Todelt “tentamen” i norsk på Vg3

I disse dager sitter jeg og vurderer det som har vært årets “tentamen” i norsk i Vg3 hos oss. Vi har valgt en litt utradisjonell løsning hos oss i år, nemlig å dele både sidemåls- og hovedmålsskrivedagen i to med en tilbakemelding midt i. Det vil si at elevene først fikk en halv skrivedag der de skrev et førsteutkast, og så fikk de en ny runde med teksten etter at jeg hadde lest igjennom og gitt tilbakemeldinger. Dette utgjør til sammen en oppgave som i omfang og tidsbruk tilsvarer en heldagsprøve. Tilbakemeldingene besto av en generell kommentar til oppgaven de hadde valgt – takk til Leif for god hjelp og inspirasjon her- og en kortere kommentar som gikk konkret på elevens egen tekst. Jeg satte ingen karakter etter 1. runde, elevene fikk bare en antydning om lavt, middels eller høyt nivå, og jeg detaljrettet ikke teksten. Dermed gikk det veldig fort å lese gjennom og kommentere oppgavene. Elevene ble også bedt om å reflektere over hvordan de synes dette fungerte, og det virker som de fleste synes det var utbytterikt. Her er noen av elevenes tilbakemeldinger:

Jeg likte denne metoden veldig godt siden den gå meg mulighet til å se på teksten en gang til med "nyere" øyne. Når du sitter og skriver på en tentamen kan man lett bli blind på sine egne feil. Siden jeg også fikk en tilbakemelding på hvilken ca karakter det var vet jeg hva som må forbedres og hva som var bra. Førsteutkastet fra nynorsktentamen var ekstra viktig siden nynorsk ikke er min sterke side! Jeg trenger å jobbe med feilene mine og dette er en god måte å se over å lære av sine feil. Personlig hater jeg etterpåklokskap. Det hjelper ikke å komme med alle feilene som elevene har gjort uten å en gang nevne dette før. Men ved denne metoden unngår man altså det. En tommel opp fra meg :) (Anne)

Jeg opplevde denne måten å ha tentamen på som veldig bra. Det gir oss en mulighet til å forbedre oss, og forbedre den karakteren vi hadde fått, samtidig som vi lærer enda mer av våre egne feil. […] Dette gir jo ikke noe læring, og det er jo det skolen handler om. Derfor synes jeg det at å ha en todelt tentamen er veldig bra, fordi det er en god blanding mellom en vurdering av ferdighetene våre, samtidig som vi kan lære av det, og ikke bare en vurdering av våre ferdigheter. For min egen del var dette også veldig bra, fordi når jeg fikk den tilbake var jo resultatet svært dårlig, og langt under der jeg vil være. Det at jeg fikk den tilbake og kunne skrive og gjøre om på den, gjorde at jeg så utrolig mange slurve feil, og feil som aldri burde vært gjort. Jeg så også at jeg hadde bommet litt på sjangeren, eller i hvert fall at jeg burde ha fått frem hvilken sjanger jeg skrev i mye sterkere.
Ergo synes jeg dette er absolutt en veldig bra ordning, det vi kan både vise hva vi duger til gjennom at vi klarer å ta til oss kritikk og gjøre noe med det, og at vi kan vise hva slags ferdigheter vi har i bokmål og nynorsk. (Marcus)

Jeg kan skjønne at dette sikkert er en populær endring for de aller fleste, men jeg er litt usikker på hva jeg synes om forandringen. Jeg synes for det første tentamen i norsk og nynorsk, slettes ikke er så skrekkelig. Jeg synes det er svært behagelig og noen ganger gøy(dersom oppgavene fenger) å få en hel dag sammenhengene på samme oppgave; skrive en stil. Det at arbeidet denne gangen er stykket opp i to deler gjør at det blir vanskeligere å prestere det beste en kan den første dagen. Man tenker at man har bedre tid og at man kan rette på feil neste gang. Men når jeg fikk tilbake stilen den andre skrivedagen, virket den fjern og det var vanskelig å gjøre små endringer, uten å rett og slett begynne helt på nytt. Jeg la fortsatt ikke merke til feilene jeg vet er der, men som tydeligvis ikke vises for mine øyne før oppgaven er levert. (Ellisiv)

Disse kommentarene er ganske representative for hva elevene mener om å få en tilbakemelding før oppgaven skal skrives ferdig – ca to av tre er veldig fornøyde, og ingen er veldig misfornøyde. De som vil lese flere elevtilbakemeldinger kan gå inn på Protokollen og finne dem der i listen over elevblogger. Selv er jeg også fornøyd. Alt i alt var dette en positiv erfaring, og jeg kunne godt tenke meg å gjøre det slik  igjen. Men de elevene som jeg har nå trenger også å prøve seg i virkelighetens verden, så det må bli en tradisjonell tentamen til våren også. Det de skal måles i til slutt er jo hva de klarer å få til på fem timer, uten nettilgang, enten jeg liker det eller ikke.

Leserne har talt

Jeg la ut en undersøkelse for noen dager siden der jeg ba om innspill til kåringen av den beste skolebloggen i Norge for tiden. Det var ingen overveldende respons (bare 19 stk svarte), men til gjengjeld var avstemmingen temmelig klar: Det er Eva 2.0 som fortjener tittelen “Årets skoleblogg” med fem stemmer. Eva Bratvold har gjennom mange måneder skrevet mange, lange og gode innlegg om IKT og skole, endringsledelse og om digital kompetanse på bloggen sin. Det er interessant at hun ikke er lærer selv, men prosjektleder for Digitalt skulesamarbeid i Sogn og Fjordane.  Det gir henne innblikk i mye av det som rører seg i skolen for tiden vedrørende digital kompetanse og digitalt samarbeid, men samtidig tar hun også et skritt tilbake og ser skolen fra utsiden, noe som gir henne et noe mer nøytralt ståsted enn oss som står med begge beina i klasserommet. Bloggen er veldig interessant for alle som ønsker å utvide sin digitale kompetanse, og hun har et praktisk fokus som er kjærkomment og ikke alltid så lett å få øye på fra byråkrathold ellers.

Det ble selvsagt stemt på andre blogger også. De som fikk minst en stemme var Lektor Aksnes’ skoleblogg, Gjemmesiden, KulturIKT, Kjemikerens utvikling, Norsklærer med digitalt grensesnitt, Digital Literacy, Per Abildgaard og Hopp Karoline! (Den siste er en elevblogg.) Utvalget er utvilsomt godt, men jeg vet om mange flere som burde ha vært nevnt, selv om mange er stillere enn før. Uansett: Valget av Eva 2.0 stiller jeg meg derimot helhjertet bak. I år har hun uten tvil vært den beste skolebloggeren etter min mening.

Gratulerer, Eva! Jeg spanderer kaffe og kake :)

Foto: “Ferrara's Chocolate Cake”, CC-lisensiert på flickr av Simply Schmoopie

Kommentar til “Eksempeloppgave E”

Jeg følger opp og lar meg inspirere av Leifs “Kommentar til Eksempeloppgave A” og publiserer her mine kommentarer til oppgavene i “Eksempeloppgave E”. Våre elever fikk dem som en todelt variant av tentamen der de først har skrevet sine førsteutkast i en firetimers økt på skolen, vi samler inn og gir tilbakemelding fremovermelding uten karakter, og de får nye tre timer til å bearbeide tekstene sine før endelig vurdering gjøres. Det gjenstår å se om dette vil gi økt læringsutbytte. Kommentarene er på nynorsk fordi dette er sidemåloppgaver for mine elever. Disse kommentarene er ment å være en hjelp på veien, og ikke utdypende svar på alt oppgaven skal inneholde. Da blir det jo ikke mye arbeid igjen til elevene mine når tekstene skal ferdigstilles, og heller ikke noe grunnlag for å gi topp måloppnåelse til noen. I tillegg til disse kommentarene vil jeg gi dem et kriteriebasert skjema som antyder nivå av måloppnåelse, takk til Inger Hilde for deling. Det samme skjemaet vil de også få ved 2. gangs retting, sammen med en gjennomgang av teksten i Markin. Da håper jeg at jeg kan gule ut på høyere nivå av måloppnåelse mange steder. Det blir også første gang jeg bare vurderer i hele karakterer. Dersom andre kolleger ser at de kan ha nytte av dette er det fritt fram.

Del A, kortsvarsoppgåve:

I denne oppgåva skal du skildre tilhøvet mellom ein mann og bilen hans i novella “Blå amason” av Gro Dahle. Oppgåva presiserer at det er verkemidla du skal drøfte. Det er viktig å ikkje bruke meir enn 250 ord på svaret. Hugs at du ikkje må omsetje teksten til nynorsk om du siterer frå novella. Bruk sidetall og linjenummer som referanse ved sitat, og plassér dei i parentes bak sitatet. 

Introduser teksten. Sentrale verkemiddel i novella til Gro Dahle er mellom anna gjentakingar, symbol og metaforar. Finn nokre eksempel og forklar kva du meiner dei tyder. Språket er også viktig her: Forfattaren nyttar korte setningar, ufullstendige setningar osv. Kva konsekvensar får dette for di forståing av tekstens innhald? Hald fokuset på verkemidla og forklar dei så konkret som mogeleg. Oppgje kjelder.

Undervegsvurdering av kortsvarsoppgåva di (form, innhald, språk):

Del B, langsvarsoppgåver:

Oppgåve 1, novelleskriving:
Her skal du skrive ei novelle der synsvinkelen ligg hos ei av jentene i novella. Du kan sjølv velje kva for ei av dei det skal vere. Oppgåva er svært fri med unntak av kravet om synsvinkel. Det vil likevel vere ei god ide å ta utgangspunkt i handlinga i Gro Dahle si novelle og så spinne vidare på ho.

For å lukkast med å skrive ei god novelle er det sannsynlegvis ein føresetnad at du har lese mykje litteratur sjølv. Dersom du ikkje les kva andre skriv og reflekterer over det vil det vere svært vanskeleg å skrive godt sjølv. Då manglar du erfaring med kva det vil seie å skrive ei god novelle. Den vanlegaste feilen i elevnoveller er at alt står forklart rett fram i teksten. Då er det er ikkje ei novelle, men ei forteljing. Ei god novelle inneheld “undertekst”, eit tolkingsrom for lesaren. Ut over det kan ei novelle ha mange former. Bruk for eksempel verkemiddel som in medias res, sirkelkomposisjon, gjentakingar, metaforar eller liknande. Det er ikkje eit absolutt krav at det kjem ei overraskande slutt, men dersom det passar er det fint å få det til. Det er positivt å eksperimentere med språket, men det må vere korrekt sjølv om du kan bruke til dømes setningsemne og innslag av munnleg språk. Du kan godt nytte dialekt til replikkar.

