Innlegg på NKUL 5. mai 2010

I år hadde jeg to innlegg på NKUL sammen med Marita der det første var en parallellsesjon om produksjon av sammensatte tekster i norskfaget. Marita snakket først om hvordan hun jobber med produsjon av sammensatte tekster sammen med sin Vg1-klasse. Deretter snakket jeg om hvordan vi kan jobbe med bevisstgjøring omkring rettigheter, kildebruk, kvalitetssikring og kildereferering i forbindelse med tekstproduksjonen i klasserommet, enten den er digital eller ikke. Realiteten er vel at det aller meste som produseres av tekster i skolen nå er digitale, og jeg snakket spesielt om wikiskriving og oppgaveskriving, særlig knyttet til fordypningsoppgaven i Vg3. Presentasjonen min er lagt ut på Slideshare:

Kildekritiske ferdigheter ik wiig nkul 2010

View more presentations from Ingwii.

Vi hadde også et plenumsinnlegg med tittelen “Fortellinger fra det digitale lærerværelset”, og det kan de som er interesserte se i sin helhet på NKUL sine sider. Selve presentasjonen vår begynner ca 17 minutter ut i videoen. Filmen som vises i presentasjonen kan en også få se på Maritas blogg. Det er hun som har lagd den selv om hun så beskjedent krediterer meg for å ha bidratt. Det var første gang jeg samarbeidet med Marita på denne måten, men jeg håper ikke det blir siste, for jeg synes vi var et usedvanlig bra team!

facebook i undervisningen

Sosiale medier har gjort sitt inntog i skolen for fullt, i hvertfall blant elevene, og det er nok ikke få lærere som har fortvilt over at elevene heller er på facebook enn på It’s Learning og gjør oppgaver. Jeg også, det skal jeg ikke benekte. Men hvis ikke Mohammed vil komme til fjellet, så får fjellet komme til Mohammed, tenkte jeg (eller hvordan det nå egentlig var). For ikke så lenge siden lanserte facebook en ny funksjon, nemlig muligheten til å lage sider. Facebooksider kjennetegnes ved at det ikke er nødvendig å bli “venner” med dem som ønsker å følge den. Den som står bak siden har dermed ikke innsyn i tilhengernes profil, og heller ikke motsatt. Likevel vil oppdateringer fra siden komme frem i nyhetsstrømmen til alle som følger den. Slik sett er facebooksider svært praktiske for alle som er ute etter å profilere noe, enten det er organisasjoner, firmaer, politikere, kjendiser, skoler – eller lærere – uten å bryte privatlivets fred. Jeg har derfor opprettet en facebookside for å lettere kunne informere mine elever.


Alle Mine elever er nok mye endel på facebook. Da er det vel logisk at det er der jeg sender dem en ekstra påminnelse, legger ut en lenke til det siste blogginnlegget på klassebloggen vår, gratulerer noen med dagen, tipser om nyttige verktøy og minner om at det er tentamen i neste uke? Vi kan fortsette å rive oss i håret over at det er så vanskelig å få dem til å sjekke innom ITSL i tide til å få gjort leksene, vi kan kjefte og formane og skrive anmerkninger, eller vi kan legge ut en kjapp påminnelse der de er og be dem finne resten av informasjonen der den alt ligger- i skolens LMS, på en blogg osv. Tilbakemeldingene fra klassene mine har vært veldig positive så langt, og ingen MÅ være med på dette. Likevel har over halvparten av dem alt lagt siden til profilen sin, og det før begge klassene har fått skikkelig informasjon om tiltaket.

Mange vil nok innvende at det er viktig at informasjonen skal være tilgjengelig på ett og samme sted, likt for alle ved skolen, og det er jeg enig i. For mange sololøp er ikke av det gode. Men min erfaring er at selv om vi har felles retningslinjer på vår skole (alle lekser skal legges i kalenderen på ITSL), så blir det ikke alltid slik likevel. Noen lærere bruker tavla i klasserommet, noen bruker oppslagstavla på ITSL, noen sier det muntlig i timen. Min strategi er å gi informasjonen flere steder slik at det er størst mulig garanti for å nå frem til rett adresse. Jeg legger altså ut lekser og annet viktig i kalenderen på ITSL, og så minner jeg om det på facebook også. Sandvika vgs har forøvrig hatt en facebookside en god stund alt, og dette er populært blant elevene, noe som vises ved at svært mange av dem velger å legge siden til profilen sin. Biblioteket vårt har også en egen side.

Det finnes et annet aspekt ved dette som er interessant å reflektere over. Slik det er nå må en ha mange ulike brukerkonti for å få tilgang til ulike sosiale nettsteder. Dette blir fort rotete og uoversiktlig dersom en ikke tar i bruk hjelpemidler som lastpass til å holde rede på passordene sine, og en bør også vurdere strategier for kryssposting slik at informasjon en sender ut ett sted også blir tilgjengelig andre steder på nettet. Det blir som de første årene med epost: For å sende det måtte mottakeren ha samme epostleverandør som deg selv (f.eks. en Yahoo-epost). Er det noen som husker dette i dag? Det er ikke så lenge siden. Om ikke altfor lang tid vil det være slik med sosiale medier også, vil jeg tro. Epost er allerede gæmlis, ingen ungdommer bruker det til kommunikasjon seg i mellom. Vi kommer neppe til å se at de migrerer dit heller. Men de kan finne på å vandre videre til en ny plattform selv om facebook for tiden er svært dominerende i dette bildet. Dette er en annen innvending jeg får høre mot det å bruke facebook til informasjon mot elever. Men det er vel ikke noe problem, i så fall? Da kan vi vel bare følge etter? Når kommunikasjonen mellom ulike sosiale plattformer blir stadig mer sømløs, så blir også dette stadig enklere å få til uten at det trenger å bli en voldsom tidstyv ut av det. Fjellet flytter seg!

Andre lærere som også bruker facebooksider i faget sitt:
Matematikk 1P (Anne Cathrine Gotaaas, Sandvika vgs)
Norsk Vg2 (Johanne Nordhagen, Hamar katedralskole)
Kultur og kommunikasjon (Marita Aksnes, Randaberg vgs)
Norsk Vg2 (Liv Marie Schou, St. Hallvard vgs)

Skolesider:
Sandvika vgs
Kirkenes vgs

Skolebibliotek:
Sandvika vgs

Todelt “tentamen” i norsk på Vg3

I disse dager sitter jeg og vurderer det som har vært årets “tentamen” i norsk i Vg3 hos oss. Vi har valgt en litt utradisjonell løsning hos oss i år, nemlig å dele både sidemåls- og hovedmålsskrivedagen i to med en tilbakemelding midt i. Det vil si at elevene først fikk en halv skrivedag der de skrev et førsteutkast, og så fikk de en ny runde med teksten etter at jeg hadde lest igjennom og gitt tilbakemeldinger. Dette utgjør til sammen en oppgave som i omfang og tidsbruk tilsvarer en heldagsprøve. Tilbakemeldingene besto av en generell kommentar til oppgaven de hadde valgt – takk til Leif for god hjelp og inspirasjon her- og en kortere kommentar som gikk konkret på elevens egen tekst. Jeg satte ingen karakter etter 1. runde, elevene fikk bare en antydning om lavt, middels eller høyt nivå, og jeg detaljrettet ikke teksten. Dermed gikk det veldig fort å lese gjennom og kommentere oppgavene. Elevene ble også bedt om å reflektere over hvordan de synes dette fungerte, og det virker som de fleste synes det var utbytterikt. Her er noen av elevenes tilbakemeldinger:

