Todelt “tentamen” i norsk på Vg3

I disse dager sitter jeg og vurderer det som har vært årets “tentamen” i norsk i Vg3 hos oss. Vi har valgt en litt utradisjonell løsning hos oss i år, nemlig å dele både sidemåls- og hovedmålsskrivedagen i to med en tilbakemelding midt i. Det vil si at elevene først fikk en halv skrivedag der de skrev et førsteutkast, og så fikk de en ny runde med teksten etter at jeg hadde lest igjennom og gitt tilbakemeldinger. Dette utgjør til sammen en oppgave som i omfang og tidsbruk tilsvarer en heldagsprøve. Tilbakemeldingene besto av en generell kommentar til oppgaven de hadde valgt – takk til Leif for god hjelp og inspirasjon her- og en kortere kommentar som gikk konkret på elevens egen tekst. Jeg satte ingen karakter etter 1. runde, elevene fikk bare en antydning om lavt, middels eller høyt nivå, og jeg detaljrettet ikke teksten. Dermed gikk det veldig fort å lese gjennom og kommentere oppgavene. Elevene ble også bedt om å reflektere over hvordan de synes dette fungerte, og det virker som de fleste synes det var utbytterikt. Her er noen av elevenes tilbakemeldinger:

Jeg likte denne metoden veldig godt siden den gå meg mulighet til å se på teksten en gang til med "nyere" øyne. Når du sitter og skriver på en tentamen kan man lett bli blind på sine egne feil. Siden jeg også fikk en tilbakemelding på hvilken ca karakter det var vet jeg hva som må forbedres og hva som var bra. Førsteutkastet fra nynorsktentamen var ekstra viktig siden nynorsk ikke er min sterke side! Jeg trenger å jobbe med feilene mine og dette er en god måte å se over å lære av sine feil. Personlig hater jeg etterpåklokskap. Det hjelper ikke å komme med alle feilene som elevene har gjort uten å en gang nevne dette før. Men ved denne metoden unngår man altså det. En tommel opp fra meg :) (Anne)

Jeg opplevde denne måten å ha tentamen på som veldig bra. Det gir oss en mulighet til å forbedre oss, og forbedre den karakteren vi hadde fått, samtidig som vi lærer enda mer av våre egne feil. […] Dette gir jo ikke noe læring, og det er jo det skolen handler om. Derfor synes jeg det at å ha en todelt tentamen er veldig bra, fordi det er en god blanding mellom en vurdering av ferdighetene våre, samtidig som vi kan lære av det, og ikke bare en vurdering av våre ferdigheter. For min egen del var dette også veldig bra, fordi når jeg fikk den tilbake var jo resultatet svært dårlig, og langt under der jeg vil være. Det at jeg fikk den tilbake og kunne skrive og gjøre om på den, gjorde at jeg så utrolig mange slurve feil, og feil som aldri burde vært gjort. Jeg så også at jeg hadde bommet litt på sjangeren, eller i hvert fall at jeg burde ha fått frem hvilken sjanger jeg skrev i mye sterkere.
Ergo synes jeg dette er absolutt en veldig bra ordning, det vi kan både vise hva vi duger til gjennom at vi klarer å ta til oss kritikk og gjøre noe med det, og at vi kan vise hva slags ferdigheter vi har i bokmål og nynorsk. (Marcus)

Jeg kan skjønne at dette sikkert er en populær endring for de aller fleste, men jeg er litt usikker på hva jeg synes om forandringen. Jeg synes for det første tentamen i norsk og nynorsk, slettes ikke er så skrekkelig. Jeg synes det er svært behagelig og noen ganger gøy(dersom oppgavene fenger) å få en hel dag sammenhengene på samme oppgave; skrive en stil. Det at arbeidet denne gangen er stykket opp i to deler gjør at det blir vanskeligere å prestere det beste en kan den første dagen. Man tenker at man har bedre tid og at man kan rette på feil neste gang. Men når jeg fikk tilbake stilen den andre skrivedagen, virket den fjern og det var vanskelig å gjøre små endringer, uten å rett og slett begynne helt på nytt. Jeg la fortsatt ikke merke til feilene jeg vet er der, men som tydeligvis ikke vises for mine øyne før oppgaven er levert. (Ellisiv)

Disse kommentarene er ganske representative for hva elevene mener om å få en tilbakemelding før oppgaven skal skrives ferdig – ca to av tre er veldig fornøyde, og ingen er veldig misfornøyde. De som vil lese flere elevtilbakemeldinger kan gå inn på Protokollen og finne dem der i listen over elevblogger. Selv er jeg også fornøyd. Alt i alt var dette en positiv erfaring, og jeg kunne godt tenke meg å gjøre det slik  igjen. Men de elevene som jeg har nå trenger også å prøve seg i virkelighetens verden, så det må bli en tradisjonell tentamen til våren også. Det de skal måles i til slutt er jo hva de klarer å få til på fem timer, uten nettilgang, enten jeg liker det eller ikke.

Kommentar til “Eksempeloppgave E”

Jeg følger opp og lar meg inspirere av Leifs “Kommentar til Eksempeloppgave A” og publiserer her mine kommentarer til oppgavene i “Eksempeloppgave E”. Våre elever fikk dem som en todelt variant av tentamen der de først har skrevet sine førsteutkast i en firetimers økt på skolen, vi samler inn og gir tilbakemelding fremovermelding uten karakter, og de får nye tre timer til å bearbeide tekstene sine før endelig vurdering gjøres. Det gjenstår å se om dette vil gi økt læringsutbytte. Kommentarene er på nynorsk fordi dette er sidemåloppgaver for mine elever. Disse kommentarene er ment å være en hjelp på veien, og ikke utdypende svar på alt oppgaven skal inneholde. Da blir det jo ikke mye arbeid igjen til elevene mine når tekstene skal ferdigstilles, og heller ikke noe grunnlag for å gi topp måloppnåelse til noen. I tillegg til disse kommentarene vil jeg gi dem et kriteriebasert skjema som antyder nivå av måloppnåelse, takk til Inger Hilde for deling. Det samme skjemaet vil de også få ved 2. gangs retting, sammen med en gjennomgang av teksten i Markin. Da håper jeg at jeg kan gule ut på høyere nivå av måloppnåelse mange steder. Det blir også første gang jeg bare vurderer i hele karakterer. Dersom andre kolleger ser at de kan ha nytte av dette er det fritt fram.

Del A, kortsvarsoppgåve:

I denne oppgåva skal du skildre tilhøvet mellom ein mann og bilen hans i novella “Blå amason” av Gro Dahle. Oppgåva presiserer at det er verkemidla du skal drøfte. Det er viktig å ikkje bruke meir enn 250 ord på svaret. Hugs at du ikkje må omsetje teksten til nynorsk om du siterer frå novella. Bruk sidetall og linjenummer som referanse ved sitat, og plassér dei i parentes bak sitatet. 

Introduser teksten. Sentrale verkemiddel i novella til Gro Dahle er mellom anna gjentakingar, symbol og metaforar. Finn nokre eksempel og forklar kva du meiner dei tyder. Språket er også viktig her: Forfattaren nyttar korte setningar, ufullstendige setningar osv. Kva konsekvensar får dette for di forståing av tekstens innhald? Hald fokuset på verkemidla og forklar dei så konkret som mogeleg. Oppgje kjelder.

Undervegsvurdering av kortsvarsoppgåva di (form, innhald, språk):

Del B, langsvarsoppgåver:

Oppgåve 1, novelleskriving:
Her skal du skrive ei novelle der synsvinkelen ligg hos ei av jentene i novella. Du kan sjølv velje kva for ei av dei det skal vere. Oppgåva er svært fri med unntak av kravet om synsvinkel. Det vil likevel vere ei god ide å ta utgangspunkt i handlinga i Gro Dahle si novelle og så spinne vidare på ho.

For å lukkast med å skrive ei god novelle er det sannsynlegvis ein føresetnad at du har lese mykje litteratur sjølv. Dersom du ikkje les kva andre skriv og reflekterer over det vil det vere svært vanskeleg å skrive godt sjølv. Då manglar du erfaring med kva det vil seie å skrive ei god novelle. Den vanlegaste feilen i elevnoveller er at alt står forklart rett fram i teksten. Då er det er ikkje ei novelle, men ei forteljing. Ei god novelle inneheld “undertekst”, eit tolkingsrom for lesaren. Ut over det kan ei novelle ha mange former. Bruk for eksempel verkemiddel som in medias res, sirkelkomposisjon, gjentakingar, metaforar eller liknande. Det er ikkje eit absolutt krav at det kjem ei overraskande slutt, men dersom det passar er det fint å få det til. Det er positivt å eksperimentere med språket, men det må vere korrekt sjølv om du kan bruke til dømes setningsemne og innslag av munnleg språk. Du kan godt nytte dialekt til replikkar.

Undervegsvurdering av novella di (komposisjon, språk og innhald):

Oppgåve 2, kåseri om menn og bilar:
Her er utfordringa å skrive eit kåseri om menn og bilar. Det vil vere mange ulike måtar å løyse denne oppgåva på. Det er ikkje knytta tekstar til denne oppgåva, men du kan få nokre idear til moment ved å lese vedlegg to, “Om ballar og bilar”. Har du lese mange gode kåseri, så veit du meir om kva det er. Eit godt kåseri inneheld som regel ulike verkemiddel som får fram humor, då kåseriet si framste oppgåve er å underhalde. Humor kan vere høglytt eller lågmælt, og det er ikkje alltid at kraftige overdrivingar er det beste. God bruk av ironi er ofte lurt i kåserande tekster, men sjå til at det ikkje bikkar over i støytande eller krenkjande vendingar. Den raude tråden må vere tydeleg knytt til temaet, viss ikkje kan du risikere å stryke på oppgåva sjølv om resten er riktig utført.

Forå lukkast godt med å skrive kåseri er det naudsynt med eit leikande, lett og elegant språk. Du må skrive korrekt sjølv om ein antageleg vil kunne godta nokre fleire feil i sidemål enn i hovedmål. Det er lov til å bruke ufullstendige setningar, utropsteikn og andre meir munnlege verkemiddel. Du kan også henvende deg til lesaren ved å bruke “du”. Komposisjonen bør ha ei naturlig utvikling frå ein god/morosam introduksjon til temaet i innleiinga, ei fin utdjupning av dette i hoveddelen gjennom fleire ulike eksempel/poeng og ei knakande god avslutning. Det er lurt å spare det beste poenget til slutt til dette formålet. Oppgje kjelder.