Undervegsvurdering av novella di (komposisjon, språk og innhald):

Oppgåve 2, kåseri om menn og bilar:
Her er utfordringa å skrive eit kåseri om menn og bilar. Det vil vere mange ulike måtar å løyse denne oppgåva på. Det er ikkje knytta tekstar til denne oppgåva, men du kan få nokre idear til moment ved å lese vedlegg to, “Om ballar og bilar”. Har du lese mange gode kåseri, så veit du meir om kva det er. Eit godt kåseri inneheld som regel ulike verkemiddel som får fram humor, då kåseriet si framste oppgåve er å underhalde. Humor kan vere høglytt eller lågmælt, og det er ikkje alltid at kraftige overdrivingar er det beste. God bruk av ironi er ofte lurt i kåserande tekster, men sjå til at det ikkje bikkar over i støytande eller krenkjande vendingar. Den raude tråden må vere tydeleg knytt til temaet, viss ikkje kan du risikere å stryke på oppgåva sjølv om resten er riktig utført.

Forå lukkast godt med å skrive kåseri er det naudsynt med eit leikande, lett og elegant språk. Du må skrive korrekt sjølv om ein antageleg vil kunne godta nokre fleire feil i sidemål enn i hovedmål. Det er lov til å bruke ufullstendige setningar, utropsteikn og andre meir munnlege verkemiddel. Du kan også henvende deg til lesaren ved å bruke “du”. Komposisjonen bør ha ei naturlig utvikling frå ein god/morosam introduksjon til temaet i innleiinga, ei fin utdjupning av dette i hoveddelen gjennom fleire ulike eksempel/poeng og ei knakande god avslutning. Det er lurt å spare det beste poenget til slutt til dette formålet. Oppgje kjelder.

Undervegsvurdering av kåseriet ditt (komposisjon, språk og innhald):

Oppgåve 3, essay om kva ting har å seie for identitet og status i vår tid:
Det skal mykje til for å skrive eit godt essay. God trening får du gjennom å lese andre sine essay, og ved å øve deg på å skrive leikande, overraskande og eksperimenterande sjølv, til dømes på bloggen din. Det er neppe mogeleg å lese seg opp på kreative sjangrar og bli svært god til å skrive slik på berre nokre månader. Her må det gjerne lang og medviten praksis til.

Utgangspunktet for oppgåva er tilhøvet mellom mannen og bilen i den vedlagte novella. Det kan derfor vere opplagt å byrje essayet med nokre linjer om den vedlagte teksten og denne spesielle relasjonen. Refleksjonane du gjer deg vil kunne bli eit springbrett ut i andre tankar om kva som særmerkjer tilhøvet mellom moderne menneske, status og ting. Eit godt essay “vandrar i språket”. Det vil seie at det må veksle mellom det nære og det fjerne, og det vil ofte vere bra å trekkje inn andre sine synspunkt også i ei slik tekst. Gode sitat frå litteratur eller vitskap bør nyttast der det passar. Temaet her er knytt til identitet, og det er viktig at du har ei god forståing av kva det er. Temaet må vere tydeleg gjennom heile teksten. Språket må vere korrekt og elegant, og du kan med fordel nytte ulike verkemiddel som allusjonar, samanlikningar, retoriske spørsmål osv. Tekstkomposisjonen må vere godt gjenommarbeidd, lag gode overgangar mellom avsnitta. Slutten er svært viktig. Her skal du samle trådane og knytte an til temaet du lanserte i innleiinga. Oppgje alle kjelder.

Undervegsvurdering av essayet ditt (komposisjon, språk, innhald):

Oppgåve 4, artikkel om ikkje-verbal kommunikasjon:

Denne oppgåva ber deg ta utgangspunkt i den vedlagte novella til Gro Dahle. Då er det viktig at du gjer akkurat det. I innleiinga bør du definere kva du meiner omgrepet “ikkje-verbal kommunikasjon” dekkjer. Temaet for artikkelen er altså ikkje-verbal kommunikasjon, og du bør byrje med ei drøfting av kva alt det usagte i novella kan tyde, og deretter nemne fleire eksempel frå novella. Bruk gjerne sitat og/eller parafrase frå novella for å styrke eigne påstandar. Så kan du gå over til å drøfte ulike sider ved denne typen kommunikasjon. Kva du då ønskjer å leggje vekt på er opp til deg. Kom gjerne med eksempel frå andre tekster, situasjoner, filmar osv, men pass deg for å la eigne personlege erfaringar dominere teksten. Dette er ein saktekst der du bør nyansere og sjå på temaet frå fleire vinklar. Skriv ei oppsummering eller konklusjon til slutt.

Ein artikkel er ein saktekst som ikkje skal vere personleg, så unngå å henvende deg direkte til lesaren, og bruk eit nøytralt, korrekt språk. Munnlege uttrykk, bannskap og andre former for munnleg språkbruk er naturlegvis ikkje tillate her. Samanlikningar, retoriske spørsmål og andre språklege verkemiddel kan du derimot gjerne nytte. God tekstbinding er viktig: “Som nevnt over…” “For det første, for det andre…”. Ikkje ha for mange korte avsnitt etter kvarandre, og prøv å få god flyt i teksten. Oppgje kjelder.

Undervegsvurdering av artikkelen din (komposisjon, språk, innhald):

Oppgåve 5, tekstanalyse:
I denne oppgåva skal du gjere greie for hovudsynspunkta i teksten “Om ballar og bilar”, og deretter kommentere nokre av dei. Dette er ikkje ein typisk språkbruksanalyse, du treng ikkje å gjere greie for dei ulike verkemidla i teksten, men du må vise at du er ein observant lesar ved å gjere klart kva han handlar om. Dersom nokre av synspunkta kan tolkast på fleire måtar er det berre bra om du poengterer det. Uansett korleis du gjer dette bør du grunngje påstandane dine ved å bruke eksempel og sitat frå teksten. Når du går over til å kommentere påstandane bør du halde fram med å grunngje påstandane dine, og det vil alltid vere ein fordel å vere nyansert her. Unngå “synsing” og altfor mange referansar til dine eigne heilt private erfaringar. Peik heller på generelle tendensar i samfunnet.

Teksten din bør ha form som ein vanleg analyse der du først introduserer teksten du skal meine noko om (tittel, forfattar, tid og stad for utgjevnaden om du veit det). Deretter går du over til sjølve analysedelen. Prøv å få god samanhang og flyt i teksten. I avslutninga kan du eventuelt konkludere med om du er einig med forfattaren eller ikkje.

Undervegsvurdering av tekstanalysen din (komposisjon, språk, innhald):

Foto: CC-lisensiert av shutterflood på flickr

Hva er Norges beste blogger?

Jeg har fått en hyggelig invitasjon fra Sonitus om å delta i kåringen av Norges beste blogger. Dette er videreføringen av en omfattende kåring som har pågått hvert år siden 2006, kalt Tordenbloggen. Det er en morsom utfordring, og jeg har veldig lyst til å være med, men ikke egentlig tid! Innen 6. desember må jeg sende inn en liste over de ti bloggene jeg synes har vært best i 2009. Bare ti?! En umulig oppgave. Jeg leser nok aller mest fag- og skoleblogger, og det er så mange å velge mellom at jeg blir helt opprådd. Men dersom dere hjelper til kan det kanskje gå? Jeg kommer til å velge ut noen av de bloggene som får flest stemmer, men det blir mitt privilegium å legge til andre blogger og/eller endre rekkefølge på den endelige listen. NB: Jeg kan ikke nominere meg selv, så dersom du synes at bloggen min hører med på lista er det veldig hyggelig, men den kommer ikke til å bli nominert. Vil du være med og påvirke hva som skal havne på listen min, kan du komme med forslag her. Det går også fint an å stemme flere ganger på den samme bloggen, eller stemme på flere ulike blogger.


Foto: “Blogopoly” av Jamison, CC-lisensiert på flickr

Rotterace, eller underveisvurdering som det også kalles

Tor Espen skriver om overtidseleven i dag. En av elevene hans har på oppfordring listet opp hvor mange prøver, innleveringer, fremføringer og andre oppgaver som skal gjennomføres i løpet av en skoleuke. Det fikk meg til å tenke gamle tanker om igjen, vanskelige problemstillinger uten gode svar. Det er nemlig ikke lite som kreves for at en ungdom skal nå sine mål for tiden. Vi lærere har kanskje litt for lett for å harselere over at de både jobber, trener og har venner ved siden av skolen, men det er vel lov til å ha et liv også i tillegg til å innfri alle kompetansemålene i Kunnskapsløftet? Ja da, det finnes sytepaver blant norske elever. Det finnes unnasluntrere også. Det finnes til og med juksemakere. Det er ikke dem jeg synes synd på. Det er alle de pliktoppfyllende, høflige og greie - og de er i stort flertall. De som klager minst er ofte de som jobber mest med skolen. De sitter hjemme utover kveldene og gjør sine lekser. Noen av dem er litt redde for å få oppgaver som tvinger dem til å bruke tid på å velge vinkling, tid til å tenke selv, for det går ikke fort nok unna. Du har ikke råd til å grunne og filosofere i to timer over en oppgave når du har ti andre som venter. Dette kan umulig være helt greit.

Selv har jeg hatt seks norsktimer sammen med den ene klassen min i dag. Ingen fagdag uten vurderinger. Én elev hadde "ord for dagen", fem andre hadde fremføringer av sine fordypningsforedrag (særemner het det før). De gjorde jobben sin, og jeg kvitterte med skriftlige vurderinger og karakterer. På onsdag er det åtte nye foredrag å høre på, og neste uke blir likedan. Det er nokså sannsynlig at mine elever raskt ville ha kommet opp med en liste like lang og full av krav som Tor Espens elev gjorde hvis jeg spurte dem. I min rettebunke ligger det for tiden omtrent 130 oppgaver og venter, og alle må rettes ferdig innen jul. Vi er altså alle slaver i det samme systemet. Vi er pålagt å avholde nok "vurderingssituasjoner" til at vi skal kunne sette en rettferdig karakter på hver eneste elev. Hvor mange er nok pr termin? To? Tre? I mitt fag, der jeg har hele tre karakterer å sette, betyr det en eller annen slags prøve annenhver uke i gjennomsnitt gjennom hele skoleåret. Når har vi da tid til å gjøre noe som ikke er forberedelser til en eller annen test?

