Sosial repetisjon av pensum

Jeg husker hvor vanskelig det var å vite hvor jeg skulle begynne da jeg skulle repetere til eksamen i norsk tilbake på 80-tallet. Tidene har heldigvis forandret seg, så nå er det litt lettere å vite hva som kreves av en. Men det er like fullt et enormt materiale å komme gjennom, så jeg tenkte at en felles innsats kan føre til felles nytte her. Til uka skal noen av elevene mine ha vippetentamen. Resten skal jobbe hjemme med å lage oversikter over fagstoff fra Vg1 og Vg2. Det er omfattende kompetansemål også på disse trinnene i læreplanene, så min ide er å la dem velge ut noe som de setter seg godt inn i for deretter å dele det med de andre via wikien vår. I første omgang skal de levere inn hvert sitt tekstutkast, og når vi er samlet igjen i uke 19 skal disse tekstene bearbeides til wikitekster og publiseres på wikien. Den kan jo lastes ned som pdf- eller som html-fil og brukes som eksamensressurs av alle elevene, uansett hva de selv har bidratt med. På denne måten lager de et mye større repetisjonsmateriale til sammen enn den enkelte kan greie på egen hånd.

Jeg kunne selvsagt ha tildelt dem spesifikke kompetansemål for å på den måten sikre at de dekker hele pensum. Slik det er nå blir det antagelig en del overlapp og noen hull. Men for det første ønsker jeg at de skal få lov til å velge ut fra hva de har jobbet med tidligere, og derfor kan noe om, og for det andre er det også tid til å tette noen hull mellom skriftlig og muntlig. Oppgaven ligger på norskwikien vår, Sammensatt. De ferdige wikitekstene skal som sagt legges ut i uke 19 dersom alt går etter planen.

Jeg er litt spent på resultatet - om det er for ambisiøst, blir teksten bra nok etc? Er det andre som har prøvd noe lignende, så vil jeg gjerne høre om det! Innspill og kommentarer til oppgaven er jeg også veldig glad for. Hvis noen skulle ha lyst til å bruke oppgaven min i sin egen klasse er det bare å sette i gang; del og bruk. Den skulle være lett å tilpasse til andre fag også.

Arne Olav Nygard på Dei gode døma

Arne Olav Nygard, stipendiat i lesevitenskap fra UiS holder innlegg med tittelen “Google, Youtube og spanskrøyret. Digital kultur og kontroll i klasserommet.” Dette er noen anekdotiske skriblerier fra innlegget hans og ikke noe forsøk på et komplett referat:

Han åpner med å vise videoen “Yes, we can” der will.i.am med venner synger deler av Barak Obamas nominasjonstale:

Videoen er et eksempel på hvordan den nye web’en fungerer. Fremveksten av sosial web gjør det relativt enkelt for alle å dele og publisere på nett. Dette er veldig spennende. Men Arne Olav peker også på hvordan denne tilgjengeligheten og delingskulturen kan være truet av økende kommersialisering og kontroll. Digital kompetanse handler nemlig også om å ha innsikt i de økonomiske og politiske sidene ved nettet, og hvilke implikasjoner det har å involvere seg.

Copy/paste literacy
Noe av det første ungdom delte på nettet var skolestiler. En rigid kultur satt opp mot en løs kultur legger opp til nettopp dette. Bilder, musikk, film deles også, og det har oppstått en rik remixkultur. Klipp fra kjente filmer som Star Wars gjenbrukes på nye måter som her:

Er dette alltid plagiering? Mange anerkjente kunstnere, musikere og forfattere har fått mye anerkjennelse av åpen plagiering, f.eks. Bob Dylan. Kan en i det hele tatt tenke seg en kultur uten remix/plagiering? Er det da naturlig at vi tilstreber dette i skolen? Mange blir rett og slett tatt fordi de er i god tro, de vet ikke at det de gjør er galt. De har ikke fått opplæring i god kildebruk.

“New Millenium Learners”
OECD har gitt dagens unge denne tittelen, men Arne Olav er mer og mer skeptisk til at de fortjener å bli tillagt den kompetansen som dette impliserer. Mange læreres praktiske erfaring er at elevene i dag slett ikke alltid er så drevne med digitale verktøy, men mange kan svært mye innenfor et lite felt. Den store hopen trenger hjelp til å komme i gang, hjelp til å orientere seg på nettet. Digital kunnskap og kompetanse er ujevnt fordelt både i generasjoner og på tvers av dem.

Hvordan bruker elever pc på skolen i dag? Arne Olav har observert i klasser i videregående skole: Elevene veksler mellom facebook, notater i Word og avskrift fra tavla, de spiller spill, de kopierer svar på oppgaver fra Wikipedia og leverer inn allerede mens læreren snakker og forklarer oppe ved tavla. Mye av aktiviteten i løpet av skoledagen er ikke skolerelatert. Han viser deretter et eksempel: Elevtekst, blogg. Full av personlige vendinger, fri form, dialekt og smileys. Har vi språk til å kommunisere med elevene om slike tekster? Er disse tekstene fulle av “feil”, eller har de kvaliteter som vi bør oppvurdere? Arne Olav mener at det er opplagt. Her er det helt klart to kulturer som kolliderer.

Holdninger
Det er ikke uvanlig å gi digitale medier skylden for mange slags problemer (sosiale, språklige, moralske, tekniske, infrastrukturelle etc). Det er f.eks. bra og oppbyggende å lese bok i sju timer sammenhengende, men regnes som farlig dersom du spiller dataspill like lenge. Dette er velkjent fra andre overgangsperioder i historien, som innføringen av bøker i stedet for memorisering av kunnskap. Se bare hva Sokrates hadde å si om alfabetet:

"The discovery of the alphabet will create forgetfulness in the learners' souls, because they will not use their memories; they will trust to the external written characters and not remember of themselves..." -Socrates, "Phaedrus"

Teknologi henger alltid sammen med holdninger, med økonomi og med politikk.

Hvordan forholder skolen seg til deling/remix/plagiering?
Ofte først og fremst gjennom å prøve å skaffe seg kontroll over pc-ene til elevene rent teknisk. Overvåkning, internettkontroll, plagiatkontroll osv. Datamaskinen er slangen i paradis. Dette er grunnleggende feil i følge Arne Olav. Spørsmål om moral og etikk blir gjort til spørsmål om teknologi. Ved å innta denne rollen blir lærerne skadebegrensere i stedet for motivatorer, inspiratorer, igangsettere, utviklere. De personlige motivene som ligger bak en uønsket adferd blir dyttet over i en upersonlig  begrensning av teknologi.  Å ta utgangspunkt i at elevene er juksemakere er på alle vis et svært alvorlig signal å sende ut. Det er mye bedre å

1. Informere om opphavsrett, jus og etikk. Mange vet rett og slett ikke bedre.
2. Lage gode oppgaver som ikke inviterer til juks. “Ibsens liv” er en ren invitasjon til juks.
3. Fokusere på prosess heller enn resultat.

Dessuten – husk at det alltid finnes noen i nærheten med et mobilkamera dersom du tabber deg ut!

Takk for et innholdsrikt, morsomt og tankevekkende foredrag! Jeg håper disse tankene når frem til mange.

Todelt “tentamen” i norsk på Vg3

I disse dager sitter jeg og vurderer det som har vært årets “tentamen” i norsk i Vg3 hos oss. Vi har valgt en litt utradisjonell løsning hos oss i år, nemlig å dele både sidemåls- og hovedmålsskrivedagen i to med en tilbakemelding midt i. Det vil si at elevene først fikk en halv skrivedag der de skrev et førsteutkast, og så fikk de en ny runde med teksten etter at jeg hadde lest igjennom og gitt tilbakemeldinger. Dette utgjør til sammen en oppgave som i omfang og tidsbruk tilsvarer en heldagsprøve. Tilbakemeldingene besto av en generell kommentar til oppgaven de hadde valgt – takk til Leif for god hjelp og inspirasjon her- og en kortere kommentar som gikk konkret på elevens egen tekst. Jeg satte ingen karakter etter 1. runde, elevene fikk bare en antydning om lavt, middels eller høyt nivå, og jeg detaljrettet ikke teksten. Dermed gikk det veldig fort å lese gjennom og kommentere oppgavene. Elevene ble også bedt om å reflektere over hvordan de synes dette fungerte, og det virker som de fleste synes det var utbytterikt. Her er noen av elevenes tilbakemeldinger:

Jeg likte denne metoden veldig godt siden den gå meg mulighet til å se på teksten en gang til med "nyere" øyne. Når du sitter og skriver på en tentamen kan man lett bli blind på sine egne feil. Siden jeg også fikk en tilbakemelding på hvilken ca karakter det var vet jeg hva som må forbedres og hva som var bra. Førsteutkastet fra nynorsktentamen var ekstra viktig siden nynorsk ikke er min sterke side! Jeg trenger å jobbe med feilene mine og dette er en god måte å se over å lære av sine feil. Personlig hater jeg etterpåklokskap. Det hjelper ikke å komme med alle feilene som elevene har gjort uten å en gang nevne dette før. Men ved denne metoden unngår man altså det. En tommel opp fra meg :) (Anne)

Jeg opplevde denne måten å ha tentamen på som veldig bra. Det gir oss en mulighet til å forbedre oss, og forbedre den karakteren vi hadde fått, samtidig som vi lærer enda mer av våre egne feil. […] Dette gir jo ikke noe læring, og det er jo det skolen handler om. Derfor synes jeg det at å ha en todelt tentamen er veldig bra, fordi det er en god blanding mellom en vurdering av ferdighetene våre, samtidig som vi kan lære av det, og ikke bare en vurdering av våre ferdigheter. For min egen del var dette også veldig bra, fordi når jeg fikk den tilbake var jo resultatet svært dårlig, og langt under der jeg vil være. Det at jeg fikk den tilbake og kunne skrive og gjøre om på den, gjorde at jeg så utrolig mange slurve feil, og feil som aldri burde vært gjort. Jeg så også at jeg hadde bommet litt på sjangeren, eller i hvert fall at jeg burde ha fått frem hvilken sjanger jeg skrev i mye sterkere.
Ergo synes jeg dette er absolutt en veldig bra ordning, det vi kan både vise hva vi duger til gjennom at vi klarer å ta til oss kritikk og gjøre noe med det, og at vi kan vise hva slags ferdigheter vi har i bokmål og nynorsk. (Marcus)

