasse seg en norsk virkelighet - og det er utvilsomt både viktig og nødvendig - men de har nyttig lærdom å gi til sine etnisk norske klassekamerater. Det å forstå og akseptere andre kulturer enn sin egen vil være et fortrinn i et internasjonalt arbeidsliv. Dessuten er de fleste vestlige land i dag såpass multikulturelle at vi like gjerne kan snakke om et internasjonalt samfunnsliv. Samarbeidsevne og ikke minst evnen til å skaffe seg innflytelse gjennom nettverk vil være et viktig bidrag til å løse viktige og vanskelige problemsstillinger knyttet til ikke bare arbeidslivet, men også fremtiden generelt både miljømessig og politisk.
Ledelse gjennom kommando og kontroll er på vikende front. Mange selskap reduserer på antall ledere og overlater mer og mer av medbestemmelsesretten til ansatte som jobber i team. Dette er mange skoleungdommer helt uforberedte på. De har naive forestillinger om at de vil bli satt til oversiktlige oppgaver der "noen" har bestemt på forhånd hva de skal gjøre og hva resultatet skal bli. Når den oppgaven er løst vil de få en ny, og så videre. Slik vil det sjelden være. Ledelse gjennom innflytelse kan være en nøkkelfaktor for å få ting gjort i fremtiden både i samfunns- og arbeidsliv. Men for å lykkes med ledelse gjennom innflytelse kreves det svært gode evner til å forstå hva andre trenger fra deg. Du må vinne deres tillit, være en person de regner med at kan gjøre jobben. Denne tilliten må bygges opp gjensidig i gruppen. På den måten vil lærerens autoritet være avhengig av andre faktorer enn nå. Fagkunnskaper er alltid nyttige og viktige. Vi kan ikke lenger påberope oss å vite alle svar, men vi kan være den som sørger for at eleven finner veien til sine egne svar og muligheter. Vi kan klare det dersom eleven stoler på at våre råd er gode og velfunderte. Gode kommunikative egenskaper, evne til både å overraske, stille krav og følge opp vil vel være enda viktigere kvaliteter for en god lærer i morgendagens skole - eller?
Både lærere og elever står overfor store utfordringer her slik jeg ser det.
Kilde: Tony Wagner: The Global achievement Gap 2008
Foto: CC-lisensiert av Kowitz på Flickr
Jeg fikk mange hyggelige svar på min forespørsel om hjelp til å lage et opplegg om adaptasjon. Ett av tipsene er nå videreformidlet til elevene våre - de skal også lage en muntlig presentasjon av fordypningsoppgaven sin, og da vil det være spennende å se om noen kan gjøre noe annet enn å lage Power Point-presentasjoner. Derfor har jeg lagt ut tipset om å bruke Glogster på klassebloggen. Det er elever ved Katikati College som har laget disse. Det finnes naturligvis mange bøker om filmanalyse og adaptasjon. De to jeg fikk tips om var
Jakob Lothe: Fiksjon og film
Arne Engelstad: Fra bok til film: om adaptasjoner av litterære tekster
Jeg har ikke lest noen av dem, men Arne Engelstad har jeg hatt gleden av å høre flere ganger, og han kan sine ting.
Nettressurser er det også mange av, her er en oversikt over de jeg fikk tips om:
NDLA om film
Mediana.no om adaptasjon
Norsk filminstitutt
Læringsressurs om adaptasjon fra Masterpiece Theatre
Kortfilm av novellen "Der nede sørger de ikke" av Bjarte Breiteig (fra Surrogater)
Adaptasjon av "Det er din veg" av Olav H. Hauge (av Albertine Aaberge, Sogndal vgs)
Strindbergs "Ett halvt ark papper" (tekst) og film:
Takk til alle for verdifulle tips!
Men hva gjorde jeg da det kom til stykket i klasserommet den mandagen? Det endte med at jeg (igjen) hadde kommet for sent i gang med planleggingen, men heldigvis har jeg også veldig flinke kolleger her på skolen. Dermed kunne jeg lene meg på dem og bruke det samme opplegget som de gjorde i sine klasser. Vi tok utgangspunkt i Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg. Først så vi innledningen til filmen:
Elevene fikk deretter utdelt kapittel 1 og kapittel 8 av romanen. Dette leste vi gjennom sammen, og kommenterte friskt underveis. Så gikk de sammen i grupper på 4 og løste følgende oppgave:
Dere skal se nærmere på anslaget i filmen ”Mannen som elsket Yngve”. Ved å se på to tekstutdrag (kapittel 1 og 8) fra boka til Tore Renberg og anslaget i filmatiseringen av den, skal dere finne ut hva som er skjedd i adaptasjonen. Stikkord som dere bør ha med i analysen av anslaget:
· Forskjeller mellom bok og film. Hva er lagt til/trukket fra?