Kunnskapsløftet representerer på mange måter en forandring til det bedre for skolen. Reformen har likevel medført negative konsekvenser som først begynner å vise seg i full bredde nå, etter at vi pliktoppfyllende har forsøkt å etterkomme kravene i opplæringslov og vurderingsforskrifter i to-tre år. Tanken om underveisvurdering er god i seg selv. Tanken om sluttkompetanse er også god i seg selv. Det er bare så arbeidskrevende både for elever og lærere slik dagens praksis er. Skal forventningene i læreplaner, lover og forskrifter kunne innfris må vi jobbe helt annerledes. For eksempel ønsker jeg meg noe slikt:

• Langt færre prøver, noe som for eksempel kan oppnås ved at elevene i større grad får jobbe tverrfaglig og dermed også får mer autentiske oppgaver
• Flere tilbakemeldinger uten karakterer som kan fremme fokuset på læring fremfor resultat
  
• Ugyldig fravær fra prøver må få konsekvenser for fagkarakterer, ikke bare ordenskarakteren
• Byråkratiseringen av skolen må motarbeides så lærerne får mer tid til å undervise
• Norskfaget må få færre karakterer nå
• Nasjonal differensiering og konkretisering av kompetansemålene vil gi mer rettferdig vurdering og er helt nødvendig

Vi sliter med uklare mål og læreplaner fortsatt, flere år etter at reformen ble innført. Så lenge Utdanningsdirektoratet og lærerne ikke snakker samme språk om vurdering har jeg ingen tro på vesentlige forandringer. Forventningene til hva vi skal få til er til dels urealistiske. Det begynner å tære på kreftene. Vi er faktisk veldig mange som prøver å gjøre vår plikt i skolen, både elever og lærere. Noe av dette kan vi løse selv, men ikke alt. Det blir fort mye overtid.

Foto: CC-lisensiert på flickr av the iconoclastic yet iconic ionic icon

Capoeira!

(Dette innlegget er krysspostet fra klassebloggen min, Protokollen, fordi flinke folk fortjener publisitet.)

Jeg var som nevnt så heldig å få dra til Salvador i Brasil for å delta på en konferanse i anledning at Sandvika er tatt opp i Pathfinder school-programmet til Microsoft. Turen var lærerik og uforglemmelig på mange måter, blant annet gjorde disse guttene et sterkt inntrykk:

De opptrådte for oss under åpningen av konferansen, og jeg kan ikke glemme de utrolig entusiastiske ansiktene og den fantastiske kraften de hadde! Hvilken viljestyrke, hvilket engasjement må ikke til for å utvikle ferdigheter på et slikt nivå? Hvis du har lyst kan du lese mer om capoeira, for det er en fasinerende historie. I dag er capoeira nasjonalsporten i  Brasil. Å mestre capoeira gir selvaktelse og selvtillit, noe som igjen kan skape grobunn for en tilværelse uten rus og kriminalitet. Derfor brukes capoeira aktivt i kampen mot fattigdom. Jeg vet ikke om dette gjelder akkurat disse guttene her, men mange mennesker i Salvador, som ellers i brasilianske storbyer, lever under vanskelige forhold i favelas, slumområder. Det gjorde vondt å se hvor kummerlig det faktisk var. Ingen tv-bilder kan formidle det skikkelig. Men noen klarer seg bra likevel, utrolig nok.

Gutta holdt det gående i omtrent en halvtime. Er de ikke flinke?

Eg lyt ha fleire steinar

Noen kritiserer norsklærerblogger for å være for ordrike. Vi skriver for langt, sies det, og det tar for lang tid å lese det vi skriver. Dere som mener det må ha oss tilgitt. Det er nå en gang vårt lodd å sjonglere, utforske og eksperimentere med ord. Kanskje også manipulere, noen ganger. Vi trekker fra og legger til, sier så mangt med mange ord som utvilsomt kunne vært sagt kortere og bedre. Å skrive langt kan være en konsekvens av å ikke ha tid til å skrive kort. Men noen ganger stopper også ordene mine. I det siste har det vært lite ordflom på denne bloggen. Som årstider skifter gjør også intensiteten i skrivekløen min det. Livet utenfor denne bloggen og et behov for å trekke pusten av og til også gjør at det visst ikke er rom for å blogge så ofte akkurat nå.

Summen av inntrykk i det siste gjør det vanskelig å sortere. Hvor begynner en å nøste når opplevelsene har stått i kø? Når innspill og utfordringer, spennende muligheter og drømmer dukker opp i stadig nye fasonger? En tur til Brasil på utdanningskonferanse er ingen dagligdags sak for en norsklektor. Jeg vil selvsagt skrive om det, men først må tankene modnes mer, og jeg trenger tid til konsentrasjon. Å oppleve at en ide om digitalt samarbeid vokser til et nettverk med over 3000 medlemmer på 9 måneder, og det ser ikke ut til å stoppe heller, er noe jeg ydmykt glad og takknemlig for. Mulighetene i dette krever også refleksjoner. Mine tanker og ideer flettes sammen med andre menneskers tanker og ideer på stadig nye og uventede måter. Det er fristende å fly litt da. Men jeg kan ikke glemme de viktigste menneskene jeg har: Mine nærmeste som alltid betyr aller mest, og mine fine elever som jeg skal føre frem til en god avslutning på sin grunnutdanning i løpet av noen korte måneder. De trenger meg nå, alle sammen, og jeg vil ikke svikte dem. Tålmodig har de ventet mens jeg har vært langt borte. Nå må de komme først en stund. Jeg henger visst i spenningsfeltet mellom det nære og det fjerne konstant. Er det slik det er å leve i en “connected world”?

Det er tid for å samle tankene, og ta sjansen på at de som liker denne bloggen har tålmodighet til å vente på at ordene skal komme tilbake. Det er jo tross alt ikke det samme hvilke ord vi bruker. Inntil jeg finner tilbake til mine egne ord vil jeg gjerne dele et dikt som gikk rett i hjertet mitt og ble der første gang jeg leste det, en gang for lenge siden:

Eit ord
- ein stein
i ei kald elv.
Ein stein til -
Eg lyt ha fleire steinar
skal eg koma yver.

Olav H. Hauge: Dropar i austavind, 1966

Så ble det sagt, med mange ord, at jeg ikke har mye tid til å blogge om dagen. Jeg kunne klart å si det det kortere, men det hadde nok ikke vært så moro å skrive – hvis jeg ikke en dag blir en ordkunstner av Hauges format. Det er jo lov til å drømme?

Foto: CC-lisensiert av meg på Flickr (Håtangen, Jæren)

“Da verden ble moderne”

Tittelen har jeg lånt fra Spenn for Vg3, lærebok i norsk (Jomisko m.fl., Cappelen 2008). Den er kapitteloverskriften til det som handler om det moderne prosjektet, en samlebetegnelse på en rekke sammenfallende oppdagelser, oppfinnelser og filosofisk tenkning omkring vitenskap, kunst, kultur og samfunn fra og med opplysningstiden og frem til ca 1900, da modernitetens innhold endelig var vel integrert i kunst, litteratur og samfunn, og modernismen som uttrykksform begynte å gjøre seg gjeldende. For et år siden skrev jeg et innlegg om at vi holdt på med dette temaet; nå er vi her altså  igjen, og det er like spennende i år som i fjor. Ingenting blir likt fra år til år, men denne gangen har vi også konsentrert oss om å strekke de lange linjene først, før vi har gitt oss i kast med å fylle inn litt farger her og der. Det er alltid en vanskelig avveining, synes jeg - hvor mye tekst skal jeg ta frem, for eksempel? Er det mest anekdotene som gjør stoffet levende, eller er det nærlesning av tekster? Hvordan griper andre dette an?

Noe av det vi har gjort hittil er å lage en wikiside om Henrik Ibsen (ca 60 elever har vært involvert i dette). Formålet er tredelt: a) Jeg ønsker at elevene skal vite noe om Ibsens rolle i utviklingen av det moderne teateret. De skal kjenne til sentrale trekk ved hans forfatterskap, og de skal kunne plassere ham i riktig periode. Hva mer må de vite? De googler uansett konstant etter fakta, og jeg håper at vi gjennom dette også klarer å belyse det som antagelig er det viktigste, etter min mening: b) Hvilke kilder og ressurser er mest hensiktsmessige å velge når vi leter etter informasjon på nettet i en gitt kontekst? Det er denne kunnskapen som vil gi dem mest på lengre sikt, for de av dem som vil sette seg skikkelig inn i Ibsens verker kan saktens gjøre det på universitetet senere. Gjennom en felles innsats på wikien kan vi lage en grei oversikt over sentrale trekk ved Ibsens liv og verk som elevene kan bruke i forbindelse med oppgaver og eksamen. c) Dessuten har vi faktisk produsert en sammensatt tekst sammen, og vi kan bruke denne som utgangspunkt for en retorisk analyse av sammensatte tekster. Tre ting på en gang.

Alle gruppeoppgaver av denne typen har en innebygd risiko for at alle sitter igjen med nokså fragmenterte kunnskaper om emnet som helhet. For å demme opp for dette gir jeg hele teksten de har lagd som lekse til neste gang, for da vil de få en test på It’s Learning som er basert på innholdet på wikien. Får de gode resultater på den vil de tyde på at de også har fått med seg noe av det de andre gruppene gjorde. Men er dette godt nok? Jeg vil også at de skal reflektere over verdien av en slik ressurs. Vi har tilgang til supre ressurser som ibsen.net, og er det da vits i å bruke tid på å lese en wiki som er skrevet av elever uten spesiell kompetanse på området? Her er det rom for diskusjoner om hva som er gode kilder. Dette kan for eksempel gis som en oppgave de skal publisere på bloggene sine.

Det er altså mulig å jobbe med litteraturhistorie og ha flere tanker i hodet samtidig. Tror jeg. Men eksamensspøkelset lurer i fremtiden – vil de kunne svare godt nok for seg så lenge oppgavene fortsatt premierer reproduksjon mest?

