Tankefôr om disruptiv læring

Digitaliseringen av samfunnet begynte så unnselig for noen år siden, men det kan ikke være tvil om at det har enorm betydning for hvordan vi opplever verden. Antagelig har det like stor betydning som innføringen av elektrisitet for hundre år siden, og det må nødvendigvis endre praksis. Dersom vi tror at vi kan plassere elevene bak hver sin pc og deretter fortsette som før mens elevene bruker maskinen som leksikon og skrivemaskin har vi spilt fallitt. Det er det vel etterhvert ganske bred enighet om. Derfra er det to veier å gå: Enten kan vi prøve å stenge maskinene ute og derved unngå problemstillingen, eller så må vi ta utfordringen. Der vil jeg være. Jeg merker at jeg blir mer og mer engasjert i hvordan vi kan utnytte nye webapplikasjoner i klasserommet, heller enn hvilke. Det er jo tross alt en grense for hvor mange web 2.0-verktøy jeg greier å forholde meg til. Hva betyr det for min undervisning at jeg tar i bruk pc, blogg og wiki i klasserommet? Slike spørsmål jakter jeg konstant etter svaret på, og noen ganger dumper jeg over sider som kanskje kan hjelpe meg til å forstå mer.

En kikk på statistikken for bloggen min i dag førte meg inn på en spennende blogg, Främtidens lärande (bloggen til den svenske KK-stiftelsen). Der var det mye interessant å lese, og jeg må tilbake og saumfare videre. En av anbefalingene jeg fant var Britannica Blog's forum Brave New Classroom 2.0 der sentrale aktører i debatten for og mot sosial web og ny teknologi inn i klasserommet skriver om hvorfor vi må eller ikke må endre praksis. (Jørn har også skrevet om den, mer innsiktsfullt enn meg.) Det viste seg at et av innleggene var den samme Michael Wesch-artikkelen som satte meg igang her om dagen. En annen artikkel som fanget min interesse var Technology Can Have a Positive Impact on Education: Deploy It Disruptively av Michael Horn. Kort sagt mener han at vi ikke kan vurdere nytten av teknologien vi har fått fordi praksis i skolen rett og slett ikke har blitt endret tilsvarende. Den nye teknologien er så annerledes at vi må tenke disruptivt, ikke prøve å presse ny teknologi inn i eksisterende praksis. Det vi må satse på er å tilby noe som er så enkelt og bra at folk vil ha det. Hva er det området innen utdanning som har størst vekstpotensiale i dag? Antagelig online-undervisning. Ved å la fokuset være på hvordan Internett og pc kan utnyttes individuelt for undervisning kan vi kanskje også få bedre løsninger for individuelle opplæringsbehov, noe som er svært kostnadskrevende i dag. På sikt vil da pedagogisk bruk av IKT få vokse seg sterkere, bli mer innovativ og mer attraktiv for større grupper. Jeg er ikke uten videre enig i alle premissene Michael Horn legger frem, men det er interessante tanker. Anbefales!

Hva skal jeg vise og fortelle?

I går var Ann og jeg på Steinkjer vgs i Nord-Tøndelag og snakket om fagdager, teamarbeid, IKT på Sandvika etc, og vi håper de fikk noe ut av å høre på oss. Det var i hvertfall veldig hyggelig å komme dit!

Jeg vil gjerne ha noen innspill fra dere som leser mine skriblerier her på bloggen: Dette skoleåret har jeg fått flere invitasjoner til andre skoler for å snakke om Sandvikas og min egen praksis. Det er både spennende og utfordrende. Folk er forskjellige, og selvsagt finnes det mange svar; men hvis jeg kommer til din skole - hva vil du aller helst at jeg skal snakke om da? Jeg håper på mange kommentarer!

Det moderne prosjektet - et gjensyn

Kompetansemål i norsk etter vg3, hovedområde språk og kultur:

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne

• drøfte det moderne prosjektet slik det uttrykkes i tekster av sentrale forfattere fra opplysningstiden via realismen til i dag
• gjøre rede for den modernistiske tradisjonen i norsk og internasjonal litteratur fra siste halvdel av 1800-tallet til i dag

Noe av det jeg liker ved de nye læreplanene i norsk er dreiningen mot å se mer etter sammenhenger mellom tekst, kunst og samfunn enn det som har vært tilfelle tidligere. I formiddag har jeg sittet og forberedt undervisning i "Det moderne prosjektet", og det er alltid spennende å se igjen stoffet som jeg brukte et år på i forbindelse med hovedfaget mitt, så jeg er nok over gjennomsnittet interessert i akkurat dette. Jeg skrev oppgave om forholdet mellom tekst og bilder som språklige uttrykk, blant annet eksemplifisert ved Edvard Munchs Skrik og Madonna samt tekster han skrev for å hjelpe seg selv med å klarne tankene omkring tematikken i bildene. Dette satte jeg inn i en kulturhistorisk sammenheng der både realismen og symbolismen, bohemene og dekadansen fikk plass. Arbeidshypotesen min var at de endringene vi så i kunst og litteratur fra midten av 1800-tallet og fremover ikke kunne ha skjedd uten de samfunnsmessige endringene som det moderne samfunnet førte med seg. Ikke spesielt kontroversielt, kanskje, men like fullt en spennende tanke midt på 90-tallet da alt skulle være tekst- og leserorientert, og alt som smakte av historisk-biografisk metode var skikkelig ut. Det er bra for meg at pendelen har svingt tilbake igjen. For å virkelig levendegjøre stoffet for meg selv tok jeg med familien på tur til Akerselva i dag, og vi fikk en liten dose mosjon, kultur og historie i skjønn forening. Mange av mine elever kommer nok til å ende på BI i Nydalen etterhvert, så kanskje jeg viser dem noen bilder i morgen og snakker litt om fyrstikkpiker og økonomiske betingelser? Noen av dem gjelder vel fortsatt.

