Mappevurdering som eksamensform

Det er gledelig at regjeringen ser på muligheten for å la elevene få mappevurdering i stedet for tradisjonell eksamen. Det er imidlertid mye som må stemme for at mappevurdering skal bli vellykket og dermed indikere elevens kompetanse på en god måte samtidig som prosessen blir til å leve med både for elevene og læreren. Det kan fort bli mye vurderingsarbeid av mapper, og vi trenger et system som er både effektivt og rasjonelt. Dersom det blir noe av disse forsøkene håper jeg virkelig at jeg får være med. Det kunne vært riktig spennende å se hvordan kombinasjonen samarbeidslæring, bærbar pc og mappevurdering kan fungere i norskfaget.

Oppgavene som skal vurderes må være av ulik art. Det må være eksempler både på sakprosatekster, sammensatte tekster, skjønnlitteratur, hovedmål og sidemål i elevmappen ved skolegangens slutt. Det bør også diskuteres om vi samtidig skal slå sammen vurderingen i hovedmål og sidemål til en skriftlig karakter - men den debatten er vel håpløs fortsatt. En kunne f. eks. kreve at 1/4 av tekstene skal være på sidemål. Siden sammensatte tekster er innført som eget hovedområde i norskfaget er det rimelig at disse får en større plass i vurderingen. Samarbeidsoppgaver bør også ha en plass i en slik mappe. Det er naturlig å tenke seg at i hvertfall halvparten av elevens produkter kan være produsert i samarbeid med andre. Hva med tverrfaglige tekster? Elevene kan skrive oppgaver i andre fag som kan telle med i vurderingen av tekstkompetansen deres. Mappen er selvsagt digital slik at elevene kan legge inn både tekst, lyd og bilder/film som en del av sin totale tekstproduksjon. Eleven kan føre en refleksjonsblogg gjennom hele prosessen der hun gjør rede for hvordan skriveprosessen hennes har vært. Denne kan vurderes som et av produktene, eller den kan holdes utenom. Et forhåndsbestemt antall tekster velges ut fra de ulike modulene og tas med i sluttvurderingen.

Skillet mellom underveisvurdering og sluttvurdering i norskfaget er problematisk dersom vi tenker oss at all vurdering i tre år er underveisvurdering før vi plutselig må teste eleven i full bredde i løpet av få uker mot slutten av Vg3. Dette fortoner seg som nærmest umulig i praksis. Jeg opplever at mange elever finner norskundervisningen kjedelig fordi den for dem fremstår som en evig repetisjon av det samme fagstoffet hele veien fra 8. klasse og ut videregående. Skal skillet underveisvurdering/sluttvurdering tas på alvor er det kanskje håp i sikte? Mappevurdering kan nemlig gjøre det lettere å modulisere undervisningen i et treårig løp. En positiv konsekvens av slik tenkning er at det kan bli lettere å gi god underveisvurdering. Jeg ser for meg at vi kan ha moduler med sidemålsopplæring, skjønnlitteratur, artikkelskriving, sammensatte tekster osv. Det beste av det eleven presterer gjennom disse periodene samles i mappen og tas med i sluttvurderingen.

"Kunnskapen er kollektiv, men kompetansen er individuell". Jeg vet ikke hvor dette sitatet kommer fra, men det er godt sagt. Vi må ikke miste av syne at selv om gode samarbeidsevner er viktige i vår tid, så må vi fortsatt kunne jobbe effektivt på egen hånd også. Vurderingskriteriene bør med andre ord inneholde noe om individuell informasjonskompetanse. Hvordan det skal testes vet jeg ikke ennå, men dersom vi får til det kan vi kanskje med større trygghet forlate eksamenslokalet og stole helt og fullt på mappevurderingen. Høyre er skeptiske til å kutte ut eksamen selv om de er positive til mappevurdering, men jeg tror ikke at vi kommer til å klare å lykkes skikkelig med mappevurdering dersom eksamen likevel overstyrer dette i enden av utdanningsløpet. Da blir det å fortsette å trene til eksamen som før. Dette er ikke god bruk av tid! Over 100 år med eksamensstiler burde ha lært oss dette nå. Tekstkompetanse måles ikke nødvendigvis best på en femtimers prøve.

Hva tenker andre om mappevurdering ved hjelp av digitale mapper? Jeg håper på mange innspill her om både fordeler og ulemper - dette er jo et stort tema!

Foto: CC-lisensiert av Kasaa på Flickr

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 5

Så har jeg kommet til del 5 i serien om sentrale overlevelsesferdigheter for det 21. århundre med utgangspunkt i Tony Wagners bok: The Global Achievement Gap (2008). Kort sagt utfordrer Wagner tradisjonell skoletenkning og vil at vi skal vektlegge trening i sju grunnlegende basisferdigheter, eller kompetanser, mye sterkere i undervisningen, heller enn dagens faktabaserte undervisning og testing. Det vi underviser i og tester i dagens skole er ikke nødvendigvis det viktigste å kunne for neste generasjon arbeidstakere og samfunnsborgere. Jeg har tidligere skrevet om de fire første av de sju grunnleggende ferdighetene her på bloggen (se under), og tar i dag for meg den 5:

Effektiv muntlig og skriftlig kommunikasjon

Gode kommunikative egenskaper er grunnleggende for å lykkes godt i arbeidslivet, i samfunnet og privat. Klarer du ikke å formidle synspunktene dine på en passende måte ligger veien åpen for misforståelser, konflikter og forsinkelser. Dette er både veldig selvsagt og samtidig ofte fryktelig vanskelig. Ofte er tiden knapp, og det er viktig å greie å formidle raskt og med overbevisning hva ditt viktigste poeng er. Det er krevende nok å kommunisere bra med de vi kjenner godt, for eksempel venner og familie. Da er det i det minste rom for å tolke kroppsspråk, tonefall og dagsform slik at vi stort sett skjønner meldingen. Det blir straks verre når vi skal kommunisere med noen vi ikke kjenner like godt, gjerne i faglige eller profesjonelle sammenhenger, for da trengs skikkelige kunnskaper om hva som er "god tone". Selv om det kan være riktig sjarmerende er det likevel et stilbrudd når elever sender meg meldinger på ITSL som innledes med "Halla, skjer'a?" Da blir jeg alltid litt bekymret for at de en dag støter på noen som ikke synes at de er verdt mer oppmerksomhet fordi de kløner i innledningen. I en jobbsøkersituasjon kan dette fort skje - kanskje glipper intervjuet til drømmejobben på grunn av en dårlig formulert søknad. Det er synd, for mitt inntrykk er at dagens unge har gode muntlige kommunikasjonsevner jevnt over. De imponerer med fine fremføringer, og frimodigheten er langt større enn jeg kan huske fra min egen skolegang. Noe har altså blitt bedre, og det økte læringstrykket på muntlige aktiviteter de siste 15 årene har nok litt av æren for dette. Arne Krokan har nevnt flere ganger i sine foredrag at norske studenter imponerer i utlandet med sin naturlige frimodighet, og dette finner vi også i undersøkelser: Norske skolebarn har stor tiltro til egne evner, og de er gode til å snakke for seg. Likevel glemmer mange at det ikke er det samme hvem de snakker til, og de må vite å skille mellom ulike kommunikasjonssituasjoner.

