søndag 28. juni 2009

Ferien er her

Det er sommerferie. Sakte men sikkert slipper jobbtankene taket i meg, og jeg flytter fokus mot andre ting enn undervisning, læring, blogg, wiki, Ning og Twitter. Kanskje blir det et og annet innlegg her på bloggen i ferien også, men jeg har tenkt å ta en ordentlig pause. Det er nok lurt. Jeg trenger å frigjøre noe av skjermtiden til mer tilstedeværelse her jeg faktisk er, nå. Jeg trenger å vite at jeg lett kan velge det, for noen ganger merker jeg at jeg kanskje er litt hekta (ikke si det til noen - jeg blånekter uansett alltid ansikt til ansikt). De siste dagene av juni blir brukt til å rydde opp i litt rot som ble liggende urørt her hjemme i eksamensinnspurten. Jeg ser at det er litt av hvert som ble forsømt. Rot i hodet kan gå bra hvis det er av den kreative sorten, jeg tåler noen papirbunker og støv, men noen ganger hjelper det godt med ryddige omgivelser. Etter ferien skal det bli bra å ta tak i undervisning og prosjekter igjen. Jeg har noen interessante ideer for neste år også, men det får vente til begynnelsen av august når jeg er tilbake i startgropa. En nesten-frakoblet ferie mens jeg er på tur i Nord- og Sør-Skandinavia venter. Den første turen går til Bottenviken i Nord-Sverige, Nord-Finland og Porsanger i Finnmark. Lyset i nord gjorde stort inntrykk på meg i fjor, og jeg gleder meg til å oppleve det igjen. Den neste turen går til Sørlandet og Danmark, til Vesterhavet. Der har jeg ikke vært siden jeg var liten jente og elsket de magiske bølgene så høyt at jeg drømte om dem hele vinteren. Lurer på om de fortsatt er like magiske? Feriens store prosjekt er å bli en bedre fotograf. Kameraet skal selvsagt være med overalt, og jeg kommer nok til å legge ut noen bilder på Flickr av og til. Har du kommentarer til noen av dem er det selvsagt veldig hyggelig.

Jeg ønsker alle som følger Tanketråder en strålende juli måned, god ferie, og veldig velkommen tilbake i august!

lørdag 27. juni 2009

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 7

Den sjuende sentrale ferdigheten Tony Wagner lister opp i sin bok A Global Achievement Gap (2008) er den jeg liker aller best:

Nysgjerrighet og fantasi

The most beautiful thing we can experience is the mysterious. It is the source of all true art and all science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer pause to wonder and stand rapt in awe, is as good as dead: his eyes are closed.
- Albert Einstein via Quoteworld

Hvem egner seg vel bedre til å illustrere nysgjerrighet og fantasi enn Albert Einstein? Den berømte forskeren var visstnok intet skolelys i sine unge dager - i likhet med vår egen Ibsen, forresten. Historiene om dem beviser at det er viktige rom også for dem som kan tenke utenfor boksen, og heldigvis for det. Det bildet jeg aller helst ville ha brukt til å illustrere dette innlegget sto første gang på trykk i magasinet Life i 1955, og er av skrivebordet til Albert Einstein. Det har dessverre ikke CC-lisens, så derfor må jeg nøye meg med en lenke selv om jeg slett ikke har tenkt å tjene penger på å vise det her. Dumt! Bildet er klassisk i sitt innhold og spiller på Einsteins påstand om at hvis et rotete skrivebord gjenspeiler et rotete hode, hva sier et tomt skrivebord om hodet til eieren da? For meg handler det om at vi ikke skal være så redde for litt rot og kaos. Altfor sterkt fokus på orden gjør at mange muligheter også kveles, selv om det er behagelig å ha full oversikt. Min påstand er at alle arbeidsplasser, vennegjenger og familier trenger minst ett kreativt rotehode!