Jeg kan skjønne at dette sikkert er en populær endring for de aller fleste, men jeg er litt usikker på hva jeg synes om forandringen. Jeg synes for det første tentamen i norsk og nynorsk, slettes ikke er så skrekkelig. Jeg synes det er svært behagelig og noen ganger gøy(dersom oppgavene fenger) å få en hel dag sammenhengene på samme oppgave; skrive en stil. Det at arbeidet denne gangen er stykket opp i to deler gjør at det blir vanskeligere å prestere det beste en kan den første dagen. Man tenker at man har bedre tid og at man kan rette på feil neste gang. Men når jeg fikk tilbake stilen den andre skrivedagen, virket den fjern og det var vanskelig å gjøre små endringer, uten å rett og slett begynne helt på nytt. Jeg la fortsatt ikke merke til feilene jeg vet er der, men som tydeligvis ikke vises for mine øyne før oppgaven er levert. (Ellisiv)

Disse kommentarene er ganske representative for hva elevene mener om å få en tilbakemelding før oppgaven skal skrives ferdig – ca to av tre er veldig fornøyde, og ingen er veldig misfornøyde. De som vil lese flere elevtilbakemeldinger kan gå inn på Protokollen og finne dem der i listen over elevblogger. Selv er jeg også fornøyd. Alt i alt var dette en positiv erfaring, og jeg kunne godt tenke meg å gjøre det slik  igjen. Men de elevene som jeg har nå trenger også å prøve seg i virkelighetens verden, så det må bli en tradisjonell tentamen til våren også. Det de skal måles i til slutt er jo hva de klarer å få til på fem timer, uten nettilgang, enten jeg liker det eller ikke.

“Da verden ble moderne”

Tittelen har jeg lånt fra Spenn for Vg3, lærebok i norsk (Jomisko m.fl., Cappelen 2008). Den er kapitteloverskriften til det som handler om det moderne prosjektet, en samlebetegnelse på en rekke sammenfallende oppdagelser, oppfinnelser og filosofisk tenkning omkring vitenskap, kunst, kultur og samfunn fra og med opplysningstiden og frem til ca 1900, da modernitetens innhold endelig var vel integrert i kunst, litteratur og samfunn, og modernismen som uttrykksform begynte å gjøre seg gjeldende. For et år siden skrev jeg et innlegg om at vi holdt på med dette temaet; nå er vi her altså  igjen, og det er like spennende i år som i fjor. Ingenting blir likt fra år til år, men denne gangen har vi også konsentrert oss om å strekke de lange linjene først, før vi har gitt oss i kast med å fylle inn litt farger her og der. Det er alltid en vanskelig avveining, synes jeg - hvor mye tekst skal jeg ta frem, for eksempel? Er det mest anekdotene som gjør stoffet levende, eller er det nærlesning av tekster? Hvordan griper andre dette an?

Noe av det vi har gjort hittil er å lage en wikiside om Henrik Ibsen (ca 60 elever har vært involvert i dette). Formålet er tredelt: a) Jeg ønsker at elevene skal vite noe om Ibsens rolle i utviklingen av det moderne teateret. De skal kjenne til sentrale trekk ved hans forfatterskap, og de skal kunne plassere ham i riktig periode. Hva mer må de vite? De googler uansett konstant etter fakta, og jeg håper at vi gjennom dette også klarer å belyse det som antagelig er det viktigste, etter min mening: b) Hvilke kilder og ressurser er mest hensiktsmessige å velge når vi leter etter informasjon på nettet i en gitt kontekst? Det er denne kunnskapen som vil gi dem mest på lengre sikt, for de av dem som vil sette seg skikkelig inn i Ibsens verker kan saktens gjøre det på universitetet senere. Gjennom en felles innsats på wikien kan vi lage en grei oversikt over sentrale trekk ved Ibsens liv og verk som elevene kan bruke i forbindelse med oppgaver og eksamen. c) Dessuten har vi faktisk produsert en sammensatt tekst sammen, og vi kan bruke denne som utgangspunkt for en retorisk analyse av sammensatte tekster. Tre ting på en gang.

Alle gruppeoppgaver av denne typen har en innebygd risiko for at alle sitter igjen med nokså fragmenterte kunnskaper om emnet som helhet. For å demme opp for dette gir jeg hele teksten de har lagd som lekse til neste gang, for da vil de få en test på It’s Learning som er basert på innholdet på wikien. Får de gode resultater på den vil de tyde på at de også har fått med seg noe av det de andre gruppene gjorde. Men er dette godt nok? Jeg vil også at de skal reflektere over verdien av en slik ressurs. Vi har tilgang til supre ressurser som ibsen.net, og er det da vits i å bruke tid på å lese en wiki som er skrevet av elever uten spesiell kompetanse på området? Her er det rom for diskusjoner om hva som er gode kilder. Dette kan for eksempel gis som en oppgave de skal publisere på bloggene sine.

Det er altså mulig å jobbe med litteraturhistorie og ha flere tanker i hodet samtidig. Tror jeg. Men eksamensspøkelset lurer i fremtiden – vil de kunne svare godt nok for seg så lenge oppgavene fortsatt premierer reproduksjon mest?

Impulskonferansen i Førde 17. og 18. september

Jeg er i Førde, den første konferansedagen er over og jeg ferdig med det første av to kurs. Det andre er i morgen, og jeg skal også holde et innlegg da. Dagens kurs dreide seg om samskrivingsverktøy. Ca 25 stykker møtte opp, og vi gikk gjennom hvordan EtherPad og GoogleDocs fungerer. Det ble også tid til en diskusjon omkring pedagogisk bruk av disse. Noen synspunkter og pekere ble delt i en kurspad. Som vanlig har jeg lagd en side på kurswikien min med pekere og annet kursmateriell. Google har lagd en veldig artig video om hvordan Google Docs kan (mis)brukes, og denne ble vist frem på kurset til allmenn munterhet:

I morgen skal jeg snakke om “Elevmedvirkning og vurdering i den digitale skolen”. Jeg kommer til å ta utgangspunkt i hvordan rammene rundt undervisningen er med og styrer de valgene jeg gjør som lærer. Med rammer tenker jeg på alt fra pc-er i klasserommet til fagdager, samarbeidslæring og sosiale nettverktøy, og selvsagt kompetansemål, grunnleggende ferdighetskrav, vurderingsforskrifter og elevenes rett til medbestemmelse. Ved å studere disse premissene kan vi finne noen mulige svar på hvilken retning vi skal styre undervisningen i, er min påstand. Noen fasit har jeg selvsagt ikke, men jeg er helt sikker på at skal vi lykkes må vi også tørre å feile noen ganger. Blogg, wiki og sosiale nettverk av typen Ning vil bli drøftet som verktøy som gir muligheter for elevmedvirkning og vurdering i det digitale klasserommet. Jeg kommer også inn på hvordan et eget personlig Læringsnettverk (PLN) kan gi mye inspirasjon og økt kunnskap som igjen kan komme elevene til gode.
Etter foredraget er blir det et praktisk rettet kurs i utprøving av digitale/sosiale nettverk. Jeg har lagd et kursnettverk i Ning, Nettverk to.null, og dette blir vår sandkasse for utprøving av ulike funksjoner i slike nettverk. Jeg har stengt det for andre enn kursdeltakerne inntil videre. Vi skal også se på hvordan dette kan brukes som fagportal integrert med wiki, It’s Learning/Fronter og evt ekstern blogg. Jeg håper selvsagt også på ny rekruttering til Del og bruk! Hvis det blir tid kan det hende at jeg kjører et kræsjkurs i Twitter også.
En veldig positiv konsekvens av å delta på slike konferanser er at jeg får anledning til å treffe personer som betyr mye for meg i mitt eget PLN, og at nye kontakter kan knyttes. I dag har jeg for eksempel truffet Albertine Aaberge for første gang IRL. Hun var en av de første jeg begynte å lese bloggen til da jeg bega meg ut i bloggosfæren, og vi har hatt jevnlig kontakt i minst et par år. Det var virkelig moro å endelig få møte henne og ha tid til en ordentlig prat. Jeg hadde også gleden av å ta fly hit sammen med Svend Andreas Horgen, en usedvanlig inspirerende mann. Han greide fint å lære meg et nytt triks i dag også. Nå har jeg endelig fått lagt inn feeden til delicious-nettverket mitt i Google Reader! Dessuten var jeg så heldig å få spise lunsj med Unni Walle og de to elevene hennes Malin og Vilde fra Arendal vgs. De hadde et interessant innlegg her i dag. Unni er en mester i å få til differensiert undervisning med utgangspunkt i verktøy i Fronter og kompetansemål, og elevene ser ut til å være veldig engasjerte. Dette vil jeg lære mer om. Det ble en både nyttig og veldig hyggelig prat – ellå  utroolig koslig, som mi siå i Ændal!
I morgen kommer Leif Harboe hit for å holde Markin-kurs. Det får jeg dessverre ikke med meg, men til gjengjeld får jeg nok en prat med ham etterpå. Da kan vi kanskje sammenligne knappesamlingene våre? Gode referater fra dagens innlegg finner du hos Albertine, Svend Andreas og ikke minst hos Eva Bratvold, eller Eva 2.0 som hun heter for meg - nok et hyggelig bekjentskap fra blogosfæren som materialiserte seg i dag. Se følgende fra Eva 2.0:
Elevmedvirkning (Elevorganisasjonen)
Aktiverte og motiverte elever i en digital hverdag (Unni Walle)
Web 2.0 (Svend Andreas Horgen)
Web 2.0 i praksis (Svend Andreas Horgen)
Evas liveblogging fra dag 2:
Samarbeid og vurdering i den digitale skolen (mitt plenumsinnlegg)
Bedre vurderingspraksis (Ranveig Fluge og Torrey Hummelsund)
Digitale nettverk (parallellsesjonen jeg ledet)

Qvo vadis, kommende skoleår?