Vet du egentlig hva det moderne prosjektet går ut på? Test deg selv, da vel!

Noen bilder fra dagens utflukt:

Lærer-evangeliet

Den livlige diskusjonen omkring læring, undervisning og lærerrollen på mitt forrige innlegg inspirerte meg til å legge ut denne videoen som jeg fant på School 2.0 in SA, en blogg skrevet av Sør-Afrikanske Maggie Verster. En boost for alle lærere som trenger ammunisjon til selskapslivet neste gang noen disser oss fordi vi tjener for lite, gjør for lite etc? Advarsel: Det prekes med sterk inderlighet her! Dessverre har ikke What teachers make samme dobbeltbetydning på norsk, men det får stå sin prøve. Må sees med et glimt i øyet ;)

What Teachers Make

View SlideShare presentation or Upload your own. (tags: education what teachers make)

Undervisning vs læring - Mike Wesch

Dette er et litt kaotisk innlegg som gjenspeiler at jeg ikke helt fatter hva jeg selv snakker om. Men jeg prøver.

Jeg begynner å bli bedre kjent med elevene mine nå, og jeg ser hvor mye bra som bor i dem. De er kvikke, blide unge mennesker. De svarer meg hyggelig når jeg snakker til dem, ingen er ubehagelige å ha med å gjøre. Men når de setter seg ned i klasserommet mitt blir mange veldig passive. Det oppleves tungt å få til skikkelig respons på forslag, ideer, undervisning. Denne uken var det tid for innlevering av en lenge varslet oppgave, og bare ca halvparten leverte til tiden, noen flere etter fristen, og altfor mange ikke i det hele tatt. Jeg tenker mye på hvorfor, og på hva jeg kan gjøre med det. De skylder på for mye lekser, men det rimer ikke. De får virkelig ikke mye lekser av oss.

I dag spurte jeg dem om hvor mange som jobbet ved siden av skolen. Ikke overraskende var det omtrent samtlige - noen over 30 timer i uken! Ikke rart at de ikke har tid til å gjøre lekser, fordype seg, skrive tekster. Hvem orker det etter å ha vært på skolen fra 8.30 til 15, og deretter rett på jobb til kl. 22? Skolen oppleves tydeligvis som så lite viktig for dem at de lar jobb, venner og fritidsaktiviteter komme foran. Skolen er altså i beste fall på 4. plass på prioriteringslisten til mange ungdommer. Det er absurd. OK, så er ikke alle skapt for å fordype seg i vitenskap, kultur og historie, men skolen burde i hvertfall være et nåløye, en port (velg selv hvilken klisje som passer best) for dem som vil videre i livet? De jobbene de ønsker seg trengs det kvalifikasjoner til. Dette vet de. Jeg nekter å tro at de som er unge i dag er så mye slappere og latere og mer bortskjemte enn ungdom tidligere (jf Sokrates). Det blir for enkelt. Det må være en annen forklaring. Kan det være det at vi underviser, mens de helst vil lære? Er det en innebygd motsetning her som vi ikke ser? Jeg har nemlig lest Mike Wesch' siste innlegg på Digital Ethnography i dag, og det gjorde meg både trist og engasjert. Jeg føler virkelig at han setter fingeren på noe viktig vedrørende akkurat denne problemstillingen. Hvorfor engasjerer ikke skolen elevene? Og hva kan vi gjøre med det? Det er altfor enkelt å gi de unge hele ansvaret, det er alt jeg vet foreløpig.

Problemet, sier Wesch, er ikke at elevenes manglende engasjement er skrevet på veggen i klasserommene, det er faktisk bygd inn i dem.

The room is nothing less than a state of the art information dump, a physical manifestation of the all too pervasive yet narrow and naïve assumption that to learn is simply to acquire information, built for teachers to effectively carry out the relatively simple task of conveying information. Its sheer size, layout, and technology are testaments to the efficiency and expediency with which we can now provide students with their required credit hours.

Selve skolens struktur er basert på en utdatert oppfatning om at vi lærere forvalter kunnskapen. Kunnskap i dag er ikke noe statisk som skal formidles videre til neste generasjon slik som pugging av salmevers og algebra - kunnskap oppstår først og fremst i møtet mellom mennesker.

Stadig flere engasjerte pedagoger sier at de hater skolen. Clay Burell er en av dem. Elever hater også skolen selv om de liker læring. Hvorfor?