Tid til å kjenne etter

Det er lørdag ettermiddag og stille i huset. Etter en travel uke er det godt å ha ro til å tenke lange tanker igjen. Livet er ofte hektisk, men jeg har ingenting å klage over: Jeg får være med på flere interessante prosjekter enn jeg hadde evne til å forestille meg da jeg begynte å utforske web 2.0 for et par år siden. Del og bruk-konferansen på Sandvika vgs ga ny inspirasjon til å fortsette i samme spor, og utover høsten kommer det til å skje mye annet interessant. Jeg har mange områder å konsentrere meg om nå, og det gjelder å holde prioriteringene i orden! Først og fremst har jeg mine to Vg3-klasser å ta meg av. De er akkurat så fine å jobbe med som jeg håpet på før skolestart, og det er viktig for meg at de føler seg godt ivaretatt. Ut over det håper jeg å få være en god ressurs for kolleger på egen arbeidsplass på samme måte som de er det for meg. Skolen vår har kontakt med to doktorgradsstipendiater, Petter Kongsgården og Toril Aagaard Brethvad, som skal ta doktorgrad på ulike aspekter ved vurdering i den digitale skolen med oss som informanter. Det blir spennende å se hva som kommer ut av det - det er uansett viktig at vi får dokumentert konsekvensene av den digitale revolusjonen vi er midt oppe i sånn at vi lettere kan vurdere hva som bør være veien videre. Jeg vil med det samme varmt anbefale Jørn Hoelstad Pettersens refleksjoner etter konferansen vår. Det setter ord på tanker mange har rundt konsekvensene av pc-ens inntreden i undervisningen, og peker på behovet for mer substans etter hvert.

Konferansen ga også anledning til å treffe alle moderatorene i Del og bruk samlet for første gang. Det ble en produktiv og særdeles hyggelig ettermiddag, og vi er nå klare for å videreutvikle d&b. Mer om det kommer etterhvert. Alle de fire andre moderatorene Margreta Tveisme, Rolf-Anders Moldeklev, Svend Andreas Horgen og Guttorm Hveem er personer jeg ble kjent med gjennom Internett i utgangspunktet, men jeg tok ikke feil - de er utrolig flinke og rause personer som jeg er sjeleglad for at vil bruke litt av sin tid på å gjøre d&b bedre sammen med meg.

Jeg har forresten fått sjansen til å prøve meg som nettunderviser i det små i høst. Universitetet i Stavanger har startet opp to moduler i et etterutdanningstilbud om web 2.0 for lærere, og jeg bidrar altså med litt undervisning. En stor utfordring som gir rike muligheter for å lære mye selv også, og jeg er veldig glad for å ha blitt spurt. Men det jeg er aller mest spent på akkurat nå er en forestående begivenhet litt utenom det vanlige: I begynnelsen av november drar min rektor Arne Opsahl, avdelingsleder Ann Michaelsen og jeg fra Sandvika vgs til Brasil for å være med på en konferanse. Foreløpig er det litt hemmelighetsskremmeri rundt dette, så jeg får heller komme med flere avsløringer når jeg vet at det er ok!

- Bildet tok jeg på Røros forrige søndag, og det ligger på flickr med CC-lisens. (Rennende vann virker alltid tiltalende på meg.) Nå er ettermiddagen nesten over, og jeg har andre planer. Det er jo lørdag!

Ord for dagen: en klassiker goes web 2.0

En klassisk oppgave i norskfaget er "Ord for dagen". Det er lange og gode tradisjoner for å la elevene velge hver sin tekst som så skal presenteres for klassen i tur og orden. Det er en god oppgave, og det er en fin mulighet for eleven til å få stå alene med sitt tema og ikke bli utkonkurrert av at mange i klassen skal fremføre noe på samme dag. Det som dessverre ofte skjer, er at elevene som er tilhørere ikke nødvendigvis får så veldig stort utbytte av det de ser og hører. De må derfor styres inn i en konsentrert oppmerksomhet. Det er praktisk å ivareta presentasjonene på et oversiktlig sted sånn at alle senere har en mulighet til å se på dem en gang til. Oppgaven gir også rom for å utvikle god digital kompetanse ved å ta i bruk noen enkle verktøy.

• Elevene mine fikk vite om denne oppgaven ved årets begynnelse, og via et delt google-dokument (skjermdumpen over) kunne alle gå inn og skrive seg opp på ønsket uke gjennom året med det samme. De må også fylle inn hva de skal snakke om etter hvert som det nærmer seg deres egen fremføring. Skjemaet ligger via en peker i It's Learning, men kunne like gjerne ha ligget koblet til bloggen vår eller noe slikt.
• De ble bedt om å lage en hensiktsmessig presentasjon, men ikke nødvendigvis en Power Point. De fikk også vite hvilke vurderingskriterier som gjelder.
• Når de fremfører gjelder det å fange de andres oppmerksomhet. For å hjelpe dem med det ber jeg alle om å ha skjermene nede, dette både for å trygge eleven som står der og fremfører, og for å sikre at ingen surfer alfor langt avgårde. Derfor må de notere på papir ved denne oppgavetypen. Jeg prøvde med EtherPad, men det genererte mye tøys og tull. Kanskje jeg gir det en ny sjanse senere når de er litt mindre nyfikne på selve verktøyet.
• De må formulere noen spørsmål underveis mens de lytter. Noen få utvalgte blir bedt om å stille spørsmålene sine etterpå, og det er læreren som bestemmer hvem det er. Disse spørsmålene kan eventuelt også samles inn, det er gjerne lurt å gjøre det av og til. Jeg ser også for meg at vi kan få til å samle oppsummeringsspørsmål i en felles fil.
• Når presentasjonen er over får eleven i oppgave å legge den ut på bloggen sin, tagget Ord for dagen. Da kan de for eksempel bruke SlideShare, Scribd eller lignende. Ingen av mine elever har hittil visst om slike tjenester (med ett mulig unntak), men de tar det selvsagt raskt, "innfødte" som de er. Siden bloggene er lenket til klassebloggen er det mulig for alle å gå inn og se presentasjonen igjen.
• Eleven får en vurdering av meg i form at at vurderingsskjemaet blir gulet ut på de aktuelle nivåene av måloppnåelse. Dette legges inn i en oppgave i It's Learning. Vurderingen inngår i muntligkarakteren.

Ord For Dagen

View more presentations from Sandvika vgs.

Her er presentasjonen til en av elevene. Hvis dere liker den skal jeg nok fortelle henne det. Hun er nemlig skeptisk til å ha en helt offentlig blogg, så jeg legger ikke ut peker til den her.

Jeg har tenkt at noen av tekstene eller temaene de presenterer, muligens alle, skal gå inn i faglærerrapporten som gjennomgåtte tekster til muntlig eksamen. De er flinke, elevene mine, og lager mye bra! Ingen grunn til at jeg skal lage masse presentasjoner av temaer, dikt og tekster når de greier det så bra selv. Dette systemet kommer alle til gode, også meg. Jeg håper andre kan ha nytte av dette. Innspill og forslag til forbedringer mottas gjerne!

Tablet+Markin=sant!

Jeg har endelig kommet i gang med Markin jeg også, og ikke forstår jeg nå hvorfor jeg nølte så lenge. Antagelig var det fordi jeg innerst inne også er en analog lærer fortsatt, og det å skrive med rød penn på elevenes oppgaver er grunnfestet i min lærersjel. Da jeg begynte å jobbe på Sandvika vgs fikk jeg, som alle ansatte der, en tablet-pc. Den er nyttig til mye, og det å kunne sitte med den i fanget og rette i sofaen om kveldene var et gode jeg ikke ville gi slipp på. Det blir mange nok timer i dårlig sittestilling uansett, og dessuten vil jeg gjerne være sammen med familien min også innimellom... Men altså - Markin på tablet-pc fungerer helt flott! Jeg bruker pennen til å markere ord, sette inn rettinger etc. Korte kommentarer fungerer også bra å skrive med penn. Riktignok får ikke elevene se min lett rustne håndskrift lenger, men det er nok ikke noe savn, vil jeg tro. Takk til Inger Hilde og Leif for gode forklaringer og knappe-deling. Det var akkurat det jeg trengte for å få begynt.

Bruk Explorer i Firefox

Det er mange som fortrekker Firefox som nettleser fremfor Explorer, blant annet på grunn av mulighetene for å legge til diverse add-ons, småprogram som lar deg tilpasse nettleseren til akkurat dine behov. En av mine elever så hvordan jeg knotet mellom ulike vinduer med IE og Firefox og forbarmet seg over meg med et tips om en add-on som viste seg å være veldig nyttig for meg, blant annet i forbindelse med It’s Learning. It’s Learning kjører nemlig bedre i Explorer, og det er bare der man har tilgang til funksjoner som Direct Edit. Ved å legge til IE Tab kan jeg nå åpne Firefox, ha så mange tabs jeg vil oppe, og selv velge om noen av dem skal være i IE. Genialt! Alt jeg trenger i det daglige kan nå styres via den samme nettleseren. Etter at jeg lastet ned tillegget tok det litt tid før jeg fikk helt tak i hvordan det virker. For å spare deg for denne tiden skal jeg forklare litt hvordan du gjør det:

Du kan enten velge ny visningsmotor når du åpner en ny peker, eller du kan skifte for den siden du allerede står i. Dette gjør du ved å velge det aktuelle alternativet i menyen du får opp ved å høyreklikke, enten på en peker eller på fanen du er i. Innstillinger for IE-sider velger du i menyen Verktøy. Dette tillegget har sine begrensinger, og jeg tror for eksempel at det er bedre å oppdatere Explorer/Windows via originalen – mange kommentarer på nedlastningssiden tyder på dette. Dessuten gjelder det bare Windows, det finnes ikke for Mac/Linux. Men til mitt bruk var dette et skritt i riktig retning. Takk, Eirik!