I dagens overflod av produkter og tjenester er det viktig for produsentene å tenke nytt og annerledes for å finne løsninger som skiller seg ut fra mengden dersom de vil vinne frem. Men kreativitet og fantasi handler selvsagt ikke bare om salg og markedsføring. Fremtidens utfordringer innen miljø, klima og energi er store, og vi vil også oppleve mange nye demografiske, sosiale og helsemessige problemer. Nye spørsmål krever nye svar, og da er det ofte ikke tilstrekkelig å trekke veksler på det vi allerede vet. De som evner å stille de virkelig gode spørsmålene vil også være dem som vil nå lengst i å finne løsninger fordi de vil bidra til å løse de største utfordringene på den mest innflytelsesrike måten. På sett og vis er ringen sluttet her, for nysgjerrighet henger sammen med evnen til kritisk tenkning, den første sentrale ferdigheten i denne serien: Nysgjerrighet handler om å ikke ta noe for gitt, men å heller ta for seg temaer, problemstillinger og situasjoner, analysere dem og undre seg over hvorfor de er som de er, hvordan de ble sånn og hva som kan gjøre dem bedre. Systematisert analyse kan læres inn som rutine, men evnen til undring kan ikke det. Vi trenger folk som er i stand til å gjenkjenne mønstre og muligheter, og som kan tilpasse, kombinere og endre tilsynelatende uinteressante ideer til noe helt annet, nytt. Vi har fremdeles med oss ideen fra industrisamfunnet om at arbeid er noe man får ut fra gitte forutsetninger, og at arbeidstagere først og fremst må gjøre det arbeidsgiveren forventer. Sannheten er kanskje heller at vi i stigende grad er på vei til et arbeidsmarked der den enkelte styrer sin egen arbeidsinstruks ved å fylle den, utvide den og tilpasse den til sin egen profil og kompetanse. Samfunnet etterspør dem som kan gjøre det som forventes av dem, men de bør helst gjøre det med autentisitet, kreativitet, selvstendighet og en personlig touch (Wagner s. 39-41).

Små barn er naturlig nysgjerrige. Alle som har tilbragt tid sammen med en toåring eller en femåring har opplevd den fantastiske evnen de har til å undre seg og stille spørsmål. Men en eller annen gang, ofte mellom 10 og 15 års alder, forsvinner ofte denne undringsevnen, eller i hvertfall -viljen. Hvordan kan det være slik at jo lenger barn og unge er i skolen, jo mindre evne og vilje til å undre seg viser de? Hva er det vi gjør som demper dem sånn? Det er en sørgelig konsekvens av det vi ikke har et godt norsk begrep for, nemlig "schooling". Schooling var ikke bra for Ibsen og Einstein, og det er nok mange flere som har opplevd det enn de to.

Kan det være mulig for skolen å finne nye måter å stimulere elevene til å utvikle sterkere "overlevelsesferdigheter" på? Og kan slike ferdigheter testes på forsvarlig vis? Jeg tror at Wagners sju sentrale ferdigheter for det 21. århundre er svært gode basisferdigheter for læring, arbeid og samfunnsdeltagelse. Dermed bør vi også strekke oss mot en skole der disse vektlegges i større grad enn i dag. For å lykkes med det er det ikke nok med noen ildsjeler i enkelte klasserom, det må systematikk til helt fra planleggingsarbeidet i departement og direktorat via gjennomføring av opplæring i skolen, og ikke minst i valg av type eksamen og vurderingsformer. Får vi til det, da tror jeg vi kan oppnå mye. Det er ingen enkle svar på disse problemstillingene, men jeg regner med at det fremdeles er noen som greier å tenke utenfor boksen også blant de voksne. Tenk om dette århundrets svar på Einstein eller Ibsen sitter og kjeder seg i ditt klasserom? Eller mitt?

Tidligere poster i denne serien:

Del 1: Kritisk tenkning og problemløsning
Del 2: Samarbeid gjennom nettverk og ledelse ved innflytelse
Del 3: Smidighet og tilpasningsevne
Del 4: Initiativ og entrepenørskap
Del 5: Effektiv muntlig og skriftlig kommunikasjon
Del 6: Å skaffe til veie og analysere informasjon

Foto: Wikimedia Commons

fredag 26. juni 2009

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 6

Etter en lang pause er det nå på høy tid å avslutte serien om de sju overlevelsesferdighetene for det 21. århundre som Tony Wagner har lansert i boken sin The Global Achievement Gap (2008). De fem første innleggene ble alle publisert i løpet av våren, se liste nederst. Den sjette sentrale ferdigheten er svært viktig, og jeg mener at vi kan gjøre mye for å styrke våre elever på dette området. Den er spesielt viktig nå som vi har tilgang på uendelige mengder informasjon nesten til enhver tid:

Å skaffe til veie og analysere informasjon


Det er ikke det å finne informasjon som er utfordringen lenger - i dag er det så rikelige mengder av den at det vanskelige er å velge, analysere og sortere ulike typer informasjon. "Information overload" kan virke passiviserende, og jeg tror at mange lett kan gi opp fremfor å prøve fordi de ikke har gode nok strategier for slikt arbeid. Lar vi dette skje vil vi få et tydelig skille mellom de som kan og de som ikke kan utnytte informasjonsstrømmen i samfunnet. Dette vil ha store konsekvenser for hvilket utviklingspotensiale de vil ha som yrkesaktive. Men det er ikke bare selve informasjonsstrømmen som er utfordrende. Gamle sannheter står stadig for fall, og nye kommer til. Det innebærer et konstant behov for oppdatering og etterutdanning for praktisk talt alle yrkesgrupper i fremtiden, og jeg tror at vi i stor grad må sørge for å gjøre det på egen hånd. Den som sitter og venter på kurs fra sjefen vil i mange tilfeller vente forgjeves, eller få tilbudet så sent at det ikke lenger er særlig nyttig. Selvstendighet og initiativ blir altså viktig her.

Hvordan skal vi takle denne utfordringen i skolen? Jeg tar utgangspunkt i mitt ståsted som lærer i videregående skole for elever i sitt siste år. Elevene bør ha oppnådd nødvendig kompetanse for å håndtere store mengder informasjon når de kommer til dette stadiet i sin skolegang. De trenger gode søke- og evalueringsstrategier. Evnen til å absorbere store kunnskapsmengder er ofte godt utviklet, men ikke alle har like stor evne til å reflektere over det de har lært. Jeg håper det sier seg selv at evnen til å finne, vurdere og reflektere over informasjon ikke fremelskes av tradisjonell faktabasert tavle/power point-undervisning. Skal dette skje må elevene utfordres på andre måter enn ved å kunne gjenfortelle det læreren har sagt. Det har pågått en intens debatt om verdien av lærebøker kontra digitale læremidler (særlig NDLA) i d&b den siste tiden. Deler av debatten handler også om helt andre ting, men det tar jeg ikke opp her. Jeg mener at det er en feilslutning å tro at en god lærebok sikrer at elevene lærer det de trenger. Dette synet kan bare forsvares dersom en også mener at alt elevene trenger å kunne i et fag kan plasseres mellom to permer. Det er mulig at det stemmer i noen tilfeller, men slik er det i hvertfall ikke i norskfaget. En god lærebok kan aldri bli noe mer enn en grunnutrustning.

Jeg skulle gjerne sett at det siste året i vgs var et år til fordypning og spesialisering innenfor de enkelte fag, eller vel så gjerne på tvers av fag. Læreplanen i norsk inneholder et kompetansemål om bibliotekbruk og kildekritikk, og jeg mener at vi bør vektlegge dette i enda større grad enn vi gjør nå, gjerne på bekostning av mer tradisjonelle disipliner som språkhistorie, litteraturhistorie og dialektkunnskap om nødvendig. Jeg mener selvsagt ikke at slike emner er uvesentlige eller unødvendige, men jeg synes at mange legger for stor vekt på dem. Norskfaget i vgs kan ikke være et minigrunnfag i nordisk eller i litteraturvitenskap. Det kan elevene heller få tilegne seg dersom de velger å gå videre i den retningen senere. Som en foreløpig konklusjon vil jeg altså hevde at vi trenger større vekt på selvstendig arbeid mot slutten av grunnutdanningen (som vgs er), og at elevene bør få større emne- og metodefrihet enn i dag. Det vil si at de må ha lært tilstrekkelig mange læringsstrategier til å ha et reelt valg innen de kommer dit. Jeg ønsker et mye tettere samarbeid mellom lærerne, elevene og bibliotekene, siden de fleste bibliotekarer har mye større kompetanse enn lærerne på dette området. Yrkeslivet vil sikkert også kunne bidra mer enn i dag.

