Ytringsrett og sosiale medier

Vi har alle vært elever en gang, og mange drar gjerne veksler på sine erfaringer fra en skole som fantes for 20-30 eller flere år siden når de skal kommentere og mene noe om skolen som sådan. Det er slitsomt mange ganger. "Du kan ikke bade to ganger i den samme elven" er et kjent visdomsord. Vi som er i skolen i dag vet godt at det har skjedd store endringer de siste årene, og skolen er ikke lenger hva den var. Samtidig er det stort strekk i laget, kanskje større enn noensinne. Lærere er som folk flest veldig forskjellige, og det er problematisk at lærere er såpass uenige om hva en god lærer egentlig er. Det kritiserer vi gjerne hverandre for.

Men blod er som kjent tjukkere enn vann. Internt i skolemiljøer blir det ofte kritisert at andre enn de som har erfaring fra klasserommet uttaler seg om hvordan vi skal gjøre jobben vår. Det er forståelig at det kan virke provoserende å få kritikk fra utsiden, men jeg tror stadig sterkere på at det er lurt av oss å diskutere skole og undervisning med både politikere, byråkrater og elever. Kanskje særlig den siste gruppen, det er jo de som er målet for vår virksomhet! Det er ikke det samme som at vi skal være populistiske og gjøre hva som helst for å vinne deres gunst, men heller at vi skal skape en sterkere følelse av at vi faktisk har et felles mål, nemlig at de skal få best mulig utdanning. Min erfaring er at det er ganske mange elever som tar sin skolegang alvorlig, og de kan hjelpe oss med å skape undervisning som fungerer for flest mulig.

En elev som har fått mye oppmerksomhet i det siste er Carina Tangeraas fra Sauda vgs. Hun skrev først om manglende kontroll over pc-er i klasserommet på bloggen sin, og deretter engasjerte hun seg i debatten på d&b. Mottakelsen hun har fått veksler fra svært positiv til antydninger om at hun ikke har noe der å gjøre. Noen lærere ser ut til å mene at elever er den gruppen vi ikke skal la slippe til orde der. Det provoserer meg. Jeg synes faktisk at det er helt utrolig at noen lærere kan mene at seriøse elever ikke skal få ytre seg i skoledebatten. d&b har fra begynnelsen av vært tenkt som et forum for alle som ønsker å dele, bruke og øke sin digitale kompetanse, og jeg kommer derfor ikke til å stenge ute elever som diskuterer saklig der.

(Samfunns)debatten tar nye veier i og med bruken av sosiale medier. Dette angår skolen også. Det siste glimrende eksempelet er fra i går hvor kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell dementerer på bloggen sin VGs påstand om at han vil stenge Facebook for elever. Ved å lese kommentarfeltet på innlegget kommer det tydelig frem at kommunikasjonslinjene nå definitivt er endret. Dette er et stort fremskritt! Vi kan nå kommunisere direkte med kunnskapsministeren vår og andre med mulighet til å endre vår hverdag og få svar fort, han på sin side kan arrestere journalister som trår feil, og misforståelser kan rettes opp raskt - mens folk flest husker hva saken gjelder! Vi har også mulighet til å korrigere det ofte tabloide og forvrengte bildet av den norske skolen som kommer frem i mediene hvis vi selv er på nett og har en tydelig stemme. Vi har mer makt enn på lenge dersom vi forstår å utnytte muligheten til å få innflytelse gjennom sosiale medier. Det samme har elever, enten vi liker det eller ikke. Tro meg, de kommer til å bruke den. Jeg foreslår derfor at vi ønsker dem velkommen i debatten og prøver å spille på lag, i stedet for å prøve å holde dem ute. Det kommer ikke til å fungere, og vi har samme mål - en bedre skole for alle, både lærere og elever.

Foto: "Speechless" av Katatuide på Flickr, med CC-lisens

Vårens travleste eventyr?

Nå er det svært lenge siden jeg har postet noe her, dessverre. Det betyr ikke at bloggen min nå er en forlatt utpost, men bare at de siste ukene har jeg hatt fokus på mye annet enn å blogge, av ulike årsaker. Det skal ikke vare ved, men jeg tror det blir en travel tid fremover også.

