Interessen for språk er på mange måter overraskende sterk blant folk flest, men det er vel ikke egentlig så rart siden språk og identitet er så sterkt knyttet sammen. Her hjemme har for eksempel Petter Skjerven gjort suksess med Typisk norsk på NRK, der han blant mye annet også er innom chatting og SMS. Fenomenet har mange navn. På norsk kalles det ofte SMS-språk, mens engelskspråklige kaller det textese. Noe av det som kan få enhver norsklærer til å steile er for eksempel stavemåter som oxo for også, d for det, eller enda verre, en kombinasjon av sms-språk og engelsk i norsktekstene: C U L8R (see you later). Jeg har det siste året sett at mine 16-åringer til dels hadde veldig god kompetanse på både textese og lolcatese (chattespråk), og uten å kunne vise til systematisk forskning hadde jeg et inntrykk av at de som hadde best skrivekompetanse generelt også var utrolig kjappe og dyktige med disse forkortningene. Dette gjaldt både engelsk-og norsktekster. I en artikkel i Newsweek denne uka skriver Lily Huang følgende:
People are communicating more and faster than ever, but some worry that, as textese drops consonants, vowels and punctuation and makes no distinction between letters and numbers, people will no longer know how we're really supposed to communicate. Will text messaging produce generations of illiterates? Could this—OMG—be the death of the English language?
Den samme frykten har vi sett målbåret på norsk mange ganger. Debatten gikk høyt for noen år siden med sterke utfall fra blant annet professor Finn Erik Vinje, der lærere ble beskyldt for unnfallenhet fordi noen så på dette som et spennende felt med potensiale for språkutvikling hos ungdom. Nå har det gått noen år, og gemyttene har roet seg. Forskning viser at det er sammenheng mellom chattekompetansen til ungdom og deres generelle lese- og skrivekompetanse. Professor David Chrystal, pensjonert lingvist og forsker ved Bangor og Reading, har gitt ut en bok som heter Txting: the gr8 db8, Oxford 2008. Han har to hovedpoeng - SMS-språk avviker ikke så mye fra normalspråket som folk flest tror, og ungdom som behersker dette har høyere lese-og skrivekompetanse enn de som ikke gjør det. På bloggen sin skriver han en kommentar til all opppmerksomheten boka har fått, og han peker på mytene forbundet med SMS-språk:
It’ll take quite a while to get rid of the myths about texting. The trouble is that they are well established on the Internet. That hoax essay from 2003, in which a pupil was supposed to have bemused her teacher by writing an essay entirely in textisms, is still doing the rounds. Someone sent me a copy just the other day as ‘evidence’ of the terrible state we’re in. If it was a regular happening, or (more to the point) if teachers were letting this happen, we might have cause to worry. But it isn’t. They aren’t. And we shouldn’t.
Den gode nyheten er med andre ord at fenomenet ikke er så utbredt som vi kunne tro, og det er med på å styrke den generelle skrivekompetansen. Det betyr naturligvis ikke at vi skal akseptere alt mulig i elevenes arbeider, for det er fremdeles mangel på dømmekraft å skrive "d er fett, ass LOL" i en skoletekst dersom det ikke er overbevisende gjort som et uttrykk for språkbevissthet og skrivekompetanse. Lingvister kan dokumentere at dette er en del av en naturlig språkutvikling som har pågatt siden tidenes morgen, og som slett ikke ble født med internett og mobiltelefonen. Både artikkelen i Newsweek og bloggen til David Chrystal er interessant lesning, og anbefales alle språkinteresserte. LOL!
1 kommentar:
Takk for lenker til blogg og artikkel, interessant! Jeg tror også at jo mer man bruker språket, jo bedre blir man til å bruke det, enten det gjelder SMS-språk eller å skrive "vanlig". Jeg har enda til gode å oppleve en elevtekst skrevet med SMS-språk, og det er mye mer plagsomt og urovekkende med alle skrivefeil som florerer i norske aviser...
Legg inn en kommentar
Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no