Innlegg på NKUL 5. mai 2010

I år hadde jeg to innlegg på NKUL sammen med Marita der det første var en parallellsesjon om produksjon av sammensatte tekster i norskfaget. Marita snakket først om hvordan hun jobber med produsjon av sammensatte tekster sammen med sin Vg1-klasse. Deretter snakket jeg om hvordan vi kan jobbe med bevisstgjøring omkring rettigheter, kildebruk, kvalitetssikring og kildereferering i forbindelse med tekstproduksjonen i klasserommet, enten den er digital eller ikke. Realiteten er vel at det aller meste som produseres av tekster i skolen nå er digitale, og jeg snakket spesielt om wikiskriving og oppgaveskriving, særlig knyttet til fordypningsoppgaven i Vg3. Presentasjonen min er lagt ut på Slideshare:

Kildekritiske ferdigheter ik wiig nkul 2010

View more presentations from Ingwii.

Vi hadde også et plenumsinnlegg med tittelen “Fortellinger fra det digitale lærerværelset”, og det kan de som er interesserte se i sin helhet på NKUL sine sider. Selve presentasjonen vår begynner ca 17 minutter ut i videoen. Filmen som vises i presentasjonen kan en også få se på Maritas blogg. Det er hun som har lagd den selv om hun så beskjedent krediterer meg for å ha bidratt. Det var første gang jeg samarbeidet med Marita på denne måten, men jeg håper ikke det blir siste, for jeg synes vi var et usedvanlig bra team!

Eg lyt ha fleire steinar

Noen kritiserer norsklærerblogger for å være for ordrike. Vi skriver for langt, sies det, og det tar for lang tid å lese det vi skriver. Dere som mener det må ha oss tilgitt. Det er nå en gang vårt lodd å sjonglere, utforske og eksperimentere med ord. Kanskje også manipulere, noen ganger. Vi trekker fra og legger til, sier så mangt med mange ord som utvilsomt kunne vært sagt kortere og bedre. Å skrive langt kan være en konsekvens av å ikke ha tid til å skrive kort. Men noen ganger stopper også ordene mine. I det siste har det vært lite ordflom på denne bloggen. Som årstider skifter gjør også intensiteten i skrivekløen min det. Livet utenfor denne bloggen og et behov for å trekke pusten av og til også gjør at det visst ikke er rom for å blogge så ofte akkurat nå.

Summen av inntrykk i det siste gjør det vanskelig å sortere. Hvor begynner en å nøste når opplevelsene har stått i kø? Når innspill og utfordringer, spennende muligheter og drømmer dukker opp i stadig nye fasonger? En tur til Brasil på utdanningskonferanse er ingen dagligdags sak for en norsklektor. Jeg vil selvsagt skrive om det, men først må tankene modnes mer, og jeg trenger tid til konsentrasjon. Å oppleve at en ide om digitalt samarbeid vokser til et nettverk med over 3000 medlemmer på 9 måneder, og det ser ikke ut til å stoppe heller, er noe jeg ydmykt glad og takknemlig for. Mulighetene i dette krever også refleksjoner. Mine tanker og ideer flettes sammen med andre menneskers tanker og ideer på stadig nye og uventede måter. Det er fristende å fly litt da. Men jeg kan ikke glemme de viktigste menneskene jeg har: Mine nærmeste som alltid betyr aller mest, og mine fine elever som jeg skal føre frem til en god avslutning på sin grunnutdanning i løpet av noen korte måneder. De trenger meg nå, alle sammen, og jeg vil ikke svikte dem. Tålmodig har de ventet mens jeg har vært langt borte. Nå må de komme først en stund. Jeg henger visst i spenningsfeltet mellom det nære og det fjerne konstant. Er det slik det er å leve i en “connected world”?

Det er tid for å samle tankene, og ta sjansen på at de som liker denne bloggen har tålmodighet til å vente på at ordene skal komme tilbake. Det er jo tross alt ikke det samme hvilke ord vi bruker. Inntil jeg finner tilbake til mine egne ord vil jeg gjerne dele et dikt som gikk rett i hjertet mitt og ble der første gang jeg leste det, en gang for lenge siden:

Eit ord
- ein stein
i ei kald elv.
Ein stein til -
Eg lyt ha fleire steinar
skal eg koma yver.