I dag våknet jeg med en forferdelig følelse av å ikke ha gjort det jeg skulle. Jeg drømte at alle elevene mine fra i fjor av en eller annen grunn måtte gå enda en uke til på skolen, og de benyttet anledningen til å etterlyse en rekke tilbakemeldinger fra meg som de mente å ikke ha fått selv om jeg hadde gitt dem det etter beste evne. Det var ikke morsomt. Antagelig er det vurderingsforskriftene til Utdanningsdirektoratet som spøker i hodet mitt - mange lærere kjenner på hvor krevende disse forskriftene er. Dessuten merker jeg en viss ubesluttsomhet i meg i disse skolestart-dager i forhold til hvor hardt jeg skal gå ut med mitt "web 2.0-regime" overfor elevene. Jeg tror jo at med dagens eksamensform er det WYTIWYG: What You Test Is What You Get. Er det da forsvarlig å ikke bruke mest mulig tid på å terpe på å skrive eksamensoppgaver - stiloppgaver? Mange lærere mener absolutt at det ikke er det. Jeg er ikke så sikker.

Endringer tar ofte tid, og det kan noen ganger føles ensomt å tro på en endring som mange andre mer eller mindre aktivt motarbeider. For jeg gjør det. Jeg tror at skolen trenger den vitaliseringen som den kan få gjennom å oppdatere metodikken og utvide verktøykassen. Samtidig er det selvsagt fullstendig legitimt å stille krav om forskning og evaluering av nye retninger innen pedagogikk og undervisning. En av grunnene til at dette fagområdet lett kan latterliggjøres er kanskje nettopp at det stadig lanseres nye ideologier eller teorier uten at de er særlig godt vitenskapelig fundert. Det må aldri bli religion, det vi driver med i skolen. Da er vi på ville veier. Jørn Hoelstad Pettersen skriver godt om dette i sin kommentar til boken Why Don't Students Like School? av Daniel Willingham: Er det vi driver med et eneste stort eksperiment? Bruker vi flere årskull som prøvekaniner? Hvis svaret er at vi tar bort fagkunnskap og erstatter det med utprøving av web 2.0-verktøy nokså ukritisk, da tror jeg det er riktig å si at vi gjør det. Ingen blir en god snekker av å få utlevert en hammer. Men du kan heller ikke bli det ved å lese om snekring i en bok. Faglig innsikt og forståelse må læres på den harde måten uansett hvordan kunnskapen skal uttrykkes. Det har alltid vært skolens oppgave å legge til rette for dette, og slik er det selvsagt fremdeles.

Fremtiden skapes ikke bare ved å gjenta fortiden, vi må også se fremover og forsøke å gjette hva som kommer. Det vi driver med i skolen kan lett sammenlignes med å kjøre bil: Du må huske å se ofte i bakspeilet også for å ha full oversikt over veibanen. Det finnes mye verdifullt å videreføre selv om formen kanskje bør endres. En god tekst kan naturligvis like gjerne publiseres på en blogg med bilder og lenker som i en kladdebok. Men er den ikke godt skrevet, så kompenserer ikke bloggformatet for den dårlige teksten. I gamle dager var en vakker håndskrift med på å skape et godt inntrykk av skribenten. Dagens mennesker må beherske andre uttrykksformer, men innholdet er ikke nødvendigvis så veldig annerledes for det. Selv om det kan være fristende å jage etter regnbuer er det slett ikke sikkert at gullgryta står og venter ved enden, og når vi kommer dit vil vi garantert oppdage at målet for ekspedisjonen har flyttet seg. Heldigvis innebærer dette også et håp om utvikling. Det ligger i menneskets natur å være nysgjerrig og utforskende. Skolen skal formidle kunnskap, men sammenhengene må elevene skape selv gjennom utforskning av fagstoffet. Uten dette vil de aldri oppnå reell forståelse. Oppleste og vedtatte sannheter er ikke alltid bare behagelige, de kan være like mye mytebesatt som alt annet, og evnen til å stille kritiske spørsmål ved dem er selvfølgelig minst like viktig nå som før.

Her om dagen oppdaget jeg at det var ikke bare en, men to regnbuer utenfor huset mitt. Det er et sjeldent syn, og selv om det bare er et meteorologisk fenomen så gjorde det meg optimistisk.

Nyspisset blyant og snart skolestart

Skole-blogosfæren våkner heldigvis til liv igjen etter ferien, og jeg kjenner på meg at det er på tide å komme i gang med planlegging og blogging - men ikke altfor fort til å begynne med! Det har vært godt å ha noen uker fri fra det vanlige, men nå merker jeg at motivasjonen siger på igjen. I år skal jeg ha en blanding av elever jeg hadde for to år siden og noen som jeg ikke kjenner så godt ennå. Men ut fra det jeg vet om dem så har jeg nok mye positivt å se frem til.

Jeg har hatt noen ideer liggende i bakhodet i sommer om hvordan vi kan komme enda et skritt videre med å integrere den digitale skolen i det fysiske klasserommet. Jeg ønsker at elevene skal sjonglere samarbeidet sitt like naturlig digitalt som på grupperommet eller i klassen, og at de skal bli gode til å finne, vurdere og bruke relevante kilder. Jeg ønsker også at informasjonsflyten fra meg til dem og tilbake igjen skal være så enkel og oversiktlig som mulig. Erfaringene fra i fjor var at ikke alle uten videre tok til seg min måte å jobbe på, det tok litt tid før de var med på notene, og det er det selvsagt flere grunner til. Litt dumt å bruke tid i Vg3 på å bli "varme i trøya" når tiden er så knapp. Siden jeg kjenner årets elever litt bedre enn fjorårets ved skolestart håper jeg at vi raskt skal finne tonen og en god samarbeidsform.

Noe av det jeg kommer til å bruke mye tid på i oppstarten i år er kildebruk og kildekritikk. Delicious er et nyttig verktøy her. Samskriving skal vi også venne oss til å gjøre mye, da er både Etherpad og GoogleDocs bra verktøy. Mange av elevene våre har dessuten OneNote, så vi kommer nok til å bruke det. For å binde det hele sammen vurderer jeg å bruke et Ning-nettverk, men uansett vil jeg at de skal lage en wiki og blogge litt også. Utfordringen er å finne en god balanse her.

Tiden vil nok også her vise hva som er best. Jeg har tre kolleger som sikkert også har meninger om metoder og verktøy - to av dem har jeg ennå ikke møtt. Vi skal nok bli enige. Jeg tror det blir et bra år.

(Bildet tok jeg på Sandøya utenfor Tvedestrand i sommer. Flere av mine sommerbilder ligger på Flickr dersom noen er interessert.)

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 7

Den sjuende sentrale ferdigheten Tony Wagner lister opp i sin bok A Global Achievement Gap (2008) er den jeg liker aller best:

Nysgjerrighet og fantasi

The most beautiful thing we can experience is the mysterious. It is the source of all true art and all science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer pause to wonder and stand rapt in awe, is as good as dead: his eyes are closed.
- Albert Einstein via Quoteworld

Hvem egner seg vel bedre til å illustrere nysgjerrighet og fantasi enn Albert Einstein? Den berømte forskeren var visstnok intet skolelys i sine unge dager - i likhet med vår egen Ibsen, forresten. Historiene om dem beviser at det er viktige rom også for dem som kan tenke utenfor boksen, og heldigvis for det. Det bildet jeg aller helst ville ha brukt til å illustrere dette innlegget sto første gang på trykk i magasinet Life i 1955, og er av skrivebordet til Albert Einstein. Det har dessverre ikke CC-lisens, så derfor må jeg nøye meg med en lenke selv om jeg slett ikke har tenkt å tjene penger på å vise det her. Dumt! Bildet er klassisk i sitt innhold og spiller på Einsteins påstand om at hvis et rotete skrivebord gjenspeiler et rotete hode, hva sier et tomt skrivebord om hodet til eieren da? For meg handler det om at vi ikke skal være så redde for litt rot og kaos. Altfor sterkt fokus på orden gjør at mange muligheter også kveles, selv om det er behagelig å ha full oversikt. Min påstand er at alle arbeidsplasser, vennegjenger og familier trenger minst ett kreativt rotehode!

I dagens overflod av produkter og tjenester er det viktig for produsentene å tenke nytt og annerledes for å finne løsninger som skiller seg ut fra mengden dersom de vil vinne frem. Men kreativitet og fantasi handler selvsagt ikke bare om salg og markedsføring. Fremtidens utfordringer innen miljø, klima og energi er store, og vi vil også oppleve mange nye demografiske, sosiale og helsemessige problemer. Nye spørsmål krever nye svar, og da er det ofte ikke tilstrekkelig å trekke veksler på det vi allerede vet. De som evner å stille de virkelig gode spørsmålene vil også være dem som vil nå lengst i å finne løsninger fordi de vil bidra til å løse de største utfordringene på den mest innflytelsesrike måten. På sett og vis er ringen sluttet her, for nysgjerrighet henger sammen med evnen til kritisk tenkning, den første sentrale ferdigheten i denne serien: Nysgjerrighet handler om å ikke ta noe for gitt, men å heller ta for seg temaer, problemstillinger og situasjoner, analysere dem og undre seg over hvorfor de er som de er, hvordan de ble sånn og hva som kan gjøre dem bedre. Systematisert analyse kan læres inn som rutine, men evnen til undring kan ikke det. Vi trenger folk som er i stand til å gjenkjenne mønstre og muligheter, og som kan tilpasse, kombinere og endre tilsynelatende uinteressante ideer til noe helt annet, nytt. Vi har fremdeles med oss ideen fra industrisamfunnet om at arbeid er noe man får ut fra gitte forutsetninger, og at arbeidstagere først og fremst må gjøre det arbeidsgiveren forventer. Sannheten er kanskje heller at vi i stigende grad er på vei til et arbeidsmarked der den enkelte styrer sin egen arbeidsinstruks ved å fylle den, utvide den og tilpasse den til sin egen profil og kompetanse. Samfunnet etterspør dem som kan gjøre det som forventes av dem, men de bør helst gjøre det med autentisitet, kreativitet, selvstendighet og en personlig touch (Wagner s. 39-41).