· Synsvinkel og andre virkemidler (som musikk)
· Om dere vet hva boka handler om, kan dere finne ut om anslaget passer til temaet i boka.
Det gikk ganske bra. Elevene leverte inn en side med kommentarer til likheter og forskjeller mellom filmen og boka. Begreper som fortetning og reduksjon i filmen kontra romanen ble brukt, og noen klarte å si noe om bruken av subjektivt kamera kontra synsvinkel. Vi brukte ca tre (skole)timer på denne oppgaven. Bare en elev hadde lest boka (!), ikke mange hadde sett filmen heller. Alt i alt var dette et opplegg som fungerte greit, men på ingen måte uttømmende i forhold til emnet. Med andre ord: En ganske vanlig arbeidsøkt i den norske skolen.
Men jeg gir meg ikke med dette. Jeg kommer til å vise flere eksempler på film/tekst og jobbe med analysen. Nå har jeg jo så mye bra å velge mellom!
Da jeg var i Seattle på SOF Summit i desember hørte jeg blant annet på Tony Wagner. Han har gitt ut en bok om de sju mest sentrale "overlevelsesferdighetene" som trengs i fremtidens arbeidsliv, The Global Achievement Gap. Den inneholder interessante betraktninger som, dersom vi er enige med Wagner, burde få konsekvenser for vår tenking omkring læring og skole. Utgangspunktet hans er at utdanningssystemet forbereder unge på gårdsdagens arbeidsmarked i det at de trenes i å pugge fakta fremfor å løse viktige problemstillinger. Fremtidens globale marked vil etterspørre andre kvaliteter ved sine arbeidstagere. Jeg har lyst til, gjennom en serie innlegg, å gå gjennom hans forslag til kritiske ferdigheter som vil være gode å ha med seg inn i arbeidslivet. De er ikke nødvendigvis nye, vi kjenner dem fra før, men det har ikke alltid vært fokusert på dette i skolen og undervisningen.
1. Den første ferdigheten: Kritisk tenkning og problemløsning
En av historiene han fortalte gjorde inntrykk på meg. Han fortalte om en gruppe nye studenter ved et amerikansk universitet, de skulle begynne å studere biologi. Professoren tok dem med seg inn på laboratoriet, organiserte dem i grupper og fordelte dem rundt mikroskopene. Deretter ble de bedt om å beskrive hva de så på objektglassene. Ingen kunne svare. Til slutt spurte den ene forsiktig: Unnskyld, men hva er det vi skal se etter, professor? De var så vant til at det bare fantes ett riktig svar, så de tok ingen sjanser. Trist. Hvordan kan man bli forsker dersom man bare ser etter svar som finnes fra før? Det er de nye svarene vi trenger.
Evnen til å stille gode spørsmål, tenke kritisk og løse komplekse problemstillinger er viktigere enn noen gang. Industrisamfunnets arbeidere er en saga blott. Vår tids arbeidskraft vil i stor grad jobbe i team med ansvar for selv å skape innholdet i en gitt problemstilling eller et mål. Hierarkiske strukturer viker for flatere, mer demokratiske. Hva betyr en slik innsikt for skolen? At vi må slutte å lære elevene puggestoff. De trenger trening i å løse komplekse problemstillinger, ikke å finne fem faktaspørsmål om Galdhøpiggen, som Arne Krokan med hell bruker som eksempel på det samme. Dagens og morgendagens arbeidstakere må sile gjennom en utrolig mengde informasjon til enhver tid og være i stand til å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Men hva vil det egentlig si å tenke kritisk? Her er ett forslag:
Taking issues and situations and problems and going to root components; understanding how the problem evolved - looking at it from a systemic perspective and not accepting things at face value. It also means being curious about why things are the way they are and being able to think about why something is important. [...] So we need to approach problems and challenges as learners as opposed to a knower. We need to be curious versus thinking 'I know the answer'.
(Annmarie Neal, vice president for Talent Management at Cisco Systems; Wagner: The Global Achievement Gap 2008, p. 16)
Vi har en lang tradisjon i skolen for å straffe annerledes tenkende. "Ja da, det er mange mulige tolkninger av denne novellen, men din er gal". Dersom du blir premiert i tretten år for å gjøre akkurat det læreren ber deg om, og ikke noe annet, så er det vanskelig å endre adferd som voksen. Men arbeidslivet trenger voksne som kan ta avgjørelser, tenke selv, finne løsninger på stedet. Det å kunne løse problemstillinger etterhvert som de dukker opp - sammen med andre - vil være en nøkkelferdighet å ha med seg inn i voksenlivet. Hvordan kan skolen møte denne utfordringen? Noen har foreslått å kaste ut bøkene fordi de ikke lærer oss å lære. Er dette veien å gå, eller finnes det andre måter?