Olav H. Hauge: Dropar i austavind, 1966

Så ble det sagt, med mange ord, at jeg ikke har mye tid til å blogge om dagen. Jeg kunne klart å si det det kortere, men det hadde nok ikke vært så moro å skrive – hvis jeg ikke en dag blir en ordkunstner av Hauges format. Det er jo lov til å drømme?

Foto: CC-lisensiert av meg på Flickr (Håtangen, Jæren)

“Da verden ble moderne”

Tittelen har jeg lånt fra Spenn for Vg3, lærebok i norsk (Jomisko m.fl., Cappelen 2008). Den er kapitteloverskriften til det som handler om det moderne prosjektet, en samlebetegnelse på en rekke sammenfallende oppdagelser, oppfinnelser og filosofisk tenkning omkring vitenskap, kunst, kultur og samfunn fra og med opplysningstiden og frem til ca 1900, da modernitetens innhold endelig var vel integrert i kunst, litteratur og samfunn, og modernismen som uttrykksform begynte å gjøre seg gjeldende. For et år siden skrev jeg et innlegg om at vi holdt på med dette temaet; nå er vi her altså  igjen, og det er like spennende i år som i fjor. Ingenting blir likt fra år til år, men denne gangen har vi også konsentrert oss om å strekke de lange linjene først, før vi har gitt oss i kast med å fylle inn litt farger her og der. Det er alltid en vanskelig avveining, synes jeg - hvor mye tekst skal jeg ta frem, for eksempel? Er det mest anekdotene som gjør stoffet levende, eller er det nærlesning av tekster? Hvordan griper andre dette an?

Noe av det vi har gjort hittil er å lage en wikiside om Henrik Ibsen (ca 60 elever har vært involvert i dette). Formålet er tredelt: a) Jeg ønsker at elevene skal vite noe om Ibsens rolle i utviklingen av det moderne teateret. De skal kjenne til sentrale trekk ved hans forfatterskap, og de skal kunne plassere ham i riktig periode. Hva mer må de vite? De googler uansett konstant etter fakta, og jeg håper at vi gjennom dette også klarer å belyse det som antagelig er det viktigste, etter min mening: b) Hvilke kilder og ressurser er mest hensiktsmessige å velge når vi leter etter informasjon på nettet i en gitt kontekst? Det er denne kunnskapen som vil gi dem mest på lengre sikt, for de av dem som vil sette seg skikkelig inn i Ibsens verker kan saktens gjøre det på universitetet senere. Gjennom en felles innsats på wikien kan vi lage en grei oversikt over sentrale trekk ved Ibsens liv og verk som elevene kan bruke i forbindelse med oppgaver og eksamen. c) Dessuten har vi faktisk produsert en sammensatt tekst sammen, og vi kan bruke denne som utgangspunkt for en retorisk analyse av sammensatte tekster. Tre ting på en gang.

Alle gruppeoppgaver av denne typen har en innebygd risiko for at alle sitter igjen med nokså fragmenterte kunnskaper om emnet som helhet. For å demme opp for dette gir jeg hele teksten de har lagd som lekse til neste gang, for da vil de få en test på It’s Learning som er basert på innholdet på wikien. Får de gode resultater på den vil de tyde på at de også har fått med seg noe av det de andre gruppene gjorde. Men er dette godt nok? Jeg vil også at de skal reflektere over verdien av en slik ressurs. Vi har tilgang til supre ressurser som ibsen.net, og er det da vits i å bruke tid på å lese en wiki som er skrevet av elever uten spesiell kompetanse på området? Her er det rom for diskusjoner om hva som er gode kilder. Dette kan for eksempel gis som en oppgave de skal publisere på bloggene sine.

Det er altså mulig å jobbe med litteraturhistorie og ha flere tanker i hodet samtidig. Tror jeg. Men eksamensspøkelset lurer i fremtiden – vil de kunne svare godt nok for seg så lenge oppgavene fortsatt premierer reproduksjon mest?