Små barn er naturlig nysgjerrige. Alle som har tilbragt tid sammen med en toåring eller en femåring har opplevd den fantastiske evnen de har til å undre seg og stille spørsmål. Men en eller annen gang, ofte mellom 10 og 15 års alder, forsvinner ofte denne undringsevnen, eller i hvertfall -viljen. Hvordan kan det være slik at jo lenger barn og unge er i skolen, jo mindre evne og vilje til å undre seg viser de? Hva er det vi gjør som demper dem sånn? Det er en sørgelig konsekvens av det vi ikke har et godt norsk begrep for, nemlig "schooling". Schooling var ikke bra for Ibsen og Einstein, og det er nok mange flere som har opplevd det enn de to.

Kan det være mulig for skolen å finne nye måter å stimulere elevene til å utvikle sterkere "overlevelsesferdigheter" på? Og kan slike ferdigheter testes på forsvarlig vis? Jeg tror at Wagners sju sentrale ferdigheter for det 21. århundre er svært gode basisferdigheter for læring, arbeid og samfunnsdeltagelse. Dermed bør vi også strekke oss mot en skole der disse vektlegges i større grad enn i dag. For å lykkes med det er det ikke nok med noen ildsjeler i enkelte klasserom, det må systematikk til helt fra planleggingsarbeidet i departement og direktorat via gjennomføring av opplæring i skolen, og ikke minst i valg av type eksamen og vurderingsformer. Får vi til det, da tror jeg vi kan oppnå mye. Det er ingen enkle svar på disse problemstillingene, men jeg regner med at det fremdeles er noen som greier å tenke utenfor boksen også blant de voksne. Tenk om dette århundrets svar på Einstein eller Ibsen sitter og kjeder seg i ditt klasserom? Eller mitt?

Tidligere poster i denne serien:

Del 1: Kritisk tenkning og problemløsning
Del 2: Samarbeid gjennom nettverk og ledelse ved innflytelse
Del 3: Smidighet og tilpasningsevne
Del 4: Initiativ og entrepenørskap
Del 5: Effektiv muntlig og skriftlig kommunikasjon
Del 6: Å skaffe til veie og analysere informasjon

Foto: Wikimedia Commons

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 6

Etter en lang pause er det nå på høy tid å avslutte serien om de sju overlevelsesferdighetene for det 21. århundre som Tony Wagner har lansert i boken sin The Global Achievement Gap (2008). De fem første innleggene ble alle publisert i løpet av våren, se liste nederst. Den sjette sentrale ferdigheten er svært viktig, og jeg mener at vi kan gjøre mye for å styrke våre elever på dette området. Den er spesielt viktig nå som vi har tilgang på uendelige mengder informasjon nesten til enhver tid:

Å skaffe til veie og analysere informasjon

Det er ikke det å finne informasjon som er utfordringen lenger - i dag er det så rikelige mengder av den at det vanskelige er å velge, analysere og sortere ulike typer informasjon. "Information overload" kan virke passiviserende, og jeg tror at mange lett kan gi opp fremfor å prøve fordi de ikke har gode nok strategier for slikt arbeid. Lar vi dette skje vil vi få et tydelig skille mellom de som kan og de som ikke kan utnytte informasjonsstrømmen i samfunnet. Dette vil ha store konsekvenser for hvilket utviklingspotensiale de vil ha som yrkesaktive. Men det er ikke bare selve informasjonsstrømmen som er utfordrende. Gamle sannheter står stadig for fall, og nye kommer til. Det innebærer et konstant behov for oppdatering og etterutdanning for praktisk talt alle yrkesgrupper i fremtiden, og jeg tror at vi i stor grad må sørge for å gjøre det på egen hånd. Den som sitter og venter på kurs fra sjefen vil i mange tilfeller vente forgjeves, eller få tilbudet så sent at det ikke lenger er særlig nyttig. Selvstendighet og initiativ blir altså viktig her.

Hvordan skal vi takle denne utfordringen i skolen? Jeg tar utgangspunkt i mitt ståsted som lærer i videregående skole for elever i sitt siste år. Elevene bør ha oppnådd nødvendig kompetanse for å håndtere store mengder informasjon når de kommer til dette stadiet i sin skolegang. De trenger gode søke- og evalueringsstrategier. Evnen til å absorbere store kunnskapsmengder er ofte godt utviklet, men ikke alle har like stor evne til å reflektere over det de har lært. Jeg håper det sier seg selv at evnen til å finne, vurdere og reflektere over informasjon ikke fremelskes av tradisjonell faktabasert tavle/power point-undervisning. Skal dette skje må elevene utfordres på andre måter enn ved å kunne gjenfortelle det læreren har sagt. Det har pågått en intens debatt om verdien av lærebøker kontra digitale læremidler (særlig NDLA) i d&b den siste tiden. Deler av debatten handler også om helt andre ting, men det tar jeg ikke opp her. Jeg mener at det er en feilslutning å tro at en god lærebok sikrer at elevene lærer det de trenger. Dette synet kan bare forsvares dersom en også mener at alt elevene trenger å kunne i et fag kan plasseres mellom to permer. Det er mulig at det stemmer i noen tilfeller, men slik er det i hvertfall ikke i norskfaget. En god lærebok kan aldri bli noe mer enn en grunnutrustning.

Jeg skulle gjerne sett at det siste året i vgs var et år til fordypning og spesialisering innenfor de enkelte fag, eller vel så gjerne på tvers av fag. Læreplanen i norsk inneholder et kompetansemål om bibliotekbruk og kildekritikk, og jeg mener at vi bør vektlegge dette i enda større grad enn vi gjør nå, gjerne på bekostning av mer tradisjonelle disipliner som språkhistorie, litteraturhistorie og dialektkunnskap om nødvendig. Jeg mener selvsagt ikke at slike emner er uvesentlige eller unødvendige, men jeg synes at mange legger for stor vekt på dem. Norskfaget i vgs kan ikke være et minigrunnfag i nordisk eller i litteraturvitenskap. Det kan elevene heller få tilegne seg dersom de velger å gå videre i den retningen senere. Som en foreløpig konklusjon vil jeg altså hevde at vi trenger større vekt på selvstendig arbeid mot slutten av grunnutdanningen (som vgs er), og at elevene bør få større emne- og metodefrihet enn i dag. Det vil si at de må ha lært tilstrekkelig mange læringsstrategier til å ha et reelt valg innen de kommer dit. Jeg ønsker et mye tettere samarbeid mellom lærerne, elevene og bibliotekene, siden de fleste bibliotekarer har mye større kompetanse enn lærerne på dette området. Yrkeslivet vil sikkert også kunne bidra mer enn i dag.

Men ingenting av dette vil skje så lenge vi fortsetter å teste elevene etter samme metode som i har gjort gjennom mer enn hundre år, med eksamen i norsk stil. Da vil det tryggeste fortsatt være å trene elevene på å skrive eksamensoppgaver. Vi har ikke tid til annet. Det er tross alt fortsatt karakterene som bringer dem videre i systemet eller ikke, og det kommer fortsatt til å være avgjørende for de aller fleste lærere, fornuftig nok. Konsekvensen er dessverre at da kommer vi heller ikke på banen i det 21. århundret.

Tidligere poster i denne serien:

Del 1: Kritisk tenkning og problemløsning
Del 2: Samarbeid gjennom nettverk og ledelse ved innflytelse
Del 3: Smidighet og tilpasningsevne
Del 4: Initiativ og entrepenørskap
Del 5: Effektiv muntlig og skriftlig kommunikasjon

Foto: "Seven Months", CC-lisensiert av dylanroscover på Flickr

Sensuren 2009

Nå er siste skoledag avsluttet og elevene har fått tilbake resultatene på sine eksamener. Mange ble nok skuffet, for en god del av våre elever gikk ned i forhold til standpunkt, ikke bare i norsk, men også i andre fag. At man går ned en karakter er sjelden dramatisk, siden en standpunktkarakter gjenspeiler en bredere kompetanse enn det en eksamensoppgave kan vise, slik Leif kommenterer. Men litt for mange av våre elever gikk ned to karakterer, enkelte til og med tre! Da må vi se nærmere på hvorfor. Jeg har tenkt mye på ulike forklaringsmodeller de siste par dagene:

1. Elevene var så utslitte etter en hard russetid at de ikke klarte å prestere optimalt på eksamen. Dette er etter min mening en altfor enkel forklaring, men det kan nok ikke utelukkes at noen ble underytere av for lite søvn, sykdom og annet i måneden før eksamen. Uansett grad av effekt gjorde nok ikke russefeiringen saken bedre for dem.

2. Vi har en altfor “snill” vurderingspraksis ved skolen vår. Elevene blir ikke godt nok forberedt på den harde virkeligheten der strengere eksterne sensorer finnes. Dette kan heller ikke utelukkes, og vi kommer til å se på vår vurderingspraksis til høsten. Neste årskull kan ikke vente seg mildere vurdering enn den som det kullet som gikk ut nå fikk. Men vi har selvsagt hele året gjennom forsøkt å forholde oss til kompetansemål og vurderingsveiledninger på en fornuftig måte slik vi er pålagt, og vi har hatt mange og grundige diskusjoner om hvordan karakterskalaen skal praktiseres. Rapporter fra flere andre skoler tyder på at vi ikke er de eneste som er overrasket over at resultatet ble såpass svakt på egen skole. Dette indikerer at det ikke bare kan være oss som har vurdert for “snilt” i så fall.

3. Oppgavene er ikke entydig nok formulert, og dermed har for mange elever bommet på oppgaven. Det har vært mange diskusjoner i blogosfæren og på Twitter den siste tiden om ordlyden i oppgavene til årets norskeksamen. Jeg vil særlig trekke frem Maritas innlegg om årets oppgaver. Diskusjonene viser om ikke annet at det er mange som gjerne ser en dreining mot andre typer oppgaver, og at mange, også sensorene, ønsker at oppgavene bør knyttes tydeligere til de samme kompetansemål og vurderingskriterier som elevene har forholdt seg til gjennom sin skolegang. Det er rimelig å forvente at en ny læreplan gjenspeiles tydeligere i eksamensform og vurderingskriterier. Ellers blir det bare gammel vin på nye flasker, og vi får mange lærere som enkelt kan fortsette sin gamle praksis uten å ta hensyn til endringene i K06 og i siste ende få rett i at det var like greit.

