Tony Wagner og de sju ferdighetene del 1

Da jeg var i Seattle på SOF Summit i desember hørte jeg blant annet på Tony Wagner. Han har gitt ut en bok om de sju mest sentrale "overlevelsesferdighetene" som trengs i fremtidens arbeidsliv, The Global Achievement Gap. Den inneholder interessante betraktninger som, dersom vi er enige med Wagner, burde få konsekvenser for vår tenking omkring læring og skole. Utgangspunktet hans er at utdanningssystemet forbereder unge på gårdsdagens arbeidsmarked i det at de trenes i å pugge fakta fremfor å løse viktige problemstillinger. Fremtidens globale marked vil etterspørre andre kvaliteter ved sine arbeidstagere. Jeg har lyst til, gjennom en serie innlegg, å gå gjennom hans forslag til kritiske ferdigheter som vil være gode å ha med seg inn i arbeidslivet. De er ikke nødvendigvis nye, vi kjenner dem fra før, men det har ikke alltid vært fokusert på dette i skolen og undervisningen.

1. Den første ferdigheten: Kritisk tenkning og problemløsning

En av historiene han fortalte gjorde inntrykk på meg. Han fortalte om en gruppe nye studenter ved et amerikansk universitet, de skulle begynne å studere biologi. Professoren tok dem med seg inn på laboratoriet, organiserte dem i grupper og fordelte dem rundt mikroskopene. Deretter ble de bedt om å beskrive hva de så på objektglassene. Ingen kunne svare. Til slutt spurte den ene forsiktig: Unnskyld, men hva er det vi skal se etter, professor? De var så vant til at det bare fantes ett riktig svar, så de tok ingen sjanser. Trist. Hvordan kan man bli forsker dersom man bare ser etter svar som finnes fra før? Det er de nye svarene vi trenger.

Evnen til å stille gode spørsmål, tenke kritisk og løse komplekse problemstillinger er viktigere enn noen gang. Industrisamfunnets arbeidere er en saga blott. Vår tids arbeidskraft vil i stor grad jobbe i team med ansvar for selv å skape innholdet i en gitt problemstilling eller et mål. Hierarkiske strukturer viker for flatere, mer demokratiske. Hva betyr en slik innsikt for skolen? At vi må slutte å lære elevene puggestoff. De trenger trening i å løse komplekse problemstillinger, ikke å finne fem faktaspørsmål om Galdhøpiggen, som Arne Krokan med hell bruker som eksempel på det samme. Dagens og morgendagens arbeidstakere må sile gjennom en utrolig mengde informasjon til enhver tid og være i stand til å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Men hva vil det egentlig si å tenke kritisk? Her er ett forslag:

Taking issues and situations and problems and going to root components; understanding how the problem evolved - looking at it from a systemic perspective and not accepting things at face value. It also means being curious about why things are the way they are and being able to think about why something is important. [...] So we need to approach problems and challenges as learners as opposed to a knower. We need to be curious versus thinking 'I know the answer'.
(Annmarie Neal, vice president for Talent Management at Cisco Systems; Wagner: The Global Achievement Gap 2008, p. 16)

Vi har en lang tradisjon i skolen for å straffe annerledes tenkende. "Ja da, det er mange mulige tolkninger av denne novellen, men din er gal". Dersom du blir premiert i tretten år for å gjøre akkurat det læreren ber deg om, og ikke noe annet, så er det vanskelig å endre adferd som voksen. Men arbeidslivet trenger voksne som kan ta avgjørelser, tenke selv, finne løsninger på stedet. Det å kunne løse problemstillinger etterhvert som de dukker opp - sammen med andre - vil være en nøkkelferdighet å ha med seg inn i voksenlivet. Hvordan kan skolen møte denne utfordringen? Noen har foreslått å kaste ut bøkene fordi de ikke lærer oss å lære. Er dette veien å gå, eller finnes det andre måter?

SOF Summit day 1: Martin Bean & Anthony Salcito

Martin Bean og Anthony Salcito fra Microsoft holdt innlegg sammen om utfordringer og muligheter i det 21. århundre sett fra deres ståsted. De viste også frem noen av løsningene Microsoft har på hvordan internett og annen teknologi kan brukes i klasserommet.