Elever har til alle tider prøvd å utnytte systemet. MSN, Facebook og iPod i timen er bare nye versjoner av lapper og strikketøy under pulten. De er mestere i å "henge med" uten å egentlig gjøre stort. Og vi lar dem gjøre det. Klasserommet er basert på at læreren skal ha autoritet mens elevene forventer at den hele tiden skal reforhandles. Autoriteten renner ut samtidig som informasjonen strømmer inn, alle mulige svar er for hånden til enhver tid. Hvorfor streve da? Det er jo lassevis med gratis kunnskap der ute. Kunnskap skal skapes gjennom samarbeid, ikke finnes, sier Wesch. Det er betegnende at vi fra skolens innside refererer til "verden der ute" som om vi ikke er en del av den. Spørmål uten praktisk relevans er "akademiske" For en hån, egentlig. Løsningen, sier Wesch, er enkel:

We don’t have to tear the walls down. We just have to stop pretending that the walls separate us from the world, and begin working with students in the pursuit of answers to real and relevant questions. When we do that we can stop denying the fact that we are enveloped in a cloud of ubiquitous digital information where the nature and dynamics of knowledge have shifted. We can acknowledge that most of our students have powerful devices on them that give them instant and constant access to this cloud (including almost any answer to almost any multiple choice question you can imagine). We can welcome laptops, cell phones, and iPods into our classrooms, not as distractions, but as powerful learning technologies. We can use them in ways that empower and engage students in real world problems and activities, leveraging the enormous potentials of the digital media environment that now surrounds us. In the process, we allow students to develop much-needed skills in navigating and harnessing this new media environment, including the wisdom to know when to turn it off. When students are engaged in projects that are meaningful and important to them, and that make them feel meaningful and important, they will enthusiastically turn off their cellphones and laptops to grapple with the most difficult texts and take on the most rigorous tasks.

This is all very well, Mr Wesch, but what I need to know is: How exactly do I do this? What are the real and relevant questions we need to ask? What skills do teachers of the 21st Century need?

Se Mike Wesch: Revisiting “A Vision of Students Today”
Foto: CC-lisensiert på Flickr av foundphotoslj

ITU: Sosial web og læring 16. oktober del 2

Etter lunsj var det tre foredrag. Førstemann ut var Petter Bae Brantzæg fra SINTEF IKT:

1. Hvilken type nettsamfunnsbruker er du?

Brantzæg skisserte opp ulike typer nettsamfunnbrukere, men det er naturligvis også mulig å sette opp andre typologier enn dette.

• Tourists: simply dropping by
• Minglers: strong social ties
• Devotees: strong interest in consumption
• Insiders: Strong social ties and strong interest in concumption

Et viktig poeng å få med seg er 90-9-1-regelen. Den sier noe om hvor skjevt forholdet er mellom produsenter og konsumenter på nett. 90% er lurkers, de er passive brukere. 9% kommenterer andres ting, og 1% er produsenter. Det får meg til å lure på hvor flatt og demokratisk nettet egentlig er. Det blir som ellers i samfunnet, for å bli hørt må du faktisk si noe. Mest kontroversielt var kanskje hans kritikk av nettvettreglene som han anser for utrolig gammeldagse. Vi må være oss selv på nettet fordi det er en del av virkeligheten, ikke en annen virkelighet. Ved å ta på oss ulike roller og identiteter på nett er vi egentlig mer sårbare for mobbing og andre uheldige konsekvenser av nettaktivitet, ikke mindre.

Dette er komplisert, og jeg ser at vi kan skape et bilde av nettet som et truende sted for barn og unge uten at det nødvendigvis stemmer. Men er ikke dette en generell tendens - vi overbeskytter barn og lar dem få langt mindre spillerom enn før enda den store majoriteten av dem lever under svært trygge forhold? Det er jo så vidt de få lov til å gå ut lenger. Uansett en interessant påstand, og verdt å diskutere. Som lærer og forelder er jeg tilbakeholden med å gi ham helt rett, men jeg ønsker å avmystifisere nettet litt, mange voksne har ikke peiling på hva nettet egentlig er og reagerer med fremmedfrykt på barnas nettaktiviteter. Det bør unngås.

2. Veni, Vidi Wiki ved Andreas Lund,InterMedia, UiO

Om kollektiv kognisjon, samarbeid - kunnskap mellom hoder, ikke mellom ørene. Samfunnet har gått fra masseproduksjon til massesamarbeid. Det er viktig å undersøke i hvilken grad kollektiv kognisjon kan håndtere komplekse problemer, og hvilke betingelser som fremmer dette. Han fortalte om TWEAK-prosjektet, et samarbeid mellom forskere, lærere og elever. Hvordan kan læreren ha kontroll når elevene er ute på en wiki? Co-design: både pedagogisk og teknologisk løsning. Problem: Vanskelig å se konkret hva hver elev produserer, hva som skal vurderes som sluttprodukt. Dette kan det utvikles løsninger for, for eksempel slik at læreren lett kan se hvem som har bidratt med hva. Å vurdere slike felles bidrag må nødvendigvis gjøre noe med vurderingskriteriene. Fordeler: Gjensidig gevinst av overtredelse. Fruktbar form. Bytte, dele, endre ideer i fellesskap. Elevene oppfatter det som et trygt læringsmiljø. De er flinke til å rette opp hverandres bidrag på ordnivå, men det er vanskeligere å gå inn og endre på innholdssiden. Dette er en utfordring (Kan det være en ide å la klasser fra ulike skoler revidere hverandre på skift?) Ullern vgs og Stovner VGs var med på prosjektet.