Impulskonferansen i Førde 17. og 18. september

Jeg er i Førde, den første konferansedagen er over og jeg ferdig med det første av to kurs. Det andre er i morgen, og jeg skal også holde et innlegg da. Dagens kurs dreide seg om samskrivingsverktøy. Ca 25 stykker møtte opp, og vi gikk gjennom hvordan EtherPad og GoogleDocs fungerer. Det ble også tid til en diskusjon omkring pedagogisk bruk av disse. Noen synspunkter og pekere ble delt i en kurspad. Som vanlig har jeg lagd en side på kurswikien min med pekere og annet kursmateriell. Google har lagd en veldig artig video om hvordan Google Docs kan (mis)brukes, og denne ble vist frem på kurset til allmenn munterhet:

I morgen skal jeg snakke om “Elevmedvirkning og vurdering i den digitale skolen”. Jeg kommer til å ta utgangspunkt i hvordan rammene rundt undervisningen er med og styrer de valgene jeg gjør som lærer. Med rammer tenker jeg på alt fra pc-er i klasserommet til fagdager, samarbeidslæring og sosiale nettverktøy, og selvsagt kompetansemål, grunnleggende ferdighetskrav, vurderingsforskrifter og elevenes rett til medbestemmelse. Ved å studere disse premissene kan vi finne noen mulige svar på hvilken retning vi skal styre undervisningen i, er min påstand. Noen fasit har jeg selvsagt ikke, men jeg er helt sikker på at skal vi lykkes må vi også tørre å feile noen ganger. Blogg, wiki og sosiale nettverk av typen Ning vil bli drøftet som verktøy som gir muligheter for elevmedvirkning og vurdering i det digitale klasserommet. Jeg kommer også inn på hvordan et eget personlig Læringsnettverk (PLN) kan gi mye inspirasjon og økt kunnskap som igjen kan komme elevene til gode.
Etter foredraget er blir det et praktisk rettet kurs i utprøving av digitale/sosiale nettverk. Jeg har lagd et kursnettverk i Ning, Nettverk to.null, og dette blir vår sandkasse for utprøving av ulike funksjoner i slike nettverk. Jeg har stengt det for andre enn kursdeltakerne inntil videre. Vi skal også se på hvordan dette kan brukes som fagportal integrert med wiki, It’s Learning/Fronter og evt ekstern blogg. Jeg håper selvsagt også på ny rekruttering til Del og bruk! Hvis det blir tid kan det hende at jeg kjører et kræsjkurs i Twitter også.
En veldig positiv konsekvens av å delta på slike konferanser er at jeg får anledning til å treffe personer som betyr mye for meg i mitt eget PLN, og at nye kontakter kan knyttes. I dag har jeg for eksempel truffet Albertine Aaberge for første gang IRL. Hun var en av de første jeg begynte å lese bloggen til da jeg bega meg ut i bloggosfæren, og vi har hatt jevnlig kontakt i minst et par år. Det var virkelig moro å endelig få møte henne og ha tid til en ordentlig prat. Jeg hadde også gleden av å ta fly hit sammen med Svend Andreas Horgen, en usedvanlig inspirerende mann. Han greide fint å lære meg et nytt triks i dag også. Nå har jeg endelig fått lagt inn feeden til delicious-nettverket mitt i Google Reader! Dessuten var jeg så heldig å få spise lunsj med Unni Walle og de to elevene hennes Malin og Vilde fra Arendal vgs. De hadde et interessant innlegg her i dag. Unni er en mester i å få til differensiert undervisning med utgangspunkt i verktøy i Fronter og kompetansemål, og elevene ser ut til å være veldig engasjerte. Dette vil jeg lære mer om. Det ble en både nyttig og veldig hyggelig prat – ellå  utroolig koslig, som mi siå i Ændal!
I morgen kommer Leif Harboe hit for å holde Markin-kurs. Det får jeg dessverre ikke med meg, men til gjengjeld får jeg nok en prat med ham etterpå. Da kan vi kanskje sammenligne knappesamlingene våre? Gode referater fra dagens innlegg finner du hos Albertine, Svend Andreas og ikke minst hos Eva Bratvold, eller Eva 2.0 som hun heter for meg - nok et hyggelig bekjentskap fra blogosfæren som materialiserte seg i dag. Se følgende fra Eva 2.0:
Elevmedvirkning (Elevorganisasjonen)
Aktiverte og motiverte elever i en digital hverdag (Unni Walle)
Web 2.0 (Svend Andreas Horgen)
Web 2.0 i praksis (Svend Andreas Horgen)
Evas liveblogging fra dag 2:
Samarbeid og vurdering i den digitale skolen (mitt plenumsinnlegg)
Bedre vurderingspraksis (Ranveig Fluge og Torrey Hummelsund)
Digitale nettverk (parallellsesjonen jeg ledet)

Klassekamp!

Det er mange begreper som skal læres, og pugging må fortsatt til noen ganger selv om vi lever i "connectivismens" tid. Det er ikke alltid like lett å få alle med på det. Det er også fint å ha noen aktiviteter som brekker opp en lang fagdag med mye skjermaktiviteter. I dag skal vi øve inn definisjonene av en rekke retoriske troper og figurer inspirert av en av konkurransene i tv-programmet Den store klassefesten!

Man tager:

• 30 elever
  
• 1 klasseliste med ruter
• 30 A4-ark
• sakser
• 10 gjenstander som kan fungere som "knapp" (en blyant, et viskelær etc)
  
• Ca 2 skoletimer
  
• Premier (litt sjokolade etc)

Reglene elevene får er som følger:

• 3 stk på hvert lag (jeg bestemmer lagene ved hjelp av line-up). Dere deles så inn i inn i 1ere, 2ere og 3ere.
• 3 A4-ark som deles i 12 kvadrater hver(=36 lapper) til hver gruppe, ett ark (12 lapper) pr elev
• Del begrepene fra retorikken på s. 185 i Spenn mellom dere (ca 12 hver). Notér ett begrep øverst på hver lapp. Skriv deretter definisjonen under ordet. Skriv pent - andre skal kunne lese dette.
• Bytt bunker. Puggerunde 5 minutter
• Bytt bunker igjen. Ny puggerunde 5 minutter
• 1eren samler alle kortene i en bunke og stokker dem
• Legg en blyant, et viskelær e.l. på pulten mellom 2eren og 3eren. 1eren tar det første kortet og spør: "Hva er [...]?" Den første som kan svare griper blyanten og får ordet. Hvis svaret er rett får h*n beholde kortet, hvis ikke går det til den andre. Hvis ingen kan svaret leses det opp, og lederen beholder kortet.
• Poengsum regnes ut (ett poeng pr kort etter hver runde) og noteres på klasselista av spillederen når runden er over.
• Når bunken er tom går leder til neste gruppe. 2erne er nye ledere i denne omgangen. Spillet gjentas. Når omgangen er slutt går 2erne videre til ny gruppe. 3erne er ledere i siste spilleomgang. Poengene regnes ut.
  
• Premier til de beste!

De fleste elever liker konkurranser, og ved hjelp av repetisjoner sitter forhåpentligvis mange av begrepene etter denne konkurransen. Jeg regner med å bruke ca 2 skoletimer på oppgaven fra begynnelse til slutt. Det er naturligvis mulig å lage mange variasjoner her. Hva som skal pugges inn kan være så mangt, og det går an å bare spille én runde. Som i alle oppskrifter er det lov til å tilpasse med det som måtte befinne seg i huset til enhver tid. Som oppfølging kan en gi en test på ITSL på de samme begrepene etter en uke eller to.

Jeg ser frem til en aktiv dag!

Foto: "Competition under the watchful eye of the coach" av Capt Kodak på Flickr, med CC-lisens.

Adaptasjon revisited

Det er et nytt skoleår og nye muligheter til å jobbe med adaptasjon. Sist jeg skulle i gang med adaptasjon fikk jeg mange gode tips fra Tanketråders lesere om ulike adaptasjoner og ressurser, men da rakk jeg ikke å gjøre så mye med det. I år har vi lagt temaet helt i oppstarten sånn at de som vil bruke teoristoffet i forbindelse med fordypningsoppgaven sin kan få muligheten til det. I tillegg kommer vi tilbake til dette noen ganger i løpet av året, så jeg er glad jeg har en ressursbank her på bloggen å ta av. Jeg har tenkt å bruke oppgaven basert på Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg som brekkstang i år også (se innlegget jeg lenker til over). Dessverre er den opprinnelige filmsnutten slettet fra Youtube, men jeg har rippet de første fem minuttene av filmen ved hjelp av Handbrake og lagt ut på IT's Learning sånn at elevene kan se den flere ganger uavhengig av hverandre. De får også utdelt to kapitler fra boken. På grunn av opphavsrettighetene kan jeg ikke legge ut noe her, men dette er heldigvis lett tilgjengelig materiale for de fleste.

Jeg utvider undervisningen med mange flere adaptasjonseksempler denne gangen.
Sist jeg spurte fikk jeg tips om kortfilmen Ett halvt ark papper basert på Strindbergs novelle av samme navn sist jeg bragte temaet på banen her på bloggen. Den kommer jeg til å ta i bruk i introduksjonen av temaet for klassen. De som er interessert kan gjerne ta en titt på min plan for opplegget denne uka. Jeg fant forresten også en ny ressurs i dag via Mediana sine adaptasjonsssider. Novellen "Att döda ett barn" av Stig Dagerman er fin å bruke sammen med elever, den får alltid frem engasjementet:

Jeg er fortsatt interessert i gode tips til adaptasjonsundervisningen, så del gjerne dersom du har noen gode ideer på lager!

Oppdatering: 

Jeg fikk en hyggelig epost fra Hjørdis Ree, lektor på Byåsen vgs, med tips om en god adaptasjonsressurs basert på Bjarte Breiteigs "Der nede sørger de ikke". Den ligger på Lokus, så de som er raske kan benytte den gratis frem til 1. oktober. Da stenger portalen og blir betalingstjeneste.

Jeg er en teknologioptimistisk pedagogisk sinke

Debatten om pc-enes plass i klasserommet går sin trøttende gang gjennom ulike medier. Det er i grunnen rart at pc-en utløser så mye frustrasjon og følelser som den gjør. Vi snakker tross alt om et verktøy som kan brukes på mange ulike vis, og de fleste burde kunne se noe ved den som er nyttig. Et fleksibelt og nyttig verktøy er det, men det passer ikke til alt, like lite som en del fantasifulle multifunksjonsmøbler og kjøkkenapparater. Men å fokusere på om pc-en skal få bli i klasserommet (for den er der, og har vært det lenge mange steder) eller om den skal ut igjen, er fullstendig feil fokus. Det dreier seg i bunn og grunn om å tilpasse seg virkeligheten utenfor skolen, der de fleste hjem, arbeidsplasser og andre virksomheter i samfunnet på en eller annen måte krever at vi klarer å befatte oss med denne teknologien på et eller annet nivå. Sånn må det også være i skolen. Skolemyndighetene har tatt dette innover seg og innført digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet på linje med lesing, skriving, regning og muntlige ferdigheter. I dette ligger en anerkjennelse av at det er et samfunnsansvar å sørge for at alle innbyggere i Norge får tilgang til viktig kompetanse som vil være avgjørende for deres evne til å lykkes. Sørger ikke vi for å gi elevene våre slik kompetanse har vi heller ikke gjort jobben vår.