Jeg likte denne metoden veldig godt siden den gå meg mulighet til å se på teksten en gang til med "nyere" øyne. Når du sitter og skriver på en tentamen kan man lett bli blind på sine egne feil. Siden jeg også fikk en tilbakemelding på hvilken ca karakter det var vet jeg hva som må forbedres og hva som var bra. Førsteutkastet fra nynorsktentamen var ekstra viktig siden nynorsk ikke er min sterke side! Jeg trenger å jobbe med feilene mine og dette er en god måte å se over å lære av sine feil. Personlig hater jeg etterpåklokskap. Det hjelper ikke å komme med alle feilene som elevene har gjort uten å en gang nevne dette før. Men ved denne metoden unngår man altså det. En tommel opp fra meg :) (Anne)

Jeg opplevde denne måten å ha tentamen på som veldig bra. Det gir oss en mulighet til å forbedre oss, og forbedre den karakteren vi hadde fått, samtidig som vi lærer enda mer av våre egne feil. […] Dette gir jo ikke noe læring, og det er jo det skolen handler om. Derfor synes jeg det at å ha en todelt tentamen er veldig bra, fordi det er en god blanding mellom en vurdering av ferdighetene våre, samtidig som vi kan lære av det, og ikke bare en vurdering av våre ferdigheter. For min egen del var dette også veldig bra, fordi når jeg fikk den tilbake var jo resultatet svært dårlig, og langt under der jeg vil være. Det at jeg fikk den tilbake og kunne skrive og gjøre om på den, gjorde at jeg så utrolig mange slurve feil, og feil som aldri burde vært gjort. Jeg så også at jeg hadde bommet litt på sjangeren, eller i hvert fall at jeg burde ha fått frem hvilken sjanger jeg skrev i mye sterkere.
Ergo synes jeg dette er absolutt en veldig bra ordning, det vi kan både vise hva vi duger til gjennom at vi klarer å ta til oss kritikk og gjøre noe med det, og at vi kan vise hva slags ferdigheter vi har i bokmål og nynorsk. (Marcus)

Jeg kan skjønne at dette sikkert er en populær endring for de aller fleste, men jeg er litt usikker på hva jeg synes om forandringen. Jeg synes for det første tentamen i norsk og nynorsk, slettes ikke er så skrekkelig. Jeg synes det er svært behagelig og noen ganger gøy(dersom oppgavene fenger) å få en hel dag sammenhengene på samme oppgave; skrive en stil. Det at arbeidet denne gangen er stykket opp i to deler gjør at det blir vanskeligere å prestere det beste en kan den første dagen. Man tenker at man har bedre tid og at man kan rette på feil neste gang. Men når jeg fikk tilbake stilen den andre skrivedagen, virket den fjern og det var vanskelig å gjøre små endringer, uten å rett og slett begynne helt på nytt. Jeg la fortsatt ikke merke til feilene jeg vet er der, men som tydeligvis ikke vises for mine øyne før oppgaven er levert. (Ellisiv)

Disse kommentarene er ganske representative for hva elevene mener om å få en tilbakemelding før oppgaven skal skrives ferdig – ca to av tre er veldig fornøyde, og ingen er veldig misfornøyde. De som vil lese flere elevtilbakemeldinger kan gå inn på Protokollen og finne dem der i listen over elevblogger. Selv er jeg også fornøyd. Alt i alt var dette en positiv erfaring, og jeg kunne godt tenke meg å gjøre det slik  igjen. Men de elevene som jeg har nå trenger også å prøve seg i virkelighetens verden, så det må bli en tradisjonell tentamen til våren også. Det de skal måles i til slutt er jo hva de klarer å få til på fem timer, uten nettilgang, enten jeg liker det eller ikke.

Ord for dagen: en klassiker goes web 2.0

En klassisk oppgave i norskfaget er "Ord for dagen". Det er lange og gode tradisjoner for å la elevene velge hver sin tekst som så skal presenteres for klassen i tur og orden. Det er en god oppgave, og det er en fin mulighet for eleven til å få stå alene med sitt tema og ikke bli utkonkurrert av at mange i klassen skal fremføre noe på samme dag. Det som dessverre ofte skjer, er at elevene som er tilhørere ikke nødvendigvis får så veldig stort utbytte av det de ser og hører. De må derfor styres inn i en konsentrert oppmerksomhet. Det er praktisk å ivareta presentasjonene på et oversiktlig sted sånn at alle senere har en mulighet til å se på dem en gang til. Oppgaven gir også rom for å utvikle god digital kompetanse ved å ta i bruk noen enkle verktøy.

• Elevene mine fikk vite om denne oppgaven ved årets begynnelse, og via et delt google-dokument (skjermdumpen over) kunne alle gå inn og skrive seg opp på ønsket uke gjennom året med det samme. De må også fylle inn hva de skal snakke om etter hvert som det nærmer seg deres egen fremføring. Skjemaet ligger via en peker i It's Learning, men kunne like gjerne ha ligget koblet til bloggen vår eller noe slikt.
• De ble bedt om å lage en hensiktsmessig presentasjon, men ikke nødvendigvis en Power Point. De fikk også vite hvilke vurderingskriterier som gjelder.
• Når de fremfører gjelder det å fange de andres oppmerksomhet. For å hjelpe dem med det ber jeg alle om å ha skjermene nede, dette både for å trygge eleven som står der og fremfører, og for å sikre at ingen surfer alfor langt avgårde. Derfor må de notere på papir ved denne oppgavetypen. Jeg prøvde med EtherPad, men det genererte mye tøys og tull. Kanskje jeg gir det en ny sjanse senere når de er litt mindre nyfikne på selve verktøyet.
• De må formulere noen spørsmål underveis mens de lytter. Noen få utvalgte blir bedt om å stille spørsmålene sine etterpå, og det er læreren som bestemmer hvem det er. Disse spørsmålene kan eventuelt også samles inn, det er gjerne lurt å gjøre det av og til. Jeg ser også for meg at vi kan få til å samle oppsummeringsspørsmål i en felles fil.
• Når presentasjonen er over får eleven i oppgave å legge den ut på bloggen sin, tagget Ord for dagen. Da kan de for eksempel bruke SlideShare, Scribd eller lignende. Ingen av mine elever har hittil visst om slike tjenester (med ett mulig unntak), men de tar det selvsagt raskt, "innfødte" som de er. Siden bloggene er lenket til klassebloggen er det mulig for alle å gå inn og se presentasjonen igjen.
• Eleven får en vurdering av meg i form at at vurderingsskjemaet blir gulet ut på de aktuelle nivåene av måloppnåelse. Dette legges inn i en oppgave i It's Learning. Vurderingen inngår i muntligkarakteren.

Ord For Dagen

View more presentations from Sandvika vgs.

Her er presentasjonen til en av elevene. Hvis dere liker den skal jeg nok fortelle henne det. Hun er nemlig skeptisk til å ha en helt offentlig blogg, så jeg legger ikke ut peker til den her.

Jeg har tenkt at noen av tekstene eller temaene de presenterer, muligens alle, skal gå inn i faglærerrapporten som gjennomgåtte tekster til muntlig eksamen. De er flinke, elevene mine, og lager mye bra! Ingen grunn til at jeg skal lage masse presentasjoner av temaer, dikt og tekster når de greier det så bra selv. Dette systemet kommer alle til gode, også meg. Jeg håper andre kan ha nytte av dette. Innspill og forslag til forbedringer mottas gjerne!