Det er etter mitt syn mer alvorlige mangler ved den skriftlige kommunikasjonsevnen til ganske mange skoleelever i dag. Mange har for dårlig ordforråd, de uttrykker seg upresist, og de kan ikke skikkelig rettskriving. Det er også stor usikkerhet knyttet til formulering av formelle saktekster som artikkel, søknad, rapport, CV osv. Wagner påstår at så mye som halvparten av de amerikanske studentene etter to års collegeutdanning ikke har gode nok skriftlige kvalifikasjoner, etter fire års studier er tallet riktignok nede i 25% (Wagner, Tony: The Global Achievement Gap, Basic Books 2008 s. 34). Om disse tallene stemmer overens med norske forhold vet jeg ikke, men min erfaring med skriveferdighetene til Vg3-elever i Norge tilsier at vi har et problem her også. Dette blir raskt synlig når de kommer ut i arbeidslivet, eller når de skal skrive oppgaver på høyere utdanningsnivå. Den alvorligste mangelen er dårlig evne til å uttrykke seg presist nok. Det er ikke så dramatisk med en stavefeil eller to eller et komma på feil sted i teksten, men når tanker og ideer ikke kommer klart frem bør noe gjøres. Vi har gode muligheter til å få rettet opp feil i teksten ved hjelp av retteprogram, og enkel korrekturlesning avslører det meste. Langt vanskeligere er det å lære å tenke klart.

Jeg pleier å si til elevene mine at "du vet ikke hva du tenker før du kan si det". Dette er kanskje en floskel, men poenget er at de må være i stand til å forklare andre hva de mener. Hvis ikke hjelper det ikke samme hvor smart det egentlig er, det de har i tankene. De må lære seg presis omgang med ord, vendinger og begreper, og de må kunne skape fokus, engasjement og energi rundt det de skal formidle. Det store spørsmålet blir dermed "hvordan". Hvordan lære dem dette? Hvordan unngå at de som unge voksne dummer seg ut fordi de ikke vet hva noe egentlig heter? Jeg var en gang på foreldremøte på barneskolen til et av mine barn, og måtte bite meg i leppa for ikke å virke uhøflig da læreren forkynte med alvorlig mine at det skulle begynne en ateist i klassen hennes, men vi trengte ikke å bekymre oss, for støtteapparatet sto klart med assistenter og alt. Det var ikke bare jeg som så ned, for å si det sånn.

Så hva er løsningen? Jeg vet ikke. Men det jeg vet er at nylig har elevene mine sittet og skrevet sin siste prøveeksamen i hovedmål, basert på Udirs eksempeloppgaver. Den første gikk hjem kl. 10.30, den siste 12.45, en time før fristen var ute. Oppgaven kan ikke ha vært særlig vanskelig da, og jeg lurer på om jeg kan vente meg bedre resultater enn tidligere. Kanskje, men jeg tviler. Jeg spør meg selv om dette er den beste måten å vurdere dem på. Grunnen til at vi gjør det er selvsagt for å trene dem på selve eksamensformen - men blir de egentlig bedre skribenter av å løse denne typen oppgaver om igjen og om igjen? Jeg tviler sterkt på at dette er den mest effektive måten å gjøre det på. Jeg heller mer og mer mot en oppfatning av tekstkompetanse bedre kan styrkes gjennom kollektive produksjoner, god forberedelse, samarbeid og diskusjon. Den gode gamle prosessorienterte skrivingen bør i enda større grad løftes inn i den digitale tidsalder der elevene skriver sammen i et og samme dokument, redigerer og kommenterer hverandres bidrag. Vi har en lang tradisjon i vår kunsthistorie for å kopiere gamle mestere. Kanskje denne praksisen i større grad bør inn i skolens skriveopplæring også? Vi må bli flinkere til å finne frem til oppgaver som stimulerer til nysgjerrighet og kreativitet, og vi må stille tydeligere krav til at fagspråk er til for å brukes. Elevene kan lære mye av hverandres "best practices". Vi bør gjøre mer av det som virker og mindre av det som ikke virker. Vi kan lese mer, sammen, tekster satt inn i en meningsbærende kontekst. Elevene kan få flere morsomme utfordringer der de må definere ord, lage ord og løse språknøtter. Det er tross alt ganske viktig å vite forskjellen på å være adoptert og å være abortert.

Tidligere poster i denne serien:
Del 1: Kritisk tenkning og problemløsning
Del 2: Samarbeid gjennom nettverk og ledelse ved innflytelse
Del 3: Smidighet og tilpasningsevne
Del 4: Initiativ og entrepenørskap

Foto: "Steckschrift", CClisensiert av Wilhei55 på Flickr

Hvordan komme i gang med ny undervisningspraksis?

Jeg innser mer og mer i hvor stor grad jeg har endret min tenkning omkring det å være lærer, å undervise, det siste året. Hva har egentlig skjedd?