Jeg har skyhøye rettebunker for tiden. Jeg mener - jeg har ansvaret for to Vg3-klasser, det er april; trenger jeg å si mer? Nok en gang må jeg konstatere at elevene venter utålmodig på respons mens jeg bruker altfor lang tid på å gi dem tilbakemeldinger. Vurderingskravene i skolen nærmer seg har passert det meningsløse, og vi er helt nødt til å gjennomføre vurderingen på en annen måte i fremtiden, nærmere bestemt ved å redusere antall innleveringer og karakterer som skal settes. Marita hadde et veldig godt innlegg om akkurat dette i går som jeg slutter meg 100% til. Jeg har prøvd meg med rubrikkvurdering, og det ser lovende ut, men det løser ikke det grunnleggende problemet: Norsklærere jobber seg i senk uten at elevene blir særlig mye klokere av det. Vi MÅ få en endring, ellers er det ingen grunn til å anbefale mennesker man liker å velge seg dette yrket, GNIST eller ei. Jeg beklager den litt sure tonen, men det må bli slutt på at alle lærere omtales som om vi er en homogen gruppe med like arbeidsoppgaver, for det er vi ikke. Det er IKKE det samme å være norsklektor i vgs som å jobbe som norsklærer i grunnskolen, med all respekt å melde. Vi har litt lavere leseplikt, men jeg har personlig erfaring med at det blir langt flere timers arbeid likevel, og forskjellen utgjøres blant annet av mengden retting. Dette er dårlig ressursutnyttelse og misbruk av verdifull kompetanse.

Mer givende enn for mye retting er det at jeg skal til Stavanger på torsdag for å delta i avslutningen på Rogaland fylkeskommunes kurs Skoleutvikling i det digitale nettsamfunnet. Ansvarlig for kurset er Arne Krokan, og jeg er veldig glad for å bli invitert. Jeg gleder meg til å få sjansen til å formidle at skal det skje endringer, så må det legges føringer for det blant annet i timeplanleggingen, og at lærerne må få både pisk og gulrot fra ledelsens side. Jeg håper de får utbytte av å blant annet få høre om mine erfaringer med god ledelse, og at de kan få noen ideer å bringe videre til sine skoler.

En annen gledelig utvikling er elevenes inntreden på d&b. Etter at vi i noen uker har diskutert pro's and con's ved innføringen av digitale verktøy, og metoder avledet av dette, var det på tide at målet for all vår eksperimentering fikk si sin mening om det vi driver med. Elever med reflekterte, saklige meninger finnes det mange av, og det er veldig interessant at det digitale nettsamfunnet også for dem gjør det mulig å få egne og andres lærere i tale på en ny måte, og kanskje de også trenger å få treffe likesinnede elever fra andre skoler - elever som ikke synes det er tilfredsstillende å tilbringe dagen på Facebook og 123Spill. Se for eksempel hva CingT, Julie og Davina skriver. Førstnevnte er elev et annet sted i landet, de to siste er mine. Mange lærere og skoleledere har tatt opp tråden, blant annet Kirsti, Jørn og Marita. Jeg følger debatten videre og oppfordrer andre til å gjøre det samme.

Det skjer så klart morsomme ting utenom jobb også: Jeg har omsider fått meg ny sykkel, og det å gjenoppdage syklingens gleder har vært kjempegøy! Målet i første omgang er å delta i Sykle til jobben 2009, og ellers kan aktivitetene mine på treningsfronten studeres på dailymile, et sosialt nettsted der man kan logge resultater etter sykling, løping etc samt dele tips og komme med oppmuntring. Det er veldig inspirerende å ha treningskamerater på nett - det anbefales! Legg meg gjerne til som venn der om du vil.

Foto: CC-lisensiert av Dario på Flickr

Krysspost: Hvem sin kulturarv?

Gammelt filmmateriale er en viktig ressurs, særlig for oss i skolen. Men hvem skal ha rett til å forvalte det, og på hvilken måte? I dag har jeg på oppfordring krysspostet en artikkel fra Jon Hoems blogg om dette viktige temaet. Originalen er publisert 13. april 2009.

Hvem sin kulturarv?

Krysspostet flere steder. Publiser gjerne en kopi eller en lenke.

Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket har en viktig oppgave med å restaurere, bevare og digitalisere gammelt filmmateriale. Bare så synd at de har bestemt seg for å gjøre den lite tilgjengelig. Det er i seg selv ille, men verre er det at de får lov til det. Hva tenker de på i Kulturdepartementet?