Jeg syns wikien var veldig spennende - den bød på løsninger som jeg savner i de verktøyene som er tilgjengelige for meg på nettet i dag. Vil gjerne ha tilgang på slike.

3. The Educational Potential of Social Networking av Neil Selwyn

Selwyn kom med litt isvann i blodet til alle som ukritisk lar seg begeistre av web 2.0-potensialet i utdanning. Han påpekte at det er et sprik mellom det bildet vi har av digital natives og hva som faktisk foregår. Mange unge har et svært begrenset kjennskap til mulighetene de har gjennom nettaktiviteter, og få er aktive bidragsytere. Vi vil kunne få et skille mellom de som behersker teknologien og de som ikke gjør det. Et annet aspekt er at det ikke uten videre er vellykket å gå inn på de unges domene, noe de oppfatter som sitt privatliv, og tro at de vil like det. Det er farlig å prøve å virke kul overfor de unge - det stikk motsatte kan bli effekten. Vi de for eksempel like å ha læreren som venn på facebook, eller biblioteket? Det er slett ikke sikkert. Det er, og det bør være et skille mellom det som tilhører dem, og det som kan brukes i undevisning. Dette kan sammenlignes med unges behov for å markere revir hjemme ved å nekte å rydde rommet sitt (det er MITT rom). De trenger å få være selvstendige og ikke bli styrt overalt hvor de ferdes. Men sosial web i skolen kan brukes til:

• Finding/maintaining contacts
• Identify like-minded people to share ideas with
• Sharing/building knowledge
• Reflective learning
• "Learning which is caught, not taught"

Vi må gå videre fra konseptet om å forberede elevene på å bruke digitale medier. Å undervise om dem er ikke godt nok, men å undervise med er det. Læreren spiller en nøkkelrolle her. Vi må innse at vi ikke kan ignorere unges bruk av sosiale medier, men skal det inn i skolen må vi gjøre noen dyptgripende endringer:

• Re-shooling for web 2.0
• Re-configuring the role of the teacher
• Re-configuring the role of the education institution
• Re-configuring forms of assessment
• Re-configuring the curriculum
• Re-shaping technology to suit schools better

Er det ikke relevant for pensum og eksamen vil det heller ikke bli tillagt betydning i undervisningen. Dette budskapet må nå frem til myndighetene. Vi har eksamensformer som premierer den ensomme tenker mens vi oppfordres til å undervise i samarbeid og kollektiv innsats. Her er det et gap som må fylles. Hører du, Solhjell?

-------

Avslutningen av konferansen bar preg av at det var lite tid, det ble åpnet for spørsmål, men damen som tok ordet var for langsom for konferanselederen. Hun ble bryskt avfeid. Det var dumt, for det bør være rom for langsomme tanker også i en kjapp multimodal tid. Forøvrig var det en bra dag som ga meg mye å tenke på, og jeg syns jeg fikk lagt enda noen biter i det store puslespillet det er å sette seg inn i vår fantastiske nye verden.

Konferansen bød også på sjansen til å få treffe noen flere av mine bekjente fra bloggosfæren for første gang - det var veldig hyggelig å se dere "live", Øystein og Guttorm!

ITU: Sosial web og læring 16. oktober del 1

Det er ikke lett å sammenfatte alt som ble sagt på konferansen i går på noen få linjer, så ha meg unnskyldt at det blir langt. Hovedinntrykket etterpå var at det ble sagt mye interessant, ikke noe direkte sjokkerende eller uventet, men en aksentuering av at vi nå begynner å nærme oss en mer moden bruk av web 2.0-verktøy (snakker kanskje mest for meg selv nå), der fokuset i mindre grad er på verktøyene og mer på hvordan egenskaper ved å jobbe sosialt på nettet endrer undervisningspraksis. Hvorvidt sosial web kan brukes i undervisning ble det ikke gitt noe entydig svar på, og det ble påpekt at en viss edruelighet var på sin plass. For å gjøre det lettere å komme med kommentarer til deler av teksten under setter jeg opp punkter som dere kan referere til.

1. Åpningsinnlegget

Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell (SV) sto for åpningsinnlegget. Han tok utgangspunkt i sin egen historie som skoleelev på 80-tallet da de hadde om E-D-B, til lett humring fra salen. Mye har skjedd siden da. Han sa at mye er bra i den norske skolen, men at vi har et alvorlig problem med drop-outs fra videregående, 1 av 3 fullfører ikke. Av disse blir så mye som 1 av 4 gående uten å komme inn i arbeidslivet og blir avhengige av det offentliges hjelp. Det er et stort problem, og støtet må settes inn tidlig, allerede i barnehagen, for å forebygge. Det er for sent når de kommer til oss i vgs (tell me about it). Vi ser altså at en stor gruppe unge ikke i tilstrekkelig grad nyttiggjør seg den kompetansen skolen kan gi senere i livet. Dette er viktige grunner til å videreutdanne lærere, ingen kan regne med at den utdannelsen de tar som unge vil holde uten faglig påfyll resten av livet. Han trakk også frem at det skal etableres et nasjonalt senter for IKT i utdanningen, der blant annet dagens utgave av ITU vil være med. Det er satt av 210 millioner til ulike utviklingstiltak for IKT i skolen. Det var veldig hyggelig for Sandvika at vi bloggingen vår ble nevnt som et eksempel på hvordan sosiale web-verktøy kan brukes til å jobbe med grunnleggende kompetansemål og hovedmomenter i læreplanen. Min påstand om at læreren må være aktiv bruker av web 2.0 for å få nødvendig autoritet i klasserommet og forståelse av hva det er, ble sitert. Se også Dagsavisen i går om datasvake lærere og skoletrøtte elever. Åpningsinnlegget er også lagt ut på ITUs sider for de som er interessert i å se hele.

