ePedagogene kommer til Akershus

I forrige uke fikk jeg en spennende forespørsel på telefonen: Om jeg ville bli ePedagog i Akershus kommende skoleår? Det innebærer 40% frikjøp fra min faste
stilling for å jobbe sammen med fire kolleger fra fylket. Den ene av dem, Jørn Hoelstad Pettersen på Frogn vgs, har allerede blogget noen tanker om det kommende året. De andre tre er Anne Cathrine Gotaas som jeg kjenner godt og setter veldig stor pris på fra min egen skole, Henning Lund fra Eikeli vgs og Harald Nygaard fra Strømmen vgs. En ePedagog skal fungere som en ressursperson for de andre lærerne i fylket og bidra til å heve den samlede kompetansen på og erfaringen med pedagogisk bruk av IKT. Jeg håper vi til sammen representerer en bredde som gjør at alle lærere i Akershus kan få utbytte av jobben vi blir satt til å gjøre.

For hva innebærer egentlig dette for oss, og i neste instans for andre? Vi kommer nok til å se til Hordaland for å lære av dem siden de har hatt ordningen en stund allerede. Som June skriver tror jeg det er lurt å ikke ha for faste rammer for oppgaven. Feltet "digital kompetanse" er såpass omskiftelig at det fort blir begrensende og lite nyskapende å lage mye byråkrati ut av en ePedagogstilling. Heldigvis tror jeg ikke at det er meningen, og da hadde jeg heller ikke sagt ja til jobben. Fra bloggen til Jørn har jeg sakset følgende:

En modell jeg kunne tenke meg å foreslå er at ePedagogen (blir litt
vanskelig å ta den tittelen helt alvorlig, tror jeg …) følger en
prosess over tid hos en gruppe lærere som ønsker hjelp med å ta i bruk
teknologi. Det bør starte med et møte der jeg mest lytter og spør og
kanskje til og med observerer i klassene for å få et innblikk i dagens
situasjon, før jeg forhåpentlig har noen innspill om ting som kan
endres. Forutsetter dette opplæring i verktøy, gis det. Så prøves ting
ut i praksis, og deretter evaluerer vi sammen hva som virket bra og
mindre bra.

Det er interessante tanker Jørn lanserer her, og helt i tråd med hva jeg selv har tenkt på så langt. Jeg synes i tillegg at det er veldig interessant å jobbe med nettbasert undervisning, og jeg tror at for veldig mange lærere vil det være utrolig verdifullt å kunne øve, repetere og diskutere både erfaringer, kunnskap og metoder også hjemmefra via nett. En kombinasjon av kurs "på stedet" med et oppfølgingsnettsted er en modell som kan være spennende. Både It's Learning, Del og bruk og et nettsted opprettet spesielt for dette formålet er aktuelt å se nærmere på. Det er også veldig interessant å se hva ePedagogene i Hordaland skriver om sine erfaringer i kommentarfeltet til Jørn. De har mange gode erfaringer som vi garantert vil få glede av. Jeg tror også vi har mye å lære av det gode arbeidet som legges ned i Buskerud.

Nå gleder jeg meg til å komme i gang med planleggingen etter påske, og jeg merker at jeg er veldig spent på dette. Det ligger mange forventninger i en slik stilling, både egne og fra andre, og jeg håper at ingen blir skuffet over ressursbruken og resultatet om et års tid. Andres erfaringer med slikt arbeid, tips og eventuelle ønsker mottas med takk!

facebook i undervisningen

Sosiale medier har gjort sitt inntog i skolen for fullt, i hvertfall blant elevene, og det er nok ikke få lærere som har fortvilt over at elevene heller er på facebook enn på It’s Learning og gjør oppgaver. Jeg også, det skal jeg ikke benekte. Men hvis ikke Mohammed vil komme til fjellet, så får fjellet komme til Mohammed, tenkte jeg (eller hvordan det nå egentlig var). For ikke så lenge siden lanserte facebook en ny funksjon, nemlig muligheten til å lage sider. Facebooksider kjennetegnes ved at det ikke er nødvendig å bli “venner” med dem som ønsker å følge den. Den som står bak siden har dermed ikke innsyn i tilhengernes profil, og heller ikke motsatt. Likevel vil oppdateringer fra siden komme frem i nyhetsstrømmen til alle som følger den. Slik sett er facebooksider svært praktiske for alle som er ute etter å profilere noe, enten det er organisasjoner, firmaer, politikere, kjendiser, skoler – eller lærere – uten å bryte privatlivets fred. Jeg har derfor opprettet en facebookside for å lettere kunne informere mine elever.


Alle Mine elever er nok mye endel på facebook. Da er det vel logisk at det er der jeg sender dem en ekstra påminnelse, legger ut en lenke til det siste blogginnlegget på klassebloggen vår, gratulerer noen med dagen, tipser om nyttige verktøy og minner om at det er tentamen i neste uke? Vi kan fortsette å rive oss i håret over at det er så vanskelig å få dem til å sjekke innom ITSL i tide til å få gjort leksene, vi kan kjefte og formane og skrive anmerkninger, eller vi kan legge ut en kjapp påminnelse der de er og be dem finne resten av informasjonen der den alt ligger- i skolens LMS, på en blogg osv. Tilbakemeldingene fra klassene mine har vært veldig positive så langt, og ingen MÅ være med på dette. Likevel har over halvparten av dem alt lagt siden til profilen sin, og det før begge klassene har fått skikkelig informasjon om tiltaket.

Mange vil nok innvende at det er viktig at informasjonen skal være tilgjengelig på ett og samme sted, likt for alle ved skolen, og det er jeg enig i. For mange sololøp er ikke av det gode. Men min erfaring er at selv om vi har felles retningslinjer på vår skole (alle lekser skal legges i kalenderen på ITSL), så blir det ikke alltid slik likevel. Noen lærere bruker tavla i klasserommet, noen bruker oppslagstavla på ITSL, noen sier det muntlig i timen. Min strategi er å gi informasjonen flere steder slik at det er størst mulig garanti for å nå frem til rett adresse. Jeg legger altså ut lekser og annet viktig i kalenderen på ITSL, og så minner jeg om det på facebook også. Sandvika vgs har forøvrig hatt en facebookside en god stund alt, og dette er populært blant elevene, noe som vises ved at svært mange av dem velger å legge siden til profilen sin. Biblioteket vårt har også en egen side.