Å dele de gode ordene

I dag møtte jeg en elev i gangen. Hun er flink til mange ting. Blid, morsom, sympatisk. Hun er så flink til å skrive, til å fortelle. I vinter skrev hun en novelle som fikk meg til å gråte. En gang sa hun at hun ville bli lærer, og jeg ble så glad, husker jeg. Jeg vil at sånne som henne skal bli lærere. Jeg vil at sånne som henne, som er flinke til å skrive, til å formidle, som har varme hjerter, skal bli lærere. Vi trenger dem. Jeg fikk heldigvis sagt det til henne i dag, at jeg håper hun virkelig blir lærer, fordi vi trenger sånne som henne i skolen. Hun har det i seg. Da ble hun veldig glad.

Jeg trives veldig godt i jobben min. Slik jeg ser det, er det lite som kan måle seg med den selv om det både er for mye retting og mye mas til tider (ikke fra elevene, altså). De positive sidene ved jobben er langt flere enn ulempene. Men når vi kommer til mai merker jeg at jeg får en ukomfortabel følelse i kroppen, hvert år. Det er både frustrasjon og lettelse forbundet med å avslutte et skoleår. Hvilke andre jobber har en så regelmessig prosjektavløsning som min? Vi begynner i august med mange ambisjoner og nye elever (som regel). Så går høst, vinter og vår, og vi lærere lærer bort og vi lærer selv. Masse. I mai er det ubønnhørlig slutt. Ikke mer tid til å jobbe med fordypning, repetisjon, ikke mer tid til noe. Ikke engang tid til å bli ferdig. Det er jo så mye jeg vil at de skal vite om før de drar. De skal ut i verden nå, mine russ, på ordentlig. Det er alvor. Jeg innser at vi ikke får mer tid sammen. Men får jeg i det minste tid til å si hvor flott det har vært å få være sammen med dem dette året? Jeg kjenner i kroppen at tiden er ute. Det plager meg at jeg ikke var mer påpasselig med å bruke sjansen da jeg hadde den. Ubehaget ved skoleslutt henger forresten også sammen med å sette standpunktkarakterer. Jeg liker ikke det. Det er alltid noen som får en karakter som føles helt feil. Han skulle jo hatt bedre, så artig, hyggelig, grei som han er! Hun er jo så utrolig sympatisk, klok, interessant å snakke med! Vi kan ikke sette karakter på sånt. Men disse egenskapene vil være de viktigste for dem i fremtiden. De skal bli noens studiekamerater, kolleger, noens kjæreste, noens mor og far. Da spiller det liten rolle om de fikk 5 eller 3. Det mange elever dessverre tror, er at vitnemålet sier noe om hvem de er som mennesker. Det er så klart ikke tilfelle. Det sier bare noe om en liten del av det de kan. Vi kan nemlig ikke måle alt på en skala fra 1-6, og det skal vi ikke heller. Heldigvis. Jeg håper de forstår at det er så uendelig mye mer ved dem enn det karakterene forteller.

Eleven min, som jeg møtte i gangen, sa også noe veldig hyggelig til meg i dag. Det gjorde meg enormt glad, for jeg visste ikke at hun så slik på det vi hadde gjort sammen i år. De gode ordene er verdiløse før de deles. Deles de får de av og til svært stor verdi. Noen sånne ord fikk jeg i dag, heldige meg. Jeg vil heller dele ut gode ord enn karakterer. Note to self: Husk å fortelle klassene i tide til neste år hvor fine de er, og at det faktisk er fryktelig trist at de slutter!

Foto: “Four friends with their shadows”, CC-lisensiert på Flickr av Greekadman

Russetid: Er det verdt det?

Til mine kjære elever: Det er ikke dere jeg kritiserer i dette innlegget. Jeg forstår dere godt, og unner dere all moro. Det er russetiden som fenomen jeg vil diskutere. Er det ikke på tide å gjøre noe som blir til fordel både for dere og oss - nemlig flytte den?

Jeg er i tvil om jeg bør skrive dette i det hele tatt. Det er fort gjort å bli tatt for å være en gledesdreper og grinebiter. Jeg har ikke glemt, og jeg har bilder som kan dokumentere at jeg også har vært en ordentlig, norsk russ. Men jeg er faktisk litt bekymret. De to siste ukene har svært mange av mine tredjeklassinger kommet på skolen med tiltagende dårlig helse, dårlig ånde og dårlig personlig hygiene. De sover i timene eller kommer to timer for sent, de hoster konstant og kan ikke snakke, de ser på meg med hektiske ansikter og feberblanke øyne. Selv de mest pliktoppfyllende blant dem er utslitt av sin egen moro. Det er de ikke alene om. Rapporter fra kolleger rundt om sier det samme. Vi er i grunnen glad til om de kommer, for noen uteblir rett og slett helt fra både prøver og fremføringer. En tredjedel av våre 180 russ var borte fra skolen torsdag, og sikkert minst like mange i dag. Mandag blir visst også en dårlig undervisningsdag på norske videregående skoler. Hovedårsak: Russetreffet i Kongeparken. Det stjeler dager både før og etter helgen.

Det er kanskje ikke min sak om de dropper et par dager av skolen for å dra på russetreff. Det innser jeg. Men summen av elever som er syke, fyllesyke, skadet, utranglet og ute av stand til å delta normalt i undervisningen, som blir underytere av en annen verden, og som sørger for å spolere enhver mulighet til å yte det lille ekstra som kanskje ville spart dem ett års arbeid for å ta opp fag eller i det hele tatt fullføre videregående skole er så stor at det hindrer meg i å utføre jobben min skikkelig. Dette er ikke mitt hovedanliggende. Jeg greier meg godt likevel. Men hva slags verdier har vi dersom vi synes at dette er helt ok oppførsel? Mange mødre og fedre har nok toet sine hender i maktesløshet de også når de røde og blå hordene er på fremmarsj. De er flinke, ungdommen,til å skaffe seg penger og tid til det de vil. De er myndige og bestemmer selv. Det er nok ikke så lett å være den russen som bremser heller. Det var lettere for oss, for vi festet bare i helgene (ok da, en og annen torsdag også). Normer endrer seg over tid - det som var normalt for 20 år siden er visst nokså prippent i dag.

Sist mandag ettermiddag skulle min kjære hente datteren vår på trening. Treningen foregår i hallen til en av våre videregående skoler, og i skolegården der var rebusløpet til russen i full gang. Jentene i russebussen ravet rundt i bh og såpet inn biler, de lekte visst at de var glamourmodeller. Han satte ikke pris på den påtrengende oppmerksomheten han fikk på sin vei gjennom skolegården, mannen min. Fulle russ på en mandag var ikke et sjarmerende syn. Selv har jeg fått tilbud om å signere boksershortsen til en av mine mer frimodige elever, noe som jeg i grunnen helst ville ha sluppet å høre som læreren hans. Fyll, utagerende oppførsel, skulking, dårlige skoleprestasjoner - det er også russetiden. Noen drikker hver dag i en måned. De jobber kvelder og helger gjennom hele skoleåret blant annet for å finansiere dette, de har ikke nok tid til å utdanne seg for fremtiden fordi det tilsynelatende koster så mye å være ung her og nå. Jeg synes rett og slett det er pinlig at skolen rent faglig ofte blir en parentes, en veggpryd i de unges liv. Det er ingen tvil om at sosialiseringsfaktoren er høy, men det er da ikke jobben vår å danne en ramme om de unges sosiale liv? Er det oppbevaring vi driver med? Noen ganger får jeg så inderlig lyst til å bli en skikkelig bisk og streng gammel frøken som stiller store krav, men som også anerkjenner den som vil noe. Men jeg trenger å ha med meg flere, både foreldre og skoleledelse, og ikke minst Udir med sine forslag til vurderingsforskrifter for å få den nødvendige autoriteten til å gjøre det. Minibussen blir russebuss i mai.