For det første er det noen forutsetninger som har sparket i gang denne endringsprosessen: Jeg har nå jobbet nesten to år på en skole som organiserer undervisningen i fagdager. Det å gjennomføre en fagdag er noe helt annet enn å ha en 45-, 60- eller 90-minutters fagøkt. "Necessity, who is the mother of invention", sa Platon, og jeg er tilbøyelig til å si at dette har vært tilfellet for meg. Å stå 4-6 timer foran klassen og forelese er helt uaktuelt. Da sovner de. De kan heller ikke bare lese fra boka og gjøre oppgaver hele dagen. Dessuten har de laptop med trådløst nett! Vi må med andre ord utvide repertoaret. En annen faktor er at jeg tror mye mer på elevmedvirkning og samarbeid mellom elevene nå enn tidligere. Da jeg var nyutdannet var det "håndspåleggelse" som gjaldt: Jeg lagde omfattende presentasjoner og nærmest matet elevene med det de burde kunne etter min mening. For noen var nok dette greit, men ikke for så mange. Dessuten hadde de ikke tilgang til internett på skolen den gangen og var prisgitt mine analyser. Slik er det ikke i dag. Men får de til et godt samarbeid om oppgavene er det utrolig hva de kan utrette på et par timer. Jeg har også en ledelse på jobben som oppmuntrer til faglig fornyelse og pedagogisk utvikling. Klart det hjelper.

For det andre liker jeg å bruke hendene. Jeg har likt å lage ting fra jeg var liten, og har i alle år vært glad i ulike estetiske uttrykksformer, egenproduserte eller andres. Jeg liker også bilder, film, musikk og litteratur. Derfor var jeg lettmotivert da jeg oppdaget at blogging kunne kombinere svært mye av det jeg liker best å sysle med. Jobben ble litt hobby - yay!

Dette er mitt poeng. Det er ikke nødvendig med fagdager og velvillige sjefer for å lykkes med web 2.0 i klasserommet selv om det hjelper. Jeg tror heller at graden av suksess avhenger av i hvilken grad du som lærer er motivert for å få dette til. Dersom du gjør det av plikt vil det ikke vare lenge før du er tilbake i gamle vaner. Det er som jogging - du blir aldri god til det dersom hensikten bare er å bli tynn. Skal du lykkes med å endre egen praksis er det imidlertid et par ting du kan gjøre for å komme godt ut fra start:

1. Begynn med å identifisere et område av læreplanen som tiltaler deg spesielt, som du kan ekstra godt eller brenner for. Faglig trygghet er en sikker forutsetning for suksess, og du slipper å bruke energi på å sette deg inn i fagstoffet samtidig som elevene.
2. Velg et verktøy som interesserer deg, som du er fortrolig med fra begynnelsen. Det kan være wiki (mange som er skeptiske til blogging liker å bruke wiki med elevene), blogging, eller et enkelt verktøy som Glogster eller GoAnimate. Eller mye annet.
3. Velg et tidspunkt på året som gir litt ro til å utforske. Begynnelsen av 2. termin kan være et godt tidspunkt - da kjenner du klassen, det er lenge til eksamen, og du er ferdig med terminoppgjøret. Aksepter at det tar tid å sette seg inn i nye ting.
4. Unngå dobbelt bokholderi. Ta sjansen på at det flyter litt en stund. Det er ingen grunn til å gjøre alt slik du har gjort det bestandig i tillegg til det nye. Da er det ikke rart om det blir travelt.
5. Involver elevene. Dra nytte av deres kompetanse. Hver og en kan de kanskje ikke så mye mer enn deg, men til sammen kan du være helt sikker på at de har utrolig mye å lære deg også. Dessuten vokser de på ansvaret.
6. Gjør det morsomste først. Elevene dør ikke av å måtte vente litt lenger på en tilbakemelding innimellom. Dersom du alltid gjør alle må-tingene før vil-tingene får du heller ikke sjansen til å oppdage om det finnes andre og morsommere måter å jobbe på. Du er nemlig utkjørt før du kommer i gang. Sakte men sikkert implementerer du nye arbeidsrutiner, og du vil se at du rekker like mye som før, antagelig mer.

Til slutt gjenstår spørsmålet: Hvorfor skal vi gjøre dette? Jeg mener at det er mange gode argumenter for å endre praksis. Elevene blir gjerne mer motivert, læreren får bedre kontroll over pc-en i klasserommet, skolen er mer i takt med tiden, osv osv. Men det aller viktigste argumentet er faktisk at du etter hvert får det mye morsommere på jobben. Tro meg!

Videre lesning: "Getting started wit web 2.0 presentation" av John Larkin

Foto: "Quite a precise message" av Jan Boyd, CC-lisensiert på Flickr

All things Twitter

- eller alt du trenger å vite om Twitter så langt!

Jeg har vært en ivrig twitrer siden i fjor en gang, og det blir stadig bedre å bruke denne mikrobloggingstjenesten. Det er så mye nyttig og artig som kommer min vei gjennom Twitter at jeg ikke lenger vet hvordan jeg skal kunne skaffe meg dette like enkelt uten. Jeg bruker det rett og slett som min primære søkemotor, og det er knapt noe mitt nettverk ikke kan svare på. I dag kom jeg over en utrolig omfattende ressurs om Twitter: Hva det er, hvordan du bruker det, hvem som er mest lest på Twitter, masse tredjepartsløsninger som høyner Twitterkvaliteten betraktelig osvosvosv. Dersom du fortsatt er i det minste tvil om hva Twitter er, så bør du lese denne artikkelen. Hva den heter? "The Ultimate Guide for Everything Twitter", selvsagt! Jeg fikk tipset fra Tom Jarle Christiansen på d&b. Han la inn tipset i en diskusjon i gruppa "For oss som ikke kan så mye". Den er jeg med i, for selv om jeg kan litt mer enn jeg kunne før er det stadig noe nytt å lære.

En skoledag i nær fremtid?

En fabulering over hva fremtiden kan by på for den norske skolen - og meg.

Det er mandag morgen. Noen av elevene i klassen min velger å ta en rolig start på uka og sover derfor ennå. Andre, særlig de som bor nærmest skolen kommer ca 8.30, resten kommer sigende etter hvert som klokka nærmer seg 10. De setter seg ned og prater litt om helgen samtidig som de skaffer seg oversikt over ukas program. Noen gjør ferdig oppgaver som skal leveres inn snart. Dersom de ikke alt har gjort det ser de videoen på læringsplattformen der jeg kort forteller om hva vi skal gjøre denne uka og hva de må se på før vi treffes. Selv er jeg glad for at jeg kan vente med å dra på jobb til etter at minstejenta har gått ut døra hjemme kl. 8.45, frokosten er ryddet ordentlig opp og jeg har fått sett over ukens viktigste gjøremål i ro og mak, lest de siste beskjedene fra elever og kolleger osv i newsfeeden min. Ca 9.30 begynner rushtrafikken å gi seg, så det går fort å komme seg på jobb. Herlig å slippe å sitte 70 min i kø på en strekning som egentlig tar mindre enn 15 min å kjøre, slik jeg ofte måtte da alle måtte møte 8.30.