Det finnes et annet aspekt ved dette som er interessant å reflektere over. Slik det er nå må en ha mange ulike brukerkonti for å få tilgang til ulike sosiale nettsteder. Dette blir fort rotete og uoversiktlig dersom en ikke tar i bruk hjelpemidler som lastpass til å holde rede på passordene sine, og en bør også vurdere strategier for kryssposting slik at informasjon en sender ut ett sted også blir tilgjengelig andre steder på nettet. Det blir som de første årene med epost: For å sende det måtte mottakeren ha samme epostleverandør som deg selv (f.eks. en Yahoo-epost). Er det noen som husker dette i dag? Det er ikke så lenge siden. Om ikke altfor lang tid vil det være slik med sosiale medier også, vil jeg tro. Epost er allerede gæmlis, ingen ungdommer bruker det til kommunikasjon seg i mellom. Vi kommer neppe til å se at de migrerer dit heller. Men de kan finne på å vandre videre til en ny plattform selv om facebook for tiden er svært dominerende i dette bildet. Dette er en annen innvending jeg får høre mot det å bruke facebook til informasjon mot elever. Men det er vel ikke noe problem, i så fall? Da kan vi vel bare følge etter? Når kommunikasjonen mellom ulike sosiale plattformer blir stadig mer sømløs, så blir også dette stadig enklere å få til uten at det trenger å bli en voldsom tidstyv ut av det. Fjellet flytter seg!

Andre lærere som også bruker facebooksider i faget sitt:
Matematikk 1P (Anne Cathrine Gotaaas, Sandvika vgs)
Norsk Vg2 (Johanne Nordhagen, Hamar katedralskole)
Kultur og kommunikasjon (Marita Aksnes, Randaberg vgs)
Norsk Vg2 (Liv Marie Schou, St. Hallvard vgs)

Skolesider:
Sandvika vgs
Kirkenes vgs

Skolebibliotek:
Sandvika vgs

En uventet invitasjon fra Jens Stoltenberg

Regjeringen går nye veier, blant annet via sosiale medier, for å få inn synspunkter på viktige saker. Dette synes jeg er interessant og et spennende initiativ. I forrige uke så jeg at statsministerens kontor etterlyste bloggere som kunne være med og diskutere temaer som sykefravær, frafall i videregående skole, næringsutvikling og en bærekraftig økonomi. Wow - det hørtes vanskelig ut! Men interessant! Lurer på hvem som blir blir med på det? Da jeg sjekket telefonen min etter undervisningen i dag så jeg plutselig at det var en melding til meg fra statsministerens kontor. Jeeez! Hva vil de meg? Det viste seg at jeg er invitert, jeg også. Møtet er planlagt på fredag 5. mars. Jeg vet ennå ikke hvem som kommer i tillegg til meg, men jeg har oppfattet det slik at jeg representerer skolebloggerne der. Det kan selvsagt være feil.

Skrekkblandet fryd! Hva sier jeg til vår statsminister når jeg har noen få minutter på meg til å få mitt budskap frem? Her må ikke noe tid kastes bort på uvesentligheter. Hva er det aller viktigste å formidle fra mitt ståsted som skoleblogger, grunnlegger av Del og bruk og lektor i videregående skole med dagens fraværs- og frafallsproblematikk innenfor horisonten? Jeg trenger hjelp. Det har gang på gang vist seg at jeg blir mye klokere etter innspill fra dere enten det er her på bloggen, på Twitter eller på d&b. Så jeg setter min lit til at alle som har lyst til å mene noe sammen med meg om disse temaene sier fra her eller på Twitter, facebook eller d&b så fort dere kan. Til gjengjeld lover jeg å fortelle om møtet her på bloggen etterpå.

Kunnskap mellom hodene er minst like viktig som den som finnes inni det enkelte kloke hode. Det har jeg ment lenge. Kjør debatt!

Leserne har talt

Jeg la ut en undersøkelse for noen dager siden der jeg ba om innspill til kåringen av den beste skolebloggen i Norge for tiden. Det var ingen overveldende respons (bare 19 stk svarte), men til gjengjeld var avstemmingen temmelig klar: Det er Eva 2.0 som fortjener tittelen “Årets skoleblogg” med fem stemmer. Eva Bratvold har gjennom mange måneder skrevet mange, lange og gode innlegg om IKT og skole, endringsledelse og om digital kompetanse på bloggen sin. Det er interessant at hun ikke er lærer selv, men prosjektleder for Digitalt skulesamarbeid i Sogn og Fjordane.  Det gir henne innblikk i mye av det som rører seg i skolen for tiden vedrørende digital kompetanse og digitalt samarbeid, men samtidig tar hun også et skritt tilbake og ser skolen fra utsiden, noe som gir henne et noe mer nøytralt ståsted enn oss som står med begge beina i klasserommet. Bloggen er veldig interessant for alle som ønsker å utvide sin digitale kompetanse, og hun har et praktisk fokus som er kjærkomment og ikke alltid så lett å få øye på fra byråkrathold ellers.

Det ble selvsagt stemt på andre blogger også. De som fikk minst en stemme var Lektor Aksnes’ skoleblogg, Gjemmesiden, KulturIKT, Kjemikerens utvikling, Norsklærer med digitalt grensesnitt, Digital Literacy, Per Abildgaard og Hopp Karoline! (Den siste er en elevblogg.) Utvalget er utvilsomt godt, men jeg vet om mange flere som burde ha vært nevnt, selv om mange er stillere enn før. Uansett: Valget av Eva 2.0 stiller jeg meg derimot helhjertet bak. I år har hun uten tvil vært den beste skolebloggeren etter min mening.

Gratulerer, Eva! Jeg spanderer kaffe og kake :)

Foto: “Ferrara's Chocolate Cake”, CC-lisensiert på flickr av Simply Schmoopie

Hva er Norges beste blogger?

Jeg har fått en hyggelig invitasjon fra Sonitus om å delta i kåringen av Norges beste blogger. Dette er videreføringen av en omfattende kåring som har pågått hvert år siden 2006, kalt Tordenbloggen. Det er en morsom utfordring, og jeg har veldig lyst til å være med, men ikke egentlig tid! Innen 6. desember må jeg sende inn en liste over de ti bloggene jeg synes har vært best i 2009. Bare ti?! En umulig oppgave. Jeg leser nok aller mest fag- og skoleblogger, og det er så mange å velge mellom at jeg blir helt opprådd. Men dersom dere hjelper til kan det kanskje gå? Jeg kommer til å velge ut noen av de bloggene som får flest stemmer, men det blir mitt privilegium å legge til andre blogger og/eller endre rekkefølge på den endelige listen. NB: Jeg kan ikke nominere meg selv, så dersom du synes at bloggen min hører med på lista er det veldig hyggelig, men den kommer ikke til å bli nominert. Vil du være med og påvirke hva som skal havne på listen min, kan du komme med forslag her. Det går også fint an å stemme flere ganger på den samme bloggen, eller stemme på flere ulike blogger.