Undervegsvurdering av kåseriet ditt (komposisjon, språk og innhald):

Oppgåve 3, essay om kva ting har å seie for identitet og status i vår tid:
Det skal mykje til for å skrive eit godt essay. God trening får du gjennom å lese andre sine essay, og ved å øve deg på å skrive leikande, overraskande og eksperimenterande sjølv, til dømes på bloggen din. Det er neppe mogeleg å lese seg opp på kreative sjangrar og bli svært god til å skrive slik på berre nokre månader. Her må det gjerne lang og medviten praksis til.

Utgangspunktet for oppgåva er tilhøvet mellom mannen og bilen i den vedlagte novella. Det kan derfor vere opplagt å byrje essayet med nokre linjer om den vedlagte teksten og denne spesielle relasjonen. Refleksjonane du gjer deg vil kunne bli eit springbrett ut i andre tankar om kva som særmerkjer tilhøvet mellom moderne menneske, status og ting. Eit godt essay “vandrar i språket”. Det vil seie at det må veksle mellom det nære og det fjerne, og det vil ofte vere bra å trekkje inn andre sine synspunkt også i ei slik tekst. Gode sitat frå litteratur eller vitskap bør nyttast der det passar. Temaet her er knytt til identitet, og det er viktig at du har ei god forståing av kva det er. Temaet må vere tydeleg gjennom heile teksten. Språket må vere korrekt og elegant, og du kan med fordel nytte ulike verkemiddel som allusjonar, samanlikningar, retoriske spørsmål osv. Tekstkomposisjonen må vere godt gjenommarbeidd, lag gode overgangar mellom avsnitta. Slutten er svært viktig. Her skal du samle trådane og knytte an til temaet du lanserte i innleiinga. Oppgje alle kjelder.

Undervegsvurdering av essayet ditt (komposisjon, språk, innhald):

Oppgåve 4, artikkel om ikkje-verbal kommunikasjon:

Denne oppgåva ber deg ta utgangspunkt i den vedlagte novella til Gro Dahle. Då er det viktig at du gjer akkurat det. I innleiinga bør du definere kva du meiner omgrepet “ikkje-verbal kommunikasjon” dekkjer. Temaet for artikkelen er altså ikkje-verbal kommunikasjon, og du bør byrje med ei drøfting av kva alt det usagte i novella kan tyde, og deretter nemne fleire eksempel frå novella. Bruk gjerne sitat og/eller parafrase frå novella for å styrke eigne påstandar. Så kan du gå over til å drøfte ulike sider ved denne typen kommunikasjon. Kva du då ønskjer å leggje vekt på er opp til deg. Kom gjerne med eksempel frå andre tekster, situasjoner, filmar osv, men pass deg for å la eigne personlege erfaringar dominere teksten. Dette er ein saktekst der du bør nyansere og sjå på temaet frå fleire vinklar. Skriv ei oppsummering eller konklusjon til slutt.

Ein artikkel er ein saktekst som ikkje skal vere personleg, så unngå å henvende deg direkte til lesaren, og bruk eit nøytralt, korrekt språk. Munnlege uttrykk, bannskap og andre former for munnleg språkbruk er naturlegvis ikkje tillate her. Samanlikningar, retoriske spørsmål og andre språklege verkemiddel kan du derimot gjerne nytte. God tekstbinding er viktig: “Som nevnt over…” “For det første, for det andre…”. Ikkje ha for mange korte avsnitt etter kvarandre, og prøv å få god flyt i teksten. Oppgje kjelder.

Undervegsvurdering av artikkelen din (komposisjon, språk, innhald):

Oppgåve 5, tekstanalyse:
I denne oppgåva skal du gjere greie for hovudsynspunkta i teksten “Om ballar og bilar”, og deretter kommentere nokre av dei. Dette er ikkje ein typisk språkbruksanalyse, du treng ikkje å gjere greie for dei ulike verkemidla i teksten, men du må vise at du er ein observant lesar ved å gjere klart kva han handlar om. Dersom nokre av synspunkta kan tolkast på fleire måtar er det berre bra om du poengterer det. Uansett korleis du gjer dette bør du grunngje påstandane dine ved å bruke eksempel og sitat frå teksten. Når du går over til å kommentere påstandane bør du halde fram med å grunngje påstandane dine, og det vil alltid vere ein fordel å vere nyansert her. Unngå “synsing” og altfor mange referansar til dine eigne heilt private erfaringar. Peik heller på generelle tendensar i samfunnet.

Teksten din bør ha form som ein vanleg analyse der du først introduserer teksten du skal meine noko om (tittel, forfattar, tid og stad for utgjevnaden om du veit det). Deretter går du over til sjølve analysedelen. Prøv å få god samanhang og flyt i teksten. I avslutninga kan du eventuelt konkludere med om du er einig med forfattaren eller ikkje.

Undervegsvurdering av tekstanalysen din (komposisjon, språk, innhald):

Foto: CC-lisensiert av shutterflood på flickr

Rotterace, eller underveisvurdering som det også kalles

Tor Espen skriver om overtidseleven i dag. En av elevene hans har på oppfordring listet opp hvor mange prøver, innleveringer, fremføringer og andre oppgaver som skal gjennomføres i løpet av en skoleuke. Det fikk meg til å tenke gamle tanker om igjen, vanskelige problemstillinger uten gode svar. Det er nemlig ikke lite som kreves for at en ungdom skal nå sine mål for tiden. Vi lærere har kanskje litt for lett for å harselere over at de både jobber, trener og har venner ved siden av skolen, men det er vel lov til å ha et liv også i tillegg til å innfri alle kompetansemålene i Kunnskapsløftet? Ja da, det finnes sytepaver blant norske elever. Det finnes unnasluntrere også. Det finnes til og med juksemakere. Det er ikke dem jeg synes synd på. Det er alle de pliktoppfyllende, høflige og greie - og de er i stort flertall. De som klager minst er ofte de som jobber mest med skolen. De sitter hjemme utover kveldene og gjør sine lekser. Noen av dem er litt redde for å få oppgaver som tvinger dem til å bruke tid på å velge vinkling, tid til å tenke selv, for det går ikke fort nok unna. Du har ikke råd til å grunne og filosofere i to timer over en oppgave når du har ti andre som venter. Dette kan umulig være helt greit.

Selv har jeg hatt seks norsktimer sammen med den ene klassen min i dag. Ingen fagdag uten vurderinger. Én elev hadde "ord for dagen", fem andre hadde fremføringer av sine fordypningsforedrag (særemner het det før). De gjorde jobben sin, og jeg kvitterte med skriftlige vurderinger og karakterer. På onsdag er det åtte nye foredrag å høre på, og neste uke blir likedan. Det er nokså sannsynlig at mine elever raskt ville ha kommet opp med en liste like lang og full av krav som Tor Espens elev gjorde hvis jeg spurte dem. I min rettebunke ligger det for tiden omtrent 130 oppgaver og venter, og alle må rettes ferdig innen jul. Vi er altså alle slaver i det samme systemet. Vi er pålagt å avholde nok "vurderingssituasjoner" til at vi skal kunne sette en rettferdig karakter på hver eneste elev. Hvor mange er nok pr termin? To? Tre? I mitt fag, der jeg har hele tre karakterer å sette, betyr det en eller annen slags prøve annenhver uke i gjennomsnitt gjennom hele skoleåret. Når har vi da tid til å gjøre noe som ikke er forberedelser til en eller annen test?

Kunnskapsløftet representerer på mange måter en forandring til det bedre for skolen. Reformen har likevel medført negative konsekvenser som først begynner å vise seg i full bredde nå, etter at vi pliktoppfyllende har forsøkt å etterkomme kravene i opplæringslov og vurderingsforskrifter i to-tre år. Tanken om underveisvurdering er god i seg selv. Tanken om sluttkompetanse er også god i seg selv. Det er bare så arbeidskrevende både for elever og lærere slik dagens praksis er. Skal forventningene i læreplaner, lover og forskrifter kunne innfris må vi jobbe helt annerledes. For eksempel ønsker jeg meg noe slikt:

• Langt færre prøver, noe som for eksempel kan oppnås ved at elevene i større grad får jobbe tverrfaglig og dermed også får mer autentiske oppgaver
• Flere tilbakemeldinger uten karakterer som kan fremme fokuset på læring fremfor resultat
  
• Ugyldig fravær fra prøver må få konsekvenser for fagkarakterer, ikke bare ordenskarakteren
• Byråkratiseringen av skolen må motarbeides så lærerne får mer tid til å undervise
• Norskfaget må få færre karakterer nå
• Nasjonal differensiering og konkretisering av kompetansemålene vil gi mer rettferdig vurdering og er helt nødvendig

Vi sliter med uklare mål og læreplaner fortsatt, flere år etter at reformen ble innført. Så lenge Utdanningsdirektoratet og lærerne ikke snakker samme språk om vurdering har jeg ingen tro på vesentlige forandringer. Forventningene til hva vi skal få til er til dels urealistiske. Det begynner å tære på kreftene. Vi er faktisk veldig mange som prøver å gjøre vår plikt i skolen, både elever og lærere. Noe av dette kan vi løse selv, men ikke alt. Det blir fort mye overtid.

Foto: CC-lisensiert på flickr av the iconoclastic yet iconic ionic icon

Forventninger til norskfaget i Vg3

Hver sommer kan vi lese i avisa om hvordan gale - eller kanskje heller for store - forventninger kan ødelegge ferien for oss. Ekteskap og familier bryter sammen på grunn av slikt. Derfor er det viktig å snakke sammen, står det, slik at vi ikke møter ferien med helt ulike forventninger som ikke kan innfris. Dersom vi er enige om hva vi går til, eller i det minste vet hva de andre håper å få ut av ferien, er det større sjanser for at alle får en god opplevelse.

Det er noe i det. Derfor ba jeg klassene mine om å skrive ned forventningene de har til det kommende skoleåret, og deretter diskuterte vi dem sammen. Metoden jeg valgte er kjent fra samarbeidslæring og kalles "Placemat". Elevene deles i grupper på fire, de får deretter utdelt et A3-ark som deles inn i felt slik bildet viser. I første runde får de 90 sekunder til å notere ned tankene sine i hvert sitt hjørne av arket. Da er det viktig at de ikke snakker sammen. I 2. runde får de et par minutter på å bli enige om hva som er de tre viktigste forventningene, og disse skrives opp i firkanten i midten. Til slutt får hver gruppe komme med en forventning hver i plenum. Gjennom å bruke denne metoden får hver eneste elev sjansen til å bli hørt.