Først må jeg huke tak i de tre som var borte forrige gang og gi dem oppsummeringstesten fra sist uke. Så, kl. 10.15, starter dagens fellesgjennomgang. Vi har naturligvis fagdager, det har vi heldigvis hatt i mange år nå. Jeg husker hvor stressende det var med 45 minutters timer, der skoleklokka avgjorde når du var ferdig og ikke du selv. Det ble sjelden tid til å gå ordentlig i dybden på noe. Det er godt å slippe å ha det sånn. Etter ca 15 minutter har elevene fått en grunnleggende innføring i ukens tema som er dialektkunnskap. Dialekter er som regel et takknemlig emne å undervise i. Alle har meninger om det, og det er alltid noen i familien som snakker en annen dialekt. Noen er borte i dag også, og de har mulighet til å se gjennomgangen på screencasten jeg har lagt ut til dem når det passer.

På læringsplattformen vår har alle sin egen profil. Den er fullt utrustet blant annet med egen karakterbok, kalender, blogg, chat, kommentarvegg, videospiller og bildefremviser, musikk/podcastspiller og fil-arkiv, og de kan tilpasse den selv med ulike typer tredjepartsfunksjonalitet, utseende osv. Elevene danner selv ulike grupper basert både på fag og på tema, og vi har en fagwiki knyttet til hvert fag det undervises i på skolen. Alle grupper og wikier har forum der ulike problemstillinger kan diskuteres når elevene jobber hjemmefra, eller når de samarbeider med noen fra andre skoler. Det er naturligvis nødvendig å abonnere på disse diskusjonene for å sikre god oversikt over alt som skjer i de ulike gruppene. Elevene har lagt til de fagwikiene som er aktuelle for dem på profilsiden sin, de ligger som som faneblad øverst. Noen av wikiene er felles for elever på flere skoler - dette er særlig nyttig for dem som går på små fag. Vi lærere legger ut ulike ressurser til elevene på wikiene, og elevene abonnerer på nyhetene fra wikiene via RSS. Fem og fem av elevene har denne gangen skrevet et sammendrag av flere artikler om dialektkunnskap og lagt ut på norskwikien. Alle har lest disse sammendragene før timen begynner og forberedt spørsmål til hverandre. Spørsmålene blir diskutert etter at fellesdelen er ferdig og elevgruppene presenterer hver sin del av fagstoffet.

Etter fellesdelen går elevene sammen i små grupper. De skal ta opp eksempler på dialektprøver og kobler seg derfor opp på Skype. De kontakter elever som har fått samme oppgaver som dem selv i dag på Bryne, i Levanger, på Gol og i Bodø og foretar et intervju med dem før de selv blir intervjuet. Det blir litt kaotisk at alle sitter i samme rom, så de fordeler seg på grupperom rundt omkring på skolen. Etterpå blir opptakene analysert, målmerkene bestemt og kommentert, og det hele legges ut som podcast på elevenes blogger - noen bruker Audacity, andre GarageBand. Dette tar til sammen ca tre timer. Mens elevene jobber hjelper jeg til med råd og veiledning. Blir det liten etterspørsel har jeg alltid noe jeg skal vurdere og gi tilbakemelding på. Alle elevene abonnerer på hverandres blogger med RSS, så til neste uke må de ha hørt gjennom alle podcastene og kommentert dem. Nesten alle har tatt opp dialektprøver hjemme av familiemedlemmer med andre målformer enn bærumsk. Den siste timen har vi gjettekonkurranse i plenum der elevene får høre en liten dialektprøve fra elevenes familier før de må bestemme hvor dialekten er fra ved hjelp av målmerkene de har lært i løpet av dagen. Mye moro og stort engasjement! Til slutt må alle elevene ta en liten test som er lagt ut på fagwikien for å sjekke ut hva de har fått med seg i løpet av dagen. Den er individuell, og nettilgangen stenges midlertidig. Resultatene samles på lærerens profil til vurdering. De som ikke var på skolen i dag må ta denne testen om morgenen ved oppstart av neste fagdag så sant det ikke er spesielle grunner til at de var borte. Resultatene fra disse småtestene fungerer justerende på standpunktkarakteren og sikrer dermed en jevnere innsats gjennom året. Vi planlegger sammen hva som skal være med på den avsluttende testen i dette emnet. Elevene er flinke til å foreslå vurderingskriterier, og vi fører dem inn i rubrikkskjemaet de skal bli vurdert ut i fra. Selve prøven blir lagd med utgangspunkt i podcastene de har produsert. I tillegg kan de velge ut et produkt de har lagd fra denne arbeidsperioden som legges i den digitale porteføljen deres og blir med i sluttvurderingen når standpunkten skal settes.

Kl 15.30 er fagdagen over. Noen skal på jobb eller trening før de forbereder morgendagen sin, andre skal sitte litt lenger på skolen og gjøre ferdig litt skolearbeid før de går. Selv skal jeg hjem og lage middag til familien før jeg tar frem laptop'en igjen ved sjutiden og går i gang med dagens siste økt med vurderingsarbeid, planlegging og produksjon av nytt lærestoff, faglig oppdatering osv. Det blir fort fire slike kvelder i uka. Heldigvis kan jeg sitte i sofaen samtidig og følge med på hva familien snakker om med et halvt øre. I morgen er det undervisningsfri dag for meg, så da blir det mye retting og vurdering. Neste mandag er det hjemmeskrivedag med meg som veileder via chat'en på læringsplattformen. Jeg håper de husker å bruke kilder skikkelig denne gangen. Snart er det jo hjemmeeksamen.

Bilder: Daily Traffic av Burning Image, Ideas in Motion av David Silver, Podcast Wallpaper av Olly Hart, Apple Aluminum MacBook (Late 2008) av William Hook, CC-lisensiert på Flickr.

