The future's so bright, I gotta wear shades

For oss digitale innvandrere kan det være morsomt å reflektere litt over livet i "gamlelandet". Jeg ser på meg selv som et relativt ungt menneske fortsatt, selv om jeg innser at jeg er i ferd med å være "midt i livet". Det betyr blant annet at jeg etterhvert er gammel nok til å kunne si "da jeg var ung". Det føles fremdeles litt kunstig, men det er nok bare en vane. Migrasjonen inn i dataalderen har gått greit og nokså smertefritt. Mine barn går på en skole som er ganske annerledes enn da jeg selv var elev i grunnskolen. Nå gjøres leksene ofte via It's learning, og klassekameratene konsulteres på MSN hvis noe er uklart. Når mor fortsatt er på jobben og barna har kommet hjem chatter vi litt om hvordan dagen har vært og hva som skal gjøres av huslige plikter før jeg kommer, slik at det blir en hyggelig ettermiddag. Far i huset anser seg selv som en digital asylsøker, fortsatt boende på mottaket. Han går kontinuerlig på kurs og behersker det grunnleggende (Les: Office-pakken), men er ikke fortrolig med de nye kodene der deling, samarbeid og fragmentert oppmerksomhet (Les: grenseløse lekser kombinert med iPod i øret og 4-5 samtaler gående på MSN + et par You Tube-videoer som krydder utover sene kvelden) er den nye normen. Fjortisen fatter ikke hva som er problemet med dette, for alle gjør det jo. Kulturkonflikten er et faktum.

Hva gjorde vi på 80-tallet? Skoledagbøker, strikking og lapper under pulten var vanlig. Vi hang på kafé til sene ettermiddagen, og leksene gjorde vi om kvelden til våre foreldres fortvilelse. Trengte vi ny musikk spilte vi hverandres plater inn på kassett. Walk-man var kjempekult. Timelange telefonsamtaler med venner ble slått hardt ned på, spesielt om det var rikstelefon. På det meste hadde jeg 14 brevvenner fra hele verden som jeg skrev til på flortynt papir for å holde portoutgiftene nede. Jeg lærte mye engelsk av dette.

90-tallet: CD-spilleren ble allemannseie, til manges fortvilelse. Hva med platecoverne? Det ble liksom så stusslig med de små CD-coverne. Men det var ikke til nekte for at de var mer praktiske. Den siste LP-plata jeg kjøpte var Blood.Sugar.Sex.Magik. med Red Hot Chili Peppers i 1991. Da mellomfagsoppgaven i nordisk skulle skrives lånte jeg en PC (vi sa vel datamaskin) av en kompis, skrev i WP og lagret på floppy discs. Matriseskriveren var umulig å få til å samarbeide - det var ikke mye WYSIWYG, nei. Hovedoppgaven ble skrevet ved hjelp av Microsoft Windows 95. Det er den peneste skrivemaskinen jeg har hatt. Så fikk jeg meg e-post og internett. Det var billetten til den nye verden - ingen retur. Noen ganger ønsker jeg at jeg kunne være en tannløs seksåring igjen, men jeg får tross alt oppleve det 21.århundre jeg også.

Hva fikk meg til å tenke på alt dette? Jeg fikk, via del.icio.us, en peker til dette utrolig underholdende blogginnlegget.