tirsdag 9. juni 2009

Å dele de gode ordene

I dag møtte jeg en elev i gangen. Hun er flink til mange ting. Blid, morsom, sympatisk. Hun er så flink til å skrive, til å fortelle. I vinter skrev hun en novelle som fikk meg til å gråte. En gang sa hun at hun ville bli lærer, og jeg ble så glad, husker jeg. Jeg vil at sånne som henne skal bli lærere. Jeg vil at sånne som henne, som er flinke til å skrive, til å formidle, som har varme hjerter, skal bli lærere. Vi trenger dem. Jeg fikk heldigvis sagt det til henne i dag, at jeg håper hun virkelig blir lærer, fordi vi trenger sånne som henne i skolen. Hun har det i seg. Da ble hun veldig glad.

Jeg trives veldig godt i jobben min. Slik jeg ser det, er det lite som kan måle seg med den selv om det både er for mye retting og mye mas til tider (ikke fra elevene, altså). De positive sidene ved jobben er langt flere enn ulempene. Men når vi kommer til mai merker jeg at jeg får en ukomfortabel følelse i kroppen, hvert år. Det er både frustrasjon og lettelse forbundet med å avslutte et skoleår. Hvilke andre jobber har en så regelmessig prosjektavløsning som min? Vi begynner i august med mange ambisjoner og nye elever (som regel). Så går høst, vinter og vår, og vi lærere lærer bort og vi lærer selv. Masse. I mai er det ubønnhørlig slutt. Ikke mer tid til å jobbe med fordypning, repetisjon, ikke mer tid til noe. Ikke engang tid til å bli ferdig. Det er jo så mye jeg vil at de skal vite om før de drar. De skal ut i verden nå, mine russ, på ordentlig. Det er alvor. Jeg innser at vi ikke får mer tid sammen. Men får jeg i det minste tid til å si hvor flott det har vært å få være sammen med dem dette året? Jeg kjenner i kroppen at tiden er ute. Det plager meg at jeg ikke var mer påpasselig med å bruke sjansen da jeg hadde den. Ubehaget ved skoleslutt henger forresten også sammen med å sette standpunktkarakterer. Jeg liker ikke det. Det er alltid noen som får en karakter som føles helt feil. Han skulle jo hatt bedre, så artig, hyggelig, grei som han er! Hun er jo så utrolig sympatisk, klok, interessant å snakke med! Vi kan ikke sette karakter på sånt. Men disse egenskapene vil være de viktigste for dem i fremtiden. De skal bli noens studiekamerater, kolleger, noens kjæreste, noens mor og far. Da spiller det liten rolle om de fikk 5 eller 3. Det mange elever dessverre tror, er at vitnemålet sier noe om hvem de er som mennesker. Det er så klart ikke tilfelle. Det sier bare noe om en liten del av det de kan. Vi kan nemlig ikke måle alt på en skala fra 1-6, og det skal vi ikke heller. Heldigvis. Jeg håper de forstår at det er så uendelig mye mer ved dem enn det karakterene forteller.

Eleven min, som jeg møtte i gangen, sa også noe veldig hyggelig til meg i dag. Det gjorde meg enormt glad, for jeg visste ikke at hun så slik på det vi hadde gjort sammen i år. De gode ordene er verdiløse før de deles. Deles de får de av og til svært stor verdi. Noen sånne ord fikk jeg i dag, heldige meg. Jeg vil heller dele ut gode ord enn karakterer. Note to self: Husk å fortelle klassene i tide til neste år hvor fine de er, og at det faktisk er fryktelig trist at de slutter!

Foto: “Four friends with their shadows”, CC-lisensiert på Flickr av Greekadman

16 kommentarer:

Kjell Arild Welde sa...

Hvem husker alle karakterene en har fått, når årene har gått? Men følelsen av å ha mislyktes eller lykkes sitter lenge igjen.

"Hvert eneste slag husker jeg." sitat nyhetene i dag.

Ingunn sa...

Dette er jeg helt enig med deg i, Kjell Arild. Og det er altfor lett å overse eller glemme betydningen av det.

Finn Morten sa...

Fint at det finnes slike blogger!

Hanne sa...

Nydelig innlegg med stor grad av gjenkjennelse, både fra tida som elev - og nå, som lærer.

Eirik sa...

Artig med snakket om hvem som burde bli lærere; svært mange ser på læreryrket som en "siste utvei", men det burde være slik at de som blir lærere er blant de mest inspirerende, kunnskapsrike og empatiske menneskene fra hvert årskull. Forfatteren Philip Pullman ("Det gylne kompasset") har holdt en veldig god tale om det (PDF).

Jeg synes det er positivt at denne eleven, om hun er flink, vil bli lærer; selv har jeg tenkt på om jeg skulle prøvd meg som lærer i ett eller annet en gang i livet - mamma sa alltid at jeg bare drev og belærte alle hele tiden, og man må jo gjøre noe man er flink til.

Ingunn sa...

Så hyggelig at dere liker innlegget!

Takk for tipset om Pullmans tale, Eirik, jeg skal holde talen til avgangselevene neste uke og finner nok noen tips der. Veldig bra! Jeg deler synet hans på hvem som først og fremst bør bli lærere. Kanskje det burde være ordninger i samfunnet som lar de beste blant oss hospitere i skolen i perioder? Du bør absolutt prøve deg som lærer du også, for du har utvilsomt mye å bidra med. Jeg har alt lært mye av deg.

kjemikeren sa...