1. Jeg har en mor som er født i Kina
2. Jeg har brukt dette blogginnlegget til å teste ut Scribefire for Mac
3. Jeg har vunnet en quiltekonkurranse (NQT i Odense 2000)
4. Jeg hadde en spesialavtale med biblioteket om å få låne så mange bøker jeg ville som barn selv om det egentlig var en begrensning på 2 bøker i uka
5. Jeg elsker sushi
6. Jeg er ikke glad i å gå på ski (der ble det endelig sagt)
7. Jeg drømmer fortsatt om å reise jorda rundt
I dag trenger jeg hjelp fra dere: Mange av elevene våre har valgt adaptasjon som tema for sin fordypningsoppgave. Dessverre tror jeg det er fordi de forestiller seg at det er enklere å lese en bok og se en film enn å lese flere bøker. Men en god besvarelse om adaptasjon er vanskelig å få til, og jeg lurer litt på hvordan jeg skal formidle det essensielle uten å ta fra dem motet helt. Dessuten savner jeg gode verktøy for å samle teori og eksempler i en og samme presentsajon. Jeg liker ikke å stå og fikle med dvd-spilleren, svitsje til PPT og tilbake igjen. I morgen bør jeg ha noe klart som kan vise gangen i en adaptasjonsanalyse så konkret som mulig. Noen tips? Finnes det til og med noen ferdige opplegg der ute?
"Det e mang slags kjærlighet," sang Jan Eggum på 80-tallet. "Mang slags kjærlighet e godt for deg og meg". Jeg er så enig. Altfor ofte setter vi trange rammer rundt både kjærlighet og annet viktig og lar resten være definert som "utenfor, galt, feil". Det er dumt av oss. Vi kan risikere å gå glipp av mye på den måten.
Jeg kom hjem ør i hodet i går etter å ha hatt elevsamtaler uavbrutt i tre timer. Men ørheten var god, jeg kjente meg usedvanlig motivert og fornøyd etter dagens innsats. Det er noe helt eget å få snakke med elevene en og en og høre hva de tenker på, få vite litt om hvordan de tenker på seg selv i forhold til norskfaget. Det som holdt tankespinningen gående utover kvelden var særlig det to elever sa. Den ene sa til meg at "jeg er ikke noe god til å skrive, jeg. Når jeg sitter på heldagsprøver går det aldri noe bra, jeg blir så sliten. Vanligvis skriver jeg litt og litt av gangen hjemme. Da går det bedre." Jeg ser at det stemmer. Denne eleven skriver for eksempel bedre på bloggen sin enn på heldagsprøver. Innholdet blir bra uansett, for det er en flink elev, dette, men språket blir mer uferdig, og resultatet blir gjerne en middels vurdering. Dette er altså en elev som liker å skrive, som er faglig motivert, pliktoppfyllende og ambisiøs. Hvordan kan det da være sånn at eleven bare oppnår middels resultater i faget? Det er noe galt et sted. Den andre eleven jeg tenker på fortalte at skriving av fortellinger var det som motiverte. Da kom språket også. Skriving av fagtekster er ikke like lett, ordene forsvinner ut av hodet. Senere samme kveld leste jeg det disse to gikk hjem og la ut på bloggene sine, og jeg kan ikke tro annet enn at dette var en konsekvens av det vi hadde snakket om. Den ene skrev innsiktsfullt om Virginia Woolf (vi snakket om Et eget rom i timen i går), den andre la ut første del av en dramatisk horror fiction med både godt driv og bra språk.
Vi har alle hørt om Ibsen som gjorde det så dårlig i norsk på skolen, og vi vet hvordan det gikk. Maken til feilvurdering fra skolens side kan det være vanskelig å finne. Ikke det at jeg tror jeg har dagens Ibsen mellom hendene, for det vet jeg ingenting om. Men jeg vet at jeg kan velge å løfte frem det disse to er gode til, eller jeg kan overse det.
Jeg tror det er definisjonen av god skrivekompetanse i skolen som ofte blir for trang. Vi terper på sjangre, språk og innhold. Det er ikke uvesentlig å kunne dette. Men hvis resultatet av undervisningen er at vi dreper fantasien, motivasjonen og skrivelysten, da har vi ikke oppnådd stort. Jeg velger å la disse to bruke bloggen sin som sitt fristed. Jeg tar sjansen på å la den kompetansen jeg ser at de har gi dem en mulighet til å korrigere vurderingene de får i de obligatoriske øvelsene i norskfaget. Hvis dette gir dem lyst til å skrive mer, oftere og bedre, så kan det vel ikke være feil?