4. Sensuren er for subjektiv og uforutsigbar. Dette punktet henger sammen med det forrige. Det kan se ut til at det er en tendens i årets oppgjør til at enkelte fylker viser et større avvik enn andre. Da er det nærliggende å tenke at det kan ha sammenheng med at man i noen fylker har vurdert strengere, og at elevene straffes hardere noen steder for formelle feil og språkfeil, men også for å ikke holde seg pinlig nøyaktig til oppgitt sjanger. Hvis dette har skjedd er det veldig betenkelig. Vi må kunne stole på at sensuren er rettferdig. Hvis ikke blir eksamen rene lottotrekningen.

Skriveopplæringen de siste årene har dreid mot et økt fokus på sjanger. Elevene må greie å skille mellom novelle, fortelling, eventyr, essay, kåseri, artikkel osv. Dette er vel og bra i teorien, men i virkeligheten er det vel ikke slik at det eksisterer vanntette skott mellom mange av disse ulike teksttypene? Jeg tror mange norsklærere er usikre på hvor strengt de skal tolke sjangerkravene, og at de derfor velger å være på den sikre siden og vurderer tekstene strengt. En slik praksis synes jeg er urimelig. Elever med godt språk, et rimelig formuftig innhold og et noenlunde bra svar på oppgaven bør ikke få lavere enn middels vurdering dersom de har skrevet en tekst som blir en krysning mellom to sjangere. Autentiske tekster er jo ofte det, så hvorfor skal elever avkreves noe annet? Er det ikke autentiske skrivere vi ønsker at de skal bli? Jeg er skuffet over årets resultater, men nekter å ta hele ansvaret for at mine elever fikk litt dårligere karaktererer enn forventet. Konsekvensen av dette er at jeg til neste år må se med et enda mer kritisk blikk på egen praksis, og finne ut om jeg i enda større grad enn nå skal praktisere “teaching for the test” for å sikre elevene mine bedre eksamenskarakterer. Men gjør jeg det, da mener jeg at jeg helt fundamentalt har feilet. Det er ikke evnen til å reprodusere innhold og form som er den viktigste egenskapen å ta med seg inn i voksenlivet.

Foto: CC-lisensiert av Sergi’s blog på Flickr.

Eksamen, hvor går du?

Det første kullet er ferdige med eksamen i norsk etter Kunnskapsløftet. Nå gjenstår det å se hva slags resultater de får når sensorene har gjort jobben sin. Jeg gjetter på at de ikke vil avvike vesentlig fra tidligere års gjennomsnitt. Hvorfor? Fordi oppgavene er til forveksling lik dem vi kjenner fra før. Dessuten er både lærerne (sensorene) og elevene mer eller mindre fostret opp av Reform 94, det omstridte hjertebarnet til Gudmund Hernes. De er barn av sin tid. Det betyr antagelig at mange av føringene og tradisjonene fra R94 lever videre i K06, og vil kanskje gjøre det en god stund. Hørt på lærerværelset: “Det finnes ikke den reform som ikke kan tilpasses min praksis”. Det at eksamensformen fortsatt er nokså uforandret gjør at mange lærere – og elever – med stort hell kan fortsette sin vante praksis uforstyrret. Men dersom dette skjer i stor utstrekning vil vi heller ikke se store endringer, verken i undervisningspraksis eller i elevenes kompetanse. Det er nærliggende å spørre seg om en endring egentlig er ønsket fra utdanningsmyndighetenes side? Så lenge eksamenstreningen styrer undervisningen i så stor grad som den gjør, noe som er helt naturlig, vil det være her nøkkelen til endring finnes.

I A-magasinet i dag kunne vi lese om Fagnemnda i norsk for videregående skole sitt arbeid med å lage oppgavene, og jeg tviler ikke på at de har tatt sitt mandat seriøst. Oppgavesettet som årets kull fikk utdelt var slett ikke verst, isolert sett, gitt rammen for eksamen i dag. Men det er likevel et faktum at mange lærere og elever opplever kompetansemålene, vurderingsforskriftene og eksamensformen i norsk skriftlig som delvis uforenlige størrelser. Et særlig vanskelig område er sammensatte tekster.

Eksempler på kompetansemål i norsk, studiespesialiserende, hovedområde sammensatte tekster:

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne

• tolke og vurdere samspillet mellom muntlig og skriftlig språk, bilder, lyd og musikk, bevegelse, grafikk og design og vise sammenhengen mellom innhold, form og formål (Vg1)
• analysere og vurdere ulike sjangere i tekster hentet fra TV, film og Internett (Vg2)
• sammenligne og vurdere tekster som overføres fra ett medium til et annet (Vg3).

Fra Udirs forslag til nye vurderingsforskrifter:

§ 3-25 Generelle føresegner
Eksamen skal vere i samsvar med Læreplanverket for Kunnskapsløftet. [….] Eksamen skal organiserast slik at eleven eller privatisten kan få vist kompetansen sin i faget. Eksamenskarakteren skal fastsetjast på individuelt grunnlag og gi uttrykk for
kompetansen til eleven eller privatisten slik denne kjem fram på eksamen.

Noen av eksamensoppgavene i norsk hovedmål våren 2009

Oppgave 3: Tolk utdraget fra den sammensatte teksten Nemi Julen –02. Vurder den måten Lise Myhre bruker eventyrstoff på i denne tegneserien.

Oppgave 4: Analyser den sammensatte reklameteksten “Ingenting er umulig for den som kan svare for seg” fra Network Norway, og vurder bruken av virkemidlene i teksten.

Hvordan henger så dette sammen?

Det er sammensatte tekster som skal diskuteres, greit nok, men tegneserier og reklamer har vært gitt tusen ganger før. Skal oppgavene være basert på bare disse utrykksformene kan landets norsklærere trygt velge bort å jobbe noe særlig med video, film, adaptasjon, nettsider og andre sammensatte tekster når tiden for eksamenstrening kommer. Det er uhyre merkelig all den tid begrepet “sammensatte tekster” vies et eget hovedområde i fagplanene gjennom hele det 13-årige løpet. Hva er poenget med det hvis den kompetansen elevene har i dette kun skal vurderes av den enkelte faglærer til standpunkt? Dette henger antagelig også sammen med den schizofrene holdningen til bruk av hjelpemidler under eksamen. Elevene får bruke pc som skrivemaskin, men ikke noe mer. De får bruke kilder, men bare tekster og bilder lagret lokalt. Dette skjer samtidig som det understrekes at elevenes kompetanse i kildebruk skal vektlegges. I realiteten blir det lite å vurdere da. At eleven kan slå opp i læreboken og finne riktig årstall er neppe et eksempel på høy kompetanse i kildebruk. Et annet fokusområde i undervisningen i mange fag er å utvikle evnen til samarbeid. Men alle vet at i det alvoret kommer, da er samarbeid det samme som juks. Demonstrasjon av individuell kompetanse er tydeligvis uforenlig med å samarbeide med andre.

Fylkeskommunene satser store summer på pc-er til elevene. Det er de pålagt å gjøre. Lærere og elever kjemper til tider en innbitt kamp i klasserommene om herredømmet over disse. Digital kompetanse er en av fem grunnleggende ferdigheter. En pc er et fantastisk verktøy for læring dersom den brukes fornuftig, og all den tid norsklærere presumptivt bruker såpass mye tid på å jobbe med digitale tekster av alle slag burde det i større grad gi seg utslag i andre typer eksamensformer og eksamensoppgaver. Elevene kunne i det minste, som en begynnelse, få i oppgave å tolke en musikkvideo, et radiokåseri eller en interaktiv nettside. Det kunne kanskje bringe eksamen ett skritt videre og gi oss et mer oppdatert norskfag.

Les også:

Marita Aksnes om ulne føringer for elevene i eksamensoppgavene
Leif Harboe om problematisk vurdering av sluttkompetanse i norsk
Margreta Tveisme om meningsløs drakamp mellom bøker og digitale læremidler
Tidligere innlegg på Tanketråder om mappevurdering

Foto: Exam 1.0, CC-lisensiert på Flickr av Patrick Axelsson

Kurs og foredrag våren 09

Denne våren har jeg vært aktiv på mange fronter: Jeg har blant annet vært så heldig å bli invitert til flere konferanser, samlinger og kurs de siste månedene. Det jeg stort sett blir bedt om å si noe om er blogging, wikiskriving og annen web 2.0-aktivitet i klasserommet, noe om hvordan jeg tenker meg og prøver ut løsninger på situasjonen med den trojanske musa, og i det siste også mye fokus på d&b. Det er alltid både inspirerende og hyggelig å få være "emissær" (min bestefar var det, kanskje jeg har formidlingsiveren etter ham?) Jeg håper selvsagt at jeg også treffer noen med det glade budskap.

I dag var det norsklærerne i Hordaland med Margreta Tveisme i spissen som inviterte. Margreta introduserte meg som en god kollega, noe jeg satte stor pris på siden jeg føler det samme om henne selv om vi bare såvidt har møttes en gang tidligere. Blogging og Twitter gjør skole-Norge mindre! Jeg hadde tre timers foredrag/kurs på Tertnes vgs i Åsane, og presentasjonen finner du under. Den observante leser vil se at jeg gjenbruker mange slides blant annet fra It's Learning-konferansen i presentasjonen her, men det er ikke nødvendigvis det samme innholdet som blir formidlet, eller samme vinkling fra gang til gang.

Hvordan lære i digitale nettverk

View more presentations from Ingwii.