Dessverre har ikke våre fagorganisasjoner støttet dette arbeidet i samme grad som myndighetene. Jeg blir virkelig provosert når mitt fagforbund, Norsk Lektorlag, har følgende presentert som "gullkorn" på forsiden av sin hjemmeside: "Teknologioptimistene er pedagogiske sinker". Dersom en følger linken kommer en til en artikkel som argumenterer mot tvungen bruk av digitale læremidler, særlig NDLA, og for bruk av bøker i skolen. Professor i informatikk, Kai Olsen, siteres på at lærere må få velge fritt hvilke læremidler de vil bruke i undervisningen. Dette tas til inntekt for bruk av bøker i stedet for digitale læremidler. Men nå har ikke lenger lærere i videregående skole et reelt læremiddelvalg. Situasjonen vår er nå som den alltid har vært i grunnskolen: Skolene må selv kjøpe inn bøker til elevene, og vi må regne med å bruke det samme læreverket i mange år fremover. Skolenes økonomi tillater ikke at lærerne får kjøpe inn nye bøker til elevene hvert eneste år. I dette perspektivet er digitale ressurser faktisk veldig interessante, for det koster en brøkdel eller ingenting i forhold å benytte seg av slike ressurser som er raske å oppdatere fremfor å fornye mange klassesett med bøker. Ikke dermed sagt at jeg er i mot bøker i timen, jeg bruker dem naturligvis regelmessig jeg også. Men det er ikke noe adelsmerke! Kompetansemålene må være det som ligger til grunn for planlegging og gjennomføring av undervisning, og da bør vi få bruke de ressursene som passer best. En lærebok er på mange måter å betrakte som et oppslagsverk og ikke noe man skal jobbe seg gjennom fra a-å. Ved årets slutt er det å håpe at vi kan gå gjennom kompetansemålene og si: "Dette, dette og dette har vi lært, dette har vi fått til i løpet av året". Ikke "vi rakk alt unntatt de to siste kapitlene" - en situasjon jeg selv opplevde regelmessig som elev.

Men det mest provoserende er ikke bok vs skjerm-debatten. Det vil alltid være sånn at noen liker mora, mens andre liker dattera. La oss være enige om å være uenige om hva som er best, lesing på skjerm eller på papir, inntil seriøs forskning kan gi oss en konklusjon hvis det er mulig. Det som virkelig får meg til å reagere er hvordan rapporten til RCM avfeies. Kunnskapsdepartementet ba RCM vurdere i hvilken grad NDLA har lykkes med å tilby et godt alternativ, og NDLA får ganske godt skussmål i rapporten. Det kommer også frem at lærernes kompetanse og holdninger er en barriere for implementeringen av digitale læremidler i skolen. Leder for NLL har følgende kommentar til dette:

– Når lærene velger å ikke bruke digitale læremidler, har de som regel meget fornuftige og gode grunner til det. Det kan være pedagogiske, faglige eller praktiske årsaker. Det er positivt og ansvarlig når lærere er tilbakeholdne med å bruke egne elever som forsøkskaniner. Bruk av digitale læremidler har i stor grad vært lansert som ledd i en pedagogikk der elevene arbeider individuelt og har ansvar for egen læring. Denne pedagogiske tenkningen har gått av moten. Evalueringsrapporten viser til tider en ensidig og bedrevitende holdning som vi kjenner igjen fra tidligere rapporter om digitalisering av skolen. Det er teknologioptimistene som er pedagogiske sinker, sier leder Gro Elisabeth Paulsen.

Dette utsagnet vitner om svært liten innsikt i hvordan det jobbes pedagogisk med å integrere digitale verktøy i undervisningen rundt omkring på norske skoler. En fagorganisasjonsleder bør kjenne bedre til hvordan egne medlemmer utfører jobben sin. Ansvar for egen læring som pedagogisk prinsipp er umoderne, og vi tenker heller ikke slik. Tvert i mot er det viktig å få elevene til å forstå at de lever i et sammensatt samfunn som også skolen er en del av, de er ikke isolert på hver sin øy med laptopen i fanget. De har ansvar for seg selv, men også for andres læring, og lærerne har anvar for å sørge for at de gjør det de skal. Jeg inviterer derfor Gro Elisabeth Paulsen og NLL til å komme på besøk til min arbeidsplass og lære litt om hvordan vi faktisk jobber slik at NLL vet hva de snakker om neste gang de føler behov for å uttale seg om dette. Med det samme vil jeg også be om at NLL sørger for at nyhetene de legger ut på hjemmesiden blir tilgjengelige via RSS - det er nemlig svært tungvint med hjemmesider uten kommentarfelt og RSS; de har faktisk gått av moten.

Jeg var heldigvis ikke den eneste som reagerte. Andre bloggere om samme sak:
Leif
Frode
Marita
Øystein
Sol
Elisabeth 

Forøvrig vil jeg sterkt anbefale Junes respons på et tilsvarende negativt utspill i BT denne uken, og også Lisas.

Lene, 16 år!

Det var nok mange lærere som lo ekstra høyt av Lene Kongsvik Johansens innslag under Komiprisutdelingen sist lørdag! En herlig argumentasjon som vi kjenner veldig godt igjen:

Min egen 15-åring synes derimot ikke at dette var så overveldende morsomt, akkurat. Seriøst!

Forventninger til norskfaget i Vg3

Hver sommer kan vi lese i avisa om hvordan gale - eller kanskje heller for store - forventninger kan ødelegge ferien for oss. Ekteskap og familier bryter sammen på grunn av slikt. Derfor er det viktig å snakke sammen, står det, slik at vi ikke møter ferien med helt ulike forventninger som ikke kan innfris. Dersom vi er enige om hva vi går til, eller i det minste vet hva de andre håper å få ut av ferien, er det større sjanser for at alle får en god opplevelse.

Det er noe i det. Derfor ba jeg klassene mine om å skrive ned forventningene de har til det kommende skoleåret, og deretter diskuterte vi dem sammen. Metoden jeg valgte er kjent fra samarbeidslæring og kalles "Placemat". Elevene deles i grupper på fire, de får deretter utdelt et A3-ark som deles inn i felt slik bildet viser. I første runde får de 90 sekunder til å notere ned tankene sine i hvert sitt hjørne av arket. Da er det viktig at de ikke snakker sammen. I 2. runde får de et par minutter på å bli enige om hva som er de tre viktigste forventningene, og disse skrives opp i firkanten i midten. Til slutt får hver gruppe komme med en forventning hver i plenum. Gjennom å bruke denne metoden får hver eneste elev sjansen til å bli hørt.

Hva forventer elever i Vg3 at det siste året med norsk skal by på for dem? Det er litt av hvert, og det de skriver gir all grunn til å legge lista høyt både for læreren og elevene:

• Variert undervisning, god struktur
• Konkrete/gode tilbakemeldinger, få prøvene fort tilbake
• Jobbe rettet mot eksamen
• Hardt arbeid
• Utfordringer
• Forhåpentlig litt moro
• Bra læringsmiljø
• Gode karakterer
• Utvide læringsplattformen
• Samarbeide med læreren
• Kreativt, tiltalende og variert læringsmiljø
• Lenger tid til forberedelser før prøver/innleveringer
• Et tungt fag som krever innsats
• Lære bedre nynorsk
• Faget dreier seg mye om bøker
• Vi har lyst til å blogge
• Lære mye artig
• Diskusjoner, mer muntlig
• Lære å analysere og drøfte ulike verk
• Lære om ulike epoker
• Film
• Lite gruppearbeid
• Fordypningsoppgaven
• Morsommere enn 2. klasse
• Flere vurderinger

Jeg er veldig fornøyd med disse svarene. Det viser at de aller fleste har en seriøs innstilling til faget, og at de har forventninger om at det kan bli et bra arbeidsår for dem. De forstår også godt at dette handler like mye om hva de selv gjør som hva jeg gjør for dem. "Variasjon" går igjen som forventning hos veldig mange, og det er ikke så rart siden vi har 6 timer norsk i strekk hver uke. Jeg vil også ha variasjon! Det er også interessant at flere nevner at de vil "utvide læringsplattformen". Jeg har ennå ikke nevnt Ningen jeg har satt opp, men jeg mistenker at noen av dem har lest om den på bloggen min, og at de er litt nysgjerrige på hva det er. Jeg planlegger å ta den i bruk i løpet av de neste to ukene. I følge spørreundersøkelsen jeg la ut på It's Learning er ca 80% positive til å blogge i norskfaget - en gledelig utvikling fra Vg1 da de samme elevene var mye mer skeptiske - og vi har allerede satt opp bloggene igjen og er i full gang med det.

De ønsker å samarbeide med læreren, og de ønsker gode, konkrete og hurtige tilbakemeldinger. Det forstår jeg godt. Jeg har begynt å bruke vurderingsskjemaer som fremovermeldinger også, noe som så ut til å slå godt an. De skal begynne med de første vurderingsoppgavene allerede til uka, og da bruker vi først tid på å gå gjennom hva de skal vurderes på og ulike grader av måloppnåelse før vi gjennomfører selve oppgaven. Jeg er spent på resultatet av det. Jeg har satt som mål for meg selv å være flinkere til å gi raske tilbakemeldinger dette året. Det har ofte tatt altfor lang tid tidligere.

Ved å sette ord på disse forventningene, både for dem og for meg, håper jeg å legge grunnlaget for et godt arbeidsmiljø i klassene mine dette året. Når vi kommer til juni 2010 skal jeg ta dem frem igjen. Det blir spennende å se hvor mange av forventningene vi har klart å innfri.