Tid til å kjenne etter

Det er lørdag ettermiddag og stille i huset. Etter en travel uke er det godt å ha ro til å tenke lange tanker igjen. Livet er ofte hektisk, men jeg har ingenting å klage over: Jeg får være med på flere interessante prosjekter enn jeg hadde evne til å forestille meg da jeg begynte å utforske web 2.0 for et par år siden. Del og bruk-konferansen på Sandvika vgs ga ny inspirasjon til å fortsette i samme spor, og utover høsten kommer det til å skje mye annet interessant. Jeg har mange områder å konsentrere meg om nå, og det gjelder å holde prioriteringene i orden! Først og fremst har jeg mine to Vg3-klasser å ta meg av. De er akkurat så fine å jobbe med som jeg håpet på før skolestart, og det er viktig for meg at de føler seg godt ivaretatt. Ut over det håper jeg å få være en god ressurs for kolleger på egen arbeidsplass på samme måte som de er det for meg. Skolen vår har kontakt med to doktorgradsstipendiater, Petter Kongsgården og Toril Aagaard Brethvad, som skal ta doktorgrad på ulike aspekter ved vurdering i den digitale skolen med oss som informanter. Det blir spennende å se hva som kommer ut av det - det er uansett viktig at vi får dokumentert konsekvensene av den digitale revolusjonen vi er midt oppe i sånn at vi lettere kan vurdere hva som bør være veien videre. Jeg vil med det samme varmt anbefale Jørn Hoelstad Pettersens refleksjoner etter konferansen vår. Det setter ord på tanker mange har rundt konsekvensene av pc-ens inntreden i undervisningen, og peker på behovet for mer substans etter hvert.

Konferansen ga også anledning til å treffe alle moderatorene i Del og bruk samlet for første gang. Det ble en produktiv og særdeles hyggelig ettermiddag, og vi er nå klare for å videreutvikle d&b. Mer om det kommer etterhvert. Alle de fire andre moderatorene Margreta Tveisme, Rolf-Anders Moldeklev, Svend Andreas Horgen og Guttorm Hveem er personer jeg ble kjent med gjennom Internett i utgangspunktet, men jeg tok ikke feil - de er utrolig flinke og rause personer som jeg er sjeleglad for at vil bruke litt av sin tid på å gjøre d&b bedre sammen med meg.

Jeg har forresten fått sjansen til å prøve meg som nettunderviser i det små i høst. Universitetet i Stavanger har startet opp to moduler i et etterutdanningstilbud om web 2.0 for lærere, og jeg bidrar altså med litt undervisning. En stor utfordring som gir rike muligheter for å lære mye selv også, og jeg er veldig glad for å ha blitt spurt. Men det jeg er aller mest spent på akkurat nå er en forestående begivenhet litt utenom det vanlige: I begynnelsen av november drar min rektor Arne Opsahl, avdelingsleder Ann Michaelsen og jeg fra Sandvika vgs til Brasil for å være med på en konferanse. Foreløpig er det litt hemmelighetsskremmeri rundt dette, så jeg får heller komme med flere avsløringer når jeg vet at det er ok!

- Bildet tok jeg på Røros forrige søndag, og det ligger på flickr med CC-lisens. (Rennende vann virker alltid tiltalende på meg.) Nå er ettermiddagen nesten over, og jeg har andre planer. Det er jo lørdag!

Qvo vadis, kommende skoleår?

I dag våknet jeg med en forferdelig følelse av å ikke ha gjort det jeg skulle. Jeg drømte at alle elevene mine fra i fjor av en eller annen grunn måtte gå enda en uke til på skolen, og de benyttet anledningen til å etterlyse en rekke tilbakemeldinger fra meg som de mente å ikke ha fått selv om jeg hadde gitt dem det etter beste evne. Det var ikke morsomt. Antagelig er det vurderingsforskriftene til Utdanningsdirektoratet som spøker i hodet mitt - mange lærere kjenner på hvor krevende disse forskriftene er. Dessuten merker jeg en viss ubesluttsomhet i meg i disse skolestart-dager i forhold til hvor hardt jeg skal gå ut med mitt "web 2.0-regime" overfor elevene. Jeg tror jo at med dagens eksamensform er det WYTIWYG: What You Test Is What You Get. Er det da forsvarlig å ikke bruke mest mulig tid på å terpe på å skrive eksamensoppgaver - stiloppgaver? Mange lærere mener absolutt at det ikke er det. Jeg er ikke så sikker.