Foto: “Blogopoly” av Jamison, CC-lisensiert på flickr

Rotterace, eller underveisvurdering som det også kalles

Tor Espen skriver om overtidseleven i dag. En av elevene hans har på oppfordring listet opp hvor mange prøver, innleveringer, fremføringer og andre oppgaver som skal gjennomføres i løpet av en skoleuke. Det fikk meg til å tenke gamle tanker om igjen, vanskelige problemstillinger uten gode svar. Det er nemlig ikke lite som kreves for at en ungdom skal nå sine mål for tiden. Vi lærere har kanskje litt for lett for å harselere over at de både jobber, trener og har venner ved siden av skolen, men det er vel lov til å ha et liv også i tillegg til å innfri alle kompetansemålene i Kunnskapsløftet? Ja da, det finnes sytepaver blant norske elever. Det finnes unnasluntrere også. Det finnes til og med juksemakere. Det er ikke dem jeg synes synd på. Det er alle de pliktoppfyllende, høflige og greie - og de er i stort flertall. De som klager minst er ofte de som jobber mest med skolen. De sitter hjemme utover kveldene og gjør sine lekser. Noen av dem er litt redde for å få oppgaver som tvinger dem til å bruke tid på å velge vinkling, tid til å tenke selv, for det går ikke fort nok unna. Du har ikke råd til å grunne og filosofere i to timer over en oppgave når du har ti andre som venter. Dette kan umulig være helt greit.

Selv har jeg hatt seks norsktimer sammen med den ene klassen min i dag. Ingen fagdag uten vurderinger. Én elev hadde "ord for dagen", fem andre hadde fremføringer av sine fordypningsforedrag (særemner het det før). De gjorde jobben sin, og jeg kvitterte med skriftlige vurderinger og karakterer. På onsdag er det åtte nye foredrag å høre på, og neste uke blir likedan. Det er nokså sannsynlig at mine elever raskt ville ha kommet opp med en liste like lang og full av krav som Tor Espens elev gjorde hvis jeg spurte dem. I min rettebunke ligger det for tiden omtrent 130 oppgaver og venter, og alle må rettes ferdig innen jul. Vi er altså alle slaver i det samme systemet. Vi er pålagt å avholde nok "vurderingssituasjoner" til at vi skal kunne sette en rettferdig karakter på hver eneste elev. Hvor mange er nok pr termin? To? Tre? I mitt fag, der jeg har hele tre karakterer å sette, betyr det en eller annen slags prøve annenhver uke i gjennomsnitt gjennom hele skoleåret. Når har vi da tid til å gjøre noe som ikke er forberedelser til en eller annen test?

Kunnskapsløftet representerer på mange måter en forandring til det bedre for skolen. Reformen har likevel medført negative konsekvenser som først begynner å vise seg i full bredde nå, etter at vi pliktoppfyllende har forsøkt å etterkomme kravene i opplæringslov og vurderingsforskrifter i to-tre år. Tanken om underveisvurdering er god i seg selv. Tanken om sluttkompetanse er også god i seg selv. Det er bare så arbeidskrevende både for elever og lærere slik dagens praksis er. Skal forventningene i læreplaner, lover og forskrifter kunne innfris må vi jobbe helt annerledes. For eksempel ønsker jeg meg noe slikt:

• Langt færre prøver, noe som for eksempel kan oppnås ved at elevene i større grad får jobbe tverrfaglig og dermed også får mer autentiske oppgaver
• Flere tilbakemeldinger uten karakterer som kan fremme fokuset på læring fremfor resultat
  
• Ugyldig fravær fra prøver må få konsekvenser for fagkarakterer, ikke bare ordenskarakteren
• Byråkratiseringen av skolen må motarbeides så lærerne får mer tid til å undervise
• Norskfaget må få færre karakterer nå
• Nasjonal differensiering og konkretisering av kompetansemålene vil gi mer rettferdig vurdering og er helt nødvendig

Vi sliter med uklare mål og læreplaner fortsatt, flere år etter at reformen ble innført. Så lenge Utdanningsdirektoratet og lærerne ikke snakker samme språk om vurdering har jeg ingen tro på vesentlige forandringer. Forventningene til hva vi skal få til er til dels urealistiske. Det begynner å tære på kreftene. Vi er faktisk veldig mange som prøver å gjøre vår plikt i skolen, både elever og lærere. Noe av dette kan vi løse selv, men ikke alt. Det blir fort mye overtid.

Foto: CC-lisensiert på flickr av the iconoclastic yet iconic ionic icon

Jeg er en teknologioptimistisk pedagogisk sinke

Debatten om pc-enes plass i klasserommet går sin trøttende gang gjennom ulike medier. Det er i grunnen rart at pc-en utløser så mye frustrasjon og følelser som den gjør. Vi snakker tross alt om et verktøy som kan brukes på mange ulike vis, og de fleste burde kunne se noe ved den som er nyttig. Et fleksibelt og nyttig verktøy er det, men det passer ikke til alt, like lite som en del fantasifulle multifunksjonsmøbler og kjøkkenapparater. Men å fokusere på om pc-en skal få bli i klasserommet (for den er der, og har vært det lenge mange steder) eller om den skal ut igjen, er fullstendig feil fokus. Det dreier seg i bunn og grunn om å tilpasse seg virkeligheten utenfor skolen, der de fleste hjem, arbeidsplasser og andre virksomheter i samfunnet på en eller annen måte krever at vi klarer å befatte oss med denne teknologien på et eller annet nivå. Sånn må det også være i skolen. Skolemyndighetene har tatt dette innover seg og innført digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet på linje med lesing, skriving, regning og muntlige ferdigheter. I dette ligger en anerkjennelse av at det er et samfunnsansvar å sørge for at alle innbyggere i Norge får tilgang til viktig kompetanse som vil være avgjørende for deres evne til å lykkes. Sørger ikke vi for å gi elevene våre slik kompetanse har vi heller ikke gjort jobben vår.

Dessverre har ikke våre fagorganisasjoner støttet dette arbeidet i samme grad som myndighetene. Jeg blir virkelig provosert når mitt fagforbund, Norsk Lektorlag, har følgende presentert som "gullkorn" på forsiden av sin hjemmeside: "Teknologioptimistene er pedagogiske sinker". Dersom en følger linken kommer en til en artikkel som argumenterer mot tvungen bruk av digitale læremidler, særlig NDLA, og for bruk av bøker i skolen. Professor i informatikk, Kai Olsen, siteres på at lærere må få velge fritt hvilke læremidler de vil bruke i undervisningen. Dette tas til inntekt for bruk av bøker i stedet for digitale læremidler. Men nå har ikke lenger lærere i videregående skole et reelt læremiddelvalg. Situasjonen vår er nå som den alltid har vært i grunnskolen: Skolene må selv kjøpe inn bøker til elevene, og vi må regne med å bruke det samme læreverket i mange år fremover. Skolenes økonomi tillater ikke at lærerne får kjøpe inn nye bøker til elevene hvert eneste år. I dette perspektivet er digitale ressurser faktisk veldig interessante, for det koster en brøkdel eller ingenting i forhold å benytte seg av slike ressurser som er raske å oppdatere fremfor å fornye mange klassesett med bøker. Ikke dermed sagt at jeg er i mot bøker i timen, jeg bruker dem naturligvis regelmessig jeg også. Men det er ikke noe adelsmerke! Kompetansemålene må være det som ligger til grunn for planlegging og gjennomføring av undervisning, og da bør vi få bruke de ressursene som passer best. En lærebok er på mange måter å betrakte som et oppslagsverk og ikke noe man skal jobbe seg gjennom fra a-å. Ved årets slutt er det å håpe at vi kan gå gjennom kompetansemålene og si: "Dette, dette og dette har vi lært, dette har vi fått til i løpet av året". Ikke "vi rakk alt unntatt de to siste kapitlene" - en situasjon jeg selv opplevde regelmessig som elev.