Men ingenting av dette vil skje så lenge vi fortsetter å teste elevene etter samme metode som i har gjort gjennom mer enn hundre år, med eksamen i norsk stil. Da vil det tryggeste fortsatt være å trene elevene på å skrive eksamensoppgaver. Vi har ikke tid til annet. Det er tross alt fortsatt karakterene som bringer dem videre i systemet eller ikke, og det kommer fortsatt til å være avgjørende for de aller fleste lærere, fornuftig nok. Konsekvensen er dessverre at da kommer vi heller ikke på banen i det 21. århundret.

Tidligere poster i denne serien:

Del 1: Kritisk tenkning og problemløsning
Del 2: Samarbeid gjennom nettverk og ledelse ved innflytelse
Del 3: Smidighet og tilpasningsevne
Del 4: Initiativ og entrepenørskap
Del 5: Effektiv muntlig og skriftlig kommunikasjon

Foto: "Seven Months", CC-lisensiert av dylanroscover på Flickr


mandag 22. juni 2009

Blogg fra Mac med Blogo

Det eneste jeg virkelig savner på min fine iMac er den gode bloggeditoren som Windows har, nemlig Live Writer. Jeg synes det har vært nokså vanskelig å finne en god erstatning for den, og har testet flere uten å bli det minste imponert. Det jeg vil ha er noe som tilsvarer Live Writers enkle WYSIWYG-grensesnitt, og hvor det er veldig enkelt å hente bilder, video med mer fra nettet med kode til embedding. Det er også viktig å kunne skifte mellom å redigere i WYSIWYG og Rich Text, og det er et krav at editoren kan laste ned bloggmalen slik at jeg får se hvordan innlegget vil ta seg ut i bloggen på forhånd. Jeg vil også ha full kontroll over bildenes størrelse og plassering før publisering. Men så fikk jeg høre om Blogo, en editor kun for Mac, og den kan muligens være en grei erstatning. Blogo har et tiltalende og pent utseende, veldig Mac-aktig, og det finnes en del bra funksjonalitet:

  • Bra Preview-funksjon
  • Grei editor med både WYSIWYG og Rich Text-mulighet
  • Kompatibel med alle de vanlige bloggplattformene
  • Microblog View lar deg bruke Twitter også via Blogo
  • Egen bookmarklet til Safari og Firefox som lar deg sende Youtube-video, Flickrbilder med mer direkte til Blogo for deretter å la deg embedde det
  • Dra og dropp bilder fra skrivebordet rett i editoren. Deretter kan de redigeres, inklusive å legge på et s/hv-filter eller sepia
  • Fullskjermmodus blokkerer ut resten av skrivebordet

Blogo er ikke gratis, men det kan se ut til at de 25$ er verdt det. Det går an å teste det gratis i 21 dager. Det er tross alt irriterende å måtte bytte til pc for å skrive blogginnlegg når jeg har en så god Mac stående på arbeidsrommet mitt.

søndag 21. juni 2009

Sensuren 2009

Nå er siste skoledag avsluttet og elevene har fått tilbake resultatene på sine eksamener. Mange ble nok skuffet, for en god del av våre elever gikk ned i forhold til standpunkt, ikke bare i norsk, men også i andre fag. At man går ned en karakter er sjelden dramatisk, siden en standpunktkarakter gjenspeiler en bredere kompetanse enn det en eksamensoppgave kan vise, slik Leif kommenterer. Men litt for mange av våre elever gikk ned to karakterer, enkelte til og med tre! Da må vi se nærmere på hvorfor. Jeg har tenkt mye på ulike forklaringsmodeller de siste par dagene:

1. Elevene var så utslitte etter en hard russetid at de ikke klarte å prestere optimalt på eksamen. Dette er etter min mening en altfor enkel forklaring, men det kan nok ikke utelukkes at noen ble underytere av for lite søvn, sykdom og annet i måneden før eksamen. Uansett grad av effekt gjorde nok ikke russefeiringen saken bedre for dem.

2. Vi har en altfor “snill” vurderingspraksis ved skolen vår. Elevene blir ikke godt nok forberedt på den harde virkeligheten der strengere eksterne sensorer finnes. Dette kan heller ikke utelukkes, og vi kommer til å se på vår vurderingspraksis til høsten. Neste årskull kan ikke vente seg mildere vurdering enn den som det kullet som gikk ut nå fikk. Men vi har selvsagt hele året gjennom forsøkt å forholde oss til kompetansemål og vurderingsveiledninger på en fornuftig måte slik vi er pålagt, og vi har hatt mange og grundige diskusjoner om hvordan karakterskalaen skal praktiseres. Rapporter fra flere andre skoler tyder på at vi ikke er de eneste som er overrasket over at resultatet ble såpass svakt på egen skole. Dette indikerer at det ikke bare kan være oss som har vurdert for “snilt” i så fall.