2. Introduksjon til konferansetemaet ved ITUs leder Morten Søby

Søby slo fast at digital kompetanse er grunnleggende og viktig for utdanningen. To ytterpunkter i norsk skole er full åpenhet på den ene siden og total utestengning på den andre. Han har ingen tro på at det lar seg gjøre å lage hermetisk lukkede undervisningsrom i det lange løp. Elevene vil forvente kontinuitet i sin bruk av ulike web 2.0-tjenester etterhvert som de dukker opp og viser seg relevante for dem. De vil også forvente å få større valgfrihet i hvilke verktøy de skal kunne ta i bruk, med individuell tilpasning. Skolen kan bremse utviklingen ved å se på nettet som et sidespor, ikke trekke dette inn i utviklingen. Verden har blitt flat, "All bits are created equal". Ingen eier nettet, men alle bruker det. Alle kan legge til tjenester, og dette skiller nettet fra alle tidligere medier. Dette får konsekvenser også for utviklingen av demokratiet - se bare hvordan den amerikanse valgkampen flyttes ut på nettet. han avsluttet med å anbefale boken The future of the internet and how to stop it av Jonathan Zittrain.

3. Taken out of Context: American Teen Sociality in Networked Publics av Dana Boyd

Som foredrag betraktet var dette dagens høydepunkt. Boyd var en utrolig engasjerende og dyktig formidler av stoffet sitt. Hun gikk tilbake til tidlige utgaver av sosiale nettsteder som Usenet og etterhvert mailinglister. Blogging ble en ny arena for sosialt nettbruk, men det tok ikke skikkelig av før steder som MySpace og Facebook ble tilgjengelige. Tenåringer som bruker disse tjenestene faller i tre kategorier: De som har 30-50 venner som de kjenner godt i det virkelige liv, de som har 50-500 venner og bekjente som inkluderer alle de en eller annen gang har møtt, og "samlere" som har tusenvis av "venner", dvs. f.eks. gutter som samler på søte jenter, men mange flere voksne enn ungdom er i denne gruppen, sånn som firmaer som bruker sosial web til markedsføring etc. Dette er ikke egentlig sosialt web, lite interaksjon. Hovedpoenget var at: "By and large, they are just hanging out in cyber space. It complements social interaction, and changes what we understand about public life." Det er et skille mellom det å finne noen å dele felles interesser med - hører hjemme i det offentlige rom, og å treffe dem man allerede kjenner - tilhører den private sfæren. Det er viktig å huske på at når tenåringer publiserer på nettet ser de for seg at mottakerne er de samme menneskene som er på vennelistene deres, og de oppfatter ikke nødvendigvis at de kan bli sett av alle andre. Her er hennes nøkkelbegreper for særtrekk ved sosialt web:

• Replicability: Alt kan enkelt kopieres og republiseres et annet sted
• Scalability: En liten kommentar kan blåses opp og tillegges enorm betydning
• Searchability: Det er utrolig lett å finne igjen alt som blir sagt og gjort
• Invisible audiences: misforhold mellom oppfattet målgruppe og reelt publikum (se over)
• Collapsed context: alt kan tas ut av sin sammenheng, konteksten blir uklar
• Public=private. Control is the notion of privacy: De som har best kontroll over sin bruk av sosiale nettjenester er også den som har størst kontroll over sitt privatliv.
• (De)locability: Så snart mobiltelefoner får løsninger som er godt nok egnet for sosialt web vil dette være løsrevet fra gutte- og jenterommene og fungere fullstendig integrert med ungdoms sosiale liv forøvrig. Boyd anslår at det vil skje innen 1-2 år.

4. Nye nettfenomener ved Vibeke Kløvstad og Magnus Hontvedt

Kløvstad og Hontvedt oppsummerte noen funn om ungdoms nettvaner, bl. a. at de i gjennomsnitt er med i 3,4 nettsamfunn, at de velger samfunn som utfyller hverandre (Facebook+Youtube), og at brukeren vanligvis har mange raske besøk og bruker mindre enn en halv time om dagen på dette. De tok utgangspunkt i ITUs definisjon av digital kompetanse, nemlig ferdigheter, kreativitet og holdninger som alle trenger for å kunne bruke digitale medier for læring og mestring i samfunnet i den videre gjennomgangen. Elevenes interesser skal også ha rom i skolen. De er morgendagens voksne og skal være med og utforme sin hverdag. Bruk av nettfenomener som Twitter, Facebook, blogging, Wikipedia, flickr, Youtube og Nettby er dagligdags for mange av dem. Men hvor bevisste er ungdom i forhold til hva de legger ut på nettet? Mange har ikke en unik, helhetlig kompetanse. Kritisk dømmekraft på nett er svært viktig. Det blir en sentral oppgave for skolen å hjelpe unge å utvikle en kompetanse der de kan håndtere forandringer og komplekse utfordringer og nyttiggjøre seg kunnskapen sin i andre sammenhenger, en transformativ kompetanse. Sett i dette perspektivet er det nyttig for skolen å engasjere seg i bruken av nettsamfunn. Mye uformell læring foregår på f.eks. Youtube - alt fra å lære seg gitarspilling til å tilegne seg kunnskap om sammensatte tekster ved å videreutvikle andres tekster, video, musikk etc. Denne kompetansen bør i større grad utnyttes i skolesammenheng.