Jeg begynner vel bare å bli gammel. Det er jo ikke noe galt i å feste litt og ha det moro sammen med venner. Men jeg kan likevel ikke la være å undre meg: Hvor moro er det egentlig å være på fylla i en måned midt i innspurten av et skoleår? Er det verdt det?

Foto: CC-lisensiert av Geir Halvorsen på Flickr

Ytringsrett og sosiale medier

Vi har alle vært elever en gang, og mange drar gjerne veksler på sine erfaringer fra en skole som fantes for 20-30 eller flere år siden når de skal kommentere og mene noe om skolen som sådan. Det er slitsomt mange ganger. "Du kan ikke bade to ganger i den samme elven" er et kjent visdomsord. Vi som er i skolen i dag vet godt at det har skjedd store endringer de siste årene, og skolen er ikke lenger hva den var. Samtidig er det stort strekk i laget, kanskje større enn noensinne. Lærere er som folk flest veldig forskjellige, og det er problematisk at lærere er såpass uenige om hva en god lærer egentlig er. Det kritiserer vi gjerne hverandre for.

Men blod er som kjent tjukkere enn vann. Internt i skolemiljøer blir det ofte kritisert at andre enn de som har erfaring fra klasserommet uttaler seg om hvordan vi skal gjøre jobben vår. Det er forståelig at det kan virke provoserende å få kritikk fra utsiden, men jeg tror stadig sterkere på at det er lurt av oss å diskutere skole og undervisning med både politikere, byråkrater og elever. Kanskje særlig den siste gruppen, det er jo de som er målet for vår virksomhet! Det er ikke det samme som at vi skal være populistiske og gjøre hva som helst for å vinne deres gunst, men heller at vi skal skape en sterkere følelse av at vi faktisk har et felles mål, nemlig at de skal få best mulig utdanning. Min erfaring er at det er ganske mange elever som tar sin skolegang alvorlig, og de kan hjelpe oss med å skape undervisning som fungerer for flest mulig.

En elev som har fått mye oppmerksomhet i det siste er Carina Tangeraas fra Sauda vgs. Hun skrev først om manglende kontroll over pc-er i klasserommet på bloggen sin, og deretter engasjerte hun seg i debatten på d&b. Mottakelsen hun har fått veksler fra svært positiv til antydninger om at hun ikke har noe der å gjøre. Noen lærere ser ut til å mene at elever er den gruppen vi ikke skal la slippe til orde der. Det provoserer meg. Jeg synes faktisk at det er helt utrolig at noen lærere kan mene at seriøse elever ikke skal få ytre seg i skoledebatten. d&b har fra begynnelsen av vært tenkt som et forum for alle som ønsker å dele, bruke og øke sin digitale kompetanse, og jeg kommer derfor ikke til å stenge ute elever som diskuterer saklig der.

(Samfunns)debatten tar nye veier i og med bruken av sosiale medier. Dette angår skolen også. Det siste glimrende eksempelet er fra i går hvor kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell dementerer på bloggen sin VGs påstand om at han vil stenge Facebook for elever. Ved å lese kommentarfeltet på innlegget kommer det tydelig frem at kommunikasjonslinjene nå definitivt er endret. Dette er et stort fremskritt! Vi kan nå kommunisere direkte med kunnskapsministeren vår og andre med mulighet til å endre vår hverdag og få svar fort, han på sin side kan arrestere journalister som trår feil, og misforståelser kan rettes opp raskt - mens folk flest husker hva saken gjelder! Vi har også mulighet til å korrigere det ofte tabloide og forvrengte bildet av den norske skolen som kommer frem i mediene hvis vi selv er på nett og har en tydelig stemme. Vi har mer makt enn på lenge dersom vi forstår å utnytte muligheten til å få innflytelse gjennom sosiale medier. Det samme har elever, enten vi liker det eller ikke. Tro meg, de kommer til å bruke den. Jeg foreslår derfor at vi ønsker dem velkommen i debatten og prøver å spille på lag, i stedet for å prøve å holde dem ute. Det kommer ikke til å fungere, og vi har samme mål - en bedre skole for alle, både lærere og elever.

Foto: "Speechless" av Katatuide på Flickr, med CC-lisens

Cloud computing og personvern

Jeg er veldig glad for muligheten til å bruke Google Docs, Dropbox og lignende tjenester i mitt daglige arbeid. Jeg kan enkelt dele filer, og alle er oppdatert til siste versjon uansett hvilken maskin jeg velger å åpne dem på. Men jeg har vært tilbakeholden med å bruke Google Docs til å skrive dokumenter med sensitive personopplysninger om elevene mine, slik som vurderinger, notater fra elevsamtaler etc. Skrekkscenarioet er at det plutselig en dag åpner seg en sprekk i det digitale skydekket, og mine notater om elevenes prestasjoner regner ned på alle og enhver. Clif Mims tar i dag opp at det allerede har oppstått en slik feil i Google Docs der alle som tidligere har vært knyttet til kontoen din prinsipielt kan ha fått tilgang til alle dine tekst- og presentasjonsdokumenter, ikke bare dem du allerede har delt. I følge hans kilde, TechCrunch, er følgende beskjed gått ut til mange Google Docs-brukere (sitatet er fra TechCrunch):

According to the notice, this sharing was limited to people “with whom you, or a collaborator with sharing rights, had previously shared a document” - a vague statement that sounds like it could add up to quite a few people. The notice states that only text documents and presentations are affected, not spreadsheets, and provides links to each of the user’s documents that may have been affected.

Ikke særlig beroligende, spør du meg. Vi som har med elever å gjøre kan ikke risikere at vi bryter deres personvern. Derfor er jeg glad jeg ikke har stolt helt og fullt på gratis, åpne tjenester ennå, men heller overlatt de personlige elevopplysningene til ITSL og SkoleArena. Hva tenker dere andre om dette?

Foto: CC-lisensiert av Mansikka på Flickr

Hvem skal skrive hva - for hvem?

"Det e mang slags kjærlighet," sang Jan Eggum på 80-tallet. "Mang slags kjærlighet e godt for deg og meg". Jeg er så enig. Altfor ofte setter vi trange rammer rundt både kjærlighet og annet viktig og lar resten være definert som "utenfor, galt, feil". Det er dumt av oss. Vi kan risikere å gå glipp av mye på den måten.