3. Oppgavene er ikke entydig nok formulert, og dermed har for mange elever bommet på oppgaven. Det har vært mange diskusjoner i blogosfæren og på Twitter den siste tiden om ordlyden i oppgavene til årets norskeksamen. Jeg vil særlig trekke frem Maritas innlegg om årets oppgaver. Diskusjonene viser om ikke annet at det er mange som gjerne ser en dreining mot andre typer oppgaver, og at mange, også sensorene, ønsker at oppgavene bør knyttes tydeligere til de samme kompetansemål og vurderingskriterier som elevene har forholdt seg til gjennom sin skolegang. Det er rimelig å forvente at en ny læreplan gjenspeiles tydeligere i eksamensform og vurderingskriterier. Ellers blir det bare gammel vin på nye flasker, og vi får mange lærere som enkelt kan fortsette sin gamle praksis uten å ta hensyn til endringene i K06 og i siste ende få rett i at det var like greit.

4. Sensuren er for subjektiv og uforutsigbar. Dette punktet henger sammen med det forrige. Det kan se ut til at det er en tendens i årets oppgjør til at enkelte fylker viser et større avvik enn andre. Da er det nærliggende å tenke at det kan ha sammenheng med at man i noen fylker har vurdert strengere, og at elevene straffes hardere noen steder for formelle feil og språkfeil, men også for å ikke holde seg pinlig nøyaktig til oppgitt sjanger. Hvis dette har skjedd er det veldig betenkelig. Vi må kunne stole på at sensuren er rettferdig. Hvis ikke blir eksamen rene lottotrekningen.

Skriveopplæringen de siste årene har dreid mot et økt fokus på sjanger. Elevene må greie å skille mellom novelle, fortelling, eventyr, essay, kåseri, artikkel osv. Dette er vel og bra i teorien, men i virkeligheten er det vel ikke slik at det eksisterer vanntette skott mellom mange av disse ulike teksttypene? Jeg tror mange norsklærere er usikre på hvor strengt de skal tolke sjangerkravene, og at de derfor velger å være på den sikre siden og vurderer tekstene strengt. En slik praksis synes jeg er urimelig. Elever med godt språk, et rimelig formuftig innhold og et noenlunde bra svar på oppgaven bør ikke få lavere enn middels vurdering dersom de har skrevet en tekst som blir en krysning mellom to sjangere. Autentiske tekster er jo ofte det, så hvorfor skal elever avkreves noe annet? Er det ikke autentiske skrivere vi ønsker at de skal bli? Jeg er skuffet over årets resultater, men nekter å ta hele ansvaret for at mine elever fikk litt dårligere karaktererer enn forventet. Konsekvensen av dette er at jeg til neste år må se med et enda mer kritisk blikk på egen praksis, og finne ut om jeg i enda større grad enn nå skal praktisere “teaching for the test” for å sikre elevene mine bedre eksamenskarakterer. Men gjør jeg det, da mener jeg at jeg helt fundamentalt har feilet. Det er ikke evnen til å reprodusere innhold og form som er den viktigste egenskapen å ta med seg inn i voksenlivet.

Foto: CC-lisensiert av Sergi’s blog på Flickr.

tirsdag 9. juni 2009

Å dele de gode ordene

I dag møtte jeg en elev i gangen. Hun er flink til mange ting. Blid, morsom, sympatisk. Hun er så flink til å skrive, til å fortelle. I vinter skrev hun en novelle som fikk meg til å gråte. En gang sa hun at hun ville bli lærer, og jeg ble så glad, husker jeg. Jeg vil at sånne som henne skal bli lærere. Jeg vil at sånne som henne, som er flinke til å skrive, til å formidle, som har varme hjerter, skal bli lærere. Vi trenger dem. Jeg fikk heldigvis sagt det til henne i dag, at jeg håper hun virkelig blir lærer, fordi vi trenger sånne som henne i skolen. Hun har det i seg. Da ble hun veldig glad.