Tilbakemelding på vurderingsskjema

Jeg delte ut det tidligere omtalte vurderingsskjemaet for foredraget til elevene i forrige uke og ba dem skrive en kort kommentar til meg om hva de synes om denne tilbakemeldingen, om de var enige i vurderingen de fikk, og litt om hva de oppfattet at jeg hadde sagt. Det var oppløftende å se at omtrent alle var enige i vurderingen (de hadde gjort det bra, så det var riktignok å forvente), og flere av dem påpekte at det var slik de selv hadde følt det om fremføringen sin.

Eksempler på kommentarer fra elevene:

"Jeg er stort sett enig i vurderingen. Etter fremføringen følte jeg det hadde gått bra, så jeg er fornøyd med karakteren. På kunnskap har jeg fått middels måloppnåelse og det er jeg enig i, siden etter fremføringen oppdaget jeg at jeg hadde brukt noen begreper litt feil. Det visuelle med fremføringen min kunne også vært mer gjennomført, jeg hadde bare en enkel powerpoint å vise frem."

"Jeg er veldig fornøyd med vurderingen jeg fikk. Jeg likte det skjemaet der vi kunne se hva vi gjorde bra og hva vi gjorde mindre bra. Jeg er ganske enig i skjemaet. Til fremtidige fremføringen/foredrag føler jeg at jeg kan bli bedre på kroppsspråk og stemmebruk."

"Er helt enig i oppsummeringen da det var det samme jeg følte når jeg var ferdig. Det jeg må jobbe med er å ha en avslutning som samler alt og kontrollere lengden bedre."

Det er mange kommentarer som ligner på disse, og min tro på slike skjemaer er svært styrket etter de siste månedenes utprøving. Det er jeg selvsagt ikke alene om, for eksempel har Leif H. et interessant referat fra et kurs med Henning Fjørtoft i forrige uke. Selv har jeg mottatt boken til Fjørtoft - Effektiv planlegging og vurdering - og målet mitt er nå at alle mine elever til neste år bare skal få rubriserte tilbakemeldinger, eller aller helst fremovermeldinger, som Fjørtoft oppmuntrer til. Det blir et spennende prosjekt!

Men det hadde hjulpet å ha litt færre karakterer å sette. Det skal noe til å ikke bli utbrent av det vurderingstrykket som er i videregående skole nå. En karakter i norsk burde være nok. Det har vi skrevet om før, og vi kommer ikke til å slutte med det.

It's Learning og veien videre

Etter et par dager hjemme har jeg fått tid til å tenke gjennom opplevelsene fra uka som gikk i Bergen. It's Learning hadde også i år satt sammen et flott arrangement, og bortsett fra noen irriterende detaljer som iskaldt bad og ustabilt nett (egentlig ganske viktig når jeg tenker etter), var det mye som var veldig bra. Høydepunktet for min del var å få høre Mike Wesch "live" selv om han ikke sa så mye nytt i forhold til det jeg har lest og sett av ham på nettet fra før. Ellers likte jeg godt at det er høy kvalitet på innleggene, og det er lurt med en blanding av parallellsesjoner og fellesforedrag. Det var også fryktelig hyggelig å få møte noen nye bekjente fra bloggosfæren, og ikke minst å få snakke mer med dem jeg har mye kontakt med fra før. Nettkontakt til tross, ingenting slår Real Life. Ingen nevnt, ingen glemt!

Den siste dagen avslørte It's Learning at de har lagt til rette for mer integrering av web 2.0-applikasjoner i editoren sin. Dette er allerede på plass, og ser greit ut. Jeg synes fremdeles at skjermen blir litt trang noen ganger inne i LMS-en, og det er fint å kunne åpne mye i eget vindu. Samtidig vet jeg at mange elever blir forvirret av å måtte forholde seg til mange brukerkontoer, så å få mest mulig under en paraply er nok bra. Men det er to områder jeg ser på som utfordrende ved å bruke It's Learning eller tilsvarende LMS-er. For det første er det veldig synd at elever som har brukt mange år, kanskje hele sin skolegang, på å produsere innhold på web'en i en LMS kan miste tilgangen til dette når de slutter på skolen. Det samme gjelder lærere som bytter jobb. Dette er det forbausende lite diskusjon om. Hvem eier egentlig innholdet i læringsplattformen? Det andre er vanskelighetene med å dele med lærere utenfor eget fylke. Vi kan dele via Community, men det er tungvint. Og hva om jeg ønsker å dele med noen som ikke er registrert på ITSL? Det er ofte aktuelt, men så lenge det jeg har ligger bak lås og slå blir det ikke lett. Det er godt mulig at jeg ikke er godt nok orientert om mulighetene her, så dersom noen vet mer enn meg vil jeg gjerne høre om det.

Jeg er glad for at ITSL tar utfordringene fra alle gratistjenestene på nettet. Kanskje er det fremdeles sånn at en LMS er bedre enn en løsere sammensetning av tjenester totalt sett. Men den ideelle læringsplattform finnes fortsatt ikke slik jeg ser det, og jeg håper at vi en dag kan få en struktur på den som er brukersentrert heller enn fagsentrert. Det vil kanskje gjøre det enklere for lærere og elever å finne den informasjonen som er viktig for akkurat dem. Deling, enkelhet og oversikt: Er dette mulig?

Nyheter i It's Learning

It's Learning vil lansere en nettbasert brukergruppe der vi som er sluttbrukerne kan komme med inspill og kommentarer. Bra!

Noen nyheter:

ITSL får nå tre ulike brukergrensesnitt. Disse kan tilpasses ytterligere med profiler for å få en så god tilpasning som mulig.

Vurdering og karakterbok: Vurderingsbegrunnelse i karakterboka. Flere sluttvurderinger, statusvisning og gruppefilter vil forenkle jobben til lærerne. Det blir også mulig å eksportere til Excel. Det vil også være mulig å eksportere alt over i SkoleArena. Dette er bra!

Bedre oversikt over plagiering: Det vil bli mulig å overstyre plagieringskontrollen. Datatilsynet har innvendinger mot at vi skal få oversikt over hvilke elever som har levert samme tekst. DUMT!  Grupper: Automatisk oppretting av grupper. Gruppefilter for karakterbok, oppgaver og tester. Editoren får bedre web 2.0 støtte, en rekke tjenester får god integrasjon med editoren.

Undervisningsplanleggeren får en total overhaling. Det blir mulig med drag-and-drop på alle ressurser. Brukerne får også muligheter til å lage egne felter, endre utseende på den osv. Bedre integrasjon med Dig Lib (men blir Dig Lib også bedre? Jeg bruker det utrolig lite fordi det oppleves som å gå over bekken etter vann).