Hva forventer elever i Vg3 at det siste året med norsk skal by på for dem? Det er litt av hvert, og det de skriver gir all grunn til å legge lista høyt både for læreren og elevene:

• Variert undervisning, god struktur
• Konkrete/gode tilbakemeldinger, få prøvene fort tilbake
• Jobbe rettet mot eksamen
• Hardt arbeid
• Utfordringer
• Forhåpentlig litt moro
• Bra læringsmiljø
• Gode karakterer
• Utvide læringsplattformen
• Samarbeide med læreren
• Kreativt, tiltalende og variert læringsmiljø
• Lenger tid til forberedelser før prøver/innleveringer
• Et tungt fag som krever innsats
• Lære bedre nynorsk
• Faget dreier seg mye om bøker
• Vi har lyst til å blogge
• Lære mye artig
• Diskusjoner, mer muntlig
• Lære å analysere og drøfte ulike verk
• Lære om ulike epoker
• Film
• Lite gruppearbeid
• Fordypningsoppgaven
• Morsommere enn 2. klasse
• Flere vurderinger

Jeg er veldig fornøyd med disse svarene. Det viser at de aller fleste har en seriøs innstilling til faget, og at de har forventninger om at det kan bli et bra arbeidsår for dem. De forstår også godt at dette handler like mye om hva de selv gjør som hva jeg gjør for dem. "Variasjon" går igjen som forventning hos veldig mange, og det er ikke så rart siden vi har 6 timer norsk i strekk hver uke. Jeg vil også ha variasjon! Det er også interessant at flere nevner at de vil "utvide læringsplattformen". Jeg har ennå ikke nevnt Ningen jeg har satt opp, men jeg mistenker at noen av dem har lest om den på bloggen min, og at de er litt nysgjerrige på hva det er. Jeg planlegger å ta den i bruk i løpet av de neste to ukene. I følge spørreundersøkelsen jeg la ut på It's Learning er ca 80% positive til å blogge i norskfaget - en gledelig utvikling fra Vg1 da de samme elevene var mye mer skeptiske - og vi har allerede satt opp bloggene igjen og er i full gang med det.

De ønsker å samarbeide med læreren, og de ønsker gode, konkrete og hurtige tilbakemeldinger. Det forstår jeg godt. Jeg har begynt å bruke vurderingsskjemaer som fremovermeldinger også, noe som så ut til å slå godt an. De skal begynne med de første vurderingsoppgavene allerede til uka, og da bruker vi først tid på å gå gjennom hva de skal vurderes på og ulike grader av måloppnåelse før vi gjennomfører selve oppgaven. Jeg er spent på resultatet av det. Jeg har satt som mål for meg selv å være flinkere til å gi raske tilbakemeldinger dette året. Det har ofte tatt altfor lang tid tidligere.

Ved å sette ord på disse forventningene, både for dem og for meg, håper jeg å legge grunnlaget for et godt arbeidsmiljø i klassene mine dette året. Når vi kommer til juni 2010 skal jeg ta dem frem igjen. Det blir spennende å se hvor mange av forventningene vi har klart å innfri.

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 6

Etter en lang pause er det nå på høy tid å avslutte serien om de sju overlevelsesferdighetene for det 21. århundre som Tony Wagner har lansert i boken sin The Global Achievement Gap (2008). De fem første innleggene ble alle publisert i løpet av våren, se liste nederst. Den sjette sentrale ferdigheten er svært viktig, og jeg mener at vi kan gjøre mye for å styrke våre elever på dette området. Den er spesielt viktig nå som vi har tilgang på uendelige mengder informasjon nesten til enhver tid:

Å skaffe til veie og analysere informasjon

Det er ikke det å finne informasjon som er utfordringen lenger - i dag er det så rikelige mengder av den at det vanskelige er å velge, analysere og sortere ulike typer informasjon. "Information overload" kan virke passiviserende, og jeg tror at mange lett kan gi opp fremfor å prøve fordi de ikke har gode nok strategier for slikt arbeid. Lar vi dette skje vil vi få et tydelig skille mellom de som kan og de som ikke kan utnytte informasjonsstrømmen i samfunnet. Dette vil ha store konsekvenser for hvilket utviklingspotensiale de vil ha som yrkesaktive. Men det er ikke bare selve informasjonsstrømmen som er utfordrende. Gamle sannheter står stadig for fall, og nye kommer til. Det innebærer et konstant behov for oppdatering og etterutdanning for praktisk talt alle yrkesgrupper i fremtiden, og jeg tror at vi i stor grad må sørge for å gjøre det på egen hånd. Den som sitter og venter på kurs fra sjefen vil i mange tilfeller vente forgjeves, eller få tilbudet så sent at det ikke lenger er særlig nyttig. Selvstendighet og initiativ blir altså viktig her.

Hvordan skal vi takle denne utfordringen i skolen? Jeg tar utgangspunkt i mitt ståsted som lærer i videregående skole for elever i sitt siste år. Elevene bør ha oppnådd nødvendig kompetanse for å håndtere store mengder informasjon når de kommer til dette stadiet i sin skolegang. De trenger gode søke- og evalueringsstrategier. Evnen til å absorbere store kunnskapsmengder er ofte godt utviklet, men ikke alle har like stor evne til å reflektere over det de har lært. Jeg håper det sier seg selv at evnen til å finne, vurdere og reflektere over informasjon ikke fremelskes av tradisjonell faktabasert tavle/power point-undervisning. Skal dette skje må elevene utfordres på andre måter enn ved å kunne gjenfortelle det læreren har sagt. Det har pågått en intens debatt om verdien av lærebøker kontra digitale læremidler (særlig NDLA) i d&b den siste tiden. Deler av debatten handler også om helt andre ting, men det tar jeg ikke opp her. Jeg mener at det er en feilslutning å tro at en god lærebok sikrer at elevene lærer det de trenger. Dette synet kan bare forsvares dersom en også mener at alt elevene trenger å kunne i et fag kan plasseres mellom to permer. Det er mulig at det stemmer i noen tilfeller, men slik er det i hvertfall ikke i norskfaget. En god lærebok kan aldri bli noe mer enn en grunnutrustning.

Jeg skulle gjerne sett at det siste året i vgs var et år til fordypning og spesialisering innenfor de enkelte fag, eller vel så gjerne på tvers av fag. Læreplanen i norsk inneholder et kompetansemål om bibliotekbruk og kildekritikk, og jeg mener at vi bør vektlegge dette i enda større grad enn vi gjør nå, gjerne på bekostning av mer tradisjonelle disipliner som språkhistorie, litteraturhistorie og dialektkunnskap om nødvendig. Jeg mener selvsagt ikke at slike emner er uvesentlige eller unødvendige, men jeg synes at mange legger for stor vekt på dem. Norskfaget i vgs kan ikke være et minigrunnfag i nordisk eller i litteraturvitenskap. Det kan elevene heller få tilegne seg dersom de velger å gå videre i den retningen senere. Som en foreløpig konklusjon vil jeg altså hevde at vi trenger større vekt på selvstendig arbeid mot slutten av grunnutdanningen (som vgs er), og at elevene bør få større emne- og metodefrihet enn i dag. Det vil si at de må ha lært tilstrekkelig mange læringsstrategier til å ha et reelt valg innen de kommer dit. Jeg ønsker et mye tettere samarbeid mellom lærerne, elevene og bibliotekene, siden de fleste bibliotekarer har mye større kompetanse enn lærerne på dette området. Yrkeslivet vil sikkert også kunne bidra mer enn i dag.

Men ingenting av dette vil skje så lenge vi fortsetter å teste elevene etter samme metode som i har gjort gjennom mer enn hundre år, med eksamen i norsk stil. Da vil det tryggeste fortsatt være å trene elevene på å skrive eksamensoppgaver. Vi har ikke tid til annet. Det er tross alt fortsatt karakterene som bringer dem videre i systemet eller ikke, og det kommer fortsatt til å være avgjørende for de aller fleste lærere, fornuftig nok. Konsekvensen er dessverre at da kommer vi heller ikke på banen i det 21. århundret.

Tidligere poster i denne serien:

Del 1: Kritisk tenkning og problemløsning
Del 2: Samarbeid gjennom nettverk og ledelse ved innflytelse
Del 3: Smidighet og tilpasningsevne
Del 4: Initiativ og entrepenørskap
Del 5: Effektiv muntlig og skriftlig kommunikasjon

Foto: "Seven Months", CC-lisensiert av dylanroscover på Flickr

Sensuren 2009

Nå er siste skoledag avsluttet og elevene har fått tilbake resultatene på sine eksamener. Mange ble nok skuffet, for en god del av våre elever gikk ned i forhold til standpunkt, ikke bare i norsk, men også i andre fag. At man går ned en karakter er sjelden dramatisk, siden en standpunktkarakter gjenspeiler en bredere kompetanse enn det en eksamensoppgave kan vise, slik Leif kommenterer. Men litt for mange av våre elever gikk ned to karakterer, enkelte til og med tre! Da må vi se nærmere på hvorfor. Jeg har tenkt mye på ulike forklaringsmodeller de siste par dagene:

1. Elevene var så utslitte etter en hard russetid at de ikke klarte å prestere optimalt på eksamen. Dette er etter min mening en altfor enkel forklaring, men det kan nok ikke utelukkes at noen ble underytere av for lite søvn, sykdom og annet i måneden før eksamen. Uansett grad av effekt gjorde nok ikke russefeiringen saken bedre for dem.

2. Vi har en altfor “snill” vurderingspraksis ved skolen vår. Elevene blir ikke godt nok forberedt på den harde virkeligheten der strengere eksterne sensorer finnes. Dette kan heller ikke utelukkes, og vi kommer til å se på vår vurderingspraksis til høsten. Neste årskull kan ikke vente seg mildere vurdering enn den som det kullet som gikk ut nå fikk. Men vi har selvsagt hele året gjennom forsøkt å forholde oss til kompetansemål og vurderingsveiledninger på en fornuftig måte slik vi er pålagt, og vi har hatt mange og grundige diskusjoner om hvordan karakterskalaen skal praktiseres. Rapporter fra flere andre skoler tyder på at vi ikke er de eneste som er overrasket over at resultatet ble såpass svakt på egen skole. Dette indikerer at det ikke bare kan være oss som har vurdert for “snilt” i så fall.

