Ferie - rettelse: retteferie (og mer om elevblogging)

Det er nå femte dagen i påskeferien, og jeg sitter klar foren pc-en. Ute skinner sola, klokka er 08.54, og jeg skal rette. Jeg har mye å velge mellom: Skal jeg ta nynorskoppgavene, den engelske filmoppgaven eller langsvarsoppgaven i norsk? Det er klart at jeg kunne ha gjort mer av dette før påskeferien, men da måtte/ville jeg gjerne få tid til andre oppgaver. For eksempel videreutvikle elevbloggingen som nå har fått godt feste i deler av gruppene. Noen blogger ukentlig enten de "må" eller ei. Det er fremdeles et kraftig mindretall, men jeg er kjempefornøyd med at det er såpass mange. Dessuten var jeg syk noen dager. Det er det mange som har vært, og da kan man jo alltids blogge litt, om man orker. I dag har jeg lyst til å trekke fram Carina, som skriver i det siste innlegget sitt: "Jeg er syk og ligger i sengen mens jeg lurer på hva jeg skal fordrive dagen min med, da kom jeg på at jeg kunne jo skrive et blogginnlegg. Jeg ligger her å lurer på hva jeg skal skrive om. Jeg har vel litt forkjellige tanker, jeg kunne skrevet om å være syk og hvor kjedelig det er, om dårlig vær, at det snart er ferie eller hvordan jeg gleder meg til sommer å sol. men det er liksom ingen av disse tingene som treffer ordentlig og virkelig får meg til å ønske å blogge. I stede fikk jeg lyst til å skrive om yndligsfilmen min "Honey" og skuespilleren "Jessica Alba"." (Her følger en lang redegjørelse). Jeg velger å se dette innlegget som et eksempel på at bloggeverktøyet betyr noe for mange av elevene, de liker det, de har fått en mulighet til å vise seg fra flere sider enn før. Mange av dem har blitt tydeligere for meg, og de vokser faglig. Jeg syns vi har lykkes når snart 20% av elevene bruker bloggen sin som en naturlig del av sin skriving. Rishab er en gutt som ikke nøler med å bruke bloggen til å reflektere over sin egen praksis. Han hadde en vanskelig uke før påskeferien på grunn av sykdom. Det hindret ham ikke i å være på skolen og avslutte oppgavene sine før han dro på ferie til India. Innlegget hans er verdt å lese. Det er formet som en dagbok over hele uka, og illustrerer hvordan håpløshet må vike for triumf: "(....) Jeg lærer noe nytt hver dag i livet. Enten bevisst eller ubevisst. Og denne uken har jeg lært meg noe som jeg vil bevare for resten av livet. Jeg har lært meg å ta utfordringer og ikke gi opp. I tillegg har jeg bl.a. lært å smile selv når jeg er syk. Selv om jeg blir ganske irritert når jeg er syk, har jeg prøvd å le og smile. Jeg tror virkelig på ordtaket "Smil til verden og den vil smile tilbake til deg". Denne uken var slitsom og jeg slet underveis veldig mye. Men jeg prøvde å holde håpet levende i meg. Hvis jeg måtte gå gjennom alt dette igjen, vil jeg gjøre det uten å nøle. (....)" Mange vil mene at dette ordtaket er en klisje, men for denne eleven er det en autentisk personlig opplevelse. Formidlingen av den er det som interesserer meg.

Kanskje jeg blir nødt til å rette litt nå?