Endringer tar ofte tid, og det kan noen ganger føles ensomt å tro på en endring som mange andre mer eller mindre aktivt motarbeider. For jeg gjør det. Jeg tror at skolen trenger den vitaliseringen som den kan få gjennom å oppdatere metodikken og utvide verktøykassen. Samtidig er det selvsagt fullstendig legitimt å stille krav om forskning og evaluering av nye retninger innen pedagogikk og undervisning. En av grunnene til at dette fagområdet lett kan latterliggjøres er kanskje nettopp at det stadig lanseres nye ideologier eller teorier uten at de er særlig godt vitenskapelig fundert. Det må aldri bli religion, det vi driver med i skolen. Da er vi på ville veier. Jørn Hoelstad Pettersen skriver godt om dette i sin kommentar til boken Why Don't Students Like School? av Daniel Willingham: Er det vi driver med et eneste stort eksperiment? Bruker vi flere årskull som prøvekaniner? Hvis svaret er at vi tar bort fagkunnskap og erstatter det med utprøving av web 2.0-verktøy nokså ukritisk, da tror jeg det er riktig å si at vi gjør det. Ingen blir en god snekker av å få utlevert en hammer. Men du kan heller ikke bli det ved å lese om snekring i en bok. Faglig innsikt og forståelse må læres på den harde måten uansett hvordan kunnskapen skal uttrykkes. Det har alltid vært skolens oppgave å legge til rette for dette, og slik er det selvsagt fremdeles.

Fremtiden skapes ikke bare ved å gjenta fortiden, vi må også se fremover og forsøke å gjette hva som kommer. Det vi driver med i skolen kan lett sammenlignes med å kjøre bil: Du må huske å se ofte i bakspeilet også for å ha full oversikt over veibanen. Det finnes mye verdifullt å videreføre selv om formen kanskje bør endres. En god tekst kan naturligvis like gjerne publiseres på en blogg med bilder og lenker som i en kladdebok. Men er den ikke godt skrevet, så kompenserer ikke bloggformatet for den dårlige teksten. I gamle dager var en vakker håndskrift med på å skape et godt inntrykk av skribenten. Dagens mennesker må beherske andre uttrykksformer, men innholdet er ikke nødvendigvis så veldig annerledes for det. Selv om det kan være fristende å jage etter regnbuer er det slett ikke sikkert at gullgryta står og venter ved enden, og når vi kommer dit vil vi garantert oppdage at målet for ekspedisjonen har flyttet seg. Heldigvis innebærer dette også et håp om utvikling. Det ligger i menneskets natur å være nysgjerrig og utforskende. Skolen skal formidle kunnskap, men sammenhengene må elevene skape selv gjennom utforskning av fagstoffet. Uten dette vil de aldri oppnå reell forståelse. Oppleste og vedtatte sannheter er ikke alltid bare behagelige, de kan være like mye mytebesatt som alt annet, og evnen til å stille kritiske spørsmål ved dem er selvfølgelig minst like viktig nå som før.

Her om dagen oppdaget jeg at det var ikke bare en, men to regnbuer utenfor huset mitt. Det er et sjeldent syn, og selv om det bare er et meteorologisk fenomen så gjorde det meg optimistisk.

