Qvo vadis, kommende skoleår?

I dag våknet jeg med en forferdelig følelse av å ikke ha gjort det jeg skulle. Jeg drømte at alle elevene mine fra i fjor av en eller annen grunn måtte gå enda en uke til på skolen, og de benyttet anledningen til å etterlyse en rekke tilbakemeldinger fra meg som de mente å ikke ha fått selv om jeg hadde gitt dem det etter beste evne. Det var ikke morsomt. Antagelig er det vurderingsforskriftene til Utdanningsdirektoratet som spøker i hodet mitt - mange lærere kjenner på hvor krevende disse forskriftene er. Dessuten merker jeg en viss ubesluttsomhet i meg i disse skolestart-dager i forhold til hvor hardt jeg skal gå ut med mitt "web 2.0-regime" overfor elevene. Jeg tror jo at med dagens eksamensform er det WYTIWYG: What You Test Is What You Get. Er det da forsvarlig å ikke bruke mest mulig tid på å terpe på å skrive eksamensoppgaver - stiloppgaver? Mange lærere mener absolutt at det ikke er det. Jeg er ikke så sikker.

Endringer tar ofte tid, og det kan noen ganger føles ensomt å tro på en endring som mange andre mer eller mindre aktivt motarbeider. For jeg gjør det. Jeg tror at skolen trenger den vitaliseringen som den kan få gjennom å oppdatere metodikken og utvide verktøykassen. Samtidig er det selvsagt fullstendig legitimt å stille krav om forskning og evaluering av nye retninger innen pedagogikk og undervisning. En av grunnene til at dette fagområdet lett kan latterliggjøres er kanskje nettopp at det stadig lanseres nye ideologier eller teorier uten at de er særlig godt vitenskapelig fundert. Det må aldri bli religion, det vi driver med i skolen. Da er vi på ville veier. Jørn Hoelstad Pettersen skriver godt om dette i sin kommentar til boken Why Don't Students Like School? av Daniel Willingham: Er det vi driver med et eneste stort eksperiment? Bruker vi flere årskull som prøvekaniner? Hvis svaret er at vi tar bort fagkunnskap og erstatter det med utprøving av web 2.0-verktøy nokså ukritisk, da tror jeg det er riktig å si at vi gjør det. Ingen blir en god snekker av å få utlevert en hammer. Men du kan heller ikke bli det ved å lese om snekring i en bok. Faglig innsikt og forståelse må læres på den harde måten uansett hvordan kunnskapen skal uttrykkes. Det har alltid vært skolens oppgave å legge til rette for dette, og slik er det selvsagt fremdeles.

Fremtiden skapes ikke bare ved å gjenta fortiden, vi må også se fremover og forsøke å gjette hva som kommer. Det vi driver med i skolen kan lett sammenlignes med å kjøre bil: Du må huske å se ofte i bakspeilet også for å ha full oversikt over veibanen. Det finnes mye verdifullt å videreføre selv om formen kanskje bør endres. En god tekst kan naturligvis like gjerne publiseres på en blogg med bilder og lenker som i en kladdebok. Men er den ikke godt skrevet, så kompenserer ikke bloggformatet for den dårlige teksten. I gamle dager var en vakker håndskrift med på å skape et godt inntrykk av skribenten. Dagens mennesker må beherske andre uttrykksformer, men innholdet er ikke nødvendigvis så veldig annerledes for det. Selv om det kan være fristende å jage etter regnbuer er det slett ikke sikkert at gullgryta står og venter ved enden, og når vi kommer dit vil vi garantert oppdage at målet for ekspedisjonen har flyttet seg. Heldigvis innebærer dette også et håp om utvikling. Det ligger i menneskets natur å være nysgjerrig og utforskende. Skolen skal formidle kunnskap, men sammenhengene må elevene skape selv gjennom utforskning av fagstoffet. Uten dette vil de aldri oppnå reell forståelse. Oppleste og vedtatte sannheter er ikke alltid bare behagelige, de kan være like mye mytebesatt som alt annet, og evnen til å stille kritiske spørsmål ved dem er selvfølgelig minst like viktig nå som før.

Her om dagen oppdaget jeg at det var ikke bare en, men to regnbuer utenfor huset mitt. Det er et sjeldent syn, og selv om det bare er et meteorologisk fenomen så gjorde det meg optimistisk.