Jeg kom hjem ør i hodet i går etter å ha hatt elevsamtaler uavbrutt i tre timer. Men ørheten var god, jeg kjente meg usedvanlig motivert og fornøyd etter dagens innsats. Det er noe helt eget å få snakke med elevene en og en og høre hva de tenker på, få vite litt om hvordan de tenker på seg selv i forhold til norskfaget. Det som holdt tankespinningen gående utover kvelden var særlig det to elever sa. Den ene sa til meg at "jeg er ikke noe god til å skrive, jeg. Når jeg sitter på heldagsprøver går det aldri noe bra, jeg blir så sliten. Vanligvis skriver jeg litt og litt av gangen hjemme. Da går det bedre." Jeg ser at det stemmer. Denne eleven skriver for eksempel bedre på bloggen sin enn på heldagsprøver. Innholdet blir bra uansett, for det er en flink elev, dette, men språket blir mer uferdig, og resultatet blir gjerne en middels vurdering. Dette er altså en elev som liker å skrive, som er faglig motivert, pliktoppfyllende og ambisiøs. Hvordan kan det da være sånn at eleven bare oppnår middels resultater i faget? Det er noe galt et sted. Den andre eleven jeg tenker på fortalte at skriving av fortellinger var det som motiverte. Da kom språket også. Skriving av fagtekster er ikke like lett, ordene forsvinner ut av hodet. Senere samme kveld leste jeg det disse to gikk hjem og la ut på bloggene sine, og jeg kan ikke tro annet enn at dette var en konsekvens av det vi hadde snakket om. Den ene skrev innsiktsfullt om Virginia Woolf (vi snakket om Et eget rom i timen i går), den andre la ut første del av en dramatisk horror fiction med både godt driv og bra språk.

Vi har alle hørt om Ibsen som gjorde det så dårlig i norsk på skolen, og vi vet hvordan det gikk. Maken til feilvurdering fra skolens side kan det være vanskelig å finne. Ikke det at jeg tror jeg har dagens Ibsen mellom hendene, for det vet jeg ingenting om. Men jeg vet at jeg kan velge å løfte frem det disse to er gode til, eller jeg kan overse det.

Jeg tror det er definisjonen av god skrivekompetanse i skolen som ofte blir for trang. Vi terper på sjangre, språk og innhold. Det er ikke uvesentlig å kunne dette. Men hvis resultatet av undervisningen er at vi dreper fantasien, motivasjonen og skrivelysten, da har vi ikke oppnådd stort. Jeg velger å la disse to bruke bloggen sin som sitt fristed. Jeg tar sjansen på å la den kompetansen jeg ser at de har gi dem en mulighet til å korrigere vurderingene de får i de obligatoriske øvelsene i norskfaget. Hvis dette gir dem lyst til å skrive mer, oftere og bedre, så kan det vel ikke være feil?

Foto: CC-lisensiert av crowolf på Flickr

Egenvurdering i norsk

Ved et årsskifte ser vi gjerne både fremover og bakover samtidig - det er i grunnen et nyttig perspektiv som vi burde innta mye oftere. Jeg har bedt elevene om å kommentere en ting de er fornøyd med og en ting som  kunne ha vært bedre i 1. termin i norskundervisningen for å bruke det i planleggingen av 2. termin. Det ble i grunnen en veldig positiv opplevelse. De var mer fornøyde enn magefølelsen min tilsa, og det de var misfornøyde med har jeg tenkt på selv også. Kort sagt savner de tydeligere informasjon, mer nynorskundervisning og mer konkret undervisning i tekstskriving. Det de likte best å jobbe med var det litterære programmet, og mange trekker frem gruppearbeid og diskusjon i timene som positivt. Her er den usensurerte dommen:

1. Det litterære programmet er jeg faktisk stolt av. Det var gøy å jobbe med og resultatet ble bra syns jeg.
2. Det har vært masse oppgaver og mye skriving i blogg, noe jeg kanskje ikke er så glad i men. Det har også vært veldig lite nynorsk grammatikk, da hvertfall med tanke på at vi har hatt nynorsk tentamen uten mye øvelse.
3. Jeg syntes oversikten over hva vi skal ha gjort til når, når det gjelder både smålekser og større oppgaver har vært litt rotete. Jeg syntes vi går for fort gjennom pensum for at vi skal klare å lære noe mer enn overflaten, men vet dette er pga dårlig tid. En bra ting er at vi veksler mellom forskjellige læremetoder, selv om jeg misliker gruppearbeid med flere enn 2.
4. Jeg syntes nynorskundervisningen kunne vært bedre. Siden vi får en egen karakter i nynorsk syntes jeg vi burde brukt mer tid på det.
5. Jeg trodde bloggen skulle være mer fri. Det var litt kjedelig med alle bloggoppgavene vi fikk, fordi jeg ser for meg at på en blogg skriver man mer om interessene sine.
6. Jeg syns at det beste med norskfaget var å jobbe med litterærprogrammet..:)det var kjempegøy! Jeg kunne ha vært flinkere med bloggen.
7. Jeg syns at opplegget rundt bloggen har vært litt uklart kanskje, litt mye å gjøre både på den og lekser i tillegg.
8. Norskfaget i første termin har gått fort og vært veldig lærerikt. Til tider har det vært vanskelig å henge med i svingene, men stort sett har jeg fått med meg pensum.
9. Jeg syns vi gikk gjennom det viktigste man trenger å få med seg i et norskfag, i tillegg til at jeg personlig ble kjent med og lærte masse om noe som var ukjent for meg, og det var litteraturprogrammet.
10. Jeg synes det er bra at læreren har lagt opp til et variert opplæringsprogram.
11. Det som var bra i 1. termin var at det var variasjon i oppgavene vi fikk og jeg synes det var fint kunne gjøre noe litt anderledes i norskfaget som blogging. Det som kunne vært bedre var at noen av bloggoppgavene var litt vanskelige å forstå, hva som egentlig var meningen at vi skulle skrive.
12. Jeg syns det har vært fint med fremføringer og gruppearbeid! Jeg lærer av å arbeide sammen med andre og syns dette er en læringsmåte som passer meg fint. Jeg liker også når vi kan ha individuelle vurderinger og at vi kan lese og gjøre oppgaver selvstendig. Jeg liker også veldig godt når du holder foredrag og åpner for spørsmål underveis. Dette lærer jeg en hel masse av.
13. Jeg synes 1.termin i norsk har vært ganske slitsomt. Vi har måttet skrive ganske mange oppgaver, og jeg synes de har vært ganske vanskelige å forstå. I tillegg har det vært mye å skrive i bloggen. For dem som synes blogging er gøy har det nok ikke vært noe problem, men jeg har ikke hatt noen motivasjon for å skrive i bloggen, så det har blitt mer som en tvang. Jeg har nesten ikke fått noen kommentarer på bloggen heller (1 kommentar), så det gjør at det virker som bloggen min ikke blir lest, og jeg får ikke vite om jeg har bommet totalt på oppgaven eller ikke. Så det hjelper ikke så veldig på motivasjonen min. Det har vært lite nynorsk grammatikk, noe jeg synes vi burde ha mer av fordi det da er lettere for oss å skrive en tekst på nynorsk.