EtherPad forenkler samskriving

Samskrivingsverktøy er interessante blant annet fordi de åpner opp for samarbeid på tvers av fysiske grenser. Det betyr at samarbeidet som startet på skolen enkelt kan fullføres hjemmefra, noe som forenkler livet til kolleger eller klassekamerater som bor langt unna hverandre. En annen fordel er at to eller flere kan sitte i samme rom og notere fra en presentasjon eller forelesning i det samme dokumentet. To personer får med seg mer enn en, noe som kan gi et fyldigere referat. Man kan gi et par elever av gangen ansvaret for å lage et felles referat av en presentasjon som etterpå kan distribueres til hele klassen, og be de andre om å lukke igjen pc-en så lenge presentasjonen foregår. Eller grupper av elever kan notere spørsmål mens læreren gjennomgår nytt stoff, og spørsmålene kan deretter kan brukes til oppsummering. Til slutt deles resultatet, og alle får bedre notater enn de antagelig ville ha skrevet alene på tradisjonelt vis. Slikt samarbeid kan også være til støtte for elever som ellers litt for lett lar seg distrahere av andre nettsider - det er vanskeligere å drive avgårde på nettet dersom det blir veldig synlig for andre, som det blir ved samarbeidsoppgaver. Derfor kan det være lurt å ofte be elevene sitte to og to og notere. Det finnes flere samskrivingsverktøy å velge mellom, blant annet Google Docs og Microsoft Office Live Workspace, som begge leverer solide produkter. For noen måneder siden fikk jeg høre om EtherPad via Leif, og nå har jeg testet det ut. Det ser veldig nyttig ut. Så hvorfor velge EtherPad?

EtherPad har noen unike fordeler som gjør det svært tiltalende for bruk i klasserommet:

• Du trenger ingen konto, ikke noen pålogging
• Du skriver i ekte sanntid, alle endringer synes umiddelbart
• Ulike forfattere fargekodes slik at det er enkelt å se hvem som gjør hva

Dette er etter min mening de viktigste fortrinnene til EtherPad. I tillegg har de lagt inn muligheten til å eksportere teksten som Word, PDF osv, men vær obs på at fargekodene da forsvinner, så teksten bør være ferdig redigert først. Man kan også lagre underveis slik at det er mulig å gå tilbake hvis en feil skulle oppstå.

Hva med sikkerheten? Alle EtherPads lagres på nettet til "evig tid". Det er ikke mulig å slette dem. De bør derfor ikke inneholde sensitiv informasjon. Det er også viktig å bokmerke lenken sånn at du finner pad'en igen. Det er nemlig ingen mulighet for å spore opp en pad såfremt den ikke ligger i nettleserens historikk. Jeg har lagd en screencast som viser det viktigste du trenger å kunne om EtherPad. Det er kjempelett - du lærer deg det på fem minutter!

EtherPad screencast from Ingunn Kjol Wiig on Vimeo.

Uh-oh, I did it again (om å lage elevnettverk)

Forrige bloggpost kunne muligens oppfattes dit hen at jeg ikke lenger er overbevist om fordelene ved studentsentrert læring og samarbeid på nett. Det er langt fra tilfelle. Problemet er heller å finne en god nok form på dette - og natt til i dag, mens jeg likevel ikke fikk sove, så jeg plutselig for meg en mulig modell. For å ikke glemme den geniale planen mens jeg sov stod jeg straks opp og satte i gang med å jobbe.

Jeg innrømmer det før noen andre påpeker det: Jeg er ingen webdesigner. Dette prosjektet kan sikkert gjøres mye stiligere og mer funksjonelt når man kan slikt. Men jeg liker å lage ting selv, og det har jeg altså gjort igjen. Det vil si; jeg har begynt på noe som kanskje kan fungere godt nok for meg og 60 elever i Vg3 til at det kan kalles et fremskritt. "Man tager hvad man haver" er i grunnen et fint prinsipp! Ved hjelp av tre ulike web 2.0-applikasjoner og It's Learning håper jeg derfor å få til en bedre ramme rundt undervisningen enn i fjor.

Først litt om forutsetningene jeg har tatt utgangspunkt i:
a) It's Learning er fortsatt en nødvendig del av skolehverdagen både for meg og elevene. Alt av vurderinger og karakterer som skal synkroniseres med SkoleArena må ligge der. Dessuten er elevene vant til å bruke det, og de har de andre fagene sine der. Kalenderfunksjonen i ITSL kan skape oversikt for dem over deres totale skolehverdag. Dette må jeg ta hensyn til.
b) Jeg liker brukergrensesnittet i facebook, og Ning tilbyr nesten det samme. Målet er å etablere en startside ved hjelp av Ning der elevene finner så og si all nødvendig informasjon på samme side, slik at de raskt får oversikt over gjøremål i faget når de logger seg på. Dette kan gjøres blant annet ved å bruke RSS. I tillegg får de sin egen profilside i nettverket og muligheten til å delta i forum, chat og grupper samt at de får oppdatert siste nytt i nettverket.
c) Jeg liker ikke bloggfunksjonen i Ning. Den er for lik forumet, og det er en dårlig editor. Derimot liker jeg Blogger. Fleksible maler og mulighet for eget personlig uttrykk gjør at jeg fremdeles liker denne tjenesten veldig godt til undervisningsbruk. Det samme gjelder Wikispaces. Etter å ha brukt den i et par år er jeg fortsatt godt fornøyd med funksjonaliteten. Målet er å bygge opp en fagwiki omtrent som i fjor, basert på læreplanmålene.

Som tenkt, så gjort
Først opprettet jeg Ning-nettverket. Det fikk navnet Norskprotokollen fordi det både leder tankene til fortidens klasseprotokoller og til dagens datakommunikasjon.
Jeg har satt det opp med følgende innhold:

Deretter opprettet jeg klassebloggen. Den er selvsagt veldig uferdig ennå, og jeg skal nok komme tilbake til den i et senere innlegg. Det samme gjelder wikien som jeg ikke har gjort noe med i det hele tatt. Bloggen har fått sitt første innlegg og er tenkt som en kanal for løpende informasjon fra meg til elevene. Jeg vil også at elevene skal lenke sine blogger til den, samt legge inn egne blogginnlegg på sin profilside via RSS. På den måten kan vi finne stoffet fra flere innfallsvinkler. Sånn ser startsiden i Ningen ut nå:

Jeg er fryktelig spent på hva elevene synes. Det vil nok være et bristende punkt for noen at det er mange nettsteder involvert som krever egne kontoer, så jeg skal introdusere LastPass som hjelp til å holde styr på det hele. Det er også mye annet her som ikke er ferdig tenkt - skal vi bruke meldingssystemet i ITSL eller i Ning? Hvordan styre flowen dersom elevene kommer inn via ITSL? Skal vi endre navn på noe av dette så det ikke blir forvirrende at alt heter "Protokollen"? Elevene må være med og vurdere her. Dersom de ikke blir fortrolige med systemet mitt må det jo forenkles. Men jeg har stor tro på disse ungdommene, og håper det beste mens jeg venter spent på dommen.

Qvo vadis, kommende skoleår?

I dag våknet jeg med en forferdelig følelse av å ikke ha gjort det jeg skulle. Jeg drømte at alle elevene mine fra i fjor av en eller annen grunn måtte gå enda en uke til på skolen, og de benyttet anledningen til å etterlyse en rekke tilbakemeldinger fra meg som de mente å ikke ha fått selv om jeg hadde gitt dem det etter beste evne. Det var ikke morsomt. Antagelig er det vurderingsforskriftene til Utdanningsdirektoratet som spøker i hodet mitt - mange lærere kjenner på hvor krevende disse forskriftene er. Dessuten merker jeg en viss ubesluttsomhet i meg i disse skolestart-dager i forhold til hvor hardt jeg skal gå ut med mitt "web 2.0-regime" overfor elevene. Jeg tror jo at med dagens eksamensform er det WYTIWYG: What You Test Is What You Get. Er det da forsvarlig å ikke bruke mest mulig tid på å terpe på å skrive eksamensoppgaver - stiloppgaver? Mange lærere mener absolutt at det ikke er det. Jeg er ikke så sikker.

Endringer tar ofte tid, og det kan noen ganger føles ensomt å tro på en endring som mange andre mer eller mindre aktivt motarbeider. For jeg gjør det. Jeg tror at skolen trenger den vitaliseringen som den kan få gjennom å oppdatere metodikken og utvide verktøykassen. Samtidig er det selvsagt fullstendig legitimt å stille krav om forskning og evaluering av nye retninger innen pedagogikk og undervisning. En av grunnene til at dette fagområdet lett kan latterliggjøres er kanskje nettopp at det stadig lanseres nye ideologier eller teorier uten at de er særlig godt vitenskapelig fundert. Det må aldri bli religion, det vi driver med i skolen. Da er vi på ville veier. Jørn Hoelstad Pettersen skriver godt om dette i sin kommentar til boken Why Don't Students Like School? av Daniel Willingham: Er det vi driver med et eneste stort eksperiment? Bruker vi flere årskull som prøvekaniner? Hvis svaret er at vi tar bort fagkunnskap og erstatter det med utprøving av web 2.0-verktøy nokså ukritisk, da tror jeg det er riktig å si at vi gjør det. Ingen blir en god snekker av å få utlevert en hammer. Men du kan heller ikke bli det ved å lese om snekring i en bok. Faglig innsikt og forståelse må læres på den harde måten uansett hvordan kunnskapen skal uttrykkes. Det har alltid vært skolens oppgave å legge til rette for dette, og slik er det selvsagt fremdeles.

Fremtiden skapes ikke bare ved å gjenta fortiden, vi må også se fremover og forsøke å gjette hva som kommer. Det vi driver med i skolen kan lett sammenlignes med å kjøre bil: Du må huske å se ofte i bakspeilet også for å ha full oversikt over veibanen. Det finnes mye verdifullt å videreføre selv om formen kanskje bør endres. En god tekst kan naturligvis like gjerne publiseres på en blogg med bilder og lenker som i en kladdebok. Men er den ikke godt skrevet, så kompenserer ikke bloggformatet for den dårlige teksten. I gamle dager var en vakker håndskrift med på å skape et godt inntrykk av skribenten. Dagens mennesker må beherske andre uttrykksformer, men innholdet er ikke nødvendigvis så veldig annerledes for det. Selv om det kan være fristende å jage etter regnbuer er det slett ikke sikkert at gullgryta står og venter ved enden, og når vi kommer dit vil vi garantert oppdage at målet for ekspedisjonen har flyttet seg. Heldigvis innebærer dette også et håp om utvikling. Det ligger i menneskets natur å være nysgjerrig og utforskende. Skolen skal formidle kunnskap, men sammenhengene må elevene skape selv gjennom utforskning av fagstoffet. Uten dette vil de aldri oppnå reell forståelse. Oppleste og vedtatte sannheter er ikke alltid bare behagelige, de kan være like mye mytebesatt som alt annet, og evnen til å stille kritiske spørsmål ved dem er selvfølgelig minst like viktig nå som før.

Her om dagen oppdaget jeg at det var ikke bare en, men to regnbuer utenfor huset mitt. Det er et sjeldent syn, og selv om det bare er et meteorologisk fenomen så gjorde det meg optimistisk.