Jeg ser, jeg ser.... her er så underlig. Har jeg ingen rettebunker mer? Er ikke dette lærernes hjem?
Etter to ukers innspurt er nå karakterene for 1. termin, alle 180, ført inn i SkoleArena. Elevene i den ene klassen har fått en fagsamtale om hvorfor de har fått akkurat disse karakterene, og den andre klassen står for tur i morgen. Dette er en av de udiskutable fordelene med fagdager. Elevene kan sitte og jobbe med oppgaver mens jeg rekker å snakke med hver enkelt i løpet av dagen. På den måten rekker jeg over alle uten å måtte spre det over flere uker. Det mest positive med samtalene var at de var veldig inneforstått med vurderingen denne gangen. Ingen store overraskelser, ingen voldsomme skuffelser over seg selv eller meg - så vidt jeg kunne registrere, da! De er høflige mennesker, må vite.
På planleggingsdagen i forrige uke utarbeidet vi et nytt vurderingsskjema for skriftlige tekster - igjen. Det blir visst mye eksperimentering med denslags i kjølvannet av Kunnskapsløftet. Eller som en av lederne våre sa på møtet: "Jeg elsker alt som gjør rettingen min enklere". Så sant. Jeg også. Men denne gangen følte jeg at skjemaet ble bedre enn ellers, og det ble utprøvd på siste rettebunke. Rettingen gikk smidigere, litt raskere, og tilbakemeldingen fra elevene var at det var konkret nok, klargjørende og veldig bra. Skjemaet ble brukt sammen med språkkorrigeringer og konkrete kommentarer i selve elevteksten. Vi baserte skjemaet på eksempeloppgavene fra Udir med ett kortsvar og ett langsvar, så det inneholder to tabeller. Slik ser det ut:
Hovedmål 08 VurderingsskjemaJeg markerte de relevante nivåene med gult og la til små kommentarer der det var aktuelt. Det går også fint å legge til henvisninger til ressurser der elevene kan få hjelp med konkrete problemstillinger. Skjemaet bidro til at jeg slapp å skrive så mange individuelle tilbakemeldinger, noe som sparte meg for tid og elevene for floskler. Neste skritt i denne prosessen er at elevene får levere inn oppgaven på nytt dersom de gjør mer enn å rette småfeilene sine - altså må en skikkelig omskrivning til med utgangspunkt i tilbakemeldingen. Da vil de få ny vurdering som teller i 2. termin. Nesten alle var veldig motiverte for dette. De som er fornøyde med resultatet sitt trenger ikke å levere om igjen. Slik effektiviseres tidsbruken både for dem og for meg. Det er bra fordi elevene synes de blir tatt på alvor, og de er glade for å få en viss valgfrihet, noe jeg synes de har krav på i innspurten av Vg3. De har tross alt mange fag og må selv til en viss grad få prioritere hva de vil satse mest på.
I dag er det allerede ett år siden jeg tastet ned mitt første innlegg på denne bloggen. Hu hei, hvor det går! Det har vært en spennende reise som heldigvis ikke er over ennå (jeg håper ingen er direkte uenige med meg i dette, men hvis du skulle være det så er det jo bare å holde seg unna denne siden ;). En liten fyldig oversikt over årets mest interessante innlegg passer vel bra som markering?
Januar: Den første måneden bar preg av en viss usikkerhet i forhold til dette for meg nye mediet (at andre mener at blogging er sååå 2004 får bli deres sak). De fleste innleggene er nokså korte. Svorsken (med bloggen Ja, vi elsker) som senere ble så viktig for oss på Sandvika, ble raskt oppdaget. Jeg ser også at jeg ikke har lært noe av fjorårets maratonretting før teminoppgjøret, det er nesten det samme kjøret i år igjen. Innlegget "Hvorfor blogge på skolen" er nok det viktigste fra denne måneden. I slutten av måneden var elevene våre i gang med egne blogger.
Februar: En av de første bloggoppgavene elevene fikk var å vurdere andres blogger. De vurderte blant annet Ja, vi elsker, og det resulterte i at jeg oppdaget at man kan føre statistikk over bloggtrafikken og finne ut hvem som leser. En veldig viktig motivator! Et innlegg som etter hvert ble lest av ganske mange var "Kjære kunnskapsminister: Jeg vil ha en assistentlege...eh, unnskyld en assistentlærer" (Solhjell, hvis du skulle komme til å lese dette: Jeg mener det samme fortsatt).
Mars: Sidemålsundervisningen ble debattert for første gang. Elevene har definitivt nyanserte og fornuftige meninger om sidemålsundervisningen. Ellers er mange av innleggene denne måneden refleksjoner omkring blogging ("Dra meg baklengs inn i fremtiden - jeg blogger"), digitale immigranter ("The future's so bright, I gotta wear shades") og innholdet i "Mitt web 2.0-klasserom". Jeg ser at jeg begynte å tvitre også denne måneden. En bra måned etter min mening.