Umiddelbart tenker jeg følgende om vårterminen: Blogging: Jeg tenker å holde fast ved planen om at ingen må "tvangsblogge" i 2. termin. De som vil fortsette å blogge skal få ansvaret for å følge med på minst to andre bloggere og kommentere dem slik at alle får følelsen av å bli lest. Til gjengjeld vil jeg gi dem stor frihet i hva de skal skrive om på bloggen. Nynorsk: Jeg slipper visst ikke unna å kjøre et repetisjonskurs. Jeg kommer til å sette sammen et opplegg basert på Språkrådets kurs.Tanken er å la det bli frivillig, de som ikke ønsker felles gjennomgang vil få andre oppgaver i stedet. På den måten klarer vi kanskje å unngå å kaste bort tid for de som kan dette godt nok. Gruppeoppgaver: Elevene skal få lage tester på It's Learning (etter opplegg fra Svend Andreas) til lærestoffet som etterhvert skal danne en base for puggestoffet vårt. Wiki: Vi skal fortsette å legge ut oppsummeringer på wikien vår, den har ligget litt brakk en stund. Muntlig i timene: Noen felles gjennomganger blir det - som en av elevene nevnte er det viktig med dialog rundt lærestoffet for å øke forståelsen, men jeg kommer til å satse på å lage noen e-forelesninger slik som Leif gjør, disse kan deles og brukes til repetisjon også. Målet er at undervisningen skal være så fleksibel at alle kan få en viss innflytelse over hvordan de vil jobbe med stoffet denne våren. Jeg kommer ikke til å slepe noen etter håret gjennom undervisningen min - dersom de ikke vil satse på faget så kaster ikke jeg bort min tid heller. Her gjelder regelen: Ingenting inn - ingenting ut.

Er jeg på ville veier her - or what? 

Innspurt/avrunding

Nei, jeg har ikke bakt kaker ennå. Dette er mine 2.0-kaker som jeg har lånt fra Timitalia på Flickr. Leif har skrevet oppsummering av høsten allerede - takk for den, et eksempel til etterfølgelse. Selv føler jeg ikke at jeg er i mål i det hele tatt selv om det bare er to jobbedager igjen til jul. Jeg har to rettebunker med meg inn i helgen, og jeg må vurdere blogger i begynnelsen av januar. Terminoppgjøret vårt er den 12. januar - både en lettelse og en forbannelse fordi det er deilig å ikke måtte være ferdig med alt nå samtidig som det er ille at julen ikke markerer at jeg faktisk er det. Hmm. I morgen er det siste dag med fremføringer av vårt litterære program. Jeg måtte fire på min litt for ambisiøse plan, så jeg ga bare elevene en ubehagelig vid oppgave som de akket seg over: "Kan du ikke bare si hva vi skal gjøre? MÅ alt være så vanskelig i dette faget?" "Ja", sa jeg nådeløst. "Oppgaven er rett og slett å lage Et Litterært Program. Intet mer, intet mindre." Og hva fikk vi igjen for det? Flotte "radioprogram", et inklusive utenlandskorrespondent via Skype fra et grupperom (hysterisk morsomt), film, fine presentasjoner med og uten Glogs eller Power Point, diktopplesninger, vakker musikk, og ikke minst en dag der ikke en presentasjon var lik den forrige. Alt ble tatt opp på video, og når jeg får igjen pusten skal jeg oppsummere litt bedre enn nå. Men jeg er stolt av elevene mine. De lyktes kjempegodt med en vanskelig oppgave som innebærer å kunne mestre minst en av de viktigste ferdighetene man bør ha i det 21. århundre: Evnen til å tenke selv og stille kritiske spørsmål. Jeg er forresten også stolt over at Tanketråder i dag er nr 96 av de 100 mest leste norskspråklige bloggene. Tenk at en blogg om skole og IKT kan komme inn på en slik liste. Det gjør meg optimistisk og glad fordi jeg skjønner at jeg ikke er alene om å mene noe om at skolen kan, bør og vil bli stadig bedre, selv om det gjør litt vondt noen ganger.

Takk for at dere gidder å lese det jeg skriver - det gir så mye inspirasjon å vite at noen faktisk gjør det.

Kildebruk og kildekritikk

Mens jeg var i Seattle på konferanse hadde elevene mine hjemmeoppgaver tilsvarende en halv dags skole. Dermed kunne jeg sitte på hotellrommet om morgenen og sjekke hva de hadde gjort i løpet av dagen via It's Learning, (en artig erfaring i seg selv). Oppgaven de fikk var todelt: Først skulle de se gjennom tre presentasjoner som jeg fikk fra en tidligere kollega, Siv Marit Ersdal, som nå er skolebibliotekar i Drammen.  De tar for seg kildekritikk, hvordan føre kilder og hvordan sitere riktig. Deretter skulle de demonstrere at de hadde forstått gjennom å skrive en kort eksempeltekst (brødtekst) der de skulle flette inn stoff fra sine to kilder, en selvvalgt bok og en nettekst etter eget valg. De skulle ha med vanlig direkte sitat og blokksitat, de skulle ha med indirekte sitat og parafrase. De skulle også sette inn fotnoter og føre kildene korrekt opp under teksten. Til slutt ble de bedt om å reflektere over hva som var enkelt og vanskelig med oppgaven, og på hvilken måte bruk av kilder er både nyttig og problematisk i skolearbeidet. Selve kurspakken ligger på It's Learning community og heter BFK - kurspakke digital kompetanse. Dette er viktig kompetanse som alle må ha, og det er et av kompetansemålene i norsk, Vg3.

Flere ting var interessante med denne oppgaven. Det som slo meg først var hvor vanskelig det tydeligvis var å gjøre alt dette helt riktig. Selv de aller dyktigste hadde noen formelle feil. Det andre var i hvilken grad oppgaven skilte mellom elevene når det gjaldt ferdighetsnivå. De aller fleste ga uttrykk for at dette var ganske vanskelig å gjøre riktig, det var tidkrevende, men det var veldig nyttig. Jeg tror blant annet at mange fikk seg en aha-opplevelse når det gjelder parafrase. For noen var det helt nytt at det ikke kan kalles eget arbeid når en bare skriver litt om på en tekst. En konklusjon jeg trekker er at dette burde de ha jobbet systematisk med tidligere enn i vg3 (det er godt mulig at de har det, men de har ikke lært det likevel). En annen er at jeg tror mange elever blir tatt for juks/plagiat når de har vært i god tro - de vet ikke hvordan de skal håndtere kilder. Det er tydeligvis et stort behov for denne typen dannelse. Det er også tydelig at elevene til en viss grad skjønte bedre hvorfor det ikke lønner seg å alltid satse på første og beste wikipedia-treff, men lete etter relevante kilder flere steder enn på nettet når de hadde sett gjennnom lærestoffet. Dessuten gikk det opp for flere hvor nødvendig det er å være korrekt ved kildeangivelse. Det er kanskje flere enn meg som har fått inn kildelister som den på bildet under? Artig, men ikke særlig nyttig! En annen morsom variant er den klassiske www.google.com. Ja vel, den finnes altså på jorden....

Noen av elevene har lagt ut oppgavesvarene sine på bloggen, for eksempel Chelsea, Håkon og Alexandra. All takk til skolebibliotekarene i Buskerud for et flott opplegg!

En fin elevblogg

Det er verdt strevet når man får se slike resultater. Dette er ikke den eneste flotte elevbloggen i år, langt i fra, men den utmerker seg med godt innhold, fin design og gjennomtenkt innhold. Dette er en jente som bruker tid på en annen blogg hun har også - hun holdt på med dette lenge før jeg lanserte ideen, og hun har tydeligvis øye for detaljene. Bra! Her er både tidslinjeverktøyet Dipity og Glogster anvendt på en fin måte. Klikk på bildet for å få ekte vare:

Tekst og tolkning

Arne Olav Nygard skriver skarpt og innsiktsfullt om hvordan vi lett innsnevrer lesekompetanse til bare det å faktisk kunne lese av en tekst og referere innholdet. Har du ikke lest innlegget hans bør du ta en tur over. Dette innlegget er sprunget ut av noen tanker jeg gjorde meg etter at jeg leste det.