Men det mest provoserende er ikke bok vs skjerm-debatten. Det vil alltid være sånn at noen liker mora, mens andre liker dattera. La oss være enige om å være uenige om hva som er best, lesing på skjerm eller på papir, inntil seriøs forskning kan gi oss en konklusjon hvis det er mulig. Det som virkelig får meg til å reagere er hvordan rapporten til RCM avfeies. Kunnskapsdepartementet ba RCM vurdere i hvilken grad NDLA har lykkes med å tilby et godt alternativ, og NDLA får ganske godt skussmål i rapporten. Det kommer også frem at lærernes kompetanse og holdninger er en barriere for implementeringen av digitale læremidler i skolen. Leder for NLL har følgende kommentar til dette:

– Når lærene velger å ikke bruke digitale læremidler, har de som regel meget fornuftige og gode grunner til det. Det kan være pedagogiske, faglige eller praktiske årsaker. Det er positivt og ansvarlig når lærere er tilbakeholdne med å bruke egne elever som forsøkskaniner. Bruk av digitale læremidler har i stor grad vært lansert som ledd i en pedagogikk der elevene arbeider individuelt og har ansvar for egen læring. Denne pedagogiske tenkningen har gått av moten. Evalueringsrapporten viser til tider en ensidig og bedrevitende holdning som vi kjenner igjen fra tidligere rapporter om digitalisering av skolen. Det er teknologioptimistene som er pedagogiske sinker, sier leder Gro Elisabeth Paulsen.

Dette utsagnet vitner om svært liten innsikt i hvordan det jobbes pedagogisk med å integrere digitale verktøy i undervisningen rundt omkring på norske skoler. En fagorganisasjonsleder bør kjenne bedre til hvordan egne medlemmer utfører jobben sin. Ansvar for egen læring som pedagogisk prinsipp er umoderne, og vi tenker heller ikke slik. Tvert i mot er det viktig å få elevene til å forstå at de lever i et sammensatt samfunn som også skolen er en del av, de er ikke isolert på hver sin øy med laptopen i fanget. De har ansvar for seg selv, men også for andres læring, og lærerne har anvar for å sørge for at de gjør det de skal. Jeg inviterer derfor Gro Elisabeth Paulsen og NLL til å komme på besøk til min arbeidsplass og lære litt om hvordan vi faktisk jobber slik at NLL vet hva de snakker om neste gang de føler behov for å uttale seg om dette. Med det samme vil jeg også be om at NLL sørger for at nyhetene de legger ut på hjemmesiden blir tilgjengelige via RSS - det er nemlig svært tungvint med hjemmesider uten kommentarfelt og RSS; de har faktisk gått av moten.

Jeg var heldigvis ikke den eneste som reagerte. Andre bloggere om samme sak:
Leif
Frode
Marita
Øystein
Sol
Elisabeth 

Forøvrig vil jeg sterkt anbefale Junes respons på et tilsvarende negativt utspill i BT denne uken, og også Lisas.

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 7

Den sjuende sentrale ferdigheten Tony Wagner lister opp i sin bok A Global Achievement Gap (2008) er den jeg liker aller best:

Nysgjerrighet og fantasi

The most beautiful thing we can experience is the mysterious. It is the source of all true art and all science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer pause to wonder and stand rapt in awe, is as good as dead: his eyes are closed.
- Albert Einstein via Quoteworld

Hvem egner seg vel bedre til å illustrere nysgjerrighet og fantasi enn Albert Einstein? Den berømte forskeren var visstnok intet skolelys i sine unge dager - i likhet med vår egen Ibsen, forresten. Historiene om dem beviser at det er viktige rom også for dem som kan tenke utenfor boksen, og heldigvis for det. Det bildet jeg aller helst ville ha brukt til å illustrere dette innlegget sto første gang på trykk i magasinet Life i 1955, og er av skrivebordet til Albert Einstein. Det har dessverre ikke CC-lisens, så derfor må jeg nøye meg med en lenke selv om jeg slett ikke har tenkt å tjene penger på å vise det her. Dumt! Bildet er klassisk i sitt innhold og spiller på Einsteins påstand om at hvis et rotete skrivebord gjenspeiler et rotete hode, hva sier et tomt skrivebord om hodet til eieren da? For meg handler det om at vi ikke skal være så redde for litt rot og kaos. Altfor sterkt fokus på orden gjør at mange muligheter også kveles, selv om det er behagelig å ha full oversikt. Min påstand er at alle arbeidsplasser, vennegjenger og familier trenger minst ett kreativt rotehode!

I dagens overflod av produkter og tjenester er det viktig for produsentene å tenke nytt og annerledes for å finne løsninger som skiller seg ut fra mengden dersom de vil vinne frem. Men kreativitet og fantasi handler selvsagt ikke bare om salg og markedsføring. Fremtidens utfordringer innen miljø, klima og energi er store, og vi vil også oppleve mange nye demografiske, sosiale og helsemessige problemer. Nye spørsmål krever nye svar, og da er det ofte ikke tilstrekkelig å trekke veksler på det vi allerede vet. De som evner å stille de virkelig gode spørsmålene vil også være dem som vil nå lengst i å finne løsninger fordi de vil bidra til å løse de største utfordringene på den mest innflytelsesrike måten. På sett og vis er ringen sluttet her, for nysgjerrighet henger sammen med evnen til kritisk tenkning, den første sentrale ferdigheten i denne serien: Nysgjerrighet handler om å ikke ta noe for gitt, men å heller ta for seg temaer, problemstillinger og situasjoner, analysere dem og undre seg over hvorfor de er som de er, hvordan de ble sånn og hva som kan gjøre dem bedre. Systematisert analyse kan læres inn som rutine, men evnen til undring kan ikke det. Vi trenger folk som er i stand til å gjenkjenne mønstre og muligheter, og som kan tilpasse, kombinere og endre tilsynelatende uinteressante ideer til noe helt annet, nytt. Vi har fremdeles med oss ideen fra industrisamfunnet om at arbeid er noe man får ut fra gitte forutsetninger, og at arbeidstagere først og fremst må gjøre det arbeidsgiveren forventer. Sannheten er kanskje heller at vi i stigende grad er på vei til et arbeidsmarked der den enkelte styrer sin egen arbeidsinstruks ved å fylle den, utvide den og tilpasse den til sin egen profil og kompetanse. Samfunnet etterspør dem som kan gjøre det som forventes av dem, men de bør helst gjøre det med autentisitet, kreativitet, selvstendighet og en personlig touch (Wagner s. 39-41).