April: En allsidig måned. En refleksjon omkring verdien av edublogging føles fortsatt relevant nå. "There's an elephant in the room" var et forsøk på å slå tilbake mot den ensidige sutringen og klagingen over pc-er i skolen som kom til syne gjennom media. It's Learnings brukerkonferanse i Bergen ga mye inspirasjon, og jeg lot elevene overta lærerrollen og undervise om norske lyrikere. De klarte det selvsagt helt utmerket.
Mai: En direkte konsekvens av It's Learningkonferansen var elevenes Hole in the wall-prosjekt. Kjempegøy! Mange av innleggene i mai er fra NKUL, en annen inspirerende konferanse jeg fikk delta på. Jeg produserte en screencast om Photostory som ble tatt godt i mot. Det er jeg glad for! Men suksessen til tross, når jeg leser videre må jeg konstatere at jeg nok likevel ikke er særlig bedre enn ranglefanten til Jakob Sande til å holde mine forsetter, dessverre. Elevene var derimot kjempeflinke og leverte et kjempeflott reklameprosjekt.
Juni: Av naturlige årsaker ble det lite blogging i juni (alle lærere skjønner hvorfor). Men jeg fikk da oppsummert elevbloggingen, og vi gjennomførte en fin plandag i norskseksjonen. En slik må vi ha i år også. Dessuten kan jeg med stor tilfredsstillelse konstatere at jeg fikk gjennomført ganske mange av sommerferieforsettene mine.
Juli: Sommerferie! Lite blogging, og ikke om noe viktig.
August: Skrivekløe etter lang tids tørke. Innlegget om Youtube i undervisningen er jeg fornøyd med. "OMG! SMS- og chattespråk igjen" ble også til på tampen av ferien, inspirert av tanker om språkkompetanse. Bloggen ble pimpet, noe som medførte at jeg lærte litegrann om HTML. Etter skolestart var fokus på vurdering og samarbeidslæring en stund. Viktige områder der mye er ugjort både fra lærernes side og fra skoleeierne og kanskje særlig myndighetene. Til slutt var det klart for ny runde med elevblogging.
September: Denne måneden dreide fokus litt bort fra verktøy til klasserommet og mer over på hvordan. En viktig inspirasjonskilde var Mike Wesch' foredrag via Youtube ("Digital kompetanse nå"). Hvordan lærerrollen skal fylles funderte jeg også over ("Lærer eller trener?"). I sammenheng med dette reflekterte jeg over "Hvordan motivere bedre". Men jeg er ikke Mrs Gadgets for ingenting, så både embedding av Google Skjema og Twitter (det finnes nemlig utrolig mye tilleggsfunksjonalitet til Twitter) får behørig omtale denne måneden.
Oktober: De som følger Tanketråder vet nok allerede at jeg er opptatt av vurderingskriteriene i norskfaget. Derfor skrev jeg en kronikk sammen med Marita Aksnes om at "Én karakter i norsk er nok!" Den er også publisert i Lektorbladet 6/08. Artikkelen burde utløst mer debatt enn den gjorde, men ok. Vi kom da på trykk! En hjemmedag førte til dette innlegget om vurdering av elevblogger. Høydepunktet denne måneden var ITUs konferanse om sosial web. Mange innlegg, og alle var bra! Ikke dårlig prestert av ITU. Utfordringen i å ha elever som er skrudd sammen annerledes enn før begynner å ta form. Den heteste debatten hittil på bloggen oppsto i kommentarfeltet til innlegget "Undervisning vs læring - Mike Wesch". Jeg håper diskusjonen ikke er over, for dette er etter min mening helt sentralt for å forstå hva slags skole vi kommer til å ha fremover.
November: Et godt verktøy jeg kom over i november var SlideRocket. Det er et greit alternativ til PPT, og har mange morsomme finesser. Glogster gjorde umiddelbar suksess hos elevene. Refleksjonene denne måneden sirklet rundt verdien av nettverksdanning og hva som egentlig er god lesekompetanse. Både Sandvikas egen konferanse og Skolelederkonferansen på Lillestrøm var verdt å få med seg. Det er inspirerende både å lære noe nytt og å møte nye mennesker i disse sammenhengene, og ekstra hyggelig er det å se ansiktene på dem jeg diskuterer med å nettet! Noen av ideene mine rundt undervisning trenger videre bearbeidelse. Forslaget til litterært program ble delvis realisert og var veldig morsomt å jobbe med. Elevene lagde både varierte og gode presentasjoner. Rollespillet med historiske personer, derimot, blir nok lagt på is til neste år. Ideen er god, men det er ikke nok tid nå.
