Noen kritiserer norsklærerblogger for å være for ordrike. Vi skriver for langt, sies det, og det tar for lang tid å lese det vi skriver. Dere som mener det må ha oss tilgitt. Det er nå en gang vårt lodd å sjonglere, utforske og eksperimentere med ord. Kanskje også manipulere, noen ganger. Vi trekker fra og legger til, sier så mangt med mange ord som utvilsomt kunne vært sagt kortere og bedre. Å skrive langt kan være en konsekvens av å ikke ha tid til å skrive kort. Men noen ganger stopper også ordene mine. I det siste har det vært lite ordflom på denne bloggen. Som årstider skifter gjør også intensiteten i skrivekløen min det. Livet utenfor denne bloggen og et behov for å trekke pusten av og til også gjør at det visst ikke er rom for å blogge så ofte akkurat nå.
Summen av inntrykk i det siste gjør det vanskelig å sortere. Hvor begynner en å nøste når opplevelsene har stått i kø? Når innspill og utfordringer, spennende muligheter og drømmer dukker opp i stadig nye fasonger? En tur til Brasil på utdanningskonferanse er ingen dagligdags sak for en norsklektor. Jeg vil selvsagt skrive om det, men først må tankene modnes mer, og jeg trenger tid til konsentrasjon. Å oppleve at en ide om digitalt samarbeid vokser til et nettverk med over 3000 medlemmer på 9 måneder, og det ser ikke ut til å stoppe heller, er noe jeg ydmykt glad og takknemlig for. Mulighetene i dette krever også refleksjoner. Mine tanker og ideer flettes sammen med andre menneskers tanker og ideer på stadig nye og uventede måter. Det er fristende å fly litt da. Men jeg kan ikke glemme de viktigste menneskene jeg har: Mine nærmeste som alltid betyr aller mest, og mine fine elever som jeg skal føre frem til en god avslutning på sin grunnutdanning i løpet av noen korte måneder. De trenger meg nå, alle sammen, og jeg vil ikke svikte dem. Tålmodig har de ventet mens jeg har vært langt borte. Nå må de komme først en stund. Jeg henger visst i spenningsfeltet mellom det nære og det fjerne konstant. Er det slik det er å leve i en “connected world”?
Det er tid for å samle tankene, og ta sjansen på at de som liker denne bloggen har tålmodighet til å vente på at ordene skal komme tilbake. Det er jo tross alt ikke det samme hvilke ord vi bruker. Inntil jeg finner tilbake til mine egne ord vil jeg gjerne dele et dikt som gikk rett i hjertet mitt og ble der første gang jeg leste det, en gang for lenge siden:
Eit ord
- ein stein
i ei kald elv.
Ein stein til -
Eg lyt ha fleire steinar
skal eg koma yver.
Olav H. Hauge: Dropar i austavind, 1966
Så ble det sagt, med mange ord, at jeg ikke har mye tid til å blogge om dagen. Jeg kunne klart å si det det kortere, men det hadde nok ikke vært så moro å skrive – hvis jeg ikke en dag blir en ordkunstner av Hauges format. Det er jo lov til å drømme?
Foto: CC-lisensiert av meg på Flickr (Håtangen, Jæren)
7 kommentarer:
Det gjør ingenting Ingunn, jeg elsker å lese blogginnleggene dine, fordi du skriver så bra. Det er temaer som engasjerer meg. Når du har en pause så blir jeg litt glad, fordi da rekker jeg å gjøre andre ting enn å lese dine blogginnlegg. Litt rart kanskje å si det sånn.
Det er en tid for alt...
Du skriver veldig bra og har ikke et ord for mye...
Det er morsomt at du skriver om dette akkurat i dag. I går kjøpte jeg Dagens næringsliv for første gang nysgjerrig på hva som skjulte seg bak overskriften "Jobber gratis for en mrd - ny teknologi, nye jobbvaner". Kloke ord du kommer med i mini-intervjuet der om at lærerrollen alltid har medført et utydelig skille mellom jobb og fritid, men at det er viktig at "man må beskytte seg selv for ikke å bli utbrent". I tillegg tenker jeg at det er viktig å finne balansen mellom å følge med på det nye og spennende og samtidig ha øye for de daglige arbeidsoppgavene som kanskje ikke alltid er så intenst spennende ? Det blir litt som å danse på line med tunga i rett munn... Jeg synes det er betryggende, jeg, at det ikke strømmer blogginnlegg i strie strømmer - særlig i november ;)
Takk for hyggelige kommentarer, alle tre! Digital ADHD er det lett å le av, men jeg merker tendensene til at konsentrasjonsspennet mitt har endret seg. Det er ikke lenger like lett å holde fokus på det samme lenge av gangen. Nå har jeg høye rettebunker, og jeg synes jeg skylder elevene mine å få unna noe av dette før jeg blir veldig produktiv på andre arenaer, selv om det ene ikke nødvendigvis utelukker det andre.
Det var interessant å se bloggen din, Kristin, og veldig bra å konstatere at jeg har en rekke flinke og engasjerte bibliotekarer i mitt nærområde.
Jeg får høre det samme: Jeg er for ordrik. Og det til tross for at jeg synes jeg dreper darlinger hele tiden. Men jeg vet hva jeg vil si, og det tar de ordene det tar hvis man vil være presis.
Jeg er så full av ord.
Norsklektorarar skriv vel gjerne godt og, det er vel det som er utfordringa. Andre som skriv langt skriv kanskje dårleg, og då er det lettare å hoppa over det. Men her er det i alle fall mange gode og kloke ord.
Takk!
Det er yndlingsdiktet mitt :-)
Aleks
Legg inn en kommentar
Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no