3. Oppgavene er ikke entydig nok formulert, og dermed har for mange elever bommet på oppgaven. Det har vært mange diskusjoner i blogosfæren og på Twitter den siste tiden om ordlyden i oppgavene til årets norskeksamen. Jeg vil særlig trekke frem Maritas innlegg om årets oppgaver. Diskusjonene viser om ikke annet at det er mange som gjerne ser en dreining mot andre typer oppgaver, og at mange, også sensorene, ønsker at oppgavene bør knyttes tydeligere til de samme kompetansemål og vurderingskriterier som elevene har forholdt seg til gjennom sin skolegang. Det er rimelig å forvente at en ny læreplan gjenspeiles tydeligere i eksamensform og vurderingskriterier. Ellers blir det bare gammel vin på nye flasker, og vi får mange lærere som enkelt kan fortsette sin gamle praksis uten å ta hensyn til endringene i K06 og i siste ende få rett i at det var like greit.

4. Sensuren er for subjektiv og uforutsigbar. Dette punktet henger sammen med det forrige. Det kan se ut til at det er en tendens i årets oppgjør til at enkelte fylker viser et større avvik enn andre. Da er det nærliggende å tenke at det kan ha sammenheng med at man i noen fylker har vurdert strengere, og at elevene straffes hardere noen steder for formelle feil og språkfeil, men også for å ikke holde seg pinlig nøyaktig til oppgitt sjanger. Hvis dette har skjedd er det veldig betenkelig. Vi må kunne stole på at sensuren er rettferdig. Hvis ikke blir eksamen rene lottotrekningen.

Skriveopplæringen de siste årene har dreid mot et økt fokus på sjanger. Elevene må greie å skille mellom novelle, fortelling, eventyr, essay, kåseri, artikkel osv. Dette er vel og bra i teorien, men i virkeligheten er det vel ikke slik at det eksisterer vanntette skott mellom mange av disse ulike teksttypene? Jeg tror mange norsklærere er usikre på hvor strengt de skal tolke sjangerkravene, og at de derfor velger å være på den sikre siden og vurderer tekstene strengt. En slik praksis synes jeg er urimelig. Elever med godt språk, et rimelig formuftig innhold og et noenlunde bra svar på oppgaven bør ikke få lavere enn middels vurdering dersom de har skrevet en tekst som blir en krysning mellom to sjangere. Autentiske tekster er jo ofte det, så hvorfor skal elever avkreves noe annet? Er det ikke autentiske skrivere vi ønsker at de skal bli? Jeg er skuffet over årets resultater, men nekter å ta hele ansvaret for at mine elever fikk litt dårligere karaktererer enn forventet. Konsekvensen av dette er at jeg til neste år må se med et enda mer kritisk blikk på egen praksis, og finne ut om jeg i enda større grad enn nå skal praktisere “teaching for the test” for å sikre elevene mine bedre eksamenskarakterer. Men gjør jeg det, da mener jeg at jeg helt fundamentalt har feilet. Det er ikke evnen til å reprodusere innhold og form som er den viktigste egenskapen å ta med seg inn i voksenlivet.

Foto: CC-lisensiert av Sergi’s blog på Flickr.

Å dele de gode ordene

I dag møtte jeg en elev i gangen. Hun er flink til mange ting. Blid, morsom, sympatisk. Hun er så flink til å skrive, til å fortelle. I vinter skrev hun en novelle som fikk meg til å gråte. En gang sa hun at hun ville bli lærer, og jeg ble så glad, husker jeg. Jeg vil at sånne som henne skal bli lærere. Jeg vil at sånne som henne, som er flinke til å skrive, til å formidle, som har varme hjerter, skal bli lærere. Vi trenger dem. Jeg fikk heldigvis sagt det til henne i dag, at jeg håper hun virkelig blir lærer, fordi vi trenger sånne som henne i skolen. Hun har det i seg. Da ble hun veldig glad.

Jeg trives veldig godt i jobben min. Slik jeg ser det, er det lite som kan måle seg med den selv om det både er for mye retting og mye mas til tider (ikke fra elevene, altså). De positive sidene ved jobben er langt flere enn ulempene. Men når vi kommer til mai merker jeg at jeg får en ukomfortabel følelse i kroppen, hvert år. Det er både frustrasjon og lettelse forbundet med å avslutte et skoleår. Hvilke andre jobber har en så regelmessig prosjektavløsning som min? Vi begynner i august med mange ambisjoner og nye elever (som regel). Så går høst, vinter og vår, og vi lærere lærer bort og vi lærer selv. Masse. I mai er det ubønnhørlig slutt. Ikke mer tid til å jobbe med fordypning, repetisjon, ikke mer tid til noe. Ikke engang tid til å bli ferdig. Det er jo så mye jeg vil at de skal vite om før de drar. De skal ut i verden nå, mine russ, på ordentlig. Det er alvor. Jeg innser at vi ikke får mer tid sammen. Men får jeg i det minste tid til å si hvor flott det har vært å få være sammen med dem dette året? Jeg kjenner i kroppen at tiden er ute. Det plager meg at jeg ikke var mer påpasselig med å bruke sjansen da jeg hadde den. Ubehaget ved skoleslutt henger forresten også sammen med å sette standpunktkarakterer. Jeg liker ikke det. Det er alltid noen som får en karakter som føles helt feil. Han skulle jo hatt bedre, så artig, hyggelig, grei som han er! Hun er jo så utrolig sympatisk, klok, interessant å snakke med! Vi kan ikke sette karakter på sånt. Men disse egenskapene vil være de viktigste for dem i fremtiden. De skal bli noens studiekamerater, kolleger, noens kjæreste, noens mor og far. Da spiller det liten rolle om de fikk 5 eller 3. Det mange elever dessverre tror, er at vitnemålet sier noe om hvem de er som mennesker. Det er så klart ikke tilfelle. Det sier bare noe om en liten del av det de kan. Vi kan nemlig ikke måle alt på en skala fra 1-6, og det skal vi ikke heller. Heldigvis. Jeg håper de forstår at det er så uendelig mye mer ved dem enn det karakterene forteller.

Eleven min, som jeg møtte i gangen, sa også noe veldig hyggelig til meg i dag. Det gjorde meg enormt glad, for jeg visste ikke at hun så slik på det vi hadde gjort sammen i år. De gode ordene er verdiløse før de deles. Deles de får de av og til svært stor verdi. Noen sånne ord fikk jeg i dag, heldige meg. Jeg vil heller dele ut gode ord enn karakterer. Note to self: Husk å fortelle klassene i tide til neste år hvor fine de er, og at det faktisk er fryktelig trist at de slutter!

Foto: “Four friends with their shadows”, CC-lisensiert på Flickr av Greekadman

Eksamen, hvor går du?

Det første kullet er ferdige med eksamen i norsk etter Kunnskapsløftet. Nå gjenstår det å se hva slags resultater de får når sensorene har gjort jobben sin. Jeg gjetter på at de ikke vil avvike vesentlig fra tidligere års gjennomsnitt. Hvorfor? Fordi oppgavene er til forveksling lik dem vi kjenner fra før. Dessuten er både lærerne (sensorene) og elevene mer eller mindre fostret opp av Reform 94, det omstridte hjertebarnet til Gudmund Hernes. De er barn av sin tid. Det betyr antagelig at mange av føringene og tradisjonene fra R94 lever videre i K06, og vil kanskje gjøre det en god stund. Hørt på lærerværelset: “Det finnes ikke den reform som ikke kan tilpasses min praksis”. Det at eksamensformen fortsatt er nokså uforandret gjør at mange lærere – og elever – med stort hell kan fortsette sin vante praksis uforstyrret. Men dersom dette skjer i stor utstrekning vil vi heller ikke se store endringer, verken i undervisningspraksis eller i elevenes kompetanse. Det er nærliggende å spørre seg om en endring egentlig er ønsket fra utdanningsmyndighetenes side? Så lenge eksamenstreningen styrer undervisningen i så stor grad som den gjør, noe som er helt naturlig, vil det være her nøkkelen til endring finnes.

I A-magasinet i dag kunne vi lese om Fagnemnda i norsk for videregående skole sitt arbeid med å lage oppgavene, og jeg tviler ikke på at de har tatt sitt mandat seriøst. Oppgavesettet som årets kull fikk utdelt var slett ikke verst, isolert sett, gitt rammen for eksamen i dag. Men det er likevel et faktum at mange lærere og elever opplever kompetansemålene, vurderingsforskriftene og eksamensformen i norsk skriftlig som delvis uforenlige størrelser. Et særlig vanskelig område er sammensatte tekster.

Eksempler på kompetansemål i norsk, studiespesialiserende, hovedområde sammensatte tekster:

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne

• tolke og vurdere samspillet mellom muntlig og skriftlig språk, bilder, lyd og musikk, bevegelse, grafikk og design og vise sammenhengen mellom innhold, form og formål (Vg1)
• analysere og vurdere ulike sjangere i tekster hentet fra TV, film og Internett (Vg2)
• sammenligne og vurdere tekster som overføres fra ett medium til et annet (Vg3).

Fra Udirs forslag til nye vurderingsforskrifter:

§ 3-25 Generelle føresegner
Eksamen skal vere i samsvar med Læreplanverket for Kunnskapsløftet. [….] Eksamen skal organiserast slik at eleven eller privatisten kan få vist kompetansen sin i faget. Eksamenskarakteren skal fastsetjast på individuelt grunnlag og gi uttrykk for
kompetansen til eleven eller privatisten slik denne kjem fram på eksamen.

Noen av eksamensoppgavene i norsk hovedmål våren 2009

Oppgave 3: Tolk utdraget fra den sammensatte teksten Nemi Julen –02. Vurder den måten Lise Myhre bruker eventyrstoff på i denne tegneserien.

Oppgave 4: Analyser den sammensatte reklameteksten “Ingenting er umulig for den som kan svare for seg” fra Network Norway, og vurder bruken av virkemidlene i teksten.

Hvordan henger så dette sammen?