Desember: Denne månedens store happening var selvfølgelig turen til Seattle og Microsofts SOF Summit. En kjempefin konferanse i en kjempefin by, og med litt tid til å være turist også. Hva mer kan man be om? Et av mange høydepunkter var foredraget til Will Richardson, en av de som virkelig har god innsikt i "The read-write web". Ut over det var det nok oppgaven elevene fikk om kildebruk og kildekritikk som var av interesse her på bloggen de siste ukene før jul. Til slutt var tiden inne for å reflektere litt omkring det kommende vårsemesteret i Vg3, og så var året omme. Det var også 166 blogginnlegg.
Det var et fint år, synes jeg. Starten på det nye året har også vært god. Det er ganske mange som kommenterer her nå, og enda flere leser. Et innlegg om motebloggeren Ulrikke Lund skapte til og med en viss røre her denne uka, og Tanketråder tok dermed et lite skritt hjemmefra og ut i bloggerbyen. Jeg er glad for all trafikk på bloggen, men fokuset vil fortsatt være IKT, pedagogikk og undervisning her på Tanketråder, så det er hva man kan forvente seg også fremover. Samtidig håper jeg at denne bloggen kan være et bidrag til å holde debatten om hva som er en god skole levende, og at stadig flere vil delta i denne diskusjonen. Jeg har ikke gått trett av skrivingen foreløpig, og regner med å holde det gående en stund til.
Jeg nevnte Will Richardson tidligere i dette innlegget. Han har skrevet et tankevekkende blogginnlegg om hvorfor blogging er vanskelig i dag som egentlig fortjener en egen post. Han setter nemlig ord på det som alltid ligger i bakhodet når jeg trykker "publiser": "And, obviously, [...] my “thin thinking” will not simply be responded to but will be ripped to shreds at the hands of those who disagree or who may be smarter or more wordly than I." Men han sier også noe om motivasjonen for å blogge likevel, nemlig: "[...] I really believe that there is an upside to sharing what you know and do with others; it’s the foundation for building learning networks. [...] One thing I do know is that when I write with a humility of not knowing I get a lot more learning in return." Og det, føler jeg, sier det meste om hvordan jeg har det med blogging.
Siden du har vært så tålmodig at du har lest hele dette lange innlegget vil jeg gjerne by på litt kake i anledning jubileet mitt:
Bursdagskaken blir servert av Don Solo på Flickr. Kaffe må du dessverre lage selv :) Eller hva med litt champagne, heller? Det er jo tross alt fest! Hurra-bildet øverst har Merete lagt ut med CC-lisens. Resten av bildene er mine egne. De er naturligvis også på Flickr med cc-lisens.
Elevene etterlyste mer nynorskundervisning i tilbakemeldingene de ga meg denne uka. Jeg stritter i mot å stå og tegne opp bøyingsskjemaer på tavla, så det de fikk var et tilrettelagt opplegg som i all hovedsak er basert på Språkrådets nynorskkurs. Den første klassen fikk prøve dette i går, og det var bare blide fjes å se. Tilbakemeldingen på dagen var at det hadde vært nyttig og lærerikt. I tillegg ligger opplegget der slik at det kan gjentas når som helst. Foreløpig er det ikke ferdig, de siste områdene blir dekket i løpet av de neste ukene.
Elevene fikk også prøve Interlex, et lite program som lar deg lage ordlister, lister over fraser osv på to forskjellige språk - i vårt tilfelle nynorsk-bokmål, men dette egner seg naturligvis glimrende til all språkundervisning. Fordelen med dette programmet er at man veldig enkelt kan teste seg selv etter at listene er skrevet. Det er mange muligheter: a) Velg bokmålsord som kildeliste og test deg selv i hva disse heter på nynorsk. b) Skriv inn høyfrekvente uregelrette verb a verbo og test deg selv. c) Lag multiple choice-oppgaver. Et hendig lite hjelpemiddel, og mye morsommere enn å lage ordliste i Word!
Det er ganske mange som har fritak fra sidemålsvurdering i klassene våre, og de fikk oppgaver i språk og grammatikk - disse oppgavene passer for alle andre også. Noen er veldig enkle, andre mer utfordrende. I tillegg fikk disse elevene teste hvordan det er å lage oppgaver med testverktøyene i It's Learning. Jeg opprettet mapper til dem der bare de hadde tilgang og med alle rettigheter unntatt å kunne gi andre tilgang. Dette fungerte utmerket. Denne erfaringen er fin å ha med når jeg senere i vår skal la dem lage repetisjonsoppgaver/test til hverandre. Da er planen å opprette grupper der fritakselevene, som nå kan lage disse testene, fordeles på gruppene slik at de kan veilede de andre i hvordan man bruker testverktøyene.
