facebook i undervisningen

Sosiale medier har gjort sitt inntog i skolen for fullt, i hvertfall blant elevene, og det er nok ikke få lærere som har fortvilt over at elevene heller er på facebook enn på It’s Learning og gjør oppgaver. Jeg også, det skal jeg ikke benekte. Men hvis ikke Mohammed vil komme til fjellet, så får fjellet komme til Mohammed, tenkte jeg (eller hvordan det nå egentlig var). For ikke så lenge siden lanserte facebook en ny funksjon, nemlig muligheten til å lage sider. Facebooksider kjennetegnes ved at det ikke er nødvendig å bli “venner” med dem som ønsker å følge den. Den som står bak siden har dermed ikke innsyn i tilhengernes profil, og heller ikke motsatt. Likevel vil oppdateringer fra siden komme frem i nyhetsstrømmen til alle som følger den. Slik sett er facebooksider svært praktiske for alle som er ute etter å profilere noe, enten det er organisasjoner, firmaer, politikere, kjendiser, skoler – eller lærere – uten å bryte privatlivets fred. Jeg har derfor opprettet en facebookside for å lettere kunne informere mine elever.


Alle Mine elever er nok mye endel på facebook. Da er det vel logisk at det er der jeg sender dem en ekstra påminnelse, legger ut en lenke til det siste blogginnlegget på klassebloggen vår, gratulerer noen med dagen, tipser om nyttige verktøy og minner om at det er tentamen i neste uke? Vi kan fortsette å rive oss i håret over at det er så vanskelig å få dem til å sjekke innom ITSL i tide til å få gjort leksene, vi kan kjefte og formane og skrive anmerkninger, eller vi kan legge ut en kjapp påminnelse der de er og be dem finne resten av informasjonen der den alt ligger- i skolens LMS, på en blogg osv. Tilbakemeldingene fra klassene mine har vært veldig positive så langt, og ingen MÅ være med på dette. Likevel har over halvparten av dem alt lagt siden til profilen sin, og det før begge klassene har fått skikkelig informasjon om tiltaket.

Mange vil nok innvende at det er viktig at informasjonen skal være tilgjengelig på ett og samme sted, likt for alle ved skolen, og det er jeg enig i. For mange sololøp er ikke av det gode. Men min erfaring er at selv om vi har felles retningslinjer på vår skole (alle lekser skal legges i kalenderen på ITSL), så blir det ikke alltid slik likevel. Noen lærere bruker tavla i klasserommet, noen bruker oppslagstavla på ITSL, noen sier det muntlig i timen. Min strategi er å gi informasjonen flere steder slik at det er størst mulig garanti for å nå frem til rett adresse. Jeg legger altså ut lekser og annet viktig i kalenderen på ITSL, og så minner jeg om det på facebook også. Sandvika vgs har forøvrig hatt en facebookside en god stund alt, og dette er populært blant elevene, noe som vises ved at svært mange av dem velger å legge siden til profilen sin. Biblioteket vårt har også en egen side.

Det finnes et annet aspekt ved dette som er interessant å reflektere over. Slik det er nå må en ha mange ulike brukerkonti for å få tilgang til ulike sosiale nettsteder. Dette blir fort rotete og uoversiktlig dersom en ikke tar i bruk hjelpemidler som lastpass til å holde rede på passordene sine, og en bør også vurdere strategier for kryssposting slik at informasjon en sender ut ett sted også blir tilgjengelig andre steder på nettet. Det blir som de første årene med epost: For å sende det måtte mottakeren ha samme epostleverandør som deg selv (f.eks. en Yahoo-epost). Er det noen som husker dette i dag? Det er ikke så lenge siden. Om ikke altfor lang tid vil det være slik med sosiale medier også, vil jeg tro. Epost er allerede gæmlis, ingen ungdommer bruker det til kommunikasjon seg i mellom. Vi kommer neppe til å se at de migrerer dit heller. Men de kan finne på å vandre videre til en ny plattform selv om facebook for tiden er svært dominerende i dette bildet. Dette er en annen innvending jeg får høre mot det å bruke facebook til informasjon mot elever. Men det er vel ikke noe problem, i så fall? Da kan vi vel bare følge etter? Når kommunikasjonen mellom ulike sosiale plattformer blir stadig mer sømløs, så blir også dette stadig enklere å få til uten at det trenger å bli en voldsom tidstyv ut av det. Fjellet flytter seg!