Sensuren 2009

Nå er siste skoledag avsluttet og elevene har fått tilbake resultatene på sine eksamener. Mange ble nok skuffet, for en god del av våre elever gikk ned i forhold til standpunkt, ikke bare i norsk, men også i andre fag. At man går ned en karakter er sjelden dramatisk, siden en standpunktkarakter gjenspeiler en bredere kompetanse enn det en eksamensoppgave kan vise, slik Leif kommenterer. Men litt for mange av våre elever gikk ned to karakterer, enkelte til og med tre! Da må vi se nærmere på hvorfor. Jeg har tenkt mye på ulike forklaringsmodeller de siste par dagene:

1. Elevene var så utslitte etter en hard russetid at de ikke klarte å prestere optimalt på eksamen. Dette er etter min mening en altfor enkel forklaring, men det kan nok ikke utelukkes at noen ble underytere av for lite søvn, sykdom og annet i måneden før eksamen. Uansett grad av effekt gjorde nok ikke russefeiringen saken bedre for dem.

2. Vi har en altfor “snill” vurderingspraksis ved skolen vår. Elevene blir ikke godt nok forberedt på den harde virkeligheten der strengere eksterne sensorer finnes. Dette kan heller ikke utelukkes, og vi kommer til å se på vår vurderingspraksis til høsten. Neste årskull kan ikke vente seg mildere vurdering enn den som det kullet som gikk ut nå fikk. Men vi har selvsagt hele året gjennom forsøkt å forholde oss til kompetansemål og vurderingsveiledninger på en fornuftig måte slik vi er pålagt, og vi har hatt mange og grundige diskusjoner om hvordan karakterskalaen skal praktiseres. Rapporter fra flere andre skoler tyder på at vi ikke er de eneste som er overrasket over at resultatet ble såpass svakt på egen skole. Dette indikerer at det ikke bare kan være oss som har vurdert for “snilt” i så fall.

3. Oppgavene er ikke entydig nok formulert, og dermed har for mange elever bommet på oppgaven. Det har vært mange diskusjoner i blogosfæren og på Twitter den siste tiden om ordlyden i oppgavene til årets norskeksamen. Jeg vil særlig trekke frem Maritas innlegg om årets oppgaver. Diskusjonene viser om ikke annet at det er mange som gjerne ser en dreining mot andre typer oppgaver, og at mange, også sensorene, ønsker at oppgavene bør knyttes tydeligere til de samme kompetansemål og vurderingskriterier som elevene har forholdt seg til gjennom sin skolegang. Det er rimelig å forvente at en ny læreplan gjenspeiles tydeligere i eksamensform og vurderingskriterier. Ellers blir det bare gammel vin på nye flasker, og vi får mange lærere som enkelt kan fortsette sin gamle praksis uten å ta hensyn til endringene i K06 og i siste ende få rett i at det var like greit.

4. Sensuren er for subjektiv og uforutsigbar. Dette punktet henger sammen med det forrige. Det kan se ut til at det er en tendens i årets oppgjør til at enkelte fylker viser et større avvik enn andre. Da er det nærliggende å tenke at det kan ha sammenheng med at man i noen fylker har vurdert strengere, og at elevene straffes hardere noen steder for formelle feil og språkfeil, men også for å ikke holde seg pinlig nøyaktig til oppgitt sjanger. Hvis dette har skjedd er det veldig betenkelig. Vi må kunne stole på at sensuren er rettferdig. Hvis ikke blir eksamen rene lottotrekningen.

Skriveopplæringen de siste årene har dreid mot et økt fokus på sjanger. Elevene må greie å skille mellom novelle, fortelling, eventyr, essay, kåseri, artikkel osv. Dette er vel og bra i teorien, men i virkeligheten er det vel ikke slik at det eksisterer vanntette skott mellom mange av disse ulike teksttypene? Jeg tror mange norsklærere er usikre på hvor strengt de skal tolke sjangerkravene, og at de derfor velger å være på den sikre siden og vurderer tekstene strengt. En slik praksis synes jeg er urimelig. Elever med godt språk, et rimelig formuftig innhold og et noenlunde bra svar på oppgaven bør ikke få lavere enn middels vurdering dersom de har skrevet en tekst som blir en krysning mellom to sjangere. Autentiske tekster er jo ofte det, så hvorfor skal elever avkreves noe annet? Er det ikke autentiske skrivere vi ønsker at de skal bli? Jeg er skuffet over årets resultater, men nekter å ta hele ansvaret for at mine elever fikk litt dårligere karaktererer enn forventet. Konsekvensen av dette er at jeg til neste år må se med et enda mer kritisk blikk på egen praksis, og finne ut om jeg i enda større grad enn nå skal praktisere “teaching for the test” for å sikre elevene mine bedre eksamenskarakterer. Men gjør jeg det, da mener jeg at jeg helt fundamentalt har feilet. Det er ikke evnen til å reprodusere innhold og form som er den viktigste egenskapen å ta med seg inn i voksenlivet.