Foreldre får nå lettere tilgang til elevens/barnets arbeid og oppgaver. Det blir et nytt nivå for kontaktlærere som vil gi oversikt over elevens samlede arbeid. Det vil bli lettere å lage en individuell opplæringsplan, og det vil bli enklere å følge den opp.

Prosessorientert Dokument 2.0: Wiki-prinsipper i bunnen, men med god mulighet til å vurdere den enkeltes bidrag. (Men hva med diskusjonen rundt bordet? Dette blir ikke så lett selv om vi kan telle bidrag fra enkeltelever her.) Kan likevel bli interessant. Leksjon 2.0: Neste generasjon e:plus, gratis for alle brukere. Mulig å integrere ulike tredjepartsapplikasjoner her også.

Mitt innlegg på ITSL 09

It's Learning Bergen 2009

View more presentations from Ingwii.

Mike Wesch i Bergen 2009

Liveblogging - noen notater fra forelesningen til Dr. Mike Wesch, Assistant Professor of Cultural Ethnology at the University of Kansas.

Utgangspunkt: Vi er knyttet sammen på måter som ikke var mulig tidligere. All slags informasjon er tilgjengelig hele tiden. Det er ikke lenger grunnlag for undervisning og testing slik vi kjenner det. Sammen med oss i rommet er 1.4 milliarder andre som kan bidra med input hele tiden. Wesch krediterer studentene som sin viktigste inspirasjonskilde og læringsressurs.

Han forteller fra sine doktorgradsstudier i Papua Ny Guinea. Merkelig opplevelse å nærmest miste sin identitet fordi stammen ikke kunne lese krediteringene hans - så utrolig mye er knyttet til papir i vår kultur. I begynnelsen ingen ordentlig kommunikasjon pga språkmangel. Myndighetenes krav om registrering endret samfunnet der. Innføringen av skrift førte til at de måtte velge hvilket navn som var deres "egentlige" navn, selv om de naturlig forholdt seg til en hel rekke betegnelser akkurat som vi gjør (venn, mor, onkel osv). Refleksjon: Media er ikke bare verktøy. Når media endrer seg, så endrer også relasjoner seg. Relasjonene til kunnskap, begreper, identitet. Verktøyene endrer måten vi interagerer på (han viser kortversjonen av The Machine is Us/ing Us). Forklarer hvordan videoen kunne bli så populær ved hjelp av Digg, delicious mm. Hemmeligheten er brukeregenerert distribusjon. Brukergenerert rating, filtrering, organisering osv. er et av de mest sentrale kjennetegnene på sosial web.

Hva betyr dette for utdanning og skole? De som plukker opp denne teknologien vil være dem som ser den som nyttig for å løse problemene i skolesektoren. Mange kommer ikke til å plukke den opp, de vil ikke se nytten. Læring er basisen for å være menneske. At elever er ufokuserte, kjeder seg osv handler om at de ikke klarer å finne ut hva som er betydningsfullt av det som skjer i klasserommet. De fullfører 49% av oppgavene de får, de kjøper dyre bøker som ikke blir lest, de betaler for dyre klasser som ikke følges opp. De trenger å få muligheten til å føle seg betydningsfulle, til å finne mening i det de gjør.

Remix av innhold er kjernen av den sosiale web'en. Hvilken betydning har dette? Betydningen av å spille med, ha innflytelse. Dette er ikke massemedia. Endring av media har alltid ført til spådommer om at alt vil endre seg, vi vil slutte å bruke bøker, utdanne lærere, elever vil ha hjemmeskole etc. Slik går det ikke nødvendigvis. Men dagens elever blir forvirret av og relaterer ikke til et skolemiljø som til forveksling er likt det samme som elevene hadde på 1800-tallet. Hvordan er PPT annerledes enn tavla? Tavla er langsom, gir rom for interaksjon, men har sine begrensinger. Mangler bilder, video, lyd. PPT oppmuntrer til memorering av kulepunkter og gir inntrykk av at dette er det som skal til for å ta eksamen. Klasserommet oppmuntrer til å tro at det er begrenset hva en kan lære, så følg reglene og "spill med". I dette ligger krisen, mangelen på signifikans i læring.

På papir ble informasjon "en ting" med materielle kvaliteter (plassert i bøker, oppbevart i hyller, biblioteker). Hyperlinking viste at den samme teksten kan være mange steder samtidig. Hypertekst er ved kjernen av det som utgjør nettet i dag. Det er umulig å tenke seg nettet uten. Sammenligner TV-produksjonen i USA med innholdet på Youtube. Youtube har nemlig produsert flere timer video de siste seks månedene enn de tre største tv-selskapene i USA har på 60 år. Informasjonen på nettet er diskutabel, og diskusjonene er synlige (historikken på wikipedia, f.eks.). Tagging er en annen måte å organsisere informasjon på som er unik for nettet. Vi trenger altså ikke mapper, permer, bøker til dette. Et annet verktøy er RSS, la informasjonen finne deg fremfor å lete etter den.

PÅSTAND: Læring er tilegnelse av kunnskap. Men hva med diskutere, skape, produsere? Skape sigifikans? Hvordan kan læreren skape signifikans i klasserommet? Utfordringer: Adspredt fokus (litt her, der og alle steder på en gang: twitter, facebook, mobilen etc), informasjonsoverflod (surfing). Noe av det vi må gjøre er å gjenkjenne og få oversikt over læringsmiljøet så vi kan hjelpe elevene med å gjøre det samme. Vi må skape et miljø for deltagelse, seriøs lek. Leking er læring. Den kollektive intelligensen er uovertruffen.

It's Learnings brukerkonferanse 2009

Konferansen har nå åpnet, og vi hører direktøren for It's Learning Arne Bergby fortelle om utviklingen fra den spede starten for ti år siden til i dag, og om visjonene for tiden som kommer. Det blir spennende å se hvordan de kommer til å tilpasse seg forventningene om et mer åpent og fleksibelt system enn det vi har nå. Mye tyder på at ITSL tar denne utfordringen på alvor. Ingenting ville passe meg bedre enn å få det beste fra ITSL kombinert med mine personlige valg av web2.0-verktøy! Ellers så venter nok alle på Mike Wesch og den påfølgende paneldebatten i ettermiddag. Jeg gleder meg i hvertfall veldig til det, og skal prøve å blogge litt underveis.