Andre lærere som også bruker facebooksider i faget sitt:
Matematikk 1P (Anne Cathrine Gotaaas, Sandvika vgs)
Norsk Vg2 (Johanne Nordhagen, Hamar katedralskole)
Kultur og kommunikasjon (Marita Aksnes, Randaberg vgs)
Norsk Vg2 (Liv Marie Schou, St. Hallvard vgs)

Skolesider:
Sandvika vgs
Kirkenes vgs

Skolebibliotek:
Sandvika vgs

To blog or not to blog 2, eller om hvordan vi kanskje kan møte elevene der de er

To blog or not to blog.... av June Brevik reiser mange spørsmål. Jeg vil ikke prøve å svare direkte på innlegget hennes her, men jeg har noen refleksjoner i samme baner som blir litt mye å legge inn i kommentarfeltet hennes. Det er i det hele tatt mye spennende og interessant tenkning rundt skole og pedagogisk praksis for tiden. Via blogging, tvitring og annen nett(verks)virksomhet kan vi lettere dele synspunkter utenfor lærerværelset enn før. Det i seg selv er en endring jeg ønsker svært velkommen, og jeg skulle ønske mange flere lærere bidro med sine synspunkter i form av kommentarer og innlegg. For første gang i mitt yrkesaktive liv føler jeg at all praten som alltid har gått på lærerværelset om tingenes tilstand kan føre til noe konkret. Vi har lettere for å finne likesinnede, og vi kan bygge nettverk med personer som har mulighet til å endre på dagens orden. Slik kan vi faktisk få noe til å skje. Det gjør det ikke dersom vi bare fortsetter å klage sammen over kaffekoppen i storefri.

Elevene mine er nå stort sett i gang med bloggene sine, men ennå er det noen etternølere. Da jeg prøvde å ta det opp med en av dem flirte han meg opp i ansiktet hele tiden mens vi snakket sammen. Jeg spurt om hvorfor, og da brast det ut av ham. "Jeg klarer ikke å ta dette alvorlig. Fatter ikke hvorfor jeg skal drive og skrive masse søppel på en nettside". Han er med andre ord sterkt umotivert. Ingenting av det jeg har sagt om hvorfor blogging kan være verdifullt for ham har nådd gjennom. Denne eleven er ikke den eneste som har ytret motstand mot å gjøre ting på en annen måte enn de er vant til i mine timer, og jeg antar at dette er en erfaring jeg deler med de fleste av mine kolleger. Dette er ikke rart, for blogging er ikke noen vidundermedisin like lite som annen pedagogisk virksomhet er det. Endring tar tid, og det er fremdeles sånn at noen heller vil snakke enn å skrive og motsatt, så også i norskfaget selv om det er blitt mer digitalt. Jeg har ment at elever må vite hva blogging er før de kan uttale seg om det. De fleste har begrensede kunnskaper om hva det er, og de har mange fordommer om blogging og bloggere. Samtidig ser jeg at vi ikke skal bruke altfor mye tid i Vg3 på å presse igjennom en aktivitet som tydeligvis er ulystbetont for enkelte. Jeg kommer ikke til å kreve at alle blogger i 2. termin. De som ikke har opplevd at det var positivt i løpet av 1. termin skal få andre alternativer. Spørsmålet er hvilke.

Om ti dager skal jeg på School of the Future World Summit i Seattle med blant annet Michael Horn som keynote speaker. Det ser jeg veldig frem til. Han hevder at vi ikke vil se full nytte av innføringen av pc i klasserommet før vi skjønner at det handler om mye mer enn å sette strøm på blyanten:

Online or computer-based learning introduced disruptively can help solve this tradeoff. By being individually paced but not taking a child out of his or her social environment in essence, it allows for children to take what is most relevant for their individual needs at any given time. In theory it can also allow children to match with others from around the world that are in similar places, but not create static environments that could have negative effects on development. And for those children who remain “advanced” compared to their social peers, it can allow them to continue to work through challenging material to grow and expand their horizons without becoming bored—an exciting proposition to allow all children to realize their fullest potential and promise.

Ved å bruke ny teknologi disruptivt kan vi altså se for oss at hver eneste elev får sin egen studieplan, med egne mål, egne metoder og faktisk også sitt eget elevnettverk av likesinnede ved hjelp av online-undervisning og digitale hjelpemidler. Vel og bra, men jeg vet ikke hvordan dette skal foregå i praksis. Hvem skal følge opp dette, for eksempel? Jeg strever med lage opplegg for tredve av gangen, så ikke vet jeg om det er mulig for en lærer å lage individuelle opplegg for alle. Uansett er det nødvendig at vi ser på slike løsninger. Som June og mange andre påpeker er det grunn til å gjøre noe når så mange dropper ut av skolen, og for å kunne forsvare alle pengene vi har brukt på å kjøpe inn pc-er til alle elevene våre. Vi må prøve, så får vi heller feile og prøve igjen.

Som vanlig spinner mine tanketråder i mange retninger, de kan være både flokete og fuzzy. Hva hadde negative elevreaksjoner og Michael Horn med Junes innlegg å gjøre? For meg er det på sett og vis to sider av samme sak. June etterlyser endringsvilje og -evne. Elevene reagerer med protest på det de oppfatter som meningsløs aktivitet. Horn gir et forslag til hvordan noe kan bli bedre dersom vi våger å være radikale. Alt dette henger sammen. Men vi kan ikke sitte og vente på at noen skal gjøre det for oss, vi er nødt til å finne nye løsninger selv, eksperimentere videre, dele med hverandre det vi har funnet ut, engasjere oss. Bare slik blir det forandring. Så derfor sier jeg: Ja, vi skal blogge, både lærere og elever. Men kanskje ikke alle sammen, hele tiden. Kanskje noen heller skal samarbeide i Facebook-lignende nettverk, noen skal lage podcasts, skrive wikier, bruke kameraet sitt til å formidle det de kan. Vi lærere skal være der og legge til rette, gi dem det de trenger før de vet at de trenger det, lage sammenhenger og oversikt. Vi skal lære av dem og de av oss. Dagens unge trenger sine lærere mer enn noensinne skal de ende opp med mer enn et fragmentert og fremmedgjørende verdensbilde.