To utfordringer: Vi må utfordre skeptikerne som motsetter seg endringer, og vi må identifisere behovene til dagens studenter. Hvem er de og hva vil de? Dagens unge har andre verdier enn gårsdagens. De verdsetter autentisitet, kreativitet, autonomi, deling, øyeblikkelig tilfredsstillelse. De vil ha selvrealisering, venner, sanntidsinteraksjon. De liker ikke kompleksitet, kostnader og dårlig design(!). Dette er velkjent for de fleste som har med ungdom å gjøre.

Det interessante ved innlegget var først og fremst hvordan de ser for seg at teknologi skal gjøre det mulig å invitere foreldre inn i klasserommet igjen. Uttrykket "Det tar en landsby å oppdra et barn" faller meg inn. De snakket om at vi ved å knytte sammen databaser kan se hele eleven - hos meg ringte det noen advarende klokker. Hva med personvernet? Må alle lærere vite alt om elevenes psykososiale og medisinske situasjon til enhver tid? Vil det ikke være slitsomt for alle hvis det blir så åpent? Den nye informasjonstriangelen vil være en kraftig datamaskin + mobil enhet + cloud computing. Men er vi ikke nesten der allerede? Vi fikk se en liten demonstrasjon av det interaktive bordet Microsoft har utviklet, Surface, og det så sant og si ganske imponerende ut. Det jeg likevel tenker er: På hvilken måte er det bedre å vise frem virtuelle bilder enn papirbilder? Det spennende skjer når maskinene setter oss i stand til å gjøre ting som ikke er mulig ellers. Det viste de også eksempler på, men det burde vært understreket mer.

SOF Summit day 1: Will Richardson

Dagens høydepunkt ble ikke uventet innlegget til Will Richardson som burde være kjent for de fleste som har fulgt med i blogosfæren en stund. Hans hovedbudskap var kort og godt at det viktige ikke er å blogge, publisere eller hva ellers man gjør på nettet, det viktige er å "lytte til konversasjonen". Med det mener han at vi må delta i den løpende samtalen med andre som er interessert i det samme som oss. Næringsliv, politikere og skole bør være der folk er - på nettet og både bidra og delta. Eksempler er blant annet valgkampen til Obama, hvordan forsikringsselskap, banker og andre kan følge kundene sine på Twitter eller lignende og fange opp deres ønsker og behov, lærere bør være på sosiale nettverk og fange opp hva elevene deres trenger. Voksne må være der de unge er og lære dem hva de skal gjøre. Ellers er det som å sette seg bakerst i bussen, gi ungdommen nøkkelen og si "kjør på!" uten å gi dem kjøreopplæring. Det går veldig lett galt.

Mennesker danner grupper, og grupper påvirker utviklingen. Det er ikke noe nytt. Det nye er arenaene vi gjør det på. Mulighetene for å finne sine egne meningsfeller er større enn noensinne, og vi bør utnytte det. Vi må skape, utvikle og dyrke våre egne, personlige nettverk. Gjennom det kan vi lære utrolig mye. Digital kompetanse kan ikke læres som et eget "fag", det er en konstant utvikling. Voksne som er usikre på hvordan dette kan gripes an kan delta i nettverk at typen Ning der de kan gjøre seg erfaringer som kan overføres til andre sosiale nettverk senere. Disrupsjonen er her allerede, vi har ikke mer tid. Det er nå det skjer, og vi må være med."I don't do paper", sa han og ga oss adressen til wikien sin.

Under minglingen i går kveld fikk vi en prat med Will Richardson, en svært hyggelig mann, og han var slett ikke fremmed for å ta turen til Norge. Det ser jeg gjerne at han gjør, for jeg tror han snakker et språk de fleste forstår, og han har vært med lenger enn mange andre. Vi bør samarbeide om å få ham over.

SOF Summit day 1: Michael Horn

Så har den første konferansedagen kommet til sin ende her i Seattle. Vi har vært med på både veldig interessante innlegg og mer intetsigende saker. Jeg kommer til å legge ut flere innlegg, men det er såpass hektisk her at det er vanskelig å få tid til å blogge.