Jeg trives veldig godt i jobben min. Slik jeg ser det, er det lite som kan måle seg med den selv om det både er for mye retting og mye mas til tider (ikke fra elevene, altså). De positive sidene ved jobben er langt flere enn ulempene. Men når vi kommer til mai merker jeg at jeg får en ukomfortabel følelse i kroppen, hvert år. Det er både frustrasjon og lettelse forbundet med å avslutte et skoleår. Hvilke andre jobber har en så regelmessig prosjektavløsning som min? Vi begynner i august med mange ambisjoner og nye elever (som regel). Så går høst, vinter og vår, og vi lærere lærer bort og vi lærer selv. Masse. I mai er det ubønnhørlig slutt. Ikke mer tid til å jobbe med fordypning, repetisjon, ikke mer tid til noe. Ikke engang tid til å bli ferdig. Det er jo så mye jeg vil at de skal vite om før de drar. De skal ut i verden nå, mine russ, på ordentlig. Det er alvor. Jeg innser at vi ikke får mer tid sammen. Men får jeg i det minste tid til å si hvor flott det har vært å få være sammen med dem dette året? Jeg kjenner i kroppen at tiden er ute. Det plager meg at jeg ikke var mer påpasselig med å bruke sjansen da jeg hadde den. Ubehaget ved skoleslutt henger forresten også sammen med å sette standpunktkarakterer. Jeg liker ikke det. Det er alltid noen som får en karakter som føles helt feil. Han skulle jo hatt bedre, så artig, hyggelig, grei som han er! Hun er jo så utrolig sympatisk, klok, interessant å snakke med! Vi kan ikke sette karakter på sånt. Men disse egenskapene vil være de viktigste for dem i fremtiden. De skal bli noens studiekamerater, kolleger, noens kjæreste, noens mor og far. Da spiller det liten rolle om de fikk 5 eller 3. Det mange elever dessverre tror, er at vitnemålet sier noe om hvem de er som mennesker. Det er så klart ikke tilfelle. Det sier bare noe om en liten del av det de kan. Vi kan nemlig ikke måle alt på en skala fra 1-6, og det skal vi ikke heller. Heldigvis. Jeg håper de forstår at det er så uendelig mye mer ved dem enn det karakterene forteller.

Eleven min, som jeg møtte i gangen, sa også noe veldig hyggelig til meg i dag. Det gjorde meg enormt glad, for jeg visste ikke at hun så slik på det vi hadde gjort sammen i år. De gode ordene er verdiløse før de deles. Deles de får de av og til svært stor verdi. Noen sånne ord fikk jeg i dag, heldige meg. Jeg vil heller dele ut gode ord enn karakterer. Note to self: Husk å fortelle klassene i tide til neste år hvor fine de er, og at det faktisk er fryktelig trist at de slutter!

Foto: “Four friends with their shadows”, CC-lisensiert på Flickr av Greekadman

onsdag 3. juni 2009

Ravgni tv - ressurs for samfunnsfag

Jeg har en bror som er adjunkt og som underviser på Ny Krohnborg skole i Bergen. Ingvar Kjøl heter han, men han kan også treffes for eksempel på Twitter under nicket ravgni. Det er ham jeg twitrer til når det er noe jeg ikke finner ut av på Mac-en, for han er en trollmann med den. Nå har han lagd en fin videocast om oljepenger og statsbudsjett til elevene sine, 10. klassinger som kanskje skal opp i samfunnsfag i muntlig, noen av dem? Ressursen er så godt lagd at jeg synes flere bør få glede av den, og jeg har derfor fått hans tillatelse til å legge den ut her - udelt og ubrukt foreløpig, men det håper jeg vil endre seg fort! Han publiserer dette gjennom blip.tv. Gi gjerne en tilbakemelding til ham på Twitter eller her på bloggen om du bruker videoen, eller om du liker den. Det er alltid veldig hyggelig å høre at arbeidet som er lagt ned er til glede for andre også.

mandag 1. juni 2009

Fra vår til sommer

Jeg elsker vår og sommer. Det er og blir fantastisk hver eneste gang. Forrige helg var vi på spasertur i Oslo – det bugnet av blomster overalt:


Denne helgen var vi på badetur på Hvalstrand – 19 grader i vannet! - og snaaart kommer ferien…