tirsdag 21. oktober 2008

Undervisning vs læring - Mike Wesch

Dette er et litt kaotisk innlegg som gjenspeiler at jeg ikke helt fatter hva jeg selv snakker om. Men jeg prøver.

Jeg begynner å bli bedre kjent med elevene mine nå, og jeg ser hvor mye bra som bor i dem. De er kvikke, blide unge mennesker. De svarer meg hyggelig når jeg snakker til dem, ingen er ubehagelige å ha med å gjøre. Men når de setter seg ned i klasserommet mitt blir mange veldig passive. Det oppleves tungt å få til skikkelig respons på forslag, ideer, undervisning. Denne uken var det tid for innlevering av en lenge varslet oppgave, og bare ca halvparten leverte til tiden, noen flere etter fristen, og altfor mange ikke i det hele tatt. Jeg tenker mye på hvorfor, og på hva jeg kan gjøre med det. De skylder på for mye lekser, men det rimer ikke. De får virkelig ikke mye lekser av oss.

I dag spurte jeg dem om hvor mange som jobbet ved siden av skolen. Ikke overraskende var det omtrent samtlige - noen over 30 timer i uken! Ikke rart at de ikke har tid til å gjøre lekser, fordype seg, skrive tekster. Hvem orker det etter å ha vært på skolen fra 8.30 til 15, og deretter rett på jobb til kl. 22? Skolen oppleves tydeligvis som så lite viktig for dem at de lar jobb, venner og fritidsaktiviteter komme foran. Skolen er altså i beste fall på 4. plass på prioriteringslisten til mange ungdommer. Det er absurd. OK, så er ikke alle skapt for å fordype seg i vitenskap, kultur og historie, men skolen burde i hvertfall være et nåløye, en port (velg selv hvilken klisje som passer best) for dem som vil videre i livet? De jobbene de ønsker seg trengs det kvalifikasjoner til. Dette vet de. Jeg nekter å tro at de som er unge i dag er så mye slappere og latere og mer bortskjemte enn ungdom tidligere (jf Sokrates). Det blir for enkelt. Det må være en annen forklaring. Kan det være det at vi underviser, mens de helst vil lære? Er det en innebygd motsetning her som vi ikke ser? Jeg har nemlig lest Mike Wesch' siste innlegg på Digital Ethnography i dag, og det gjorde meg både trist og engasjert. Jeg føler virkelig at han setter fingeren på noe viktig vedrørende akkurat denne problemstillingen. Hvorfor engasjerer ikke skolen elevene? Og hva kan vi gjøre med det? Det er altfor enkelt å gi de unge hele ansvaret, det er alt jeg vet foreløpig.

Problemet, sier Wesch, er ikke at elevenes manglende engasjement er skrevet på veggen i klasserommene, det er faktisk bygd inn i dem.

The room is nothing less than a state of the art information dump, a physical manifestation of the all too pervasive yet narrow and naïve assumption that to learn is simply to acquire information, built for teachers to effectively carry out the relatively simple task of conveying information. Its sheer size, layout, and technology are testaments to the efficiency and expediency with which we can now provide students with their required credit hours.

Selve skolens struktur er basert på en utdatert oppfatning om at vi lærere forvalter kunnskapen. Kunnskap i dag er ikke noe statisk som skal formidles videre til neste generasjon slik som pugging av salmevers og algebra - kunnskap oppstår først og fremst i møtet mellom mennesker.

Stadig flere engasjerte pedagoger sier at de hater skolen. Clay Burell er en av dem. Elever hater også skolen selv om de liker læring. Hvorfor?

Elever har til alle tider prøvd å utnytte systemet. MSN, Facebook og iPod i timen er bare nye versjoner av lapper og strikketøy under pulten. De er mestere i å "henge med" uten å egentlig gjøre stort. Og vi lar dem gjøre det. Klasserommet er basert på at læreren skal ha autoritet mens elevene forventer at den hele tiden skal reforhandles. Autoriteten renner ut samtidig som informasjonen strømmer inn, alle mulige svar er for hånden til enhver tid. Hvorfor streve da? Det er jo lassevis med gratis kunnskap der ute. Kunnskap skal skapes gjennom samarbeid, ikke finnes, sier Wesch. Det er betegnende at vi fra skolens innside refererer til "verden der ute" som om vi ikke er en del av den. Spørmål uten praktisk relevans er "akademiske" For en hån, egentlig. Løsningen, sier Wesch, er enkel:

We don’t have to tear the walls down. We just have to stop pretending that the walls separate us from the world, and begin working with students in the pursuit of answers to real and relevant questions. When we do that we can stop denying the fact that we are enveloped in a cloud of ubiquitous digital information where the nature and dynamics of knowledge have shifted. We can acknowledge that most of our students have powerful devices on them that give them instant and constant access to this cloud (including almost any answer to almost any multiple choice question you can imagine). We can welcome laptops, cell phones, and iPods into our classrooms, not as distractions, but as powerful learning technologies. We can use them in ways that empower and engage students in real world problems and activities, leveraging the enormous potentials of the digital media environment that now surrounds us. In the process, we allow students to develop much-needed skills in navigating and harnessing this new media environment, including the wisdom to know when to turn it off. When students are engaged in projects that are meaningful and important to them, and that make them feel meaningful and important, they will enthusiastically turn off their cellphones and laptops to grapple with the most difficult texts and take on the most rigorous tasks.

This is all very well, Mr Wesch, but what I need to know is: How exactly do I do this? What are the real and relevant questions we need to ask? What skills do teachers of the 21st Century need?

Se Mike Wesch: Revisiting “A Vision of Students Today”
Foto: CC-lisensiert på Flickr av foundphotoslj

15 kommentarer:

kjemikeren sa...

Du minner meg om hvor utrolig priviligert jeg er i år. For jeg har to (små) klasser der alle, med svært få unntak, følger med, bruker pc til notater og fag, og jobber flittig. OK, så får jeg ikke all verdens respons på de teite liksom-spørsmålene man alltid stiller når man foreleser, men jeg får plenty respons ellers. Til og med av typen: "vet du, jeg har gledet meg til kjemitimen i hele dag".
Jeg koser meg, gleder meg til hver eneste time, og ble lykkelig for å få være vikar i matematikk i 2 uker for mange av de samme elevene. Og kan bruke kreftene mine på faglige utfordringer og kreativitet fremfor frustrasjon over late og uinteresserte elever.

Hva jeg gjør? Aner ikke. Men det virker åpenbart... (Og jeg er heldig med elev-utvalget.)

Einar Berg sa...

Hvordan tror du det vil gå med fedrelandet hvis ungdommer slutter å jobbe og tjene egne penger mens de går på skole? De vil miste kjøpekraft, og foreldrene vil ikke på langt nær klare å fylle på med tilsvarende midler. Dette fører til at butikker (og ansatte) som er avhengig av ungdommens kjøp av mobiltelefoner, klær, dataspill og så videre, og så videre, vil få problemer. Dermed vil næringslivet som helhet stoppe opp, og deretter vil bankene blø. Og når bankene får problemer, vet vi hvem som er ille ute: du og jeg og alle andre skattebetalere.

Så Ingunn, slutt å rakke ned på elevene dine, og vær glad for at det er noen som holder hjulene i gang i samfunnet!

kjemikeren sa...

Sånn har jeg aldri tenkt på det, Einar...

Da jeg gikk på skole på Orknøyene et år, var det helt normalt at 16-17-åringer hadde minst en, gjerne to jobber utenom skolen. Man ble til og med oppfordret til å jobbe ved siden av...

Ingunn sa...

@einar: Nei nei nei - det var slett ikke det jeg mente! Jeg rakker ikke ned på dem, tvert i mot så tror jeg at de fleste gjør så godt de kan under de betingelsene som gjelder for dem! De må gjerne jobbe ved siden av skolen. Mitt poeng var at det er noe vi voksne kanskje må gjøre annerledes, med skolen, for å få flere til å gløde litt for det som skjer der også. Det er det jeg er interessert i å diskutere. Hvis ikke hadde teksten min stoppet etter de to første avsnittene.

Einar Berg sa...

Hmm.. kanskje ikke så veldig alvorlig ment da.. Ironi er vanskelig, det har utallige eksamenskandidater bevist tidligere.

Marita sa...