På det personlige plan var det enormt frustrerende å komme hit i god tid til å få en arbeidsøkt på et par timer i morges bare for å oppleve at hotellet ikke greier å stille med stabilt nett. Etter en nokså nervøs time fikk jeg hjelp av folkene i ITSL så jeg kunne få forberedt meg litt mer til i morgen. Det er rart hvor avhengig jeg er av å komme på nett - alt jeg bruker er etter hvert der, og jeg tar det for gitt å få tilgang. En stor endring i mine arbeidsvaner på noen få år.

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 4

Jeg lette etter et bilde som kunne illustrere den 4. grunnleggende ferdigheten på Tony Wagners liste over Survival Skills For the 21st Century, og kom over dette med et Gandhi-sitat. Mahatma Gandhi var en usedvanlig klok mann. Da jeg leste teksten på bildet slo det meg at den passer enda bedre til å illustrere denne posten i serien enn jeg først tenkte. Jeg skal prøve å forklare hvorfor straks.

Den 4. sentrale ferdigheten for å overleve i det 21. århundre er, ifølge Tony Wagner, initiativ og entreprenørskap.

Det var ikke denne ferdigheten jeg ble mest inspirert av til å begynne med, da jeg leste boka. Entrepenørskap ligger liksom ganske fjernt fra en norsklektors hverdag. Vi holder oss mer til det gamle, vi. Sagalitteratur, bokstavrim, metafor. Eller? Som takknemlig (bl.a. fordi jeg slipper å føre regnskap, det hadde blitt en katastrofe) mottaker av fast lønn fra fylket er jeg ikke blant dem som drømmer om eget firma. Det overlater jeg til blårussen, no offence intended. Mange er som meg, de ønsker ikke å ha noe eget, men er fornøyd med å ha fast lønn og den tryggheten det fører med seg. Så får det være at millionfortjenesten uteblir. Derfor stusset jeg først litt over at initiativ og entrepenørskap sto på listen. Er ikke dette for spesielt interesserte? Alt handler da ikke om næringslivet i fremtiden?

Men så skjønte jeg at dette selvsagt handler om ideer, ikke varer og tjenester i første omgang. Er det initiativrikt å finne en ny løsning på en velprøvd oppgave? Så absolutt. Bør det premieres? Definitivt. Er det initiativrikt å sette i gang med prosjekter og oppgaver uten at noen har bedt deg om det? Selvsagt. Tilbake til Ghandi: Han setter ord på det enkle faktum at dersom du har en god ide, tror på den og ikke gir deg, så vil du antagelig vinne til slutt. Han beviste det selv. Men: "Good ideas have lonely childhoods", sier Hugh McLeoud. Vi vet ikke om en ide er god eller dårlig før vi har prøvd den ut. Det er bare det at skolen, lærere og myndigheter ikke er så gode til å la barn og unge få finne ut om de har egne, gode ideer. Vi er altfor opptatt av å fore dem med våre velbrukte, oppleste og vedtatte sannheter. Vi trenger mennesker som tør å tro på egne ideer, som ikke lar seg bremse av "Nei, men" når de burde ha blitt møtt med "Ja, og!" Klasserommene våre er fulle av unge som kjeder seg. De brenner ikke særlig for ideene sine mens de er der, i hvertfall. Det er ikke deres feil.

Det er altså ofte en ensom sak å være den med de gode ideene. Gode ideer truer den bestående orden, enten det er naturen som muterer eller modernismen som gjør sitt inntog. Impresjonistene ble skjelt ut i salongene i Paris til å begynne med, men hvem vant til slutt? Det var ikke tradisjonalistene i hvertfall. Vil vi at barna våre skal være sauer eller ulver? Hvordan kan vi støtte dem slik at de våger å stå for nye, lysende ideer som de garantert kommer til å få, om de ikke har fått dem alt? Det kan umulig være ved å gi dem en multiple choice-test.

Se også:
Doug Belshaw: Good Ideas, Sheep and Wolves
Hugh McLeoud: Good Ideas Have Lonely Childhoods

Foto: CC-lisensiert av Joeandkelly på Flickr

Cloud computing og personvern

Jeg er veldig glad for muligheten til å bruke Google Docs, Dropbox og lignende tjenester i mitt daglige arbeid. Jeg kan enkelt dele filer, og alle er oppdatert til siste versjon uansett hvilken maskin jeg velger å åpne dem på. Men jeg har vært tilbakeholden med å bruke Google Docs til å skrive dokumenter med sensitive personopplysninger om elevene mine, slik som vurderinger, notater fra elevsamtaler etc. Skrekkscenarioet er at det plutselig en dag åpner seg en sprekk i det digitale skydekket, og mine notater om elevenes prestasjoner regner ned på alle og enhver. Clif Mims tar i dag opp at det allerede har oppstått en slik feil i Google Docs der alle som tidligere har vært knyttet til kontoen din prinsipielt kan ha fått tilgang til alle dine tekst- og presentasjonsdokumenter, ikke bare dem du allerede har delt. I følge hans kilde, TechCrunch, er følgende beskjed gått ut til mange Google Docs-brukere (sitatet er fra TechCrunch):

According to the notice, this sharing was limited to people “with whom you, or a collaborator with sharing rights, had previously shared a document” - a vague statement that sounds like it could add up to quite a few people. The notice states that only text documents and presentations are affected, not spreadsheets, and provides links to each of the user’s documents that may have been affected.

Ikke særlig beroligende, spør du meg. Vi som har med elever å gjøre kan ikke risikere at vi bryter deres personvern. Derfor er jeg glad jeg ikke har stolt helt og fullt på gratis, åpne tjenester ennå, men heller overlatt de personlige elevopplysningene til ITSL og SkoleArena. Hva tenker dere andre om dette?

Foto: CC-lisensiert av Mansikka på Flickr

Rubrikkskjema, foredrag

Halve arbeidsgdagen (det føltes i hvertfall sånn) gikk med til å pusle sammen et vurderingsskjema som skal brukes når jeg nå skal gi tilbakemeldinger på 61 foredrag. Hvem sa at klipp og lim var lettvint?! Elevene skulle nok ha fått se skjemaet i forkant av oppgaveløsningen, men det ble ikke sånn denne gangen. I stedet fikk de utdelt en kortere liste med omtrent samme innhold, men ikke nivådifferensiert. (Etter opplasting til Scribd ble dokumentet på nesten fire sider og enda vanskeligere å lese, originalversjonen er bare på tre.)