Små barn er naturlig nysgjerrige. Alle som har tilbragt tid sammen med en toåring eller en femåring har opplevd den fantastiske evnen de har til å undre seg og stille spørsmål. Men en eller annen gang, ofte mellom 10 og 15 års alder, forsvinner ofte denne undringsevnen, eller i hvertfall -viljen. Hvordan kan det være slik at jo lenger barn og unge er i skolen, jo mindre evne og vilje til å undre seg viser de? Hva er det vi gjør som demper dem sånn? Det er en sørgelig konsekvens av det vi ikke har et godt norsk begrep for, nemlig "schooling". Schooling var ikke bra for Ibsen og Einstein, og det er nok mange flere som har opplevd det enn de to.

Kan det være mulig for skolen å finne nye måter å stimulere elevene til å utvikle sterkere "overlevelsesferdigheter" på? Og kan slike ferdigheter testes på forsvarlig vis? Jeg tror at Wagners sju sentrale ferdigheter for det 21. århundre er svært gode basisferdigheter for læring, arbeid og samfunnsdeltagelse. Dermed bør vi også strekke oss mot en skole der disse vektlegges i større grad enn i dag. For å lykkes med det er det ikke nok med noen ildsjeler i enkelte klasserom, det må systematikk til helt fra planleggingsarbeidet i departement og direktorat via gjennomføring av opplæring i skolen, og ikke minst i valg av type eksamen og vurderingsformer. Får vi til det, da tror jeg vi kan oppnå mye. Det er ingen enkle svar på disse problemstillingene, men jeg regner med at det fremdeles er noen som greier å tenke utenfor boksen også blant de voksne. Tenk om dette århundrets svar på Einstein eller Ibsen sitter og kjeder seg i ditt klasserom? Eller mitt?

Tidligere poster i denne serien:

Del 1: Kritisk tenkning og problemløsning
Del 2: Samarbeid gjennom nettverk og ledelse ved innflytelse
Del 3: Smidighet og tilpasningsevne
Del 4: Initiativ og entrepenørskap
Del 5: Effektiv muntlig og skriftlig kommunikasjon
Del 6: Å skaffe til veie og analysere informasjon

Foto: Wikimedia Commons

Å dele de gode ordene

I dag møtte jeg en elev i gangen. Hun er flink til mange ting. Blid, morsom, sympatisk. Hun er så flink til å skrive, til å fortelle. I vinter skrev hun en novelle som fikk meg til å gråte. En gang sa hun at hun ville bli lærer, og jeg ble så glad, husker jeg. Jeg vil at sånne som henne skal bli lærere. Jeg vil at sånne som henne, som er flinke til å skrive, til å formidle, som har varme hjerter, skal bli lærere. Vi trenger dem. Jeg fikk heldigvis sagt det til henne i dag, at jeg håper hun virkelig blir lærer, fordi vi trenger sånne som henne i skolen. Hun har det i seg. Da ble hun veldig glad.

Jeg trives veldig godt i jobben min. Slik jeg ser det, er det lite som kan måle seg med den selv om det både er for mye retting og mye mas til tider (ikke fra elevene, altså). De positive sidene ved jobben er langt flere enn ulempene. Men når vi kommer til mai merker jeg at jeg får en ukomfortabel følelse i kroppen, hvert år. Det er både frustrasjon og lettelse forbundet med å avslutte et skoleår. Hvilke andre jobber har en så regelmessig prosjektavløsning som min? Vi begynner i august med mange ambisjoner og nye elever (som regel). Så går høst, vinter og vår, og vi lærere lærer bort og vi lærer selv. Masse. I mai er det ubønnhørlig slutt. Ikke mer tid til å jobbe med fordypning, repetisjon, ikke mer tid til noe. Ikke engang tid til å bli ferdig. Det er jo så mye jeg vil at de skal vite om før de drar. De skal ut i verden nå, mine russ, på ordentlig. Det er alvor. Jeg innser at vi ikke får mer tid sammen. Men får jeg i det minste tid til å si hvor flott det har vært å få være sammen med dem dette året? Jeg kjenner i kroppen at tiden er ute. Det plager meg at jeg ikke var mer påpasselig med å bruke sjansen da jeg hadde den. Ubehaget ved skoleslutt henger forresten også sammen med å sette standpunktkarakterer. Jeg liker ikke det. Det er alltid noen som får en karakter som føles helt feil. Han skulle jo hatt bedre, så artig, hyggelig, grei som han er! Hun er jo så utrolig sympatisk, klok, interessant å snakke med! Vi kan ikke sette karakter på sånt. Men disse egenskapene vil være de viktigste for dem i fremtiden. De skal bli noens studiekamerater, kolleger, noens kjæreste, noens mor og far. Da spiller det liten rolle om de fikk 5 eller 3. Det mange elever dessverre tror, er at vitnemålet sier noe om hvem de er som mennesker. Det er så klart ikke tilfelle. Det sier bare noe om en liten del av det de kan. Vi kan nemlig ikke måle alt på en skala fra 1-6, og det skal vi ikke heller. Heldigvis. Jeg håper de forstår at det er så uendelig mye mer ved dem enn det karakterene forteller.

Eleven min, som jeg møtte i gangen, sa også noe veldig hyggelig til meg i dag. Det gjorde meg enormt glad, for jeg visste ikke at hun så slik på det vi hadde gjort sammen i år. De gode ordene er verdiløse før de deles. Deles de får de av og til svært stor verdi. Noen sånne ord fikk jeg i dag, heldige meg. Jeg vil heller dele ut gode ord enn karakterer. Note to self: Husk å fortelle klassene i tide til neste år hvor fine de er, og at det faktisk er fryktelig trist at de slutter!

Foto: “Four friends with their shadows”, CC-lisensiert på Flickr av Greekadman

Når ulykken inntreffer midt i eksamenstiden

I forrige uke fikk en av mine elever et digert tre over seg da han var på vei tilbake til skolen etter friminuttet. En brå kastevind veltet et kraftig tre med råtten rot, og bare flaks hindret at han faktisk ble drept. Han ble dessverre alvorlig skadet, men kommer antagelig til å klare seg gjennom uten varig mén så vidt jeg har skjønt. Jeg håper det beste. Jeg bekymrer meg mye for hvordan det går med ham. Som om det ikke var ille nok at han ble skadet, så skjer altså dette en uke før eksamen begynner, noe han ikke har den minste sjanse til å gjennomføre. Tre års hardt, målrettet arbeid mot eksamen er for øyeblikket spolert.