Foto: CC-lisensiert av Sergi’s blog på Flickr.

Å dele de gode ordene

I dag møtte jeg en elev i gangen. Hun er flink til mange ting. Blid, morsom, sympatisk. Hun er så flink til å skrive, til å fortelle. I vinter skrev hun en novelle som fikk meg til å gråte. En gang sa hun at hun ville bli lærer, og jeg ble så glad, husker jeg. Jeg vil at sånne som henne skal bli lærere. Jeg vil at sånne som henne, som er flinke til å skrive, til å formidle, som har varme hjerter, skal bli lærere. Vi trenger dem. Jeg fikk heldigvis sagt det til henne i dag, at jeg håper hun virkelig blir lærer, fordi vi trenger sånne som henne i skolen. Hun har det i seg. Da ble hun veldig glad.

Jeg trives veldig godt i jobben min. Slik jeg ser det, er det lite som kan måle seg med den selv om det både er for mye retting og mye mas til tider (ikke fra elevene, altså). De positive sidene ved jobben er langt flere enn ulempene. Men når vi kommer til mai merker jeg at jeg får en ukomfortabel følelse i kroppen, hvert år. Det er både frustrasjon og lettelse forbundet med å avslutte et skoleår. Hvilke andre jobber har en så regelmessig prosjektavløsning som min? Vi begynner i august med mange ambisjoner og nye elever (som regel). Så går høst, vinter og vår, og vi lærere lærer bort og vi lærer selv. Masse. I mai er det ubønnhørlig slutt. Ikke mer tid til å jobbe med fordypning, repetisjon, ikke mer tid til noe. Ikke engang tid til å bli ferdig. Det er jo så mye jeg vil at de skal vite om før de drar. De skal ut i verden nå, mine russ, på ordentlig. Det er alvor. Jeg innser at vi ikke får mer tid sammen. Men får jeg i det minste tid til å si hvor flott det har vært å få være sammen med dem dette året? Jeg kjenner i kroppen at tiden er ute. Det plager meg at jeg ikke var mer påpasselig med å bruke sjansen da jeg hadde den. Ubehaget ved skoleslutt henger forresten også sammen med å sette standpunktkarakterer. Jeg liker ikke det. Det er alltid noen som får en karakter som føles helt feil. Han skulle jo hatt bedre, så artig, hyggelig, grei som han er! Hun er jo så utrolig sympatisk, klok, interessant å snakke med! Vi kan ikke sette karakter på sånt. Men disse egenskapene vil være de viktigste for dem i fremtiden. De skal bli noens studiekamerater, kolleger, noens kjæreste, noens mor og far. Da spiller det liten rolle om de fikk 5 eller 3. Det mange elever dessverre tror, er at vitnemålet sier noe om hvem de er som mennesker. Det er så klart ikke tilfelle. Det sier bare noe om en liten del av det de kan. Vi kan nemlig ikke måle alt på en skala fra 1-6, og det skal vi ikke heller. Heldigvis. Jeg håper de forstår at det er så uendelig mye mer ved dem enn det karakterene forteller.

Eleven min, som jeg møtte i gangen, sa også noe veldig hyggelig til meg i dag. Det gjorde meg enormt glad, for jeg visste ikke at hun så slik på det vi hadde gjort sammen i år. De gode ordene er verdiløse før de deles. Deles de får de av og til svært stor verdi. Noen sånne ord fikk jeg i dag, heldige meg. Jeg vil heller dele ut gode ord enn karakterer. Note to self: Husk å fortelle klassene i tide til neste år hvor fine de er, og at det faktisk er fryktelig trist at de slutter!

Foto: “Four friends with their shadows”, CC-lisensiert på Flickr av Greekadman