Et eksempel: For nærmere to år siden begynte man å snakke om "legge ut" filmrevyer fra krigens dager. Disse korte dokumentarfilmene ble brukt som forfilm på kinoene, og inneholder innslag om arbeidsliv, fritid og den kulturarven. De ble laget under tysk overoppsyn, og var selvsagt underlagt sensur, og må regnes som propaganda, noe som begrenser den dokumentariske verdien noe, men mange av filmene inneholder åpenbart materiale som er både interessant og spennende. Ifølge et intervju i Aftenposten har hensynet til personer som kunne bli gjenkjent vært grunnen til at filmene ikke er blitt offentliggjort. En litt pussig begrunnelse, men det er ikke det dette handler om.

På Filmarkivet.no får jeg en 90 sekunders smakebit fra filmene. Skal jeg se hele filmen må jeg ut med en tier for 24 timers tilgang. Ti kroner er ikke mye, men veldig mye mer en gratis, og i praksis den snublesteinen som gjør at jeg ikke kan gjøre noe fornuftig bruk av dette materialet.

Dårlig butikk

Hvor mye en tjener på dette er ikke lett å finne ut av, men det er trolig helt marginalt: Filmarkivet har per 1. januar 2007 17 ansatte og et budsjett på ca. 12,3 mill. kroner. Av dette er ca. 7,3 mill. kroner lønn, 5,2 mill. kroner drift, samt at det er budsjettert med 0,2 mill. kroner i inntekter. Brorparten av disse utgiftene går selvsagt til andre ting enn Filmarkivet.no, trolig er det et annet budsjett, men tallene indikerer i alle fall at man tjener lite på salg. (dersom noen finner konkrete tall for Filmarkivet.no er jeg takknemlig for tips).

Her omstruktureres det stadig, og Nasjonalbiblioteket har også en betydelig rolle knyttet til bevaring av film, men det fører neppe til lavere kostnader og høyere inntekter. De eneste som trolig tjener penger på Filmarkivet.no er Norgesfilm AS, som holder tjenesten oppe og som har mottatt betydelige offentlige midler i utviklingsstøtte.

Tvilsomt om rettigheter

Filmarkivet forteller at rettighetshaver er Norsk filmstudio AS (Norsk film AS ble lagt ned i 2001, men institusjonen har vært i offentlig eie siden starten i 1932). Norsk Filmstudios nettsider kan jeg lese at de "eier alle filmene som ble produsert av Norsk Film AS i perioden 1937 - 2001", samt at "alle klipp er rettighetsbelagt og krever samtykke fra oss som produsent for et hvert bruk i offentlig sammenheng."

Produsentens rettigheter går imidlertid ut etter 50 år, jmf Åndsverkloven §45. Norsk filmstudio AS har altså ingen rettigheter til filmer som er vist før 1959. Regissører, fotografer, manusforfattere og komponister kan ha individuelle rettigheter (i 70 år etter sin død, noe som forsåvidt er rimelig meningsløst, men en annen sak), men jeg er villig til å vedde på at det går fint lite til slike rettighetshavere dersom jeg skulle finne på å betale for å se en gammel filmrevy. Man hadde trolig ikke funnet frem til rettighetshaverne om man hadde forsøkt, da filmrevyene jo ble satt sammen av en rekke forskjellige bidrag og klippet om etter behov. Jeg tar neppe munnen for full dersom jeg tipper at det samme er tilfelle for mye av det gamle filmmaterialet som finnes i arkivene.

Så hvorfor slippes ikke dette fri?

Våre foreldre og besteforeldre har betalt for at filmene, som dokumenterer noe av deres hverdag, har blitt laget. Vi har betalt for at det blir tatt vare på og digitalisert. Likevel må vi betale nok en gang dersom vi vil se dette materialet. Fornuftig?

Kunne vært en viss fornuft i det dersom man hadde tjent penger, som så kunne gått til videre digitalisering av filmarven. Men dette tjener man ikke penger på - trolig koster det mer bare å administrere ordningen enn det man makter å ta inn. Det er i alle fall min påstand inntil noen dunker meg i hodet med konkrete tall.