Saken har også en mer prinsipiell side, selv om mitt hovedanliggende akkurat nå er å hjelpe den uheldige eleven min. Jeg har prøvd å finne ut om det er mulig for elever som blir alvorlig skadet i eksamenstiden å få dispensasjon slik at de kan søke opptak til høyere utdanning likevel, uten å ta eksamen. Det finnes visse smutthull, men det er fortvilende lite vi kan gjøre for å hjelpe dem. Dette er et tankekors for meg. Vi har elever som omtrent blir båret på gullstol gjennom skolen, de får alle mulige sjanser til å ta alle de prøver som trengs for å få nok vurderinger til at vi kan premiere dem med et vitnemål til slutt. Lærerne går til ytterligheter for å sørge for at ingen stein er usnudd når det gjelder å få gjennom selv den mest gjenstridige elev. Men plutselig, sånn på tampen, så er plutselig systemet langt mer rigid: “Å, så du ble utsatt for en alvorlig ulykke? Alvorlig sykdom med sykehusinnleggelse? Too bad. Det går fint å konte til høsten, vet du!” En elev som blir syk på eksamen kan klare å ta EN utsatt prøve uten større problemer. Men tre stykker? Og hva med muntlig eksamen? Det er heftig, særlig etter et lengre sykehusopphold. For ikke å snakke om at det er fryktelig trist å få ødelagt sine muligheter til å begynne på høyere utdanning samme år som videregående skole avsluttes, særlig for en som har hatt det som et uttalt mål gjennom flere år.

Marita Aksnes kom med en fruktbar metafor for hvordan vi hele tiden må strekke oss og lirke og lokke frem resultater hos enkelte elever da hun konstaterte at det antagelig nå blir nødvendig å ta minibuss-sertifikat for lærere. Minibussen stopper tydeligvis sin rutetrafikk der skolen slutter og eksamen overtar, og det fremstår som et stort paradoks. Hvorfor stopper velviljen her? Flink eller ikke: Er du så uheldig at du blir liggende på sykehus under avviklingen av eksamen, da bør du slippe å måtte ta dette opp igjen senere.

Det er på tide at utdanningsslagordene også skal gjelde for dem som aldri har bedt om noe, men som er uheldige når det gjelder som mest: En elev som blir utsatt for en alvorlig ulykke eller får en alvorlig sykdom midt i en viktig eksamenstid og dermed ikke klarer å gjennomføre en eneste eksamen må få dispensasjon slik at standpunktkarakterene står som gjeldende ved opptak til høyere utdanning! Spørsmålet er bare hvem som eventuelt har myndighet til å avgjøre noe slikt. Det vil jeg gjerne vite.

Oppdatering 21.06:
Nå er skoleåret slutt, og min uheldige elev er på bedringens vei. Han klarte imidlertid ikke å møte på utsatt eksamen i norsk i midten av juni. Men fikk han medhold på søknaden om dispensasjon? Å nei, du, her er det bare å stålsette seg for flere eksamener til høsten. Tenk om det hadde vært mulig å bruke skjønn også i Udir. Det forventer de jo at sensorene skal gjøre når de vurderer eksamen. Hvorfor i all verden ikke de også?

Foto: CC-lisensiert av Ru Temple på Flickr

Russetid: Er det verdt det?

Til mine kjære elever: Det er ikke dere jeg kritiserer i dette innlegget. Jeg forstår dere godt, og unner dere all moro. Det er russetiden som fenomen jeg vil diskutere. Er det ikke på tide å gjøre noe som blir til fordel både for dere og oss - nemlig flytte den?

Jeg er i tvil om jeg bør skrive dette i det hele tatt. Det er fort gjort å bli tatt for å være en gledesdreper og grinebiter. Jeg har ikke glemt, og jeg har bilder som kan dokumentere at jeg også har vært en ordentlig, norsk russ. Men jeg er faktisk litt bekymret. De to siste ukene har svært mange av mine tredjeklassinger kommet på skolen med tiltagende dårlig helse, dårlig ånde og dårlig personlig hygiene. De sover i timene eller kommer to timer for sent, de hoster konstant og kan ikke snakke, de ser på meg med hektiske ansikter og feberblanke øyne. Selv de mest pliktoppfyllende blant dem er utslitt av sin egen moro. Det er de ikke alene om. Rapporter fra kolleger rundt om sier det samme. Vi er i grunnen glad til om de kommer, for noen uteblir rett og slett helt fra både prøver og fremføringer. En tredjedel av våre 180 russ var borte fra skolen torsdag, og sikkert minst like mange i dag. Mandag blir visst også en dårlig undervisningsdag på norske videregående skoler. Hovedårsak: Russetreffet i Kongeparken. Det stjeler dager både før og etter helgen.

Det er kanskje ikke min sak om de dropper et par dager av skolen for å dra på russetreff. Det innser jeg. Men summen av elever som er syke, fyllesyke, skadet, utranglet og ute av stand til å delta normalt i undervisningen, som blir underytere av en annen verden, og som sørger for å spolere enhver mulighet til å yte det lille ekstra som kanskje ville spart dem ett års arbeid for å ta opp fag eller i det hele tatt fullføre videregående skole er så stor at det hindrer meg i å utføre jobben min skikkelig. Dette er ikke mitt hovedanliggende. Jeg greier meg godt likevel. Men hva slags verdier har vi dersom vi synes at dette er helt ok oppførsel? Mange mødre og fedre har nok toet sine hender i maktesløshet de også når de røde og blå hordene er på fremmarsj. De er flinke, ungdommen,til å skaffe seg penger og tid til det de vil. De er myndige og bestemmer selv. Det er nok ikke så lett å være den russen som bremser heller. Det var lettere for oss, for vi festet bare i helgene (ok da, en og annen torsdag også). Normer endrer seg over tid - det som var normalt for 20 år siden er visst nokså prippent i dag.

Sist mandag ettermiddag skulle min kjære hente datteren vår på trening. Treningen foregår i hallen til en av våre videregående skoler, og i skolegården der var rebusløpet til russen i full gang. Jentene i russebussen ravet rundt i bh og såpet inn biler, de lekte visst at de var glamourmodeller. Han satte ikke pris på den påtrengende oppmerksomheten han fikk på sin vei gjennom skolegården, mannen min. Fulle russ på en mandag var ikke et sjarmerende syn. Selv har jeg fått tilbud om å signere boksershortsen til en av mine mer frimodige elever, noe som jeg i grunnen helst ville ha sluppet å høre som læreren hans. Fyll, utagerende oppførsel, skulking, dårlige skoleprestasjoner - det er også russetiden. Noen drikker hver dag i en måned. De jobber kvelder og helger gjennom hele skoleåret blant annet for å finansiere dette, de har ikke nok tid til å utdanne seg for fremtiden fordi det tilsynelatende koster så mye å være ung her og nå. Jeg synes rett og slett det er pinlig at skolen rent faglig ofte blir en parentes, en veggpryd i de unges liv. Det er ingen tvil om at sosialiseringsfaktoren er høy, men det er da ikke jobben vår å danne en ramme om de unges sosiale liv? Er det oppbevaring vi driver med? Noen ganger får jeg så inderlig lyst til å bli en skikkelig bisk og streng gammel frøken som stiller store krav, men som også anerkjenner den som vil noe. Men jeg trenger å ha med meg flere, både foreldre og skoleledelse, og ikke minst Udir med sine forslag til vurderingsforskrifter for å få den nødvendige autoriteten til å gjøre det. Minibussen blir russebuss i mai.