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 5

Så har jeg kommet til del 5 i serien om sentrale overlevelsesferdigheter for det 21. århundre med utgangspunkt i Tony Wagners bok: The Global Achievement Gap (2008). Kort sagt utfordrer Wagner tradisjonell skoletenkning og vil at vi skal vektlegge trening i sju grunnlegende basisferdigheter, eller kompetanser, mye sterkere i undervisningen, heller enn dagens faktabaserte undervisning og testing. Det vi underviser i og tester i dagens skole er ikke nødvendigvis det viktigste å kunne for neste generasjon arbeidstakere og samfunnsborgere. Jeg har tidligere skrevet om de fire første av de sju grunnleggende ferdighetene her på bloggen (se under), og tar i dag for meg den 5:

Effektiv muntlig og skriftlig kommunikasjon

Gode kommunikative egenskaper er grunnleggende for å lykkes godt i arbeidslivet, i samfunnet og privat. Klarer du ikke å formidle synspunktene dine på en passende måte ligger veien åpen for misforståelser, konflikter og forsinkelser. Dette er både veldig selvsagt og samtidig ofte fryktelig vanskelig. Ofte er tiden knapp, og det er viktig å greie å formidle raskt og med overbevisning hva ditt viktigste poeng er. Det er krevende nok å kommunisere bra med de vi kjenner godt, for eksempel venner og familie. Da er det i det minste rom for å tolke kroppsspråk, tonefall og dagsform slik at vi stort sett skjønner meldingen. Det blir straks verre når vi skal kommunisere med noen vi ikke kjenner like godt, gjerne i faglige eller profesjonelle sammenhenger, for da trengs skikkelige kunnskaper om hva som er "god tone". Selv om det kan være riktig sjarmerende er det likevel et stilbrudd når elever sender meg meldinger på ITSL som innledes med "Halla, skjer'a?" Da blir jeg alltid litt bekymret for at de en dag støter på noen som ikke synes at de er verdt mer oppmerksomhet fordi de kløner i innledningen. I en jobbsøkersituasjon kan dette fort skje - kanskje glipper intervjuet til drømmejobben på grunn av en dårlig formulert søknad. Det er synd, for mitt inntrykk er at dagens unge har gode muntlige kommunikasjonsevner jevnt over. De imponerer med fine fremføringer, og frimodigheten er langt større enn jeg kan huske fra min egen skolegang. Noe har altså blitt bedre, og det økte læringstrykket på muntlige aktiviteter de siste 15 årene har nok litt av æren for dette. Arne Krokan har nevnt flere ganger i sine foredrag at norske studenter imponerer i utlandet med sin naturlige frimodighet, og dette finner vi også i undersøkelser: Norske skolebarn har stor tiltro til egne evner, og de er gode til å snakke for seg. Likevel glemmer mange at det ikke er det samme hvem de snakker til, og de må vite å skille mellom ulike kommunikasjonssituasjoner.

Det er etter mitt syn mer alvorlige mangler ved den skriftlige kommunikasjonsevnen til ganske mange skoleelever i dag. Mange har for dårlig ordforråd, de uttrykker seg upresist, og de kan ikke skikkelig rettskriving. Det er også stor usikkerhet knyttet til formulering av formelle saktekster som artikkel, søknad, rapport, CV osv. Wagner påstår at så mye som halvparten av de amerikanske studentene etter to års collegeutdanning ikke har gode nok skriftlige kvalifikasjoner, etter fire års studier er tallet riktignok nede i 25% (Wagner, Tony: The Global Achievement Gap, Basic Books 2008 s. 34). Om disse tallene stemmer overens med norske forhold vet jeg ikke, men min erfaring med skriveferdighetene til Vg3-elever i Norge tilsier at vi har et problem her også. Dette blir raskt synlig når de kommer ut i arbeidslivet, eller når de skal skrive oppgaver på høyere utdanningsnivå. Den alvorligste mangelen er dårlig evne til å uttrykke seg presist nok. Det er ikke så dramatisk med en stavefeil eller to eller et komma på feil sted i teksten, men når tanker og ideer ikke kommer klart frem bør noe gjøres. Vi har gode muligheter til å få rettet opp feil i teksten ved hjelp av retteprogram, og enkel korrekturlesning avslører det meste. Langt vanskeligere er det å lære å tenke klart.

Jeg pleier å si til elevene mine at "du vet ikke hva du tenker før du kan si det". Dette er kanskje en floskel, men poenget er at de må være i stand til å forklare andre hva de mener. Hvis ikke hjelper det ikke samme hvor smart det egentlig er, det de har i tankene. De må lære seg presis omgang med ord, vendinger og begreper, og de må kunne skape fokus, engasjement og energi rundt det de skal formidle. Det store spørsmålet blir dermed "hvordan". Hvordan lære dem dette? Hvordan unngå at de som unge voksne dummer seg ut fordi de ikke vet hva noe egentlig heter? Jeg var en gang på foreldremøte på barneskolen til et av mine barn, og måtte bite meg i leppa for ikke å virke uhøflig da læreren forkynte med alvorlig mine at det skulle begynne en ateist i klassen hennes, men vi trengte ikke å bekymre oss, for støtteapparatet sto klart med assistenter og alt. Det var ikke bare jeg som så ned, for å si det sånn.

Så hva er løsningen? Jeg vet ikke. Men det jeg vet er at nylig har elevene mine sittet og skrevet sin siste prøveeksamen i hovedmål, basert på Udirs eksempeloppgaver. Den første gikk hjem kl. 10.30, den siste 12.45, en time før fristen var ute. Oppgaven kan ikke ha vært særlig vanskelig da, og jeg lurer på om jeg kan vente meg bedre resultater enn tidligere. Kanskje, men jeg tviler. Jeg spør meg selv om dette er den beste måten å vurdere dem på. Grunnen til at vi gjør det er selvsagt for å trene dem på selve eksamensformen - men blir de egentlig bedre skribenter av å løse denne typen oppgaver om igjen og om igjen? Jeg tviler sterkt på at dette er den mest effektive måten å gjøre det på. Jeg heller mer og mer mot en oppfatning av tekstkompetanse bedre kan styrkes gjennom kollektive produksjoner, god forberedelse, samarbeid og diskusjon. Den gode gamle prosessorienterte skrivingen bør i enda større grad løftes inn i den digitale tidsalder der elevene skriver sammen i et og samme dokument, redigerer og kommenterer hverandres bidrag. Vi har en lang tradisjon i vår kunsthistorie for å kopiere gamle mestere. Kanskje denne praksisen i større grad bør inn i skolens skriveopplæring også? Vi må bli flinkere til å finne frem til oppgaver som stimulerer til nysgjerrighet og kreativitet, og vi må stille tydeligere krav til at fagspråk er til for å brukes. Elevene kan lære mye av hverandres "best practices". Vi bør gjøre mer av det som virker og mindre av det som ikke virker. Vi kan lese mer, sammen, tekster satt inn i en meningsbærende kontekst. Elevene kan få flere morsomme utfordringer der de må definere ord, lage ord og løse språknøtter. Det er tross alt ganske viktig å vite forskjellen på å være adoptert og å være abortert.

Tidligere poster i denne serien:
Del 1: Kritisk tenkning og problemløsning
Del 2: Samarbeid gjennom nettverk og ledelse ved innflytelse
Del 3: Smidighet og tilpasningsevne
Del 4: Initiativ og entrepenørskap

Foto: "Steckschrift", CClisensiert av Wilhei55 på Flickr

Hvordan komme i gang med ny undervisningspraksis?

Jeg innser mer og mer i hvor stor grad jeg har endret min tenkning omkring det å være lærer, å undervise, det siste året. Hva har egentlig skjedd?

For det første er det noen forutsetninger som har sparket i gang denne endringsprosessen: Jeg har nå jobbet nesten to år på en skole som organiserer undervisningen i fagdager. Det å gjennomføre en fagdag er noe helt annet enn å ha en 45-, 60- eller 90-minutters fagøkt. "Necessity, who is the mother of invention", sa Platon, og jeg er tilbøyelig til å si at dette har vært tilfellet for meg. Å stå 4-6 timer foran klassen og forelese er helt uaktuelt. Da sovner de. De kan heller ikke bare lese fra boka og gjøre oppgaver hele dagen. Dessuten har de laptop med trådløst nett! Vi må med andre ord utvide repertoaret. En annen faktor er at jeg tror mye mer på elevmedvirkning og samarbeid mellom elevene nå enn tidligere. Da jeg var nyutdannet var det "håndspåleggelse" som gjaldt: Jeg lagde omfattende presentasjoner og nærmest matet elevene med det de burde kunne etter min mening. For noen var nok dette greit, men ikke for så mange. Dessuten hadde de ikke tilgang til internett på skolen den gangen og var prisgitt mine analyser. Slik er det ikke i dag. Men får de til et godt samarbeid om oppgavene er det utrolig hva de kan utrette på et par timer. Jeg har også en ledelse på jobben som oppmuntrer til faglig fornyelse og pedagogisk utvikling. Klart det hjelper.

For det andre liker jeg å bruke hendene. Jeg har likt å lage ting fra jeg var liten, og har i alle år vært glad i ulike estetiske uttrykksformer, egenproduserte eller andres. Jeg liker også bilder, film, musikk og litteratur. Derfor var jeg lettmotivert da jeg oppdaget at blogging kunne kombinere svært mye av det jeg liker best å sysle med. Jobben ble litt hobby - yay!