Veldig fint skrevet, Ingunn. Ble nesten rørt her jeg satt. For jeg kjenner også igjen følelsen, selv etter bare 3 år i yrket. Jeg får et forhold til elevene, på godt og vondt. (En veileder jeg hadde på PPU påstod at man ikke fikk det på vgs, derfor var hun i ungdomsskolen - jeg er absolutt uenig.) Jeg vil det beste for alle elevene mine. Uten unntak. Og det føles helt forferdelig når jeg av og til gir dårligere karakterer enn det jeg innerst inne kjenner at en elev burde hatt.
Det føles litt "sukkersøtt/romantisk/klissete" å skulle si til elevene at jeg har hatt et fint år med dem, at jeg bryr meg, at jeg fortsetter å tenke på dem lenge etter at de har gått ut av skolen. Men vi burde kanskje gjøre det.

Ingunn sa...

Vi er ofte redde for å være oppriktige om følelser overfor en klasse. Det føles skummelt - tenk om de ikke forstår? Tenk om de synes jeg er en patetisk, sentimental gammel dame? Men jeg tror ikke det. Det er mulig at det er det noen sier til hverandre på vei ut døra, men dypest sett så tror jeg vi alle kjenner igjen det som er ekte når vi ser det. Og de blir så glade når de forstår at vi også blir glade i dem. Det er i såfall viktig å si det, for det er svært få som er gode tankelesere.

Jeg sier ikke at jeg er glad i dem, sånn rett ut. Det kan bli for voldsomt. Jeg sier at jeg har hatt stor glede av å få være lærer for dem, og takker for det. Jeg sier for eksempel at dersom jeg kunne ha gitt dem karakterer på hva slags mennesker de er, så hadde alle som en fått toppkarakter. Jeg sier nok at de aldri må glemme at de er så mye mer enn det vitnemålet forteller om dem. Sånne ting.

Læreren din fra PPU tar fullstendig feil, akkurat som du sier, og kan neppe ha mye førstehåndserfaring med 16-19-åringer.

livmarieschou sa...

Så utrolig bra sagt. Jeg er så enig, har hatt samme følelsen flere ganger når jeg sender mine elever ut i verden. Hørte en gang en lærerstudent sa hun ville bli lærer på grunn av de lange feriene, jeg blir skuffet over mine medmennesker når jeg hører slike holdninger. Det er så viktig og riktig det su skriver, Ingunn. Lykke til med talen, jeg har holdt tale til avgangselevene to ganger, og det er like givende hver gang.

AJA sa...

Det varmer et lærerhjerte og et morshjerte så utrolig godt å lese innlegget ditt. Du skriver i tillegg så godt. At du er en god lærer selv kommer tydelig frem i dine tanker :-)

livetleker sa...

Takk for et fint innlegg. Akkurat sånn er det. Da tiendeklasselærerne fartet rundt og stresset i dag, dagen før muntlig eksamen, var jeg så glad for at jeg møter gullungene mine igjen i august. Jeg får to år til med dem før de skal ut i verden, - og til høsten - DA skal vi få til mye, da.

:-)

jeanette tranberg sa...

Du setter virkelig godt ord på hva som er den lyse siden av denne jobben. De små øyeblikkene på gangen... Selv hadde jeg noen gullkorn på vei til butikken, i lunsjen med en kollega, og sammen med elever som ikke tør å fremføre muntlig foran klassen enda denne uken. Kan vi kalle det små drypp av pedagogisk superlim?
c",)

Ingunn sa...

Takk for hyggelige tilbakemeldinger. Alle dere vet tydeligvis hva jeg snakker om, og kjenner dere igjen. Jeg vet at det gjør også veldig mange flere av våre kolleger. Det er fint å vite at den til tider utskjelte skolen har mange, mange lærere som gjør en flott jobb og som vet å verdsette sine elever.

Lektor Nordskog sa...

Dette var veldig bra ingunn. Bloggen din er noe av det fineste jeg leser.

Birgit sa...

Jeg husker ikke i detalj alle karakterene jeg har fått i skolen, men jeg husker hvilke lærere som så meg. Jeg kunne være uenig i mangt som ble sagt i disse lærernes timer, og kanskje ikke helt være på nett med alle, men in the end ble det alltid overskygget av det viktige elementet av respekt for hverandres person og integritet. Det er viktig lærdom å ta med seg!

Tredjeklassingen min hadde siste dag med læreren sin i dag, hun skal flytte til en annen by. Han kom hjem med personlig diplom, med bilde av seg selv og en kort tekst om hvilken fantastisk gutt han er. Han hadde også fått en pappblomst der det på hvert kronblad sto en positiv ting om hans evner og personlighet. Jeg er glad for at han har vært så heldig i sitt første møte med skolen.

Vi er kontakter på flickr, nå bokmerker jeg bloggen din også!

Ingunn sa...

Tusen takk, Stian. Det ble jeg veldig glad for. God sommer!

Birgit: Så flott at sønnen din har hatt en klok lærer. Jeg er helt enig i din kommentar om respekt og integritet. Det er veldig hyggelig at du følger bloggen min, velkommen hit!

Legg inn en kommentar

Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no