Nyspisset blyant og snart skolestart

Skole-blogosfæren våkner heldigvis til liv igjen etter ferien, og jeg kjenner på meg at det er på tide å komme i gang med planlegging og blogging - men ikke altfor fort til å begynne med! Det har vært godt å ha noen uker fri fra det vanlige, men nå merker jeg at motivasjonen siger på igjen. I år skal jeg ha en blanding av elever jeg hadde for to år siden og noen som jeg ikke kjenner så godt ennå. Men ut fra det jeg vet om dem så har jeg nok mye positivt å se frem til.

Jeg har hatt noen ideer liggende i bakhodet i sommer om hvordan vi kan komme enda et skritt videre med å integrere den digitale skolen i det fysiske klasserommet. Jeg ønsker at elevene skal sjonglere samarbeidet sitt like naturlig digitalt som på grupperommet eller i klassen, og at de skal bli gode til å finne, vurdere og bruke relevante kilder. Jeg ønsker også at informasjonsflyten fra meg til dem og tilbake igjen skal være så enkel og oversiktlig som mulig. Erfaringene fra i fjor var at ikke alle uten videre tok til seg min måte å jobbe på, det tok litt tid før de var med på notene, og det er det selvsagt flere grunner til. Litt dumt å bruke tid i Vg3 på å bli "varme i trøya" når tiden er så knapp. Siden jeg kjenner årets elever litt bedre enn fjorårets ved skolestart håper jeg at vi raskt skal finne tonen og en god samarbeidsform.

Noe av det jeg kommer til å bruke mye tid på i oppstarten i år er kildebruk og kildekritikk. Delicious er et nyttig verktøy her. Samskriving skal vi også venne oss til å gjøre mye, da er både Etherpad og GoogleDocs bra verktøy. Mange av elevene våre har dessuten OneNote, så vi kommer nok til å bruke det. For å binde det hele sammen vurderer jeg å bruke et Ning-nettverk, men uansett vil jeg at de skal lage en wiki og blogge litt også. Utfordringen er å finne en god balanse her.

Tiden vil nok også her vise hva som er best. Jeg har tre kolleger som sikkert også har meninger om metoder og verktøy - to av dem har jeg ennå ikke møtt. Vi skal nok bli enige. Jeg tror det blir et bra år.

(Bildet tok jeg på Sandøya utenfor Tvedestrand i sommer. Flere av mine sommerbilder ligger på Flickr dersom noen er interessert.)

Feriemodus

Solnedgang over Frevisören, Kalix havsbad i Bottenviken.

Ferien er her

Det er sommerferie. Sakte men sikkert slipper jobbtankene taket i meg, og jeg flytter fokus mot andre ting enn undervisning, læring, blogg, wiki, Ning og Twitter. Kanskje blir det et og annet innlegg her på bloggen i ferien også, men jeg har tenkt å ta en ordentlig pause. Det er nok lurt. Jeg trenger å frigjøre noe av skjermtiden til mer tilstedeværelse her jeg faktisk er, nå. Jeg trenger å vite at jeg lett kan velge det, for noen ganger merker jeg at jeg kanskje er litt hekta (ikke si det til noen - jeg blånekter uansett alltid ansikt til ansikt). De siste dagene av juni blir brukt til å rydde opp i litt rot som ble liggende urørt her hjemme i eksamensinnspurten. Jeg ser at det er litt av hvert som ble forsømt. Rot i hodet kan gå bra hvis det er av den kreative sorten, jeg tåler noen papirbunker og støv, men noen ganger hjelper det godt med ryddige omgivelser. Etter ferien skal det bli bra å ta tak i undervisning og prosjekter igjen. Jeg har noen interessante ideer for neste år også, men det får vente til begynnelsen av august når jeg er tilbake i startgropa. En nesten-frakoblet ferie mens jeg er på tur i Nord- og Sør-Skandinavia venter. Den første turen går til Bottenviken i Nord-Sverige, Nord-Finland og Porsanger i Finnmark. Lyset i nord gjorde stort inntrykk på meg i fjor, og jeg gleder meg til å oppleve det igjen. Den neste turen går til Sørlandet og Danmark, til Vesterhavet. Der har jeg ikke vært siden jeg var liten jente og elsket de magiske bølgene så høyt at jeg drømte om dem hele vinteren. Lurer på om de fortsatt er like magiske? Feriens store prosjekt er å bli en bedre fotograf. Kameraet skal selvsagt være med overalt, og jeg kommer nok til å legge ut noen bilder på Flickr av og til. Har du kommentarer til noen av dem er det selvsagt veldig hyggelig.

Jeg ønsker alle som følger Tanketråder en strålende juli måned, god ferie, og veldig velkommen tilbake i august!

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 7

Den sjuende sentrale ferdigheten Tony Wagner lister opp i sin bok A Global Achievement Gap (2008) er den jeg liker aller best:

Nysgjerrighet og fantasi

The most beautiful thing we can experience is the mysterious. It is the source of all true art and all science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer pause to wonder and stand rapt in awe, is as good as dead: his eyes are closed.
- Albert Einstein via Quoteworld

Hvem egner seg vel bedre til å illustrere nysgjerrighet og fantasi enn Albert Einstein? Den berømte forskeren var visstnok intet skolelys i sine unge dager - i likhet med vår egen Ibsen, forresten. Historiene om dem beviser at det er viktige rom også for dem som kan tenke utenfor boksen, og heldigvis for det. Det bildet jeg aller helst ville ha brukt til å illustrere dette innlegget sto første gang på trykk i magasinet Life i 1955, og er av skrivebordet til Albert Einstein. Det har dessverre ikke CC-lisens, så derfor må jeg nøye meg med en lenke selv om jeg slett ikke har tenkt å tjene penger på å vise det her. Dumt! Bildet er klassisk i sitt innhold og spiller på Einsteins påstand om at hvis et rotete skrivebord gjenspeiler et rotete hode, hva sier et tomt skrivebord om hodet til eieren da? For meg handler det om at vi ikke skal være så redde for litt rot og kaos. Altfor sterkt fokus på orden gjør at mange muligheter også kveles, selv om det er behagelig å ha full oversikt. Min påstand er at alle arbeidsplasser, vennegjenger og familier trenger minst ett kreativt rotehode!

I dagens overflod av produkter og tjenester er det viktig for produsentene å tenke nytt og annerledes for å finne løsninger som skiller seg ut fra mengden dersom de vil vinne frem. Men kreativitet og fantasi handler selvsagt ikke bare om salg og markedsføring. Fremtidens utfordringer innen miljø, klima og energi er store, og vi vil også oppleve mange nye demografiske, sosiale og helsemessige problemer. Nye spørsmål krever nye svar, og da er det ofte ikke tilstrekkelig å trekke veksler på det vi allerede vet. De som evner å stille de virkelig gode spørsmålene vil også være dem som vil nå lengst i å finne løsninger fordi de vil bidra til å løse de største utfordringene på den mest innflytelsesrike måten. På sett og vis er ringen sluttet her, for nysgjerrighet henger sammen med evnen til kritisk tenkning, den første sentrale ferdigheten i denne serien: Nysgjerrighet handler om å ikke ta noe for gitt, men å heller ta for seg temaer, problemstillinger og situasjoner, analysere dem og undre seg over hvorfor de er som de er, hvordan de ble sånn og hva som kan gjøre dem bedre. Systematisert analyse kan læres inn som rutine, men evnen til undring kan ikke det. Vi trenger folk som er i stand til å gjenkjenne mønstre og muligheter, og som kan tilpasse, kombinere og endre tilsynelatende uinteressante ideer til noe helt annet, nytt. Vi har fremdeles med oss ideen fra industrisamfunnet om at arbeid er noe man får ut fra gitte forutsetninger, og at arbeidstagere først og fremst må gjøre det arbeidsgiveren forventer. Sannheten er kanskje heller at vi i stigende grad er på vei til et arbeidsmarked der den enkelte styrer sin egen arbeidsinstruks ved å fylle den, utvide den og tilpasse den til sin egen profil og kompetanse. Samfunnet etterspør dem som kan gjøre det som forventes av dem, men de bør helst gjøre det med autentisitet, kreativitet, selvstendighet og en personlig touch (Wagner s. 39-41).

Små barn er naturlig nysgjerrige. Alle som har tilbragt tid sammen med en toåring eller en femåring har opplevd den fantastiske evnen de har til å undre seg og stille spørsmål. Men en eller annen gang, ofte mellom 10 og 15 års alder, forsvinner ofte denne undringsevnen, eller i hvertfall -viljen. Hvordan kan det være slik at jo lenger barn og unge er i skolen, jo mindre evne og vilje til å undre seg viser de? Hva er det vi gjør som demper dem sånn? Det er en sørgelig konsekvens av det vi ikke har et godt norsk begrep for, nemlig "schooling". Schooling var ikke bra for Ibsen og Einstein, og det er nok mange flere som har opplevd det enn de to.

Kan det være mulig for skolen å finne nye måter å stimulere elevene til å utvikle sterkere "overlevelsesferdigheter" på? Og kan slike ferdigheter testes på forsvarlig vis? Jeg tror at Wagners sju sentrale ferdigheter for det 21. århundre er svært gode basisferdigheter for læring, arbeid og samfunnsdeltagelse. Dermed bør vi også strekke oss mot en skole der disse vektlegges i større grad enn i dag. For å lykkes med det er det ikke nok med noen ildsjeler i enkelte klasserom, det må systematikk til helt fra planleggingsarbeidet i departement og direktorat via gjennomføring av opplæring i skolen, og ikke minst i valg av type eksamen og vurderingsformer. Får vi til det, da tror jeg vi kan oppnå mye. Det er ingen enkle svar på disse problemstillingene, men jeg regner med at det fremdeles er noen som greier å tenke utenfor boksen også blant de voksne. Tenk om dette århundrets svar på Einstein eller Ibsen sitter og kjeder seg i ditt klasserom? Eller mitt?

Tidligere poster i denne serien:

Del 1: Kritisk tenkning og problemløsning
Del 2: Samarbeid gjennom nettverk og ledelse ved innflytelse
Del 3: Smidighet og tilpasningsevne
Del 4: Initiativ og entrepenørskap
Del 5: Effektiv muntlig og skriftlig kommunikasjon
Del 6: Å skaffe til veie og analysere informasjon

Foto: Wikimedia Commons