Dette er mitt poeng. Det er ikke nødvendig med fagdager og velvillige sjefer for å lykkes med web 2.0 i klasserommet selv om det hjelper. Jeg tror heller at graden av suksess avhenger av i hvilken grad du som lærer er motivert for å få dette til. Dersom du gjør det av plikt vil det ikke vare lenge før du er tilbake i gamle vaner. Det er som jogging - du blir aldri god til det dersom hensikten bare er å bli tynn. Skal du lykkes med å endre egen praksis er det imidlertid et par ting du kan gjøre for å komme godt ut fra start:

1. Begynn med å identifisere et område av læreplanen som tiltaler deg spesielt, som du kan ekstra godt eller brenner for. Faglig trygghet er en sikker forutsetning for suksess, og du slipper å bruke energi på å sette deg inn i fagstoffet samtidig som elevene.
2. Velg et verktøy som interesserer deg, som du er fortrolig med fra begynnelsen. Det kan være wiki (mange som er skeptiske til blogging liker å bruke wiki med elevene), blogging, eller et enkelt verktøy som Glogster eller GoAnimate. Eller mye annet.
3. Velg et tidspunkt på året som gir litt ro til å utforske. Begynnelsen av 2. termin kan være et godt tidspunkt - da kjenner du klassen, det er lenge til eksamen, og du er ferdig med terminoppgjøret. Aksepter at det tar tid å sette seg inn i nye ting.
4. Unngå dobbelt bokholderi. Ta sjansen på at det flyter litt en stund. Det er ingen grunn til å gjøre alt slik du har gjort det bestandig i tillegg til det nye. Da er det ikke rart om det blir travelt.
5. Involver elevene. Dra nytte av deres kompetanse. Hver og en kan de kanskje ikke så mye mer enn deg, men til sammen kan du være helt sikker på at de har utrolig mye å lære deg også. Dessuten vokser de på ansvaret.
6. Gjør det morsomste først. Elevene dør ikke av å måtte vente litt lenger på en tilbakemelding innimellom. Dersom du alltid gjør alle må-tingene før vil-tingene får du heller ikke sjansen til å oppdage om det finnes andre og morsommere måter å jobbe på. Du er nemlig utkjørt før du kommer i gang. Sakte men sikkert implementerer du nye arbeidsrutiner, og du vil se at du rekker like mye som før, antagelig mer.

Til slutt gjenstår spørsmålet: Hvorfor skal vi gjøre dette? Jeg mener at det er mange gode argumenter for å endre praksis. Elevene blir gjerne mer motivert, læreren får bedre kontroll over pc-en i klasserommet, skolen er mer i takt med tiden, osv osv. Men det aller viktigste argumentet er faktisk at du etter hvert får det mye morsommere på jobben. Tro meg!

Videre lesning: "Getting started wit web 2.0 presentation" av John Larkin

Foto: "Quite a precise message" av Jan Boyd, CC-lisensiert på Flickr

En skoledag i nær fremtid?

En fabulering over hva fremtiden kan by på for den norske skolen - og meg.

Det er mandag morgen. Noen av elevene i klassen min velger å ta en rolig start på uka og sover derfor ennå. Andre, særlig de som bor nærmest skolen kommer ca 8.30, resten kommer sigende etter hvert som klokka nærmer seg 10. De setter seg ned og prater litt om helgen samtidig som de skaffer seg oversikt over ukas program. Noen gjør ferdig oppgaver som skal leveres inn snart. Dersom de ikke alt har gjort det ser de videoen på læringsplattformen der jeg kort forteller om hva vi skal gjøre denne uka og hva de må se på før vi treffes. Selv er jeg glad for at jeg kan vente med å dra på jobb til etter at minstejenta har gått ut døra hjemme kl. 8.45, frokosten er ryddet ordentlig opp og jeg har fått sett over ukens viktigste gjøremål i ro og mak, lest de siste beskjedene fra elever og kolleger osv i newsfeeden min. Ca 9.30 begynner rushtrafikken å gi seg, så det går fort å komme seg på jobb. Herlig å slippe å sitte 70 min i kø på en strekning som egentlig tar mindre enn 15 min å kjøre, slik jeg ofte måtte da alle måtte møte 8.30.

Først må jeg huke tak i de tre som var borte forrige gang og gi dem oppsummeringstesten fra sist uke. Så, kl. 10.15, starter dagens fellesgjennomgang. Vi har naturligvis fagdager, det har vi heldigvis hatt i mange år nå. Jeg husker hvor stressende det var med 45 minutters timer, der skoleklokka avgjorde når du var ferdig og ikke du selv. Det ble sjelden tid til å gå ordentlig i dybden på noe. Det er godt å slippe å ha det sånn. Etter ca 15 minutter har elevene fått en grunnleggende innføring i ukens tema som er dialektkunnskap. Dialekter er som regel et takknemlig emne å undervise i. Alle har meninger om det, og det er alltid noen i familien som snakker en annen dialekt. Noen er borte i dag også, og de har mulighet til å se gjennomgangen på screencasten jeg har lagt ut til dem når det passer.

På læringsplattformen vår har alle sin egen profil. Den er fullt utrustet blant annet med egen karakterbok, kalender, blogg, chat, kommentarvegg, videospiller og bildefremviser, musikk/podcastspiller og fil-arkiv, og de kan tilpasse den selv med ulike typer tredjepartsfunksjonalitet, utseende osv. Elevene danner selv ulike grupper basert både på fag og på tema, og vi har en fagwiki knyttet til hvert fag det undervises i på skolen. Alle grupper og wikier har forum der ulike problemstillinger kan diskuteres når elevene jobber hjemmefra, eller når de samarbeider med noen fra andre skoler. Det er naturligvis nødvendig å abonnere på disse diskusjonene for å sikre god oversikt over alt som skjer i de ulike gruppene. Elevene har lagt til de fagwikiene som er aktuelle for dem på profilsiden sin, de ligger som som faneblad øverst. Noen av wikiene er felles for elever på flere skoler - dette er særlig nyttig for dem som går på små fag. Vi lærere legger ut ulike ressurser til elevene på wikiene, og elevene abonnerer på nyhetene fra wikiene via RSS. Fem og fem av elevene har denne gangen skrevet et sammendrag av flere artikler om dialektkunnskap og lagt ut på norskwikien. Alle har lest disse sammendragene før timen begynner og forberedt spørsmål til hverandre. Spørsmålene blir diskutert etter at fellesdelen er ferdig og elevgruppene presenterer hver sin del av fagstoffet.

Etter fellesdelen går elevene sammen i små grupper. De skal ta opp eksempler på dialektprøver og kobler seg derfor opp på Skype. De kontakter elever som har fått samme oppgaver som dem selv i dag på Bryne, i Levanger, på Gol og i Bodø og foretar et intervju med dem før de selv blir intervjuet. Det blir litt kaotisk at alle sitter i samme rom, så de fordeler seg på grupperom rundt omkring på skolen. Etterpå blir opptakene analysert, målmerkene bestemt og kommentert, og det hele legges ut som podcast på elevenes blogger - noen bruker Audacity, andre GarageBand. Dette tar til sammen ca tre timer. Mens elevene jobber hjelper jeg til med råd og veiledning. Blir det liten etterspørsel har jeg alltid noe jeg skal vurdere og gi tilbakemelding på. Alle elevene abonnerer på hverandres blogger med RSS, så til neste uke må de ha hørt gjennom alle podcastene og kommentert dem. Nesten alle har tatt opp dialektprøver hjemme av familiemedlemmer med andre målformer enn bærumsk. Den siste timen har vi gjettekonkurranse i plenum der elevene får høre en liten dialektprøve fra elevenes familier før de må bestemme hvor dialekten er fra ved hjelp av målmerkene de har lært i løpet av dagen. Mye moro og stort engasjement! Til slutt må alle elevene ta en liten test som er lagt ut på fagwikien for å sjekke ut hva de har fått med seg i løpet av dagen. Den er individuell, og nettilgangen stenges midlertidig. Resultatene samles på lærerens profil til vurdering. De som ikke var på skolen i dag må ta denne testen om morgenen ved oppstart av neste fagdag så sant det ikke er spesielle grunner til at de var borte. Resultatene fra disse småtestene fungerer justerende på standpunktkarakteren og sikrer dermed en jevnere innsats gjennom året. Vi planlegger sammen hva som skal være med på den avsluttende testen i dette emnet. Elevene er flinke til å foreslå vurderingskriterier, og vi fører dem inn i rubrikkskjemaet de skal bli vurdert ut i fra. Selve prøven blir lagd med utgangspunkt i podcastene de har produsert. I tillegg kan de velge ut et produkt de har lagd fra denne arbeidsperioden som legges i den digitale porteføljen deres og blir med i sluttvurderingen når standpunkten skal settes.

Kl 15.30 er fagdagen over. Noen skal på jobb eller trening før de forbereder morgendagen sin, andre skal sitte litt lenger på skolen og gjøre ferdig litt skolearbeid før de går. Selv skal jeg hjem og lage middag til familien før jeg tar frem laptop'en igjen ved sjutiden og går i gang med dagens siste økt med vurderingsarbeid, planlegging og produksjon av nytt lærestoff, faglig oppdatering osv. Det blir fort fire slike kvelder i uka. Heldigvis kan jeg sitte i sofaen samtidig og følge med på hva familien snakker om med et halvt øre. I morgen er det undervisningsfri dag for meg, så da blir det mye retting og vurdering. Neste mandag er det hjemmeskrivedag med meg som veileder via chat'en på læringsplattformen. Jeg håper de husker å bruke kilder skikkelig denne gangen. Snart er det jo hjemmeeksamen.

Bilder: Daily Traffic av Burning Image, Ideas in Motion av David Silver, Podcast Wallpaper av Olly Hart, Apple Aluminum MacBook (Late 2008) av William Hook, CC-lisensiert på Flickr.

Mitt innlegg på ITSL 09

It's Learning Bergen 2009

View more presentations from Ingwii.

Mike Wesch i Bergen 2009

Liveblogging - noen notater fra forelesningen til Dr. Mike Wesch, Assistant Professor of Cultural Ethnology at the University of Kansas.

Utgangspunkt: Vi er knyttet sammen på måter som ikke var mulig tidligere. All slags informasjon er tilgjengelig hele tiden. Det er ikke lenger grunnlag for undervisning og testing slik vi kjenner det. Sammen med oss i rommet er 1.4 milliarder andre som kan bidra med input hele tiden. Wesch krediterer studentene som sin viktigste inspirasjonskilde og læringsressurs.

Han forteller fra sine doktorgradsstudier i Papua Ny Guinea. Merkelig opplevelse å nærmest miste sin identitet fordi stammen ikke kunne lese krediteringene hans - så utrolig mye er knyttet til papir i vår kultur. I begynnelsen ingen ordentlig kommunikasjon pga språkmangel. Myndighetenes krav om registrering endret samfunnet der. Innføringen av skrift førte til at de måtte velge hvilket navn som var deres "egentlige" navn, selv om de naturlig forholdt seg til en hel rekke betegnelser akkurat som vi gjør (venn, mor, onkel osv). Refleksjon: Media er ikke bare verktøy. Når media endrer seg, så endrer også relasjoner seg. Relasjonene til kunnskap, begreper, identitet. Verktøyene endrer måten vi interagerer på (han viser kortversjonen av The Machine is Us/ing Us). Forklarer hvordan videoen kunne bli så populær ved hjelp av Digg, delicious mm. Hemmeligheten er brukeregenerert distribusjon. Brukergenerert rating, filtrering, organisering osv. er et av de mest sentrale kjennetegnene på sosial web.