Lesetestene mine barn tar på skolen handler om dette: Lesehastigheten måles, deretter testes forståelsen ved at de må svare på spørsmål knyttet til teksten. Har de høy lesehastighet og få feil blir diagnosen at de har gode leseferdigheter. Det stemmer forsåvidt også, de har tilegnet seg basale egenskaper som er nyttige for dem videre i utdanningsforløpet. De mer komplekse forholdene mellom lesing, skriving og nivåer av kompetanse testes derimot ikke så vidt jeg vet. Samtidig vet alle at vi trenger ulike typer lese- og skrivekompetanse, akkurat som vi trenger ulike uttrykksstrategier til bruk i vennegjengen, hjemme, på jobben og hos bestemor. Burde vi ikke da tilstrebe å teste flere sider ved barn og unges lese- og skrivestrategier enn evnen til å avkode tekst? Det er for meg også mer og mer underlig at vi skiller mellom IKT-kunnskaper og generelle lese/skriveferdigheter. Er ikke det mer eller mindre to sider av samme sak? Å ikke mestre grunnleggende digitale ferdigheter vil bare bære mer og mer preg av analfabetisme jo lenger inn i fremtiden vi kommer.

Gutter og jenter er fortsatt gutter og jenter - heldigvis, vil jeg si. Mine vg3-elever skal igang med sitt litterære prosjekt, og de hadde ulike og ganske kjønnsdelte reaksjoner på oppgaven. Ordet "dramatisering" ble nevnt, og jentene strålte opp mens gutta rynket pannen bekymret. Heldigvis må ikke alle spille teater, de skal få styre valg av oppgavetype selv. Men så kom jeg i tanker om Poetry Slam takket være vår velorienterte bibliotekar Ingrid. De som leser bloggen min husker kanskje presentasjonen "What Teachers Make" for en tid tilbake. Det er et eksempel på slam poetry, og forfatteren av teksten, Taylor Mali, er både slam-poet og lærer. Kanskje mine gutter vil prøve seg i en poesi-slam de også? Det hadde vært utrolig moro. Kanskje de til og med vil skrive egne tekster basert på noen av tekstene de har lest? Det hadde vært noe, ikke sant? Konkurranseinstinkt har de så det holder, og taleføre er de. Og de kan definitivt lese også.

På denne måten håper jeg å treffe litt flere med en slik oppgave. Kanskje gutters tekstkompetanse lettere kan komme til sin rett om de får stå frem i rommet og konkurrere seg imellom om å ha den beste fremføringen? Det er jo det de gjør uansett, men kanskje de kan ha mer glede av det på denne måten? Jentene ønsker å samarbeide, ingen bombe det heller. Det skal de selvsagt få lov til. Og er det en jente eller to som vil være slam poet, så vil hun naturligvis få være det. Skulle bare mangle. Hva har alt dette å gjøre med lesekompetansen jeg innledet med? Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror i hvertfall det er på høy tid at guttene får litt oppreisning av sine norsklærere. Jeg tror garantert at de kan være knakende gode poeter og skuespillere bare de får gjøre det litt mer på sitt vis. Og jeg tror de er flinkere til å lese enn mange tror også. En av dem sa til meg i dag at "norskfaget, det er liksom bare repetisjon av det samme om og om igjen fra 8. klasse og utover". Kanskje vi må motbevise den påstanden snart?

Det er dags for en ny Mali-fremføring: "Miracle Workers"(han har forresten mange tekster som ikke er om skole også).

Litterært program

Etter Kunnskapsløftet har vi fått en ny større oppgave som elevene skal gjennomføre i tillegg til den tradisjonelle fordypningsoppgaven (særemnet) i Vg3, nemlig at de skal "sette sammen og fremføre et litterært program". Hva vil det si? Og hvordan kan vi utnytte digitale verktøy i denne sammenhengen?

Jeg ser for meg at vi må kombinere tradisjonelle og nye metoder for å løse dette på en tilfredsstillende måte. Elevene må få være med og avgjøre hva de vil fremføre om, de må få en viss frihet i valg av presentasjonsform, men jeg har et ønske om å få dokumentert presentasjonene deres slik at vi kan ta vare på dem for ettertiden, enten i form av videoopptak eller lydopptak. Da vil vi kunne bruke dem som repetisjonsmateriale, og det kan inngå i elevenes portefølje. Dersom noen elever ønsker å produsere egne digitale presentasjoner bør det også være rom for det. Likevel setter tidsnøden i Vg3 begrensninger for hvor mye tid vi kan bruke på å lære opp elever i videoproduksjon, lage podcasts osv. Dette er med andre ord ferdigheter som elevene bør ha tilegnet seg tidligere i utdanningsløpet, og jeg mener at vi bør satse på at Vg1-elevene bruker tid på å gjøre seg kjent med ulike verktøy slik at de utvikler et variert repertoar. Det vil de ha glede av de neste årene.

I forberedelsesfasen må elevene skaffe seg oversikt over mulige temaer de kan jobbe med. Det kan gjøres gjennom tradisjonelle gjennomganger av perioder, temaer, forfatterskap osv. I tillegg kan elevene bruke blogg, wiki og rollespill til å sette seg inn i stoffet. Selve fremføringen skal forholde seg til et publikum og kan foregå fra en scene, eller det kan være en film/"fjernsynsprogram" eller lydopptak/"bokbad". Podcast er i såfall ett alternativ.

I mine klasser vil jeg satse på følgende opplegg i år:

• Elevene deles inn i grupper
• De velger selv tema og presentasjonsform
• Forberedelsesfasen dokumenteres på bloggene deres
• Fremføringene filmes, eventuelt kan vi produsere lydopptak i skolens lydstudio
• Publikum (de andre elevene) forbereder spørsmål til gruppene under fremføringen som gruppedeltagerne svarer på i etterkant av presentasjonen
• Dokumentasjon i form av film eller podcaster legges ut på klassewikien, elevene kan også publisere sine ting på egne blogger
• Elevene skriver en egenvurdering på bloggen
• Vurderingen legger vekt på alle faser i prosessen, ikke bare selve fremføringen.
• Tidsbruk: Forberedelsesfase på skolen - elevene blir introdusert for oppgaven, gruppene etableres og begynner å tenke på mulige løsninger (noe tid settes av til dette i uke 47-48).To fagdager til planlegging og innøving (uke 49 og 50) + en fagdag til fremføringer (uke 51), resten gjøres hjemme.

Er dette en realistisk modell? Lærestoffet hører også inn under flere andre kompetansemål, og det bør derfor være greit å sette av ganske god tid til dette. Under er den presentasjonen elevene mine får når vi setter igang med forberedelsene. Det er naturligvis mye informasjon som ikke står på lysarkene. Planen er derfor å lage en screencast av dette etter at jeg har gått gjennom den i klassene og legge ut på klassewikien vår.