De fortalte om en lærer (fikk desverre ikke med meg navnet) som hadde brukt Facebook til historisk rollespill. Elevene opprettet profiler som kjente historiske personer, og de måtte sette seg inn i hva de sto for, debattere fagstoff, finne bilder og iscenesette seg selv. En ide for andre?

Lunsjen var veldig bra, ingen kø og god mat. Takk, ITU! Jeg skriver om siste del av dagen i et eget innlegg.

En god sak

Jeg tillater meg et lite sidesprang fra ikt og skole i dag - det er for en god sak. Det er oktober, rosa sløyfe-måneden til inntekt for kampen mot brystkreft. Mange små aksjoner pågår rundt omkring, og jeg har lyst til å henlede oppmerksomheten mot en av dem.

En gammel venn, Merete, arvet masse stoffrester av meg forleden. Jeg får visst ikke brukt dem. Nå lager hun blant annet vesker av noe av dette, og de er kjempefine! Du kan få en oransje veske, eller hva med en blå/oransje en? En grålilla er også under produksjon (se bildet). Hun har lenge vært en ivrig forkjemper for brystkreft-saken, særlig etter at søsteren hennes overlevde denne lumske sykdommen. Det er jo så altfor mange kvinner - mødre, søstre, koner og kjærester - som får brystkreft hvert år. Faktisk hver 11. av oss. Ikke alle klarer seg. Kjøper du en veske av Merete går beløpet uavkortet til auksjonen, og noen som trenger det får en litt større sjanse til å klare seg. Jeg er glad for at min gamle stoffmani kommer til nytte på denne måten, og håper at mange får lyst til å være med å bidra til en god sak. Jeg har selvsagt kjøpt en veske selv også! Og vil du ikke ha veske går det selvsagt an å gi penger for det, støtt gjerne Kreftforeningen direkte.

Foto: Merete på Flickr

Fjernblogging.. eh, -undervisning

Jeg måtte være hjemme med sykt barn i dag, og kunne derfor ikke holde den redegjørelsen som var planlagt for elevene om hvorfor vi blogger, hva vi egentlig vurderer, og om praktiske tips og triks. Derfor produserte jeg noen kjappe skjermdumper i stedet og la ut på klassebloggen slik at elevene kan se dem der, eventuelt at kollegaene mine kan spille dem av i plenum. Jeg er spent på om det fungerte.

Det hender ganske ofte at noen spør meg om hvordan de kan vurdere en elevblogg, og det er noen som lurer på hvordan de legger inn pekere, bilder og video i blogginnlegg. De fleste som leser Tanketråder kan sikkert alt dette allerede, men siden jeg som sagt har lagd fire nye instruksjonsvideoer til elevene mine og lagt ut på klassebloggen vår legger jeg inn en krysspost her også slik at flere kan få nytte av det. Her er en av videoene, den er en kommentar til en elevblogg fra i fjor. Den er myntet på elever uten særlige forkunnskaper om blogging og handler om hva jeg legger vekt på når jeg vurderer.

Bra blogg from Ingunn Kjol Wiig on Vimeo.

Det er bare hyggelig at materialet mitt blir brukt av andre, det er blant annet derfor jeg legger det ut. Det er ingen grunn til å be om særskilt tillatelse til det. Men jeg setter pris på at navnet mitt nevnes dersom noen bruker stoffet mitt, og jeg syns det er fint om dere lenker tilbake til bloggen min dersom dere bruker materiale fra den eller refererer til noe jeg har skrevet her. Det hender at jeg finner materialet mitt igjen andre steder uten at dette er gjort, og det føles litt ugreit.

Mer skoleblogging på Sandvika vgs

Etter en litt flat følelse for elevblogging tidligere i dag var det ekstra moro å komme på jobben og treffe min gode kollega Liv Kristin Høgvold. Vi var på samme team i fjor, og hun var en veldig viktig grunn til at vi fikk gjort så mye på det trinnet, det er sikkert. Nå er hun godt i gang med sine nye Vg1-elever - og de har begynt å blogge i dag! Det var virkelig spennende å se hva de mente om at læreren har satt dem i gang med blogging, og gnisten virker betydelig sterkere på det trinnet. Hvorfor det? Jeg kan tenke meg flere årsaker, men det styrker min oppfatning om at elever bør ha blitt introdusert for skoleblogging i Vg1, det tror jeg faktisk er veldig passe. Noen vil sikkert kunne ha glede av en blogg på ungdomstrinnet også, men ikke alle, er jeg redd. Det er en mer sårbar alder, og flere hensyn å ta. Kanskje grunnskoleelever bør introduseres for blogging i et lukket rom først? Det finnes det mange muligheter for å prøve ut. Men ta en titt på LK's fine klasseblogg med det klingende navnet DigiTalt, og gå inn på elevenes blogger og se hva de skriver. Det skal bli spennende å følge utviklingen der.

Hvorfor er skoleblogging bra?