Hva betyr dette for utdanning og skole? De som plukker opp denne teknologien vil være dem som ser den som nyttig for å løse problemene i skolesektoren. Mange kommer ikke til å plukke den opp, de vil ikke se nytten. Læring er basisen for å være menneske. At elever er ufokuserte, kjeder seg osv handler om at de ikke klarer å finne ut hva som er betydningsfullt av det som skjer i klasserommet. De fullfører 49% av oppgavene de får, de kjøper dyre bøker som ikke blir lest, de betaler for dyre klasser som ikke følges opp. De trenger å få muligheten til å føle seg betydningsfulle, til å finne mening i det de gjør.

Remix av innhold er kjernen av den sosiale web'en. Hvilken betydning har dette? Betydningen av å spille med, ha innflytelse. Dette er ikke massemedia. Endring av media har alltid ført til spådommer om at alt vil endre seg, vi vil slutte å bruke bøker, utdanne lærere, elever vil ha hjemmeskole etc. Slik går det ikke nødvendigvis. Men dagens elever blir forvirret av og relaterer ikke til et skolemiljø som til forveksling er likt det samme som elevene hadde på 1800-tallet. Hvordan er PPT annerledes enn tavla? Tavla er langsom, gir rom for interaksjon, men har sine begrensinger. Mangler bilder, video, lyd. PPT oppmuntrer til memorering av kulepunkter og gir inntrykk av at dette er det som skal til for å ta eksamen. Klasserommet oppmuntrer til å tro at det er begrenset hva en kan lære, så følg reglene og "spill med". I dette ligger krisen, mangelen på signifikans i læring.

På papir ble informasjon "en ting" med materielle kvaliteter (plassert i bøker, oppbevart i hyller, biblioteker). Hyperlinking viste at den samme teksten kan være mange steder samtidig. Hypertekst er ved kjernen av det som utgjør nettet i dag. Det er umulig å tenke seg nettet uten. Sammenligner TV-produksjonen i USA med innholdet på Youtube. Youtube har nemlig produsert flere timer video de siste seks månedene enn de tre største tv-selskapene i USA har på 60 år. Informasjonen på nettet er diskutabel, og diskusjonene er synlige (historikken på wikipedia, f.eks.). Tagging er en annen måte å organsisere informasjon på som er unik for nettet. Vi trenger altså ikke mapper, permer, bøker til dette. Et annet verktøy er RSS, la informasjonen finne deg fremfor å lete etter den.

PÅSTAND: Læring er tilegnelse av kunnskap. Men hva med diskutere, skape, produsere? Skape sigifikans? Hvordan kan læreren skape signifikans i klasserommet? Utfordringer: Adspredt fokus (litt her, der og alle steder på en gang: twitter, facebook, mobilen etc), informasjonsoverflod (surfing). Noe av det vi må gjøre er å gjenkjenne og få oversikt over læringsmiljøet så vi kan hjelpe elevene med å gjøre det samme. Vi må skape et miljø for deltagelse, seriøs lek. Leking er læring. Den kollektive intelligensen er uovertruffen.

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 4

Jeg lette etter et bilde som kunne illustrere den 4. grunnleggende ferdigheten på Tony Wagners liste over Survival Skills For the 21st Century, og kom over dette med et Gandhi-sitat. Mahatma Gandhi var en usedvanlig klok mann. Da jeg leste teksten på bildet slo det meg at den passer enda bedre til å illustrere denne posten i serien enn jeg først tenkte. Jeg skal prøve å forklare hvorfor straks.

Den 4. sentrale ferdigheten for å overleve i det 21. århundre er, ifølge Tony Wagner, initiativ og entreprenørskap.

Det var ikke denne ferdigheten jeg ble mest inspirert av til å begynne med, da jeg leste boka. Entrepenørskap ligger liksom ganske fjernt fra en norsklektors hverdag. Vi holder oss mer til det gamle, vi. Sagalitteratur, bokstavrim, metafor. Eller? Som takknemlig (bl.a. fordi jeg slipper å føre regnskap, det hadde blitt en katastrofe) mottaker av fast lønn fra fylket er jeg ikke blant dem som drømmer om eget firma. Det overlater jeg til blårussen, no offence intended. Mange er som meg, de ønsker ikke å ha noe eget, men er fornøyd med å ha fast lønn og den tryggheten det fører med seg. Så får det være at millionfortjenesten uteblir. Derfor stusset jeg først litt over at initiativ og entrepenørskap sto på listen. Er ikke dette for spesielt interesserte? Alt handler da ikke om næringslivet i fremtiden?

Men så skjønte jeg at dette selvsagt handler om ideer, ikke varer og tjenester i første omgang. Er det initiativrikt å finne en ny løsning på en velprøvd oppgave? Så absolutt. Bør det premieres? Definitivt. Er det initiativrikt å sette i gang med prosjekter og oppgaver uten at noen har bedt deg om det? Selvsagt. Tilbake til Ghandi: Han setter ord på det enkle faktum at dersom du har en god ide, tror på den og ikke gir deg, så vil du antagelig vinne til slutt. Han beviste det selv. Men: "Good ideas have lonely childhoods", sier Hugh McLeoud. Vi vet ikke om en ide er god eller dårlig før vi har prøvd den ut. Det er bare det at skolen, lærere og myndigheter ikke er så gode til å la barn og unge få finne ut om de har egne, gode ideer. Vi er altfor opptatt av å fore dem med våre velbrukte, oppleste og vedtatte sannheter. Vi trenger mennesker som tør å tro på egne ideer, som ikke lar seg bremse av "Nei, men" når de burde ha blitt møtt med "Ja, og!" Klasserommene våre er fulle av unge som kjeder seg. De brenner ikke særlig for ideene sine mens de er der, i hvertfall. Det er ikke deres feil.

Det er altså ofte en ensom sak å være den med de gode ideene. Gode ideer truer den bestående orden, enten det er naturen som muterer eller modernismen som gjør sitt inntog. Impresjonistene ble skjelt ut i salongene i Paris til å begynne med, men hvem vant til slutt? Det var ikke tradisjonalistene i hvertfall. Vil vi at barna våre skal være sauer eller ulver? Hvordan kan vi støtte dem slik at de våger å stå for nye, lysende ideer som de garantert kommer til å få, om de ikke har fått dem alt? Det kan umulig være ved å gi dem en multiple choice-test.

Se også:
Doug Belshaw: Good Ideas, Sheep and Wolves
Hugh McLeoud: Good Ideas Have Lonely Childhoods

Foto: CC-lisensiert av Joeandkelly på Flickr

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 3

Jeg hadde egentlig planlagt at hundebilder, det vil jeg ikke ha på denne bloggen. Ett sted går grensen. Men så er det noe med disse dyrenes utrolige lærevillighet og dødsforakt for oppgavene som fasinerer. Jeg skal likevel ikke skrive om hunder i dag, så forklaringen på bildevalget er en annen. Jeg har nemlig kommet til del 3 i serien min om Tony Wagners  "survival skills for the 21st century". Det tok litt tid å komme videre i serien, det er merkelig hvordan det ene kan ta det andre. Familie, disputas, elever med fordypningsoppgaver, konferanser, nettverksbygging på Ning. Jeg anser meg selv som utrolig heldig som får være med på så mye moro. Det har med andre ord vært mye annet i det siste, men here goes:

Den tredje sentrale ferdigheten: Smidighet og tilpasningsevne

Det krever mye av en å orientere seg i en verden der oppgavene endrer seg i omfang og kompleksitet i tilsynelatende stadig raskere takt. De fleste stillingsannonser etterspør personer med slike egenskaper. Man må være "fleksibel og løsningsorientert". Like viktig er det nok å beherske et sett med ulike verktøy, ikke bare digitale, slik at en alltid har flere mulige veier å gå for å løse de oppgavene en blir pålagt, og i tillegg være innstilt på å lære hele livet. Vi kan slå ettertrykkelig fast at det ikke lenger er mulig å tenke seg en tilværelse der det du gjør som 65-åring er det samme som du gjorde som 25-åring. Selv om arbeidsfeltet fremdeles er det samme vil oppgavene ha endret seg flere ganger på denne tiden. En av årsakene til at smidighet og tilpasningsevne er så viktig er den økende tendensen til disrupsjon i mange industrier. Stadig nye teknologier endrer premissene i arbeidslivet, og i tillegg må vi hanskes med svingende økonomiske konjunkturer som får store konsekvenser i et globalisert marked. Stadig økende konkurranse og pressede markeder vil også bidra til at forventninger om økt produktivitet stadig vil stige uansett om dagens resultater er gode nok. Det er jo ikke sikkert at de er det i morgen.

For å lykkes i en slik verden må du aldri tro at det bare finnes ett riktig svar. Eller du må vite av hvis det gjør det, så vil det bare være riktig i et gitt øyeblikk. Dersom du blir skremt av slike perspektiver vil det være vanskelig å tenke klart, og du vil yte dårligere. Hvis du derimot klarer å ta inn alle mulige typer informasjon raskt, og du mestrer et uforutsigbart miljø der premissene stadig endres, da vil du være langt bedre rustet til å hanskes med mange typer arbeid i fremtiden.

Det er ganske opplagt at slike ferdigheter ikke kan læres på forelesninger. For å utvikle trygghet på egen evne til å hanskes med stress og uforutsette situasjoner må elever utsettes for utfordringer i form av simuleringer, rollespill, og de må avkreves resultater raskt. Læreren må på sin side lage passe vanskelige utfordringer. Hvordan kan vi lærere løse denne oppgaven?

Kilde: Tony Wagner: The Global Achievement Gap 2008
Foto: CC-lisensiert av Recursion på Flickr