Veldig bra innlegg Ingunn, du skriver utrolig godt om dette og jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg tenker at jeg vil få til et engasjement i timene, at de skal bruke PCen og synes at det er gøy å lære noe, at kunnskap virkelig er verdt noe. Jeg veksler mellom tavleundervisning og ulike aktiviter både med og uten PC i timene, men det virker som om jeg og elevene er på hver vår planet. Og det å få til en god klassediskusjon med aktive elever føles til tider ganske håpløst... Kanskje det er noe med skoledagens struktur som passer dårlig sammen med PCer og det teknologiske samfunnet vi lever i? Strukturen er jo omtrent den samme som den har vært i kanskje 20-30 år (og sikkert enda mer), mens teknologien jo muliggjør ting vi ikke en gang visste om for få år siden.

Ingunn sa...

Ja, nå fikk du meg ut på utrygg grunn et øyeblikk. Jeg ble veldig i tvil om du faktisk mener dette eller ikke! Men jeg vil ikke ha på meg at jeg rakker ned på elevene mine. Jeg er faktisk veldig opptatt av dem, liker dem, jeg er engasjert i at de skal lykkes, og jeg ønsker å lære dem noe de får bruk for - ikke bare undervise. Bare så det er sagt, om noen skulle være i tvil.

Ingunn sa...

@marita: Takk for det! Den forrige kommentaren var til Einar - her går det fort i kveld! Veldig moro det. Jeg gjør det samme som deg, og vet at mange elever er veldig glade for å slippe å ha pc-en foran seg hele tiden. Noe av det mest vellykkede hittil i år var en språkhistorisk debatt der de "var" personer fra norsk språkhistorie. Ingen pc med i bildet under gjennomføringen. Det er klart vi må gjøre sånt også. Jeg mener som deg at vi må stille spørsmål ved hvordan skolen skal være strukturert, slik som Neil Selwyn sapå ITU-konferansen: Vi trenger re-schooling, ikke de-schooling.

Anne Cathrine sa...

Du skriver bra. Den kjempeøkningen av elever i vg3 som jobber har en stor årsak: Russetiden er ikke billig, spesielt ikke i Bærum. Derfor står stolte foreldre frem og forteller at poden har tjent hver eneste krone han/hun bruker på hardt arbeid, (som går utover skolearbeidet.) Men tilbake til sakens kjerne, hvordan få de engasjert, i allefall når de er på skolen? Jeg er så heldig å ha samfunnsøkonomi og da er det fantastisk flott med finanskriser! Det skaper kjempe engasjement! Men jeg har også matematikk, og der er det ikke like lett. Skal putte litt finanskrise stoff inn der også, men kan jo ikke bare gjøre det. Men det er det siste avsnittet du siterer Mr Wesch som er sakens kjerne. Skape engasjement, men ikke like lett i alle fag til enhver tid. Jeg er også på utkikk etter den oppskriften. For tiden er det finanskrisen hos endel og russetid hos mange. Ikke like lett å knytte til for eksempel litteraturhistorie eller logaritmeregning.

joepett sa...

Til en viss grad tror jeg strukturene som vi opererer som en del av i skolen gjør dette til et problem som aldri vil finne noen lykkelig "løsning" på - hvis løsningen skal være at ungdommer i videregående skole skal være like entusiastiske i sin læring som et lite barn som utforsker verden.

Vi har en læreplan å forholde oss til; vi kan ikke velge å kutte ut noen kompetansemål fordi de ikke fenger. Vi dumper en gjeng på 30 eller 60 eller 90 elever i en gruppe fordi de er født samme år og bor i nærheten av hverandre; vi kan ikke tilpasse hvert eneste arbeidsmål til hver enkelt ungdoms interesser. Vi skal gi en vurdering av elevenes kompetanse, i alle fall helt til slutt (og så skal vi gi vurdering underveis for å hjelpe dem å lære). Vi må få dem til å produsere ett eller annet som kan brukes til denne målingen og veiingen. Osv osv.

Det jeg mener er at det må nødvendigvis bli noen kompromisser i hverdagen. De som ikke orker det, får gjøre som Clay Burrel, og slutte å undervise (han har i hvert fall sabbatsår i år for å slippe unna det han kaller "schooliness").

Når det er sagt, må vi jo selvfølgelig prøve å gjøre jobben så interessant som mulig for elevene. Da er det å knytte an til ting som foregår i den verden som skolen faktisk er en del av selvfølgig viktig. Ikke alle er så "heldige" som Anne Cathrine, som får en økonomisk krise i fanget i økonomifaget sitt. Men de aller fleste kompetansemål i læreplanene kan kanskje aktualiseres på en eller annen måte. Ikke akkurat noe briljant eksempel, men vi gjennomgikk noe såpass sært som føydalisme i høymiddelalderen i historie i går. Da brukte vi denne artikkelen fra Aftenposten om føydale trekk ved dagens stammesamfunn i det nordlige Pakistan - likheter og forskjeller?