Ved et årsskifte ser vi gjerne både fremover og bakover samtidig - det er i grunnen et nyttig perspektiv som vi burde innta mye oftere. Jeg har bedt elevene om å kommentere en ting de er fornøyd med og en ting som kunne ha vært bedre i 1. termin i norskundervisningen for å bruke det i planleggingen av 2. termin. Det ble i grunnen en veldig positiv opplevelse. De var mer fornøyde enn magefølelsen min tilsa, og det de var misfornøyde med har jeg tenkt på selv også. Kort sagt savner de tydeligere informasjon, mer nynorskundervisning og mer konkret undervisning i tekstskriving. Det de likte best å jobbe med var det litterære programmet, og mange trekker frem gruppearbeid og diskusjon i timene som positivt. Her er den usensurerte dommen:
Umiddelbart tenker jeg følgende om vårterminen: Blogging: Jeg tenker å holde fast ved planen om at ingen må "tvangsblogge" i 2. termin. De som vil fortsette å blogge skal få ansvaret for å følge med på minst to andre bloggere og kommentere dem slik at alle får følelsen av å bli lest. Til gjengjeld vil jeg gi dem stor frihet i hva de skal skrive om på bloggen. Nynorsk: Jeg slipper visst ikke unna å kjøre et repetisjonskurs. Jeg kommer til å sette sammen et opplegg basert på Språkrådets kurs.Tanken er å la det bli frivillig, de som ikke ønsker felles gjennomgang vil få andre oppgaver i stedet. På den måten klarer vi kanskje å unngå å kaste bort tid for de som kan dette godt nok. Gruppeoppgaver: Elevene skal få lage tester på It's Learning (etter opplegg fra Svend Andreas) til lærestoffet som etterhvert skal danne en base for puggestoffet vårt. Wiki: Vi skal fortsette å legge ut oppsummeringer på wikien vår, den har ligget litt brakk en stund. Muntlig i timene: Noen felles gjennomganger blir det - som en av elevene nevnte er det viktig med dialog rundt lærestoffet for å øke forståelsen, men jeg kommer til å satse på å lage noen e-forelesninger slik som Leif gjør, disse kan deles og brukes til repetisjon også. Målet er at undervisningen skal være så fleksibel at alle kan få en viss innflytelse over hvordan de vil jobbe med stoffet denne våren. Jeg kommer ikke til å slepe noen etter håret gjennom undervisningen min - dersom de ikke vil satse på faget så kaster ikke jeg bort min tid heller. Her gjelder regelen: Ingenting inn - ingenting ut.
Er jeg på ville veier her - or what?
Ulrikke Lund er 20 år og blogger om moter, shopping og livet, viktige ingredienser i mange norske unge jenters liv. Bloggen hennes er en av de mest leste i Norge, sies det, med opptil 150 000 treff pr uke. Vi andre er overlykkelige om vi passerer 100. Rettelse: Ulrikke Lund BLOGGET om moter, shopping og livet. Nå har hun nemlig annonsert at hun gir seg.
Grunnen til at hun gir seg er at hun er sliten og lei. Det som sliter er blant annet mange frekke kommentarer og mye drittslenging i kommentarfeltet hennes, der hun beskyldes for både det ene og det andre. Sjalusi og smålighet, misunnelse og andre av Jantelovens stygge ansikter herjer tydeligvis fritt her. Jeg skjønner henne godt. En rask titt på to tilfeldig valgte av kommentarfeltene hennes gjorde meg riktig betenkt. Til og med det at hun kunngjør at hun gir seg blir fordreid og gjort til noe annet, noe stygt. Er det egentlig slik det er der ute? I såfall forstår jeg bedre vegringen en del elever legger for dagen mot å blogge på skolen. Hvis de tror at de må tåle denslags dritt fra tilfeldige fremmede, hvis de tror at alle kan skrive hva de vil i kommentarfeltet deres og komme ustraffet fra det, ja da forstår jeg frykten bedre. Jeg hadde ikke tålt det særlig godt selv.