Jeg begynner vel bare å bli gammel. Det er jo ikke noe galt i å feste litt og ha det moro sammen med venner. Men jeg kan likevel ikke la være å undre meg: Hvor moro er det egentlig å være på fylla i en måned midt i innspurten av et skoleår? Er det verdt det?

Foto: CC-lisensiert av Geir Halvorsen på Flickr

Ytringsrett og sosiale medier

Vi har alle vært elever en gang, og mange drar gjerne veksler på sine erfaringer fra en skole som fantes for 20-30 eller flere år siden når de skal kommentere og mene noe om skolen som sådan. Det er slitsomt mange ganger. "Du kan ikke bade to ganger i den samme elven" er et kjent visdomsord. Vi som er i skolen i dag vet godt at det har skjedd store endringer de siste årene, og skolen er ikke lenger hva den var. Samtidig er det stort strekk i laget, kanskje større enn noensinne. Lærere er som folk flest veldig forskjellige, og det er problematisk at lærere er såpass uenige om hva en god lærer egentlig er. Det kritiserer vi gjerne hverandre for.

Men blod er som kjent tjukkere enn vann. Internt i skolemiljøer blir det ofte kritisert at andre enn de som har erfaring fra klasserommet uttaler seg om hvordan vi skal gjøre jobben vår. Det er forståelig at det kan virke provoserende å få kritikk fra utsiden, men jeg tror stadig sterkere på at det er lurt av oss å diskutere skole og undervisning med både politikere, byråkrater og elever. Kanskje særlig den siste gruppen, det er jo de som er målet for vår virksomhet! Det er ikke det samme som at vi skal være populistiske og gjøre hva som helst for å vinne deres gunst, men heller at vi skal skape en sterkere følelse av at vi faktisk har et felles mål, nemlig at de skal få best mulig utdanning. Min erfaring er at det er ganske mange elever som tar sin skolegang alvorlig, og de kan hjelpe oss med å skape undervisning som fungerer for flest mulig.

En elev som har fått mye oppmerksomhet i det siste er Carina Tangeraas fra Sauda vgs. Hun skrev først om manglende kontroll over pc-er i klasserommet på bloggen sin, og deretter engasjerte hun seg i debatten på d&b. Mottakelsen hun har fått veksler fra svært positiv til antydninger om at hun ikke har noe der å gjøre. Noen lærere ser ut til å mene at elever er den gruppen vi ikke skal la slippe til orde der. Det provoserer meg. Jeg synes faktisk at det er helt utrolig at noen lærere kan mene at seriøse elever ikke skal få ytre seg i skoledebatten. d&b har fra begynnelsen av vært tenkt som et forum for alle som ønsker å dele, bruke og øke sin digitale kompetanse, og jeg kommer derfor ikke til å stenge ute elever som diskuterer saklig der.

(Samfunns)debatten tar nye veier i og med bruken av sosiale medier. Dette angår skolen også. Det siste glimrende eksempelet er fra i går hvor kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell dementerer på bloggen sin VGs påstand om at han vil stenge Facebook for elever. Ved å lese kommentarfeltet på innlegget kommer det tydelig frem at kommunikasjonslinjene nå definitivt er endret. Dette er et stort fremskritt! Vi kan nå kommunisere direkte med kunnskapsministeren vår og andre med mulighet til å endre vår hverdag og få svar fort, han på sin side kan arrestere journalister som trår feil, og misforståelser kan rettes opp raskt - mens folk flest husker hva saken gjelder! Vi har også mulighet til å korrigere det ofte tabloide og forvrengte bildet av den norske skolen som kommer frem i mediene hvis vi selv er på nett og har en tydelig stemme. Vi har mer makt enn på lenge dersom vi forstår å utnytte muligheten til å få innflytelse gjennom sosiale medier. Det samme har elever, enten vi liker det eller ikke. Tro meg, de kommer til å bruke den. Jeg foreslår derfor at vi ønsker dem velkommen i debatten og prøver å spille på lag, i stedet for å prøve å holde dem ute. Det kommer ikke til å fungere, og vi har samme mål - en bedre skole for alle, både lærere og elever.

Foto: "Speechless" av Katatuide på Flickr, med CC-lisens

Mappevurdering som eksamensform

Det er gledelig at regjeringen ser på muligheten for å la elevene få mappevurdering i stedet for tradisjonell eksamen. Det er imidlertid mye som må stemme for at mappevurdering skal bli vellykket og dermed indikere elevens kompetanse på en god måte samtidig som prosessen blir til å leve med både for elevene og læreren. Det kan fort bli mye vurderingsarbeid av mapper, og vi trenger et system som er både effektivt og rasjonelt. Dersom det blir noe av disse forsøkene håper jeg virkelig at jeg får være med. Det kunne vært riktig spennende å se hvordan kombinasjonen samarbeidslæring, bærbar pc og mappevurdering kan fungere i norskfaget.

Oppgavene som skal vurderes må være av ulik art. Det må være eksempler både på sakprosatekster, sammensatte tekster, skjønnlitteratur, hovedmål og sidemål i elevmappen ved skolegangens slutt. Det bør også diskuteres om vi samtidig skal slå sammen vurderingen i hovedmål og sidemål til en skriftlig karakter - men den debatten er vel håpløs fortsatt. En kunne f. eks. kreve at 1/4 av tekstene skal være på sidemål. Siden sammensatte tekster er innført som eget hovedområde i norskfaget er det rimelig at disse får en større plass i vurderingen. Samarbeidsoppgaver bør også ha en plass i en slik mappe. Det er naturlig å tenke seg at i hvertfall halvparten av elevens produkter kan være produsert i samarbeid med andre. Hva med tverrfaglige tekster? Elevene kan skrive oppgaver i andre fag som kan telle med i vurderingen av tekstkompetansen deres. Mappen er selvsagt digital slik at elevene kan legge inn både tekst, lyd og bilder/film som en del av sin totale tekstproduksjon. Eleven kan føre en refleksjonsblogg gjennom hele prosessen der hun gjør rede for hvordan skriveprosessen hennes har vært. Denne kan vurderes som et av produktene, eller den kan holdes utenom. Et forhåndsbestemt antall tekster velges ut fra de ulike modulene og tas med i sluttvurderingen.