Det er sammensatte tekster som skal diskuteres, greit nok, men tegneserier og reklamer har vært gitt tusen ganger før. Skal oppgavene være basert på bare disse utrykksformene kan landets norsklærere trygt velge bort å jobbe noe særlig med video, film, adaptasjon, nettsider og andre sammensatte tekster når tiden for eksamenstrening kommer. Det er uhyre merkelig all den tid begrepet “sammensatte tekster” vies et eget hovedområde i fagplanene gjennom hele det 13-årige løpet. Hva er poenget med det hvis den kompetansen elevene har i dette kun skal vurderes av den enkelte faglærer til standpunkt? Dette henger antagelig også sammen med den schizofrene holdningen til bruk av hjelpemidler under eksamen. Elevene får bruke pc som skrivemaskin, men ikke noe mer. De får bruke kilder, men bare tekster og bilder lagret lokalt. Dette skjer samtidig som det understrekes at elevenes kompetanse i kildebruk skal vektlegges. I realiteten blir det lite å vurdere da. At eleven kan slå opp i læreboken og finne riktig årstall er neppe et eksempel på høy kompetanse i kildebruk. Et annet fokusområde i undervisningen i mange fag er å utvikle evnen til samarbeid. Men alle vet at i det alvoret kommer, da er samarbeid det samme som juks. Demonstrasjon av individuell kompetanse er tydeligvis uforenlig med å samarbeide med andre.

Fylkeskommunene satser store summer på pc-er til elevene. Det er de pålagt å gjøre. Lærere og elever kjemper til tider en innbitt kamp i klasserommene om herredømmet over disse. Digital kompetanse er en av fem grunnleggende ferdigheter. En pc er et fantastisk verktøy for læring dersom den brukes fornuftig, og all den tid norsklærere presumptivt bruker såpass mye tid på å jobbe med digitale tekster av alle slag burde det i større grad gi seg utslag i andre typer eksamensformer og eksamensoppgaver. Elevene kunne i det minste, som en begynnelse, få i oppgave å tolke en musikkvideo, et radiokåseri eller en interaktiv nettside. Det kunne kanskje bringe eksamen ett skritt videre og gi oss et mer oppdatert norskfag.

Les også:

Marita Aksnes om ulne føringer for elevene i eksamensoppgavene
Leif Harboe om problematisk vurdering av sluttkompetanse i norsk
Margreta Tveisme om meningsløs drakamp mellom bøker og digitale læremidler
Tidligere innlegg på Tanketråder om mappevurdering

Foto: Exam 1.0, CC-lisensiert på Flickr av Patrick Axelsson

Videre opp og frem

Årets kull er i ferd med å oppsummere og avslutte det de har gjort gjennom tre år på videregående skole. En av dem skrev i den forbindelse på bloggen sin at hun skulle ønske det hadde vært mer fokus på å lære dem å bli bedre til å skrive! Men er det ikke det vi har som et hovedsatsningsområde gjennom 13 år, da? Dagens system legger opp til at norsklæreren skal rette og godkjenne det aller meste, men samtidig så vet vi at skal du bli skikkelig god til noe må det gjerne mengdetrening til. Dagens ungdommer forholder seg til skrift og bilder på en annen måte enn før. De leser og skriver noe mindre, og ser mye mer film og bilder. Dette må få større konsekvenser for hvordan vi jobber med skriving i skolen. Hvis jeg fikk velge fritt hvordan elevene skal få best og mest mulig skrivetrening i norsk ville jeg latt elevene skrive kortere og oftere og sørget for at de vurderte & kommenterte hverandres arbeid mest mulig i videregående skole. Alternativet er nemlig at norsklæreren sitter på bunkene av såkalte langsvarsoppgaver (tekster på 1,5-3 sider), vurderer og gir tilbakemeldinger uten at dette nødvendigvis fører til tilstrekkelig læringstrykk for eleven fordi det vanligvis tar for lang tid slik systemet er i dag, der hver norsklærer gjerne har ansvaret for 60-120 elever. Grunnen til at vi gjør dette likevel er naturligvis fordi elevene på eksamensdagen blir møtt med oppgaver i “norsk stil”, selv om kompetansemålene i Kunnskapsløftet egentlig åpner for langt mer varierte oppgaver enn denne klassikeren. Det er som om elevenes dannelsesnivå henger på evnen til å formulere denne særegne teksten som ikke ligner særlig på andre tekster de kommer til å skrive senere: “Gjør rede for…drøft… forklar… tolk… analyser”. Det må da være andre alternativer.

Jeg har nå prøvd ut å blogge med elever i ca et og et halvt år. Det har vært noen feilskjær underveis, og ikke alt har vært like vellykket. Det skulle forresten bare mangle, for hadde det vært så lett, så var det vel ikke mye ved det heller. Til sammenligning har jeg prøvd å lære dem å skrive stil i mange flere år, og det har ikke vært udelt vellykket det heller selv om noen sikkert har fått litt ut av det også. Når jeg presenterer blogging som et alternativ å bruke i undervisningen for kolleger er det alltid noen som spør om hvordan dette er eksamensrelevant. Jeg vil gjerne snu litt på det spørsmålet, og heller si: Hvordan er blogging med elever IKKE eksamensrelevant? Jeg nevner noen argumenter:

• Elevene får oftere skrivetrening enn ved tradisjonelle, større skriveoppgaver
• Elevene får god oversikt over fagstoffet de har gått gjennom
• Elevene får trening i å lage og tolke sammensatte tekster
• Elevene får mulighet til å få tilbakemeldinger fra flere enn læreren sin
• Elevene får øvd på å skrive korte, presise fagtekster
• Elevene venner seg til å presentere tanker, kunnskaper og meninger på en tydelig måte
• Elevene venner seg til å oppgi kilder (lenker)
• Elevene kan samarbeide og lære av hverandre

… og sånn kan jeg fortsette. Den som vil kan også ta en titt på begrunnelsen vi hadde for å begynne med skoleblogging i fjor. Alt dette er kvaliteter og ressurser som elevene kan ha nytte av til eksamen. Jeg har stor tro på jevn innsats som veien til gode kunnskaper og ferdigheter. Ikke alle klarer å motivere seg selv til dette. Det er derfor bra å ha små, hyppige oppgaver som andre umiddelbart gir sin respons på. Skoleblogging gir elevene mulighet til å gjøre dette, og læreren kan unngå å brekke nakken.

Eleven min har et viktig poeng, og hun gir selv svaret: Det er blant annet gjennom jevn innsats over tid, som blogger (på fritiden) og forumdebattant, at hun har forbedret sin skrivekompetanse. Norskfaget er i for stor grad preget av stivnede tradisjoner, og vi klarer ikke å gjøre det relevant nok for elevene våre. Dette må vi gjøre noe med. Hvis teksten på illustrasjonsbildet er riktig, så har vi en jobb å gjøre for å hindre at vi blir stående på stedet hvil. Nye vurderingsformer og andre oppgavetyper kan kanskje gi oss et dytt i riktig retning? La oss begynne med å fjerne to av karakterene i norsk og heller satse på en samlet karakter i faget. Det er jo den samlede sluttkompetansen som gjelder, tross alt.

Foto: CC-lisensiert av Superkimbo in PKK på Flickr

Når ulykken inntreffer midt i eksamenstiden

I forrige uke fikk en av mine elever et digert tre over seg da han var på vei tilbake til skolen etter friminuttet. En brå kastevind veltet et kraftig tre med råtten rot, og bare flaks hindret at han faktisk ble drept. Han ble dessverre alvorlig skadet, men kommer antagelig til å klare seg gjennom uten varig mén så vidt jeg har skjønt. Jeg håper det beste. Jeg bekymrer meg mye for hvordan det går med ham. Som om det ikke var ille nok at han ble skadet, så skjer altså dette en uke før eksamen begynner, noe han ikke har den minste sjanse til å gjennomføre. Tre års hardt, målrettet arbeid mot eksamen er for øyeblikket spolert.

Saken har også en mer prinsipiell side, selv om mitt hovedanliggende akkurat nå er å hjelpe den uheldige eleven min. Jeg har prøvd å finne ut om det er mulig for elever som blir alvorlig skadet i eksamenstiden å få dispensasjon slik at de kan søke opptak til høyere utdanning likevel, uten å ta eksamen. Det finnes visse smutthull, men det er fortvilende lite vi kan gjøre for å hjelpe dem. Dette er et tankekors for meg. Vi har elever som omtrent blir båret på gullstol gjennom skolen, de får alle mulige sjanser til å ta alle de prøver som trengs for å få nok vurderinger til at vi kan premiere dem med et vitnemål til slutt. Lærerne går til ytterligheter for å sørge for at ingen stein er usnudd når det gjelder å få gjennom selv den mest gjenstridige elev. Men plutselig, sånn på tampen, så er plutselig systemet langt mer rigid: “Å, så du ble utsatt for en alvorlig ulykke? Alvorlig sykdom med sykehusinnleggelse? Too bad. Det går fint å konte til høsten, vet du!” En elev som blir syk på eksamen kan klare å ta EN utsatt prøve uten større problemer. Men tre stykker? Og hva med muntlig eksamen? Det er heftig, særlig etter et lengre sykehusopphold. For ikke å snakke om at det er fryktelig trist å få ødelagt sine muligheter til å begynne på høyere utdanning samme år som videregående skole avsluttes, særlig for en som har hatt det som et uttalt mål gjennom flere år.

Marita Aksnes kom med en fruktbar metafor for hvordan vi hele tiden må strekke oss og lirke og lokke frem resultater hos enkelte elever da hun konstaterte at det antagelig nå blir nødvendig å ta minibuss-sertifikat for lærere. Minibussen stopper tydeligvis sin rutetrafikk der skolen slutter og eksamen overtar, og det fremstår som et stort paradoks. Hvorfor stopper velviljen her? Flink eller ikke: Er du så uheldig at du blir liggende på sykehus under avviklingen av eksamen, da bør du slippe å måtte ta dette opp igjen senere.

Det er på tide at utdanningsslagordene også skal gjelde for dem som aldri har bedt om noe, men som er uheldige når det gjelder som mest: En elev som blir utsatt for en alvorlig ulykke eller får en alvorlig sykdom midt i en viktig eksamenstid og dermed ikke klarer å gjennomføre en eneste eksamen må få dispensasjon slik at standpunktkarakterene står som gjeldende ved opptak til høyere utdanning! Spørsmålet er bare hvem som eventuelt har myndighet til å avgjøre noe slikt. Det vil jeg gjerne vite.

Oppdatering 21.06:
Nå er skoleåret slutt, og min uheldige elev er på bedringens vei. Han klarte imidlertid ikke å møte på utsatt eksamen i norsk i midten av juni. Men fikk han medhold på søknaden om dispensasjon? Å nei, du, her er det bare å stålsette seg for flere eksamener til høsten. Tenk om det hadde vært mulig å bruke skjønn også i Udir. Det forventer de jo at sensorene skal gjøre når de vurderer eksamen. Hvorfor i all verden ikke de også?

Foto: CC-lisensiert av Ru Temple på Flickr

Vårens travleste eventyr?