Mer skoleblogging på Sandvika vgs

Etter en litt flat følelse for elevblogging tidligere i dag var det ekstra moro å komme på jobben og treffe min gode kollega Liv Kristin Høgvold. Vi var på samme team i fjor, og hun var en veldig viktig grunn til at vi fikk gjort så mye på det trinnet, det er sikkert. Nå er hun godt i gang med sine nye Vg1-elever - og de har begynt å blogge i dag! Det var virkelig spennende å se hva de mente om at læreren har satt dem i gang med blogging, og gnisten virker betydelig sterkere på det trinnet. Hvorfor det? Jeg kan tenke meg flere årsaker, men det styrker min oppfatning om at elever bør ha blitt introdusert for skoleblogging i Vg1, det tror jeg faktisk er veldig passe. Noen vil sikkert kunne ha glede av en blogg på ungdomstrinnet også, men ikke alle, er jeg redd. Det er en mer sårbar alder, og flere hensyn å ta. Kanskje grunnskoleelever bør introduseres for blogging i et lukket rom først? Det finnes det mange muligheter for å prøve ut. Men ta en titt på LK's fine klasseblogg med det klingende navnet DigiTalt, og gå inn på elevenes blogger og se hva de skriver. Det skal bli spennende å følge utviklingen der.

Årets første It's Learning-test

Her er statistikken over den første prøven jeg har gjennomført ved hjelp av testverktøyene i It's Learning i år:

Prøven er lagd etter beste evne og ut fra tips på bloggene til både Leif, Frøydis og Svend Andreas. Egentlig er det 30 elever fordi jeg har to ikke-norskspråklige elever som ikke deltar på slike tester. 6 stykker var syke - det er ikke lite sykdom i en så frisk del av befolkningen. En leverte ufullstendig besvarelse, og da gjenstår det 23 besvarelser. Gjennomsnittskarakteren er 3/4. Oppgavene var stort sett flervalg, men det var også 7 åpne oppgaver. Dette stresset elevene kraftig, og disse oppgavene skilte også godt mellom de som hadde lest og de som ikke hadde det. Vi ga dem totalt 40 spørsmål, og de oppfattet prøven som veldig vanskelig. 

Jeg er ikke fornøyd med dette resultatet. Vi har brukt veldig mye tid på en nokså liten del av fagstoffet, og det burde være mulig å lære seg noen navn, sammenhenger og årstall slik at resultatene blir bedre enn dette. Prøven kan selvsagt ha vært veldig vanskelig. Bruk av nøkkelord fungerer tilsynelatende veldig tilfeldig i disse testene, og jeg vil ikke satse på automatisk retting av slike prøver. Derfor er alle disse gjennomgått manuelt, noe som ga bedre resultater for flere av elevene. Jeg er usikker på om dette gir et riktig bilde av elevenes kunnskaper. De fremstår som bedre orientert, mange av dem, og jeg lurer på om spørsmålene er gode nok. Hvordan lager dere andre tester i It's Learning for å eliminere feiltolkninger etc? Og hvordan få elevene til å lese litt bedre? Det er greit at vi skal endre praksis og ikke bare lage puggeprøver, men det burde vel fremdeles være gangbart å ha litt allmennkunnskaper?

Hvordan motivere bedre?

På Litteraturhuset i går fortalte Tore Renberg om sitt første møte med litteraturprofessor Arild Linneberg på litteraturstudiene i Bergen midt på 90-tallet. Linneberg sa til dem at de skulle glemme alt de hadde lært, litteratur skulle nemlig ikke gjøre godt, den skulle yte motstand, gjøre vondt! Sjokket de unge studentene følte var sikkert også litt provoserende, de begynte vel på litteraturstudier fordi de var mer enn alminnelig glade i litteratur. Det er lett å både være enig og uenig i påstanden til Linneberg. Jeg skal ikke prøve å referere dette på den morsomme måten Renberg fortalte dette på, for poenget er at jeg faktisk følte meg litt truffet (uten sammenligning med Linneberg forøvrig). Er det dette jeg driver med? Prøver jeg å treffe elevene der det gjør vondt? Mange flere enn forventet reagerer med motstand mot å prøve blogg, wiki, de ser ikke poenget. Jeg undrer meg over hvorfor. Det er klart at de har lov til å stille spørsmålet, men det er jo ikke slik at de alle sammen syns at norskfaget var så morsomt fra før av. Jeg tar dermed ikke fra dem noe de liker utrolig godt, men det har vært velkjent. Er det det at de må gå mer aktivt inn i stoffet dersom de skal få utbytte av web 2.0-strategiene? Blir det for slitsomt? Jeg har alltid tenkt at du stort sett får igjen det du investerer. Noen ganger mer, noen ganger mindre, men kjøper du ikke lodd kan du heller ikke vinne.

Min teori er at de fleste elevene tenker rent strategisk. Hvor mye må jeg yte for å få den og den karakteren slik at jeg kommer inn på det og det studiet etterpå? Det er karakteren som er målet, ikke det å kunne noe. Ikke det å se en sammenheng mellom her og nå, fortid og framtid. Men jeg vil ikke være en sånn lærer. Jeg vil ikke fore dem med fakta bare for at de skal hoste det opp ved passende anledninger. Det må være noe mer. Det er mye trygt i det velkjente, og det er som regel behagelig. Det ukjente kan være truende og til og med smertefullt. Men dersom vi ikke utfordrer våre egne grenser vil det heller aldri skje en utvikling. Så - hvordan motivere bedre?

Foto: kevindooley på Flickr

Entusiasme, anyone?

I dag ble halve trinnet introdusert for planen vår om å lufte dem på Litteraturhuset i høst. Jeg må få si at jeg syns ideen er både god og at gjennomføringen er sprek når tre lærere bruker to kvelder hver på å ta med 180 elever på litterære aftener. Temaene de blir introdusert for er sentrale i fagplanen i år, og mange av dem kommer til å skrive fordypningsoppgaver der noe av dette stoffet vil passe som hånd i hanske. Dette stoffet vil bli presentert for dem på en spennende måte av forfatterne selv. Likevel var de to eneste spørsmålene etter introduksjonen: "MÅ vi dette?" Og det neste: "Skolen skal være gratis, ikke sant?" (det koster 80 kr). Det var da jeg måtte tenke HARDT på følgende sistat av Whinston Churchill:

"Success consists of going from failure to

failure without loss of enthusiasm".

Så, min entusiasme er uforandret, jeg styrer videre mot neste utfordring i klasserommet, og jeg noterte meg at mange av de samme elevene var raske med å sikre seg en plass på den kvelden de hadde mest lyst på.

(Men det er et tankekors at de samme elevene som klager over at skolen er så kjeeedelig, de samme som bruker en femtilapp om dagen i kantina, disse elevene har verken tid eller råd til å bli med og møte ekte forfattere i stedenfor å få en blek presentasjon av disse forfatterne i klasserommet. Jeg bare undrer meg litt over hvorfor. Og hva skal egentlig til for å få dem på glid - selv om det er skole?)

Elever på Litteraturhuset

Vi har tenkt å benytte oss av tilbudet til Litteraturhuset i høst. Derfor har jeg lagd en oversikt over de ulike alternativene elevene kan velge mellom samt et påmeldingsskjema til dem, og jeg har brukt en kombinasjon av LiveWriter og GoogleDocs (skjema) for å legge dette ut på Sammensatt:klassebloggen. Det var enklere å lime inn kode i LiveWriter-editoren enn i Blogger-editoren, særlig fra GoogleDocs. Det var også enda enklere å lage spørreskjema i GoogleDocs enn i It's Learning. Etter hvert som elevene registrerer seg kan vi lærere - jeg har delt dokumentet med kollegene mine - følge med på et regneark hva de velger. Det blir interessant å se om alt dette fungerer like lettvint som jeg forestiller meg. Nå håper jeg bare at ingen andre enn våre Vg3-elever melder seg på her og lager rot i systemet!