Jeg presiserer at jeg ikke kjenner bloggen til Ulrikke Lund. Jeg har aldri lest den før i kveld. Men den fremstår som et tydelig eksempel på at vi har fått en generasjon unge mennesker som nok har mye digital kompetanse, men digital dannelse, det er det visst mange som ikke har. Det er ikke riktig at vi må tåle hva som helst bare vi stikker hodet frem litegrann. Noen mener visst det. Det er blant annet disse unge Will Richardson peker på når han sier at vi befinner oss i en buss som kjører i full fart, men vi har overlatt rattet til de unge (som selvsagt ikke har noe sertifikat) mens vi selv klamrer oss fast til baksetet. Det er med andre ord all grunn til å holde fast ved at vi som er voksne må ta ansvaret for å lære de som er yngre enn oss om hva som faktisk utgjør limet i et godt samfunn. Hvordan vi skaper trygghet og fellesskap, ikke et sted for ulvekobbel. Kanskje bloggen til Ulrikke Lund er et godt eksempel på hvorfor det er viktig å bruke blogg i skolen slik at vi kan skape en viss motvekt til det som skjer usensurert i nettsamfunn, i forum og på bloggene der ute. Kanskje dette også viser at det er gode grunner til å være seg selv på nettet, ikke anonym, slik Petter Bae Branzæg har tatt til orde for i høst. Det blir for dumt at en oppegående jente nærmest mobbes til å slutte med noe hun er riktig god til - nemlig å kommunisere om og skape interesse for noe hun er glødende interessert i.
Alle foreldre og lærere der ute: Vi har et ansvar. Tar du det? Ikke la besservisserne få rett i at nettet er et utrygt sted.
(Jeg følger opp trenden med å oppsummere året som gikk:)
2008 ble et vendepunkt for meg på mange måter. Det var da jeg begynte å blogge og blant annet fikk adgang til et nettverk av mange interessante, kloke og artige mennesker. Dette var veldig bra for meg siden jeg dermed fikk inspirasjon til å sette meg inn i mye nytt, både nyttig og mindre nyttig. 2008 ble også det året hvor paradigmeskiftet internett innebærer virkelig slo inn for alvor i livet mitt og fikk merkbare konsekvenser. Noen av endringene som har preget året mitt er:
Jeg ser mye mindre på tv. Det skal en virkelig god film til for å holde meg foran skjermen lenge av gangen nå (så fremt jeg ikke ser på DVD, selvsagt, da bestemmer jeg jo selv når og hvordan). Nyheter får jeg på nettet, og radio har jeg aldri vært særlig opptatt av. Avisen er også på vei ut, med unntak av A-magasinet som jeg leser fast.
Jeg tar mange flere bilder. Etter noen års fototørke fikk jeg endelig et digitalkamera i januar i fjor. I september fikk jeg enda ett - et digitalt speilreflekskamera. Nå tar jeg bilder nesten daglig, og noen av dem legger jeg ut på flickr. Der har jeg også fått noen nye venner som gir tips og tilbakemeldinger. Flickr er forresten min hovedkilde til illustrasjonsbilder til bloggen. Jeg lærer noe nytt om fotografering hele tiden.
Jeg skriver mye mer. Jeg har skrevet i gjennomsnitt 4,4 bloggposter i uka i følge Google Reader, og har i gjennomsnitt 140 abonnenter på bloggen min i følge feedburner. Den mest leste posten er Undervisning vs læring - Mike Wesch ifølge PostRank. Den mest lenkede er Elevene om å jobbe a la "the Hole in the Wall" i følge Twingly. Den mest kommenterte er Mrs Gadget's ønskeliste med 16 kommentarer, tett fulgt av ovennevnte innlegg og Kildebruk og kildekritikk som har 15 kommentarer hver.
Jeg reiser mye mer. Jeg har deltatt både som innleder og publikum på konferanser, kurs og foredrag i Bergen (It's Learning), Trondheim (NKUL), Nannestad (foredrag), Vettre (It's Learning superbrukere), Ski (foredrag), Oslo (ITU), Nadderud (foredrag), Steinkjer (foredrag), Lillestrøm (Skolelederkonferansen), Sandvika (Digitale løft), Seattle (SOF Summit) og Levanger (foredrag) både som innleder og som deltager. Uten unntak har jeg lært noe hver eneste gang.
Jeg har begynt å twitre. Twitter er genialt, men vanskelig å forklare. Det er en mikrobloggingstjeneste som er en mellomting mellom SMS, MSN og Facebook. Dersom du har gode venner på Twitter slik som jeg har får du vite mye morsomt, interessant og anvendelig på en kjapp og lettvint måte. Det er også veldig enkelt å dele bra ting med andre der. "Pauserommet i skrivebordskuffen", som Arne Olav så treffende kalte det.
Jeg har sluttet med nyttårsforsetter. Det har ingenting med web 2.0 å gjøre, eller kanskje litt forresten - trenden nå er jo å ikke planlegge for mye, tenke for mye fremover, for ingen vet lenger hva morgendagen bringer. Mine behov om seks måneder kan jo ha endret seg fullstendig! "Instant gratification for all". Heldigvis er jeg ikke fullt så så bastant, egentlig, jeg nøyer meg med å ønske meg mer moro for alle i 2009, inkludert meg selv!