Nå er det svært lenge siden jeg har postet noe her, dessverre. Det betyr ikke at bloggen min nå er en forlatt utpost, men bare at de siste ukene har jeg hatt fokus på mye annet enn å blogge, av ulike årsaker. Det skal ikke vare ved, men jeg tror det blir en travel tid fremover også.

Jeg har skyhøye rettebunker for tiden. Jeg mener - jeg har ansvaret for to Vg3-klasser, det er april; trenger jeg å si mer? Nok en gang må jeg konstatere at elevene venter utålmodig på respons mens jeg bruker altfor lang tid på å gi dem tilbakemeldinger. Vurderingskravene i skolen nærmer seg har passert det meningsløse, og vi er helt nødt til å gjennomføre vurderingen på en annen måte i fremtiden, nærmere bestemt ved å redusere antall innleveringer og karakterer som skal settes. Marita hadde et veldig godt innlegg om akkurat dette i går som jeg slutter meg 100% til. Jeg har prøvd meg med rubrikkvurdering, og det ser lovende ut, men det løser ikke det grunnleggende problemet: Norsklærere jobber seg i senk uten at elevene blir særlig mye klokere av det. Vi MÅ få en endring, ellers er det ingen grunn til å anbefale mennesker man liker å velge seg dette yrket, GNIST eller ei. Jeg beklager den litt sure tonen, men det må bli slutt på at alle lærere omtales som om vi er en homogen gruppe med like arbeidsoppgaver, for det er vi ikke. Det er IKKE det samme å være norsklektor i vgs som å jobbe som norsklærer i grunnskolen, med all respekt å melde. Vi har litt lavere leseplikt, men jeg har personlig erfaring med at det blir langt flere timers arbeid likevel, og forskjellen utgjøres blant annet av mengden retting. Dette er dårlig ressursutnyttelse og misbruk av verdifull kompetanse.

Mer givende enn for mye retting er det at jeg skal til Stavanger på torsdag for å delta i avslutningen på Rogaland fylkeskommunes kurs Skoleutvikling i det digitale nettsamfunnet. Ansvarlig for kurset er Arne Krokan, og jeg er veldig glad for å bli invitert. Jeg gleder meg til å få sjansen til å formidle at skal det skje endringer, så må det legges føringer for det blant annet i timeplanleggingen, og at lærerne må få både pisk og gulrot fra ledelsens side. Jeg håper de får utbytte av å blant annet få høre om mine erfaringer med god ledelse, og at de kan få noen ideer å bringe videre til sine skoler.

En annen gledelig utvikling er elevenes inntreden på d&b. Etter at vi i noen uker har diskutert pro's and con's ved innføringen av digitale verktøy, og metoder avledet av dette, var det på tide at målet for all vår eksperimentering fikk si sin mening om det vi driver med. Elever med reflekterte, saklige meninger finnes det mange av, og det er veldig interessant at det digitale nettsamfunnet også for dem gjør det mulig å få egne og andres lærere i tale på en ny måte, og kanskje de også trenger å få treffe likesinnede elever fra andre skoler - elever som ikke synes det er tilfredsstillende å tilbringe dagen på Facebook og 123Spill. Se for eksempel hva CingT, Julie og Davina skriver. Førstnevnte er elev et annet sted i landet, de to siste er mine. Mange lærere og skoleledere har tatt opp tråden, blant annet Kirsti, Jørn og Marita. Jeg følger debatten videre og oppfordrer andre til å gjøre det samme.

Det skjer så klart morsomme ting utenom jobb også: Jeg har omsider fått meg ny sykkel, og det å gjenoppdage syklingens gleder har vært kjempegøy! Målet i første omgang er å delta i Sykle til jobben 2009, og ellers kan aktivitetene mine på treningsfronten studeres på dailymile, et sosialt nettsted der man kan logge resultater etter sykling, løping etc samt dele tips og komme med oppmuntring. Det er veldig inspirerende å ha treningskamerater på nett - det anbefales! Legg meg gjerne til som venn der om du vil.

Foto: CC-lisensiert av Dario på Flickr

Mappevurdering som eksamensform

Det er gledelig at regjeringen ser på muligheten for å la elevene få mappevurdering i stedet for tradisjonell eksamen. Det er imidlertid mye som må stemme for at mappevurdering skal bli vellykket og dermed indikere elevens kompetanse på en god måte samtidig som prosessen blir til å leve med både for elevene og læreren. Det kan fort bli mye vurderingsarbeid av mapper, og vi trenger et system som er både effektivt og rasjonelt. Dersom det blir noe av disse forsøkene håper jeg virkelig at jeg får være med. Det kunne vært riktig spennende å se hvordan kombinasjonen samarbeidslæring, bærbar pc og mappevurdering kan fungere i norskfaget.

Oppgavene som skal vurderes må være av ulik art. Det må være eksempler både på sakprosatekster, sammensatte tekster, skjønnlitteratur, hovedmål og sidemål i elevmappen ved skolegangens slutt. Det bør også diskuteres om vi samtidig skal slå sammen vurderingen i hovedmål og sidemål til en skriftlig karakter - men den debatten er vel håpløs fortsatt. En kunne f. eks. kreve at 1/4 av tekstene skal være på sidemål. Siden sammensatte tekster er innført som eget hovedområde i norskfaget er det rimelig at disse får en større plass i vurderingen. Samarbeidsoppgaver bør også ha en plass i en slik mappe. Det er naturlig å tenke seg at i hvertfall halvparten av elevens produkter kan være produsert i samarbeid med andre. Hva med tverrfaglige tekster? Elevene kan skrive oppgaver i andre fag som kan telle med i vurderingen av tekstkompetansen deres. Mappen er selvsagt digital slik at elevene kan legge inn både tekst, lyd og bilder/film som en del av sin totale tekstproduksjon. Eleven kan føre en refleksjonsblogg gjennom hele prosessen der hun gjør rede for hvordan skriveprosessen hennes har vært. Denne kan vurderes som et av produktene, eller den kan holdes utenom. Et forhåndsbestemt antall tekster velges ut fra de ulike modulene og tas med i sluttvurderingen.

Skillet mellom underveisvurdering og sluttvurdering i norskfaget er problematisk dersom vi tenker oss at all vurdering i tre år er underveisvurdering før vi plutselig må teste eleven i full bredde i løpet av få uker mot slutten av Vg3. Dette fortoner seg som nærmest umulig i praksis. Jeg opplever at mange elever finner norskundervisningen kjedelig fordi den for dem fremstår som en evig repetisjon av det samme fagstoffet hele veien fra 8. klasse og ut videregående. Skal skillet underveisvurdering/sluttvurdering tas på alvor er det kanskje håp i sikte? Mappevurdering kan nemlig gjøre det lettere å modulisere undervisningen i et treårig løp. En positiv konsekvens av slik tenkning er at det kan bli lettere å gi god underveisvurdering. Jeg ser for meg at vi kan ha moduler med sidemålsopplæring, skjønnlitteratur, artikkelskriving, sammensatte tekster osv. Det beste av det eleven presterer gjennom disse periodene samles i mappen og tas med i sluttvurderingen.

"Kunnskapen er kollektiv, men kompetansen er individuell". Jeg vet ikke hvor dette sitatet kommer fra, men det er godt sagt. Vi må ikke miste av syne at selv om gode samarbeidsevner er viktige i vår tid, så må vi fortsatt kunne jobbe effektivt på egen hånd også. Vurderingskriteriene bør med andre ord inneholde noe om individuell informasjonskompetanse. Hvordan det skal testes vet jeg ikke ennå, men dersom vi får til det kan vi kanskje med større trygghet forlate eksamenslokalet og stole helt og fullt på mappevurderingen. Høyre er skeptiske til å kutte ut eksamen selv om de er positive til mappevurdering, men jeg tror ikke at vi kommer til å klare å lykkes skikkelig med mappevurdering dersom eksamen likevel overstyrer dette i enden av utdanningsløpet. Da blir det å fortsette å trene til eksamen som før. Dette er ikke god bruk av tid! Over 100 år med eksamensstiler burde ha lært oss dette nå. Tekstkompetanse måles ikke nødvendigvis best på en femtimers prøve.

Hva tenker andre om mappevurdering ved hjelp av digitale mapper? Jeg håper på mange innspill her om både fordeler og ulemper - dette er jo et stort tema!

Foto: CC-lisensiert av Kasaa på Flickr

Tilbakemelding på vurderingsskjema

Jeg delte ut det tidligere omtalte vurderingsskjemaet for foredraget til elevene i forrige uke og ba dem skrive en kort kommentar til meg om hva de synes om denne tilbakemeldingen, om de var enige i vurderingen de fikk, og litt om hva de oppfattet at jeg hadde sagt. Det var oppløftende å se at omtrent alle var enige i vurderingen (de hadde gjort det bra, så det var riktignok å forvente), og flere av dem påpekte at det var slik de selv hadde følt det om fremføringen sin.

Eksempler på kommentarer fra elevene:

"Jeg er stort sett enig i vurderingen. Etter fremføringen følte jeg det hadde gått bra, så jeg er fornøyd med karakteren. På kunnskap har jeg fått middels måloppnåelse og det er jeg enig i, siden etter fremføringen oppdaget jeg at jeg hadde brukt noen begreper litt feil. Det visuelle med fremføringen min kunne også vært mer gjennomført, jeg hadde bare en enkel powerpoint å vise frem."

"Jeg er veldig fornøyd med vurderingen jeg fikk. Jeg likte det skjemaet der vi kunne se hva vi gjorde bra og hva vi gjorde mindre bra. Jeg er ganske enig i skjemaet. Til fremtidige fremføringen/foredrag føler jeg at jeg kan bli bedre på kroppsspråk og stemmebruk."

"Er helt enig i oppsummeringen da det var det samme jeg følte når jeg var ferdig. Det jeg må jobbe med er å ha en avslutning som samler alt og kontrollere lengden bedre."

Det er mange kommentarer som ligner på disse, og min tro på slike skjemaer er svært styrket etter de siste månedenes utprøving. Det er jeg selvsagt ikke alene om, for eksempel har Leif H. et interessant referat fra et kurs med Henning Fjørtoft i forrige uke. Selv har jeg mottatt boken til Fjørtoft - Effektiv planlegging og vurdering - og målet mitt er nå at alle mine elever til neste år bare skal få rubriserte tilbakemeldinger, eller aller helst fremovermeldinger, som Fjørtoft oppmuntrer til. Det blir et spennende prosjekt!