Skillet mellom underveisvurdering og sluttvurdering i norskfaget er problematisk dersom vi tenker oss at all vurdering i tre år er underveisvurdering før vi plutselig må teste eleven i full bredde i løpet av få uker mot slutten av Vg3. Dette fortoner seg som nærmest umulig i praksis. Jeg opplever at mange elever finner norskundervisningen kjedelig fordi den for dem fremstår som en evig repetisjon av det samme fagstoffet hele veien fra 8. klasse og ut videregående. Skal skillet underveisvurdering/sluttvurdering tas på alvor er det kanskje håp i sikte? Mappevurdering kan nemlig gjøre det lettere å modulisere undervisningen i et treårig løp. En positiv konsekvens av slik tenkning er at det kan bli lettere å gi god underveisvurdering. Jeg ser for meg at vi kan ha moduler med sidemålsopplæring, skjønnlitteratur, artikkelskriving, sammensatte tekster osv. Det beste av det eleven presterer gjennom disse periodene samles i mappen og tas med i sluttvurderingen.

"Kunnskapen er kollektiv, men kompetansen er individuell". Jeg vet ikke hvor dette sitatet kommer fra, men det er godt sagt. Vi må ikke miste av syne at selv om gode samarbeidsevner er viktige i vår tid, så må vi fortsatt kunne jobbe effektivt på egen hånd også. Vurderingskriteriene bør med andre ord inneholde noe om individuell informasjonskompetanse. Hvordan det skal testes vet jeg ikke ennå, men dersom vi får til det kan vi kanskje med større trygghet forlate eksamenslokalet og stole helt og fullt på mappevurderingen. Høyre er skeptiske til å kutte ut eksamen selv om de er positive til mappevurdering, men jeg tror ikke at vi kommer til å klare å lykkes skikkelig med mappevurdering dersom eksamen likevel overstyrer dette i enden av utdanningsløpet. Da blir det å fortsette å trene til eksamen som før. Dette er ikke god bruk av tid! Over 100 år med eksamensstiler burde ha lært oss dette nå. Tekstkompetanse måles ikke nødvendigvis best på en femtimers prøve.

Hva tenker andre om mappevurdering ved hjelp av digitale mapper? Jeg håper på mange innspill her om både fordeler og ulemper - dette er jo et stort tema!

Foto: CC-lisensiert av Kasaa på Flickr

Hvordan komme i gang med ny undervisningspraksis?

Jeg innser mer og mer i hvor stor grad jeg har endret min tenkning omkring det å være lærer, å undervise, det siste året. Hva har egentlig skjedd?

For det første er det noen forutsetninger som har sparket i gang denne endringsprosessen: Jeg har nå jobbet nesten to år på en skole som organiserer undervisningen i fagdager. Det å gjennomføre en fagdag er noe helt annet enn å ha en 45-, 60- eller 90-minutters fagøkt. "Necessity, who is the mother of invention", sa Platon, og jeg er tilbøyelig til å si at dette har vært tilfellet for meg. Å stå 4-6 timer foran klassen og forelese er helt uaktuelt. Da sovner de. De kan heller ikke bare lese fra boka og gjøre oppgaver hele dagen. Dessuten har de laptop med trådløst nett! Vi må med andre ord utvide repertoaret. En annen faktor er at jeg tror mye mer på elevmedvirkning og samarbeid mellom elevene nå enn tidligere. Da jeg var nyutdannet var det "håndspåleggelse" som gjaldt: Jeg lagde omfattende presentasjoner og nærmest matet elevene med det de burde kunne etter min mening. For noen var nok dette greit, men ikke for så mange. Dessuten hadde de ikke tilgang til internett på skolen den gangen og var prisgitt mine analyser. Slik er det ikke i dag. Men får de til et godt samarbeid om oppgavene er det utrolig hva de kan utrette på et par timer. Jeg har også en ledelse på jobben som oppmuntrer til faglig fornyelse og pedagogisk utvikling. Klart det hjelper.

For det andre liker jeg å bruke hendene. Jeg har likt å lage ting fra jeg var liten, og har i alle år vært glad i ulike estetiske uttrykksformer, egenproduserte eller andres. Jeg liker også bilder, film, musikk og litteratur. Derfor var jeg lettmotivert da jeg oppdaget at blogging kunne kombinere svært mye av det jeg liker best å sysle med. Jobben ble litt hobby - yay!

Dette er mitt poeng. Det er ikke nødvendig med fagdager og velvillige sjefer for å lykkes med web 2.0 i klasserommet selv om det hjelper. Jeg tror heller at graden av suksess avhenger av i hvilken grad du som lærer er motivert for å få dette til. Dersom du gjør det av plikt vil det ikke vare lenge før du er tilbake i gamle vaner. Det er som jogging - du blir aldri god til det dersom hensikten bare er å bli tynn. Skal du lykkes med å endre egen praksis er det imidlertid et par ting du kan gjøre for å komme godt ut fra start:

1. Begynn med å identifisere et område av læreplanen som tiltaler deg spesielt, som du kan ekstra godt eller brenner for. Faglig trygghet er en sikker forutsetning for suksess, og du slipper å bruke energi på å sette deg inn i fagstoffet samtidig som elevene.
2. Velg et verktøy som interesserer deg, som du er fortrolig med fra begynnelsen. Det kan være wiki (mange som er skeptiske til blogging liker å bruke wiki med elevene), blogging, eller et enkelt verktøy som Glogster eller GoAnimate. Eller mye annet.
3. Velg et tidspunkt på året som gir litt ro til å utforske. Begynnelsen av 2. termin kan være et godt tidspunkt - da kjenner du klassen, det er lenge til eksamen, og du er ferdig med terminoppgjøret. Aksepter at det tar tid å sette seg inn i nye ting.
4. Unngå dobbelt bokholderi. Ta sjansen på at det flyter litt en stund. Det er ingen grunn til å gjøre alt slik du har gjort det bestandig i tillegg til det nye. Da er det ikke rart om det blir travelt.
5. Involver elevene. Dra nytte av deres kompetanse. Hver og en kan de kanskje ikke så mye mer enn deg, men til sammen kan du være helt sikker på at de har utrolig mye å lære deg også. Dessuten vokser de på ansvaret.
6. Gjør det morsomste først. Elevene dør ikke av å måtte vente litt lenger på en tilbakemelding innimellom. Dersom du alltid gjør alle må-tingene før vil-tingene får du heller ikke sjansen til å oppdage om det finnes andre og morsommere måter å jobbe på. Du er nemlig utkjørt før du kommer i gang. Sakte men sikkert implementerer du nye arbeidsrutiner, og du vil se at du rekker like mye som før, antagelig mer.

Til slutt gjenstår spørsmålet: Hvorfor skal vi gjøre dette? Jeg mener at det er mange gode argumenter for å endre praksis. Elevene blir gjerne mer motivert, læreren får bedre kontroll over pc-en i klasserommet, skolen er mer i takt med tiden, osv osv. Men det aller viktigste argumentet er faktisk at du etter hvert får det mye morsommere på jobben. Tro meg!

Videre lesning: "Getting started wit web 2.0 presentation" av John Larkin

Foto: "Quite a precise message" av Jan Boyd, CC-lisensiert på Flickr