Foto: CC-lisensiert av thebigdurian på Flickr

Nettverksdanning

De som leser Arnes blogg vet allerede at vi skal holde foredrag om nettverk sammen på fredag på Sandvikas konferanse "Tid for digitale løft". Jeg er spent, men gleder meg. Det er veldig moro å få sjansen til å samarbeide med en som har så mye kompetanse på områder jeg er interessert i å lære mer om. Jeg håper han får noe ut av det også. Vi jobber på den samme presentasjonen nå via en delt Dropbox-mappe på nettet (som riktignok fusker litt). Uansett så blir det et annet produkt enn om vi deler tiden mellom oss - hvordan det kan gå ser vi ofte når elevene har fremføringer i grupper der den ene ikke aner hva den andre har gjort fordi de deler oppgavene mellom seg i stedet for å samarbeide. Ikke får de et bra resultat, og ikke får de oversikt over stoffet. Det finnes bedre måter å jobbe på.

Da jeg var yngre trodde jeg at nettverk var forbeholdt middelaldrende menn som klappet hverandre på skulderen og hjalp hverandre frem, og at det var like viktig å holde andre utenfor. Det var liksom noe lummert over det hele. Å benytte seg av nettverket sitt for å oppnå noe virket veldig kynisk, liksom. Nå ser jeg (heldigvis) annerledes på det. Saken er jo at vi alle er del av mange ulike nettverk i familien, vennekretsen, i klassen eller på arbeidsplassen. Vi klarer oss simpelthen ikke uten. Nett-nettverk er ikke prinsipielt annerledes. Jeg har vært på Facebook en stund nå. Til å begynne med var det mest kollegaer på nåværende og forrige arbeidsplass som ble inkludert på vennelisten min, og selvsagt personlige venner, noen litt fjernere enn andre. Det har vært morsomt å finne igjen mange jeg ikke har så mye kontakt med lenger. Nå begynner jeg også å få "venner" der som er en del av et løsere nettverk, mange har jeg aldri møtt i virkeligheten, men vi har felles interesser. Noen av dem treffer jeg også på Delicious, Twitter, LinkedIn, Messenger, last.fm og/eller Flickr - alt til sitt bruk, og noe av det overlapper akkurat som ellers i verden. Selvfølgelig har jeg også bloggosfæren, aldri hadde jeg kunnet forestille meg på forhånd hvilke muligheter og hva slags kunnskap jeg kunne få del i ved å begynne å publisere tanketrådene mine på nettet.

Nettverk er som regel løse, de er som oftest inkluderende, men du må selv gjøre en innsats for å få være med. Gjør du det vil du nok få mer igjen enn du gir. Alle trenger ikke å skrive sin egen blogg, det finnes andre måter å kommunisere på også. Will Richardson, en av mine helter, kommer med fem forslag til hvordan du kan komme i gang med lærende nettverksdanning på nettet i artikkelen "Footprints in the Digital Age" (som forøvrig bør leses - takk for tipset, Ann):

1. Les blogger med emner du er interessert i. Du finner dem for eksempel på Google bloggsøk.
2. Bidra ved å kommentere på blogginnlegg du finner interessante. Det trenger ikke være et direkte spørsmål i innlegget som du kan svare på- bare del dine refleksjoner.
3. Lag en Facebook-profil. Det er viktig at lærere vet hva digitale nettverk er, og Facebook er det største, og der elevene er. Det betyr ikke at du må ha elevene på vennelisten din.
4. Utforsk Twitter. Det er en mikrobloggingstjeneste som bare tillater meldinger på max 140 tegn. IM og blogging i ett! Her får du nettverket umiddelbart tilgjengelig.
5. Vær deg selv. Bruk ditt eget navn. Dine digitale spor er viktige, husk at du garantert blir googlet. Det er ingen grunn til å skille mellom digitale nettverk og andre sosiale nettverk du deltar i. God nettikette er viktig både å ha og å lære bort.

I dag skal jeg holde et lite kurs på fellesmøtet vårt om presentasjoner. Hvorfor? Jo fordi en av våre elever har forstått verdien av å bruke nettverket sitt, denne gangen meg, til å få gjennomført noe han ønsker seg - at lærere og elever på skolen skal bli flinkere til å lage gode presentasjoner. Kult, syns i hvertfall jeg.

Illustrasjon: Bizarro/Bizarroblog