Men det hadde hjulpet å ha litt færre karakterer å sette. Det skal noe til å ikke bli utbrent av det vurderingstrykket som er i videregående skole nå. En karakter i norsk burde være nok. Det har vi skrevet om før, og vi kommer ikke til å slutte med det.

Rubrikkskjema, foredrag

Halve arbeidsgdagen (det føltes i hvertfall sånn) gikk med til å pusle sammen et vurderingsskjema som skal brukes når jeg nå skal gi tilbakemeldinger på 61 foredrag. Hvem sa at klipp og lim var lettvint?! Elevene skulle nok ha fått se skjemaet i forkant av oppgaveløsningen, men det ble ikke sånn denne gangen. I stedet fikk de utdelt en kortere liste med omtrent samme innhold, men ikke nivådifferensiert. (Etter opplasting til Scribd ble dokumentet på nesten fire sider og enda vanskeligere å lese, originalversjonen er bare på tre.)

Vurderingsskjema Fremføring

Publish at Scribd or explore others: Academic Work presentasjon fordypningsoppgave

Skjemaet mitt er satt sammen av deler av skjemaet til Hilde Melby og supplert med noen av kriteriene til Leif Harboe, deretter justert så det passer med den informasjonen elevene mine fikk før oppgaven. Jeg er ikke helt fornøyd. Det hadde vært enda bedre med et mindre omfangsrikt skjema. Uansett - jeg ser at det går raskt å gi en rimelig vurdering som premierer fremføringens form samtidig som jeg klarer å synliggjøre at det ofte svikter litt på innholdssiden. For det gjør det. Nå gjenstår å se om elevene liker skjemaet. Jeg har lyst til å lage en undersøkelse der de må oppsummere med egne ord hva de mener at er hovedinnholdet i tilbakemeldingen - uten at budskapet når frem er jo dette lite verdt. Av plassmessige årsaker er det ikke så mye luft mellom ulike punkter i rubrikkene, men det blir tydeligere når jeg guler ut de relevante setningene. Kommentarer og innspill mottas med takk her.

OPPDATERING 7. mars: Etter kloke innspill fra mine gode kolleger Marita og Margreta har jeg endret skjemaet slik at det er tatt mer hensyn til kildebruk, og jeg har også endret noen kategorier. Den første versjonen ligger fortsatt på Scribd.

Hvorledes bør vi forholde os i det Tilfælde, at andre have en altfor gunstig Mening om os?

Denne velklingende tittelen var stiloppgave til Examen Artium i 1860. Mye har skjedd siden da, men kanskje ikke med stiloppgavene? Vi øver fortsatt elevene være opp til å skrive "resonnerende stil". Den har riktignok fått nye navn etter hvert, og noen andre sjangre har kommet til, men mye er ved det samme. Det fikk vi bekreftet i dag, da vi heldige utvalgte var på kurs i vurdering av ny sentralgitt eksamen i norsk i Vg3. Det ble sagt mye både klokt og mindre klokt i løpet av en lang dag, mye av det kan være fristende å gjengi, men jeg skal prøve å fatte meg i korthet selv om det strider mot min natur:

Tone Vindegg fra Utdanningsdirektoratet presenterte det som er nytt i K-06.

Hvordan lære mer og bedre?
Hvilken type vurdering fremmer læring?

Perspektiver i læreplanen:
Komparativt perspektiv på litteratur og språk. Mangfold av tekster.
Tekstkompetanse- lesing, drøfting, analyse, vurdering, produksjon. Formidlingsevne og fagkunnskap. Refleksjon, egenvurdering. Åpen plan, lokal frihet.

Det er og skal være grunnleggende forskjell på underveisvurdering og sluttvurdering. Sluttvurderingen skal komme i siste del av Vg3. I fellesfag foreslås standpunktkarakter i Vg1 og Vg2 omgjort til halvåsvurdering (underveisvurdering). Dette kan gi større muligheter til å se de tre årene under ett. Kommentar fra salen: Motsetning i det at standpunkt skal vise bredde og samlet kompetanse samtidig som det er den såkalte "sluttkompetansen" som måles ved slutten av året. En eksamen kan aldri vise hele elevens kompetanse.

Kildebruk - en del av kompetansetenkningen.
Eleven må bruke kilder på en ryddig, relevant og kritisk måte. Dette må få konsekvenser for utformingen av oppgavene. Det krever også at elevene må ha trening i dette i opplæringen. Det blir en mer krevende eksamen enn tradisjonell pugge-eksamen.

Ikke tillatt med internett, mobiltelefon og oversettelsesprogram.
Det er foreløpig ikke noe krav om kildebruk, men kilder skal oppgis der det er relevant. Vurdering av kildebruk: Etterrettelighet er viktig, ikke at de oppfyller formelle krav til hvordan kilder skal føres.

En- eller todelte oppgaver (todelte oppgaver muliggjør fri skriving skal ikke være friskriving)
Knyttet til et tekstmateriale som ikke skal være for stort. Eleven skal ikke være i stand til å løse oppgaven på forhånd. Sterkt komparativt perspektiv.
Fokus på sammensatte tekster (ikke film - hvorfor ikke?) Sterk tilknytning til læreplanen.

Hva er kortsvarsoppgaven?
Påvise sjangertrekk, funksjon eller virkemidler. Forklare argumentasjonen i en kort sakprosatekst. Peke på særtrekk ved språket i en eller to tekster. Vise hvilke virkemidler som blir brukt for å karakterisere en litterær person.
-
Mye diskusjon rundt kortsvarsoppgaven. Til dels veldig firkantede oppfatninger av denne "nye" teksttypen. Jeg skjønte rett og slett ikke hvorfor den er så vanskelig å fordøye for flere av lærerne i salen. Beste argument for fra podiet: "Kortsvarsoppgaven gir eleven bedre mulighet til å gjennomføre på en sikker måte fordi de da har to bein å stå på". Det kan da ikke være av det onde?

Dette var det jeg rakk i dag, på en usedvanlig hektisk onsdag.

Foto: "Tools of Evil", CC-lisensiert av NinJA999 på Flickr

Hvem skal skrive hva - for hvem?

"Det e mang slags kjærlighet," sang Jan Eggum på 80-tallet. "Mang slags kjærlighet e godt for deg og meg". Jeg er så enig. Altfor ofte setter vi trange rammer rundt både kjærlighet og annet viktig og lar resten være definert som "utenfor, galt, feil". Det er dumt av oss. Vi kan risikere å gå glipp av mye på den måten.

Jeg kom hjem ør i hodet i går etter å ha hatt elevsamtaler uavbrutt i tre timer. Men ørheten var god, jeg kjente meg usedvanlig motivert og fornøyd etter dagens innsats. Det er noe helt eget å få snakke med elevene en og en og høre hva de tenker på, få vite litt om hvordan de tenker på seg selv i forhold til norskfaget. Det som holdt tankespinningen gående utover kvelden var særlig det to elever sa. Den ene sa til meg at "jeg er ikke noe god til å skrive, jeg. Når jeg sitter på heldagsprøver går det aldri noe bra, jeg blir så sliten. Vanligvis skriver jeg litt og litt av gangen hjemme. Da går det bedre." Jeg ser at det stemmer. Denne eleven skriver for eksempel bedre på bloggen sin enn på heldagsprøver. Innholdet blir bra uansett, for det er en flink elev, dette, men språket blir mer uferdig, og resultatet blir gjerne en middels vurdering. Dette er altså en elev som liker å skrive, som er faglig motivert, pliktoppfyllende og ambisiøs. Hvordan kan det da være sånn at eleven bare oppnår middels resultater i faget? Det er noe galt et sted. Den andre eleven jeg tenker på fortalte at skriving av fortellinger var det som motiverte. Da kom språket også. Skriving av fagtekster er ikke like lett, ordene forsvinner ut av hodet. Senere samme kveld leste jeg det disse to gikk hjem og la ut på bloggene sine, og jeg kan ikke tro annet enn at dette var en konsekvens av det vi hadde snakket om. Den ene skrev innsiktsfullt om Virginia Woolf (vi snakket om Et eget rom i timen i går), den andre la ut første del av en dramatisk horror fiction med både godt driv og bra språk.

Vi har alle hørt om Ibsen som gjorde det så dårlig i norsk på skolen, og vi vet hvordan det gikk. Maken til feilvurdering fra skolens side kan det være vanskelig å finne. Ikke det at jeg tror jeg har dagens Ibsen mellom hendene, for det vet jeg ingenting om. Men jeg vet at jeg kan velge å løfte frem det disse to er gode til, eller jeg kan overse det.

Jeg tror det er definisjonen av god skrivekompetanse i skolen som ofte blir for trang. Vi terper på sjangre, språk og innhold. Det er ikke uvesentlig å kunne dette. Men hvis resultatet av undervisningen er at vi dreper fantasien, motivasjonen og skrivelysten, da har vi ikke oppnådd stort. Jeg velger å la disse to bruke bloggen sin som sitt fristed. Jeg tar sjansen på å la den kompetansen jeg ser at de har gi dem en mulighet til å korrigere vurderingene de får i de obligatoriske øvelsene i norskfaget. Hvis dette gir dem lyst til å skrive mer, oftere og bedre, så kan det vel ikke være feil?

Foto: CC-lisensiert av crowolf på Flickr

Hodet over vann (eller mer om vurdering)

Jeg ser, jeg ser.... her er så underlig. Har jeg ingen rettebunker mer? Er ikke dette lærernes hjem?

Etter to ukers innspurt er nå karakterene for 1. termin, alle 180, ført inn i SkoleArena. Elevene i den ene klassen har fått en fagsamtale om hvorfor de har fått akkurat disse karakterene, og den andre klassen står for tur i morgen. Dette er en av de udiskutable fordelene med fagdager. Elevene kan sitte og jobbe med oppgaver mens jeg rekker å snakke med hver enkelt i løpet av dagen. På den måten rekker jeg over alle uten å måtte spre det over flere uker. Det mest positive med samtalene var at de var veldig inneforstått med vurderingen denne gangen. Ingen store overraskelser, ingen voldsomme skuffelser over seg selv eller meg - så vidt jeg kunne registrere, da! De er høflige mennesker, må vite.

