Dra meg baklengs inn i fremtiden - jeg blogger

Jeg er av natur spontan og lett å begeistre. Det jeg liker går jeg 110% inn for. Ofte kaster jeg meg over nye ting uten å nødvendigvis ha klart for meg hvorfor dette er viktig - jeg bare vet det. Mine interesseområder er mange, og jeg har av og til reflektert over hvorfor jeg liker akkurat disse tingene. Ett svar er at de har en visuell appell, gjerne også en taktil. Noe å se på og fikle med, altså. Nok om det. Jeg var ikke interessert i datateknologi så lenge det innebar at jeg måtte ha tekniske kunnskaper om hvordan en pc fungerer, eller om hvordan software fungerer. Word Perfect og funksjonstastenes kombinasjonsmuligheter....brrrr. Men da Windows kom begynte jeg å våkne, og internett var en åpenbaring.

Men hva var nytten av alt dette? Informasjon, selvsagt. Det er i prinsippet ikke forskjell på å lese nettsider, bøker og tidsskrifter. Underholdning også, naturligvis. Jeg lærte meg å orientere meg på nettet, jeg ble med i min første epost-gruppe på midten av 90-tallet, og jeg dannet min første gruppe på Yahoo i 2001. Deling av informasjon, og kommuikasjon med likesinnede over nettet var et faktum. Jeg ble entusiastisk.

I yrkeslivet kom jeg i kontakt med mitt første LMS i 2003. Nå er It's Learning en naturlig del av min yrkesutøvelse. Men jeg har aldri følt noen særlig begeistring for "Itsern". Hvorfor? Det er helt klart noe å fikle med, men det er ikke noe særlig å se på! Det er en funksjonell, men uinspirerende layout. Det bør noen gjøre noe med. Hvor vil jeg med alt dette? Jeg prøver å sette ord på hvorfor jeg har falt så fullstendig for bloggingen, ikke minst i klasserommet. Det er overraskende hvor mye bedre kontakt jeg har fått med mine 60 håpefulle etter at vi begynte å blogge alle sammen. Det er morsomt, men ikke overraskende, at de har så mye interessant å melde om. Det er gøy å se hvor flinke mange er til å utnytte de visuelle egenskapene en blogg gir for å tilføre teksten tilleggsbetydning gjennom valg av bilder, video eller lyd. Det er mye mer inspirerende å legge ut tips, oppgaver og annen informasjon på lærerbloggen enn på Itsern fordi bloggen er et mer fleksibelt og kanskje ikke minst visuelt medium.

Min egen læringskurve føles usedvanlig bratt, jeg har kastet meg på en berg-og-dalbane av Web 2.0 appser, i første vogn. Det kiler i magen, jeg blir litt uvel og ler hysterisk samtidig. Jo mer jeg lærer, jo mer skjønner jeg at det er igjen å lære. Universet ekspanderer. Nå, etter to måneder, skjønner jeg nesten ikke at jeg turte å dra igang blogging med elevene, så lite som jeg kunne da. Men det går jo strykende likevel. Elevene fornemmer min begeistring og det er bra.

Hele dette innlegget ble initiert av min siste tur innom Diginalet, hvor jeg fant veien videre til HeyJude og TeachingHacs' Wiki. Universet har ekspandert - igjen.