En som er en mester i å trekke inn ting fra "verden utenfor skolen," er mattelæreren Dan Meyer på dy/dan-bloggen. Nå har han en runde gående med en utfordring til leserne sine; han legger inn et foto eller en videosnutt og spør rett og slett: hva kan vi bruke dette til? Ett av innslagene var to fotos - ett av et bislkilt fra California og ett med et bilskilt fra Costa Rica, det første med en bokstav og noen tall, det andre med bare tall. Det strømmet på med forslag til hva slags matteproblemer dette kunne brukes til å illustrere. Poenget er at det er utrolig hva man kan bruke for å trekke forbindelser mellom skolen og ---- "virkeligheten".

Benytter anledningen til å skrible ned dette mens elevene mine sitter fordypet i ett av de verste eksempler på "schooliness" som fins: VG1-elevene skriver essay (eller stil, som vi vel ville kalle det på norsk). It's a dirty job, but someone's gotta do it --- poor bastards ....

Ingunn sa...

@Anne Cathrine og Jørn: Jeg tror dere er inne på kjernen her, vi må selvsagt aktualisere stoffet. Jeg sliter med å få det til i praksis, for eksempel nå som vi jobber med det moderne gjennombruddet: For meg er dette stoffet en av de største aha-opplevelsene jeg har hatt som student, men det var fordi jeg fikk bruke et år på universitetet til å studere sammenhengen mellom tekster, bilder, kunst, arkitektur osv. Tiden til fordypning er ikke der i vgs, vi må fare hurtig videre til neste kompetansemål, neste emne hele tiden. Jeg trøster meg litt med det en venn sa til meg forleden: Han er advokat og velartikulert, og han trakk frem sin norsklærer fra gymnaset som en person han var utrolig takknemlig overfor. Hvorfor? Fordi hun ikke ga seg, hun stilte krav, hun fikk ham til å yte mer enn bare greit nok fordi hun så at det var mer i ham den gangen enn han visste selv. I ettertid innså han hvor bra det var for ham at hun gjorde det, selv om han hatet henne den gangen. Det minner meg om at det er mer ved jobben vår enn dagene i klasserommet, takk og lov.

Leif har også skrevet en kommentar til dette innlegget på bloggen sin, den bør leses.

Martin sa...

Jeg er en annen som er heldig med elevene mine.

Dette er en veldig spennende diskusjon. Anbefaler sterkt å se alt av Michael Wesch på Youtube.

På høgskolenivå, undervisning i fysiologi og sykdomslære erfarer jeg at det fungerer veldig bra å la studentene snakke med hverandre omtrent 30-40% av forelesningstida, om klart definerte spørsmål.
Noen snakker så klart om andre ting da, men de fleste snakker faktisk fag. Struktur : Gjennomgå noe, så stille et spørsmål som repeterer det, gjerne i et virkelighetsnært felt, gi studentene et minutt sammen til å diskutere, så samle opp svar fra dem på tavla. Hvis studentene har fått testa ut svarene sine på sidemann først er det veldig mange fler som svarer i plenum.
Hvorvidt dette fungerer i videregående aner jeg dog ikke.. og tror det er best egna i realfag.
metoden krever mye forberedelse og struktur, erfarer jeg, så tidkrevende forberedelse..

Ingunn sa...

@Martin: ja, Wesch kan sette ord på motsetningene mellom institusjonalisert utdanning og individets behov for å oppleve mening i sin egen læring. Det er ikke like lett å utlede hva vi konkret kan gjøre for å endre på dette, men jeg antar at det er bedre å gjøre litt enn å gjøre ingenting også når det gjelder undervisning vs læring. Du skisserer en veldig strukturert og fin metode å sikre deg at alle får med seg fagstoffet, at alle er konsentrert om det som skjer i rommet når du ansvarliggjør dem med repetisjonsoppgavene. Det minner veldig om samarbeidsmetodikken som Akershus har satset mye på å kurse lærere i det siste tiåret. Grunnelementene er at flere hoder tenker bedre enn ett, og alle er individuelt ansvarlige for resultatet. Det oppnås ved å dele opp oppgaver slik at elevene må samarbeide for å finne helhet (nå mener jeg ikke at de lager hver sine slides til en presentasjon!). Jeg tror gjerne at mange studenter trives godt med å bli engasjert i undervisningen på den måten du beskriver, særlig fordi de får tid til å sikre at det ikke kommer med helt dumme svar når de kan diskutere med sidemannen først. I tillegg regner jeg med at det er lurt å ha lest på forhånd.

ingvilder sa...