Dagens første foredrag var ved Michael Horn, medforfatter av Disrupting Class sammen med Clayton Christensen og Curtis W. Johnson. Disruptiv innovasjon vil si at ny teknologi finner en nisje der den  kan konkurrere med "ingenting", dvs at alternativet for forbrukeren er at selv om produktet i første omgang ikke er helt topp, så vil et mer profesjonelt alternativ være så dyrt at det er utenfor rekkevidde. Dermed kan produktet/teknologien få fotfeste og opparbeide seg en bedre markesdandel gjennom å utvikle seg innenfor rammene av dette. Etterhvert som teknologien blir bedre vil flere og flere få øynene opp for produktet, og plutselig vil det skje et skifte der den nye teknologien tar over for den gamle (disrupsjon). Eksempler på slike teknologier er hvordan de første pc-ene ble markedsført som leker for barn fordi de ikke hadde mulighet til å konkurrere med datamaskinene tilpasset forskning og næringsliv når det gjaldt hurtighet, lagringskapasitet og minne. Et annet eksempel er transistorradioen som rettet seg mot ungdom i første omgang, de hadde ikke råd til store bordbaserte radioer med vakuumrør og var glade for å  få råd til en liten en som til og med var portabel selv om lyden var dårligere til å begynne med. Etter hvert har begge disse produktene fullstendig feid konkurrentene av banen.

Hvordan er dette relevant for undervisning? Problemet er at dagens skoler presser datamaskiner inn i sin eksisterende praksis (pc-en som skrivemaskin og leksikon). Fremdeles er undervisningen monolittisk, det er en innebygget motsetning i hvordan vi undeviser kontra hvordan vi lærer (jf Howard Gardners teori om ulike intelligenser). Elever har forskjellige behov, og det er her en pc har sin styrke. Elevene kan i mye større grad få et personlig tilpasset tilbud gjennom online-kurs, differensiert undervisning i form av nivå, tempo etc. Et slikt tilbud må først rettes mot dem som ikke har noe alternativ i tradisjonell undervisning, for eksempel elever som vil ta et fag som ikke skolen tilbyr, elever som skal kontinuere, elever som er i ferd med eller allerede har droppet ut av vanlig skole. Studier viser at online-undervisning er i ferd med å få fotfeste, og man tror at innen 2019 vil over halvparten av all undervisning foregå via ulike online-alternativer. Konsekvensene for lærerrollen er at  vi blir veiledere og rådgivere fremfor forelesere - "From the sage on the stage to the guide on the side".

Jeg leste boken før jeg kom hit, og det var greit å få en gjennomgang av hovedpoengene. Som foredrag betraktet var dette solid, Horn er rutinert og engasjert. Noen vil kanskje føle at dette blir vel mye business-orientert, elever er ikke radioer og biler, og de vil ikke nødvendigvis tilpasse seg å ta ansvar for egen læring slik det kanskje forutsettes her. Tanken er at elevene vil finne større motivasjon i egen læring når det er individuelt tilpasset enn det som er tilfelle i dag. Likevel savner jeg perspektivet om at hele mennesket må være med, alt som rommer et liv spiller inn for hvordan vi presterer i ulike perioder. Min konklusjon er at dette er veldig interessant, og dersom de har rett står vi overfor store endringer i utdanningssektoren de neste ti årene.

Seattle today & åpningen av SOF

Dagen i dag var preget av å få unna viktige gjøremål som å kjøpe inn Converse All Stars til alle barna i familien - 130 dollar for tre par er ikke så verst, hjemme koster de bortimot det treobbelte - lange vandringer i sentrum og mer Pike Place Market, den største severdigheten i sentrum av Seattle.

Det viktige i dag var selvsagt at konferansen åpnet. Vi minglet så godt vi kunne, og kom i kontakt med tre interessante damer, blant annet leder for The school of the future-satsningen i Philadelphia. De to andre var fra skoler på Hawaii og i San Fransisco. Flott opptakt til konferansen.

I morgen begynner det for alvor. Rapporter kommer. Jet lag-en sitter forstsatt i kroppen, så nå er det tidlig kveld for å prøve å være opplagt i morgen.