På planleggingsdagen i forrige uke utarbeidet vi et nytt vurderingsskjema for skriftlige tekster - igjen. Det blir visst mye eksperimentering med denslags i kjølvannet av Kunnskapsløftet. Eller som en av lederne våre sa på møtet: "Jeg elsker alt som gjør rettingen min enklere". Så sant. Jeg også. Men denne gangen følte jeg at skjemaet ble bedre enn ellers, og det ble utprøvd på siste rettebunke. Rettingen gikk smidigere, litt raskere, og tilbakemeldingen fra elevene var at det var konkret nok, klargjørende og veldig bra. Skjemaet ble brukt sammen med språkkorrigeringer og konkrete kommentarer i selve elevteksten. Vi baserte skjemaet på eksempeloppgavene fra Udir med ett kortsvar og ett langsvar, så det inneholder to tabeller. Slik ser det ut:

Hovedmål 08 Vurderingsskjema

Publish at Scribd or explore others: Religion-Christianit IKT

Jeg markerte de relevante nivåene med gult og la til små kommentarer der det var aktuelt. Det går også fint å legge til henvisninger til ressurser der elevene kan få hjelp med konkrete problemstillinger. Skjemaet bidro til at jeg slapp å skrive så mange individuelle tilbakemeldinger, noe som sparte meg for tid og elevene for floskler. Neste skritt i denne prosessen er at elevene får levere inn oppgaven på nytt dersom de gjør mer enn å rette småfeilene sine - altså må en skikkelig omskrivning til med utgangspunkt i tilbakemeldingen. Da vil de få ny vurdering som teller i 2. termin. Nesten alle var veldig motiverte for dette. De som er fornøyde med resultatet sitt trenger ikke å levere om igjen. Slik effektiviseres tidsbruken både for dem og for meg. Det er bra fordi elevene synes de blir tatt på alvor, og de er glade for å få en viss valgfrihet, noe jeg synes de har krav på i innspurten av Vg3. De har tross alt mange fag og må selv til en viss grad få prioritere hva de vil satse mest på.

Foto: aquaxel med CC-lisens på Flicr

Vg3 i vårsemesteret

Jeg fikk faktisk de to tingene jeg ønsket meg mest til jul i år, en flanellspysj og et kamerastativ. 2. juledag var jeg på Hove, Tromøy i Arendal, og fotograferte i det fine været. Nå sitter jeg og blogger i pysjen en tidlig morgenstund mens familien sover. Herlig!

Men nå er juledagene snart over, og det er på tide å begynne å tenke på våren, innspurten i vg3. Ikke alt gikk som planlagt i høst, og jeg funderer over hva som vil være den beste strategien fremover.

Større metodevalgfrihet for elevene i innspurten

Vi innførte blogging for alle da vi startet opp, men til min overraskelse var det mye motstand i klassene. De hadde mange fordommer mot blogging, og relativt mange hadde stort besvær med å skulle publisere eget arbeid på nettet. Status i dag er at relativt få har gjort en veldig god jobb med bloggen sin, ganske mange har gjennomført et halvhjertet pliktløp, og litt for mange har ikke fulgt opp i det hele tatt. Siden det er siste termin for dem i vgs nå synes jeg ikke at vi skal bruke tid på å tvinge gjennom en form de ikke trives med. Derfor ønsker jeg å tilby dem å velge selv. De som vil fortsette å blogge kan få lov til det, mens de som ikke vil kan få slippe. Til gjengjeld vil jeg at de skal gjøre noe annet. Hva det blir er jeg ikke helt sikker på ennå. Det er mulig at jeg lar bloggerne få stryke en vurdering etter eget ønske før sluttvurderingen, mens de andre må ta det de får. Innspill ønskes her!

Bearbeiding av egne tekster fra i høst

Da jeg rettet heldagsprøvene til elevene i høst la jeg mye arbeid i å gi dem fyldige tilbakemeldinger på både språk, form og innhold. I tillegg til generell språkvask fikk alle et skjema med tilbakemeldinger. Dette skjemaet er basert på det som Udir har lagd til eksempeloppgavene. Denne tilbakemeldingen bør sette dem i stand til å bearbeide tekstene sine slik at det gir mening å vurdere dem på nytt. Jeg vet at noen av dem kommer til å legge arbeid i dette, andre ikke. Derfor vurderer jeg å gi dem sjansen til å levere inn på nytt dersom de vil, mens de som ikke trenger/orker/gidder å rette opp noe får tilbud om å la vurderingen fra første runde bli stående. Jeg vil gjerne bruke tid på å rette om igjen, men ikke dersom de ikke gjør sin del av jobben. De etterlyser ansvar for egen læring - nå skal de få det. Bedre bruk av kilder vil inngå i denne oppgaven.

Bedre helhetstenkning rundt norskfaget ved skolen vår

Jeg er også fagkoordinator i norsk, og en av oppgavene mine i den sammenhengen er å skape bedre sammenheng mellom de tre årstrinnene. Siden skolen er såpass ny har det tatt litt tid å finne ut av hvordan dette skal løses. Fra neste høst håper jeg å få på plass noen føringer for hva vi mener at hvert trinn skal inneholde utover det som er målfestet i kompetansekmålene i K-06. Da tenker jeg på hvordan vi kan integrere ulike digitale ferdigheter og verktøy i Vg1, Vg2 og Vg3. Norskfaget har blitt enda mer baktungt enn før, og det kan kanskje la seg gjøre å trekke noen Vg2-emner inn i Vg1, slik at vi kan begynne å jobbe med "det moderne prosjektet" i Vg2. Hvordan dette konkret skal skje vet jeg ikke ennå, men det som er sikkert er at for mange elever er dette veldig abstrakt, og de trenger god tid til å forstå hva det er. Tanken min er at dersom elevene har fått muligheten til å opparbeide seg høy skrivekompetanse, god evne til kildekritikk og til å vurdere hvilke verktøy som egner seg best for formålet osv innen de begynner i Vg3, så vil Vg3 i større grad kunne preges av at elevene skal få jobbe prosjektbasert, de vil kunne få større metodefrihet og selvsagt få sjansen til å konsentrere seg skikkelig om fagstoffet det siste viktige året i videregående skole. Det er klart at dersom vi må bruke tid på vise hvordan de kan laste ned en nettleser, finne igjen filer på harddisken sin, komme inn på nettet osv, så går mye verdifull tid bort.

Fordypningsoppgaven

Det siste store prosjektet elevene skal gjennomføre i norsk er fordypningsoppgaven. Til min store glede har noen gått bort fra sin opprinnelige plan om å levere en bok/film-analyse, og valgt å jobbe med andre emner innenfor fagområdet. Ikke noe galt om adaptasjon, men ofte blir det mest handlingsreferater, og da er det ikke så interessant verken å skrive eller å vurdere. En av elevene mine har valgt å skrive om blogging, og jeg er spent på hva hun får ut av det. Vi ønsker å presse dem til å utelate lange referater av tekstene de har lest, og å fokusere på at de må lese sekundærlitteratur dersom det skal bli noe sving på det. Vurderingskravene i norskfaget gjør det vanskelig å gi elevene så stor valgfrihet til å fremføre oppgaven sin i den formen de ønsker fordi vi da kanskje ikke rekker å vurdere dem tilstrekkelig i hver enkelt delkarakter. Nye vurderingskrav i norsk står derfor på min ønskeliste for neste års jul. Kanskje får jeg det jeg ønsker meg da også?

Litterært program

Etter Kunnskapsløftet har vi fått en ny større oppgave som elevene skal gjennomføre i tillegg til den tradisjonelle fordypningsoppgaven (særemnet) i Vg3, nemlig at de skal "sette sammen og fremføre et litterært program". Hva vil det si? Og hvordan kan vi utnytte digitale verktøy i denne sammenhengen?

Jeg ser for meg at vi må kombinere tradisjonelle og nye metoder for å løse dette på en tilfredsstillende måte. Elevene må få være med og avgjøre hva de vil fremføre om, de må få en viss frihet i valg av presentasjonsform, men jeg har et ønske om å få dokumentert presentasjonene deres slik at vi kan ta vare på dem for ettertiden, enten i form av videoopptak eller lydopptak. Da vil vi kunne bruke dem som repetisjonsmateriale, og det kan inngå i elevenes portefølje. Dersom noen elever ønsker å produsere egne digitale presentasjoner bør det også være rom for det. Likevel setter tidsnøden i Vg3 begrensninger for hvor mye tid vi kan bruke på å lære opp elever i videoproduksjon, lage podcasts osv. Dette er med andre ord ferdigheter som elevene bør ha tilegnet seg tidligere i utdanningsløpet, og jeg mener at vi bør satse på at Vg1-elevene bruker tid på å gjøre seg kjent med ulike verktøy slik at de utvikler et variert repertoar. Det vil de ha glede av de neste årene.

I forberedelsesfasen må elevene skaffe seg oversikt over mulige temaer de kan jobbe med. Det kan gjøres gjennom tradisjonelle gjennomganger av perioder, temaer, forfatterskap osv. I tillegg kan elevene bruke blogg, wiki og rollespill til å sette seg inn i stoffet. Selve fremføringen skal forholde seg til et publikum og kan foregå fra en scene, eller det kan være en film/"fjernsynsprogram" eller lydopptak/"bokbad". Podcast er i såfall ett alternativ.

I mine klasser vil jeg satse på følgende opplegg i år:

• Elevene deles inn i grupper
• De velger selv tema og presentasjonsform
• Forberedelsesfasen dokumenteres på bloggene deres
• Fremføringene filmes, eventuelt kan vi produsere lydopptak i skolens lydstudio
• Publikum (de andre elevene) forbereder spørsmål til gruppene under fremføringen som gruppedeltagerne svarer på i etterkant av presentasjonen
• Dokumentasjon i form av film eller podcaster legges ut på klassewikien, elevene kan også publisere sine ting på egne blogger
• Elevene skriver en egenvurdering på bloggen
• Vurderingen legger vekt på alle faser i prosessen, ikke bare selve fremføringen.
• Tidsbruk: Forberedelsesfase på skolen - elevene blir introdusert for oppgaven, gruppene etableres og begynner å tenke på mulige løsninger (noe tid settes av til dette i uke 47-48).To fagdager til planlegging og innøving (uke 49 og 50) + en fagdag til fremføringer (uke 51), resten gjøres hjemme.

Er dette en realistisk modell? Lærestoffet hører også inn under flere andre kompetansemål, og det bør derfor være greit å sette av ganske god tid til dette. Under er den presentasjonen elevene mine får når vi setter igang med forberedelsene. Det er naturligvis mye informasjon som ikke står på lysarkene. Planen er derfor å lage en screencast av dette etter at jeg har gått gjennom den i klassene og legge ut på klassewikien vår.