Jeg henger meg på noen dager etter at de fleste innleggene her ble skrevet, men skitt au!

Det var veldig interessant å lese innlegget ditt, det var som om jeg skulle skrevet det selv! Akkurat den samme undringen og frustrasjonen har jeg selv følt i høst, nettopp i forbindelse med hjemmeoppgaver i norsk som ikke er blitt levert. Jeg har følt at det nærmest har gått på skinner i timene, elevene synes å like timene, de er i alle fall nokså engasjerte, og så skjer dette: de gir bare blaffen i å levere hjemmeoppgaver! Hva i alle verden er det som skjer? Har jeg misforstått stemningen i klasserommet helt? Er de ikke interesserte likevel?! Det som skjer etter hver nye periode som vi gjennomgår er paradoksalt nok at jeg som lærer stadig blir mer kunnskapsrik om det stoffet jeg underviser i. Jeg forstår stadig tekstene bedre, jeg ser stadig flere sammenhenger, og jeg ser tydelig at dette er viktig stoff nettopp for det enkelte menneskets dannelse (kankje litt som Elias Rukla?). Men det er jo elevene som skal lære dette, og ikke jeg! Jeg går nok i den fella at jeg tror at elevene sitter igjen med den sammen gode opplevelsen av kunnskap som jeg gjør, noe som tydeligvis ikke er tilfelle. Kanskje handler det litt om det å være en ung voksen, slik som elevene våre er. Hvorfor skal vi komme å belære et menneske som står på terskelen til voksenlivet, et mennske som i billedlig forstand nettopp er blitt flyvedyktig og er klar til å erobre verden, om alt hva andre unge mennesker har tenkt, gjort og skrevet før dem? Vi bombarderer dem på en måte med så mye genialt stoff, og vi sier implisitt noe sånt som:

"Alle geniale tekster er skrevet, bare les dette! Prøv å lev opp til dette, dette er stor kunst! Ja, dere er voksne og flyveklare nå, men først må dere sette dere inn i all den vitenskap, forskning, kunst og kultur som allerede er unnagjort i verden, Prøv å skrive essay, kåserier, artikler og andre sjangere som de store skribenter har forfattet før dere, dere må ikke tro at dere kan prøve dere i verden før dere har gjort det!"

Kanskje kjenner eleven det omtrent som hovedpersonen i Erlend Loes roman L, han som ser at alt i verden allerede er gjort? Noen hver kan bli nedtrykt av mindre, da er det lett å flykte inn i kjente sjangere som de korte meldingene på facebook, der kan man i alle fall være konge!

Dette er bare strøtanker fra meg. Jeg mener sekvsagt at den kunnskapen vi i skolen gir elevene er uhyre viktig, men det er samtidig et tankekors at de fleste av dem ikke ser dette før de er blitt ordentlig voksne selv. Det er det kanskje en del av oss lærere også som har erfart?

Ingunn sa...

Hei Ingvild! Jeg skjønner så inderlig godt hva du mener. Det er neppe noen ulempe for unge mennesker å møte voksne som er engasjert i litteratur, og det å få andre innsikter etterhvert som man modnes er heldigvis et menneskelig privilegium. Samtidig må vi jo som du sier passe på at de ikke bare passivt tar i mot, det er vel der skolen i stor grad har kommet til kort, og gjør det fortsatt. Det er mye mer læring i å snakke sammen, bryte fra hverandre tekst og finne egen mening. Men noen ganger er den jo så utilgjengelig at noen knagger, det må vi ha. Vanskelig balansegang. Jeg tror at mangelen på engasjement i stor grad skyldes at de ikke kjenner at tekstene angår dem, de relaterer ikke til stoffet. Sånn sett er det fasinerende eå komme med Ibsen, Skram, Kielland og Krogh - plutselig er det mellommennekselige relasjoner de kan kjenne igjen. Mye lettere enn Wergeland.

Legg inn en kommentar

Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no