Jeg har prøvd å svare på dette før, og jeg kommer et stykke på vei. Blogging gir mange muligheter for refleksjon og deling av kunnskap. Erfaringene fra i fjor tilsier at det er noe å hente ved å blogge i undervisningen. Men i år sliter jeg mer. Vi har så mye vi skal rekke at jeg ikke får skikkelig tid til å lære elevene opp til å bruke bloggverktøyet skikkelig. Mine tapre kollegaer er fremdeles såpass ferske bloggere selv at de ikke føler seg kapable til å dra klassene sine videre helt på egen hånd, så da blir det opp til meg å være motoren i det hele. Jeg vil så gjerne ha med hele trinnet. Blir det for ambisiøst? Jeg så i fjor at det var verdifullt at alle på trinnet ble kjent med blogg som redskap for egen tenkning. Det ga mer spillerom for de få som virkelig tok dette til seg, for blogging er naturligvis ikke like interessant for alle, like lite som alt annet vi driver med i skolen. Jeg drømmer om den dagen elevene kommer til meg og har lært å bruke blogg, wiki, podcast osv allerede, slik at vi ikke skal bruke tid på elementær opplæring i Vg3. Det er jo siste året av deres allmenne utdanning - tiden for fordypning i og presisering av alt de har lært tidligere. Men vi er ikke der ennå, på langt nær, og derfor spør jeg: hvorfor er skoleblogging bra? Hvorfor bør jeg prioritere å lære dem noe som ganske mange kommer til å slutte å bruke med en gang året er over?

Foto: CC-lisensiert av Mike Licht på Flickr

Oppdatering: Debatt på Twitter

Jeg har ofte tatt til orde for Twitters fortreffelighet her på bloggen. I går gikk debatten livlig der etter at jeg la ut Maritas og mitt innlegg om vurdering. Så livlig at nesten ingen hadde tid til å bruke kommentarfeltet her på bloggen, så dere som ikke er på Twitter gikk glipp av all moroa! I løpet av et par timer fylte vi minst fire nettsider med tungtveiende argumenter og påstander. Riktig artig var det, og mye klokt ble skrevet. Nynorskbrukere tvitret i iveren på bokmål og vice versa (husk å lese nedenfra og opp):

Jeg håper dette illustrerer hvor nyttig det er å ha noen å sparre med, og at nye sosiale nettjenester gjør det lettere å kommunisere kjapt og umiddelbart også på nett. Det gikk dessverre ut over kommentarfeltet på bloggen min, men det får så være! Dette ble en interessant erfaring, og kanskje viste det at selv om nedslagsfeltet var lite så traff det noen viktige aktører i en slik debatt. Blant annet fikk jeg spørsmål om kronikken kunne sirkuleres internt i Kunnskapsdepartementet fra en kontakt som jobber der. Det er akkurat der vi aller helst vil at den skal bli lest.

Én karakter i norsk er nok!

Av Marita Aksnes og Ingunn Kjøl Wiig

Denne kronikken er resultatet av et samarbeid mellom Marita og meg, og var egentlig tiltenkt Aftenpostens kronikkspalte. Den ble ikke valgt ut for publisering der, uvisst av hvilken grunn, men vi syns at saken er så viktig at den likevel bør publiseres. Hva mener bloggosfæren? Kjør debatt!

Det siste kullet fra Reform 94 er nå uteksaminert, og mange tusen elever har mottatt beviset på at de er allmenndannede mennesker i Gudmund Hernes’ ånd. På vitnemålet har de fem karakterer som sier noe om deres kunnskaper og ferdigheter i norskfaget. Vi ønsker en bredere diskusjon om antall karakterer i norskfaget i sammenheng med den siste skolereformen. Kunnskapsløftet innførte digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet, og det bør få konsekvenser for vurderingen. De fleste fag i videregående har bare en karakter, mens i norsk får man tre. Vil det si at norsk er tre ganger viktigere enn for eksempel matematikk? Egen karakter i hovedmål og sidemål ble innført i 1907, men er det dermed gitt at det skal gjelde også i 2008? Sikrer dette god kvalitet på skriveopplæringen i norsk skole?

Vurderings- og eksamensordning i utakt med utviklingen. Ifølge Kunnskapsløftet skal de fem grunnleggende ferdighetene lesing, skriving, regning, muntlige ferdigheter og digital kompetanse stå sentralt i skolens virksomhet. Norskfaget er redskapsfaget fremfor noe og har et spesielt ansvar for dette. Elevene utstyres med hele bibliotek på pc-ene sine mens de fremdeles prøves og vurderes etter metoder som hører hjemme i en tid der den enkelte satt alene på sin pult og måtte klare seg med den kunnskapen som var tilgjengelig i eget hode. Eksamens- og vurderingsordningene er etter vårt syn helt i utakt med det store systemskiftet digitalisering og enkel deling av informasjon har medført. Dette står i kontrast til den voldsomme ressursbruken i skoleverket de siste årene der snart hver elev har egen pc, og denne motsetningen er ingen tjent med. Det er avgjørende for kvaliteten på opplæringen å få en tydeligere helhetstenkning rundt mål, gjennomføring og evaluering av undervisning og elevenes prestasjoner.