Vurderingsskjema Fremføring

Publish at Scribd or explore others: Academic Work presentasjon fordypningsoppgave

Skjemaet mitt er satt sammen av deler av skjemaet til Hilde Melby og supplert med noen av kriteriene til Leif Harboe, deretter justert så det passer med den informasjonen elevene mine fikk før oppgaven. Jeg er ikke helt fornøyd. Det hadde vært enda bedre med et mindre omfangsrikt skjema. Uansett - jeg ser at det går raskt å gi en rimelig vurdering som premierer fremføringens form samtidig som jeg klarer å synliggjøre at det ofte svikter litt på innholdssiden. For det gjør det. Nå gjenstår å se om elevene liker skjemaet. Jeg har lyst til å lage en undersøkelse der de må oppsummere med egne ord hva de mener at er hovedinnholdet i tilbakemeldingen - uten at budskapet når frem er jo dette lite verdt. Av plassmessige årsaker er det ikke så mye luft mellom ulike punkter i rubrikkene, men det blir tydeligere når jeg guler ut de relevante setningene. Kommentarer og innspill mottas med takk her.

OPPDATERING 7. mars: Etter kloke innspill fra mine gode kolleger Marita og Margreta har jeg endret skjemaet slik at det er tatt mer hensyn til kildebruk, og jeg har også endret noen kategorier. Den første versjonen ligger fortsatt på Scribd.

Stripgenerator

Jeg snublet over Stripgenerator i dag, et verktøy som lar deg lage korte tegneseriestriper. Det er ikke nødvendig å registrere seg for å bruke tjenesten, men ved å gjøre det får du mulighet til å lagre stripene samt tilgang på litt flere funksjoner. Veldig enkelt å ta i bruk, bare klikk-og-dra. Du kan legge til flere ruter, speilvende, skifte farger etc. Når du er ferdig kan du enkelt skrive ut eller dele stripa på annet vis via e-post eller embed-funksjon. Siden har også en sosial funksjon som lar deg finne venner, kommentere andres striper etc. Dette verktøyet kan sikkert brukes til arbeid med sammensatte tekster i skolen, blant annet. Jeg kunne ikke dy meg og lagde en liten kommentar til et par diskusjoner som har engasjert meg i det siste 8-) (Klikk på bildet for større format)

Stripgenerator fant jeg via makeuseof.com

Anonymitet og identitet på nett

Det har vært litt stille her på bloggen i det siste. Årsaken til det er at jeg helt plutselig har fått et nytt nettverk på ca 400 medlemmer (og det vokser daglig) å administrere, noe jeg selvfølgelig synes er kjempegøy! Men det tar tid, det kan jeg ikke nekte for. At d&b (Del og bruk) skulle få så mange medlemmer på mindre enn tre uker kunne jeg slett ikke forestille meg på forhånd. Men, "båten blir til mens man ror", og godt er det! Hvis vi skal vente til vi har full oversikt over alle eventualiteter hele tiden er det mye som aldri vil komme i gang.

Alle de nye medlemmene i d&b har satt tankene i sving. Jeg har blant annet tenkt litt over mulige konsekvenser av å være synlig eller mindre synlig på nett. Hva er egentlig for privat? Hva er for mye? Svarene på dette vil avhenge av hvem du spør. Generelt er yngre mennesker mer positive til å dele egne peronlige opplevelser og synspunkter på nett enn eldre, men dette er ikke entydig. I d&b ser jeg at de fleste velger å oppgi fullt navn, noen færre legger ut bilde av seg selv, ganske få velger å anonymisere seg selv med et fiktivt navn og bilde. Jeg undrer meg over hva det gjør med oss å være anonyme kontra å stå frem med full identitet på et nettsted, i et debattforum eller i en nettavis?

Aftenpostens A-magasin leser jeg hver uke. Det siste nummeret hadde med to reaksjoner på artikkelen om Lars Gule som stod uken før. Begge var kritiske, men det ene var undertegnet med fullt navn, det andre med et pseudonym. Det slo meg hvor mye krassere språkbruken var i det anonyme leserbrevet enn i det som var undertegnet. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Språkbruken i nettavisenes debattfora er ofte helt håpløs, og det er sannsynlig at mange ikke orker å gå inn i diskusjoner der man mest sannsynlig blir æreskjelt for meningene sine. Saklighet og etterettelighet er tydeligvis ingen gjeldende norm. De aller fleste av disse debattantene er anonyme med velklingende navn av typen "Suprafon". Jeg tror at dette hadde vært annerledes dersom vi hadde vært mer vant til å være oss selv også på nettet. Det kan neppe krenke ytringsfriheten i Norge at vi forventer at mennesker med meninger også har et ansikt eller i det minste et navn. Generelt så synes jeg det er best at vi "er oss selv" på nett på samme måte som vi er det ellers. Det er kunstig å opprettholde et skille mellom vårt digitale liv og vårt virkelige liv, for det digitale livet er jo en del av virkeligheten til veldig mange mennesker. På noen nettsteder faller det naturlig for meg å være Ingunn eller Ingwii (den uformelle meg), mens jeg andre steder er Ingunn Kjøl Wiig. Uansett vil det være lett for de aller fleste å finne ut at Ingwii er meg, det er ikke noen hemmelighet. Dette er viktig fordi vi er i ferd med å få et samfunn der demokratiske beslutningsprosessser i økende grad flyttes over på Internett. Hvis vi vil være med og bestemme må vi være der det skjer. Jeg ønsker meg digitalt kompetente debattanter med ekte navn og gjerne ansikt - er det for mye å håpe på?

Skolen har fått i oppdrag å gjøre elevene digitalt kompetente. Det er også vår jobb å lære elevene opp i demokratiske ferdigheter. Jeg mener at det derfor er logisk å jobbe mye med å synliggjøre for dem konsekvensene av anonym opptreden versus å stå for sine meninger på nettet enten det dreier seg om mobbing eller konstruktiv samfunnsdebatt. Det handler om hva slags samfunn vi vil ha.

Foto: CC-lisensiert av boskizi på Flickr