Restaurering av film er dyrt, og det er flott at Staten tar ansvar og bruker penger på dette. Trolig burde man brukt mer enn hva som er tilfelle i dag. Det er når det kommer til distribusjonene at ting skjærer seg, fordi man har en fiks ide om at dette (distribusjonen) skal man gjøre penger på. Når ble det ABM-sektorens oppgave? Bevaring og tilgjengeliggjøring - ja. Brukerbetaling - nei. Vi betaler jo for dette på andre måter, og det er et utmerket system.

Cut the Crap!

Her er det bare å ta Norsk filmstudio på ordet: Cut the Crap - slutt med tullet, og kom i gang med å formidle filmarven på en måte som gjør at lærere, elever, forskere, byråkrater og menigmann kan begynne å nyttegjøre seg det som finnes. Noen har faktisk interesse av det materialet som offentlige institusjoner sitter på, men det er lite interessant å benytte dette materialet, og skape merverdi, så lenge det ikke er lagt til rette for reell formidling.

Man kan utmerket godt fortsette med å selge DVDer (skjønt jeg tror det er bedre å kutte det også) samtidig som man legger til rette for en mer tidsmessig nettdistribusjon. Se hva British Film Institute gjør på Youtube, eller Library of Congress' Youtubesider. Sistnevnte har lagt ut mange av Edisons første filmer.

Library of Congress dokumenterer at de har skjønt dette: rapporten om bibliografisk kontroll og rapporten om Flickr Commons - For the Common Good: The Library of Congress Flickr Pilot Project.

"For the Common Good" - bedre kan det ikke sies. Legg til rette for gjenbruk.

Giske! Dette er kulturpolitikk, og Solhjel! Det er i høy grad utdanningspolitikk. Det beste av alt: det trenger ikke koste en krone. Bruk de pengene dere sparer på å kutte i dagens utdaterte distribusjonsregime til å få på plass et system som gir oversikt over norske verk som har fallt i det fri. Sett oppgaven til NRK, dette er nemlig god "public service" også, og sørg for at de behandler sine arkiver på samme måte. Mye kommer fremdeles til å bli værende "utilgjengelig", men vi har mer enn hundre år av filmhistorie å ta av. Det er bare å begynne i den ene enden.

Se til Venstre, og sørg for at vi får mulighet til å gjenbruke deler av norsk kulturarv!

Spre budskapet: Navngivelse - Del på samme vilkår

Snartur til Lisboa

Det nærmer seg påskeferie, en ferie som blir den desiderte retteferien for min del. Jeg har tårnhøye bunker med oppgaver liggende som skal ut til elevene fordi vi har hatt begge heldagsprøvene de to siste ukene samt flere småoppgaver. Dette er de siste skriftlige arbeidene de leverer inn til meg, for etter påske er det bare muntlige aktiviteter igjen. Jippi! Men først skal jeg tre dager til Lisboa, en by jeg aldri har vært i før. Det skal bli herlig å slippe råtten snø og nattefrost en stakket stund! Jeg har hørt om fado, annerledes sjømat og nostalgisk sjarme, men vet egentlig lite om byen jeg skal til. Jeg gleder meg uansett til god mat, vin og muligheten til å få tatt noen nye bilder. For å komme i stemning så jeg gjennom CC-bildene på Flickr fra Lisboa, og det ser lovende ut:

Jeg har forstått at trikken i Lisboa er en severdighet i seg selv. Det kan jeg like, det er noe helt eget å oppleve bybildet fra trikkevinduet. Det er visstnok linje 28 som har den fineste ruta. Foto: JPauloP

Hva annet kan denne byen by på? Jeg forestiller meg en eim av forgangen storhet, og det kan være kjempefint. Det er så mange fine detaljer som kan foreviges når flatene er slitte og ujevne. Spor av levd liv kan ikke skapes på annen måte enn gjennom lang tid. Derfor elsker jeg at nye ting ser nye ut og at det gamle er gammelt. Godt vedlikehold er bra, men nye ting som er kunstig slitt er bare tåpelig. Gamle keramikkmosaikker er også utrolig fint:

Det er visstnok spesielt mange fine mosaikker i Lisboa. Jeg håper å få sett litt på det. Foto: Kat....

Det er så mye man kan oppleve. Ofte er det de små tingene, de man må veldig nærme for å se, som viser seg å være mest betydningsfulle. Heldigvis har jeg en jobb som gir meg rikelig anledning til å oppleve mange små, men betydningsfulle øyeblikk nesten hver eneste dag.

Riktig god påske, alle sammen!