Slå sammen skriftlig og muntlig. I dag får elevene tre karakterer i norsk: Norsk hovedmål skriftlig, norsk sidemål skriftlig og norsk muntlig. Kunnskapsløftet sier ikke mye om hvilke kompetansemål disse karakterene skal måle. Med sterkt fokus på kompetanse og vurderingskriterier skulle man tro dette var svært viktig, men det er tydeligvis fortsatt opp til den enkelte lærer å finne ut hvilke kompetansemål som skal måles i den enkelte karakter. Elever produserer i dag både ren tekst, hypertekst, foredrag, film og andre lyd/bildepresentasjoner. De skal ha kompetanse på den vanligste teksttypen vi møter i samfunnet i dag - sammensatte tekster, men hvor passer dette inn? En sammensatt tekst ligger ikke nødvendigvis under "skriftlig norsk", ei heller "muntlig norsk". Hvordan vurdere dette rettferdig? Ved å fjerne skillet mellom muntlig og skriftlig kan læreren ha et mer relevant fokus, nemlig i hvilken grad eleven kommuniserer godt og behersker sine virkemidler.

Feil tidsbruk. Skriveopplæringen i videregående skole er i stor grad digitalisert. Elevene skriver på PC og vi retter digitalt, men retting tar minst like lang tid som før. Det er en kjent sak at rekrutteringen er dårlig for norsklærere, og de fleste er enige i at vi har den største etterarbeidsbyrden i skoleverket. Dette gjenspeiles ikke i våre arbeidstidsavtaler. Elevene skriver i snitt tekster på 2 sider, og med 30 elever i klassen blir det 60 sider som skal kommenteres og vurderes for hver innlevering. Når vi må ta inn like mange sidemålstekster som hovedmålstekster, blir det i meste laget både for lærere og elever uten at vi ser at innsatsen er verdt resultatet. All rettingen går ut over vår mulighet til å forberede og tilrettelegge god undervisning for elevene våre.

Sidemål gir ikke nødvendigvis kompetanseheving. Det hevdes ofte at opplæring i sidemål gir elevene økt kompetanse også i hovedmål. Vi kan ikke se at dette stemmer. De elevene som gjør det bra i hovedmål, gjør det gjerne også bra i sidemål, mens de som strever mer, ikke lykkes i særlig grad med sidemålet heller. Karakterpresset i skolen er ofte veldig stort, og for mange elever er det uheldig at de oppfatter sidemålskarakteren som noe som drar snittkarakteren ned. Vi ønsker å flytte fokuset bort fra vurdering og prøver i sidemål, og heller bruke det allsidige norske språket på bredt grunnlag for å trene elevene i det vi ser som vårt hovedmandat - å lære elevene opp i grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving, uttrykke seg muntlig, regne (ja, de skal regne også i norskfaget) og digital kompetanse. Moderne teknologi gjør det mulig å oversette tekst fra bokmål til nynorsk og omvendt. Vi vil derfor påstå at det ikke lenger er nødvendig for alle å beherske begge målformer fullt ut.

Fjern sidemålskarakteren. I praksis blir sidemålsundervisningen gjerne et eget fag i faget som det ofte er ganske tungt å motivere for. For flertallet av norske elever er nynorsk sidemålet, og debatten om nynorsk er ikke ny. Norsk målungdom forsvarer på sine nettsider karakteren i norsk sidemål slik: "Ved å fjerna den eigne karakteren i sidemål vil ein gje norsklærarar som ikkje likar nynorsk fritt spelerom til å lata vera å undervisa i sidemål. Det einaste ein vil oppnå med å fjerna eksamen og eigen karakter i sidemål er difor å svekkja stillinga til sidemålsundervisninga og slik nynorsken." En slik argumentasjon er vi sterkt uenige i. Den viser liten tillit til at vi som norsklærere gjør jobben vår. Undervisning i både bokmål og nynorsk er forankret i kompetansemål i læreplanen, noe vi plikter å forholde oss til. Ved å fjerne fokuset på karakteren i sidemål vil vi kunne integrere sidemål i annen undervisning med større selvfølge. Den språkhistoriske utviklingen har ført til dagens situasjon med to skriftspråk, men det er i seg selv ikke noe spesielt godt argument for at alle skal ha en egen karakter i begge målformer. Vi vil argumentere for at skolen til og med videregående nivå skal ha ansvaret for å gi elevene en generell innføring i sidemålet, og at det må være opp til høyskoler og universiteter å tilby fordypning i form av kurs for dem som vil trenge en dypere forståelse av sitt sidemål til ulike oppgaver i arbeidslivet.

En karakter er tilstrekkelig. Vi ser ikke at dagens skole er tjent med å opprettholde en vurderingsform som er grunnlagt i en helt annen tid. Å slå sammen alle karakterene i norskvurderingen til én vil være et skritt i riktig retning og gi oss mer tid til å gjøre det vi skal, nemlig å gi ungdommen den kompetansen i norsk de faktisk trenger.

Oppdatering: Debatten tok først og fremst av på Twitter, sikkert fordi det er et raskere medium enn blogg. Vil du lese kommentarene finner du mine på min Twitter-profil. Svarene, som er vel så interessante, er det verre med. Problemet med Twitter-kommentarer er å gå tilbake og finne sammenhengen i tvitringen, så hvis noen vet hvordan det gjøres vil jeg gjerne vite om det! Det er mulig at jeg legger ut noen skjermdumper etterhvert.