Googles skjema integrert i bloggen

De fleste har sikkert fått med seg at Google Docs tilbyr langt mer enn tekstbehandling. Det er også mulig å lage spørreundersøkelser, oppgaver osv. ved hjelp av Google skjema. Så er jo spørsmålet hvor disse kan publiseres. En god ide er å legge dette ut på en blogg eller wiki, og heldigvis er dette ganske enkelt. For noen uker siden inviterte vi med oss elevene på Litteraturhuset i byen. For å få oversikt over hvem som skulle hvor brukte jeg Google skjema og la dette ut på klassebloggen Sammensatt. (Nå er det bare en kveld igjen, så de andre alternativene har blitt slettet, men jeg antar at dette illustrerer poenget likevel.)

Elevene meldte seg på ett av fire alternativer, og så la svarene seg pent i et regneark i våre Google dokumenter (dette ble delt av de tre involverte lærerne):

Da gikk det ganske greit å sortere ut hvem som skulle gå når. Men det interessante er kanskje heller hvordan skjemaet havnet i blogginnlegget. Det var ganske lett fordi det er mulig å lime inn kode i bloggeditoren. For å finne koden må du gå til skjemaet og velge Flere handlinger". Du kan evt gå via regnearket hvis du står i fanebladet "Skjema":

Koden kan kopieres herfra:

Jeg bruker alltid Live Writer til å redigere blogginnlegg før jeg publiserer dem. Da må jeg velge alternativet "Vis ->HTML-kode" i menyen. Nå kan koden limes inn.

Hvis du bruker en annen editor, f.eks. Blogger sin, så må du velge HTML-fanen og prøve der. Men jeg har opplevd at Bloggers editor ikke samarbeider like bra som Live Writer, så jeg lover ikke noe. Nå gjenstår det bare å publisere innlegget, og senere kan skjemaet redigeres dersom det er behov for det. Alle endringer dukker automatisk opp i widgeten du har lagt ut (kodebiten).

Hvis noen lurer på hvorfor vi ikke rett og slett la ut en spørreundersøkelse i It's Learning - vel, det er seks klasser der inne med vanntette skott mellom. Dette var dermed mye enklere for oss.

Automatisk oversettelse

Jeg fikk meg en hyggelig liten overraskelse i dag da jeg åpnet eposten og så at det lå en kommentar på det siste innlegget mitt fra Ben Davies, en amerikansk lærer. Det er vel første gang jeg har fått kommentarer på engelsk her på Tanketråder. Det viste seg at han bruker Googles automatiske oversettelsestjeneste, og den virker faktisk såpass bra at han finner en viss mening i det jeg skriver! Det er godt gjort, for som språklærer skjærer det meg nærmest i hjertet å lese mine velformulerte setninger maltraktert på denne måten. Se bare her:

På den andre siden er det veldig interessant at vi faktisk har en viss sjanse til å nå ut til andre enn dem vi deler språket vårt med, og det gir jo spennende perspektiver. Kanskje vi med tiden ikke trenger å kunne så mange språk? Den tanken har jo allerede vært luftet i andre fora. Jeg spinner videre på denne tråden: Er det noen gode svenske eller danske lærerblogger vi burde vite om? Hvorfor har vi ikke mer fellesskap med dem?  Tips om interessante blogger mottas med takk. Det er forresten mulig å bidra til at Googles oversettelsestjeneste blir bedre, for du kan selv redigere tekstene etterpå. Når du fører musa over den oversatte teksten kan du foreslå bedre alternativer. Prøv selv!

Har elevene oppdaget denne muligheten, forresten? Her er det jo mulig å oversette både til og fra både bokmål og nynorsk.... jeg sier ikke mer.

Ulike skolekulturer

Jeg har vært på skolebesøk idag. Det ser ut til at jeg skal på ganske mange dette året. Oppdraget var å fortelle litt om hvordan vi bruker pc i skolen hos oss. Det ble en interessant erfaring. Til daglig er jeg i et miljø der de fleste er enig i at en pc i klasserommet bør endre vår undervisningspraksis, og der lærerne oppmuntres til å prøve ut nye verktøy og måter å undervise på. Vi gambler ikke med elevene våre, og læreplanmålene står alltid i fokus, men vi mener at vi må ta noen sjanser dersom vi skal kunne finne ut hva som virker.

I dag var jeg som sagt på en annen skole og delte noen av disse erfaringene. Jeg snakket mest om blogging og wiki. Det var sterkt engasjement i salen, og det kom mange spørsmål. Mange skeptiske spørsmål, men det er greit, man kan ikke vente umiddelbar jubel og entusiasme for alt nytt man vifter med. Det som forbauset meg var at mange av spørsmålene gikk på hvor relevant "denne bloggingen" var for eksamen til elevene? En slik holdning kan være vel og bra, men den kan også være konserverende og redusere læring til å skulle reprodusere eksisterende kunnskap. Det er et læringssyn jeg ikke kan godta. Jeg er av dem som mener at vi ikke utdanner elever til eksamen, vi utdanner dem til å mestre kravene fra et moderne samfunn så godt de kan. Derfor er jeg ikke alltid så redd for å la eksamen være eksamen og heller prøve å tenke i en litt større sammenheng noen ganger. Ellers går vi i samme fella som elever som ikke fatter hva de skal med både det ene og det andre som ikke har umiddelbar verdi i form av en karakter. Vi vet jo ikke alltid på forhånd hva vi trenger å vite. Eksamensordingen bør heller revideres slik at den i større grad måler det som vil bli etterspurt hos disse elevene i arbeidslivet og studietiden: Evnen til å samarbeide, finne sammenhenger og sette sammen kunnskap på nye måter.

Da blir det vel heller ikke nødvendig lenger å stille spørsmål om hvorvidt trening i kommunikasjon, samarbeid og digital dannelse er relevant.

Foto: Paul Worthington på Flickr

Årets første It's Learning-test

Her er statistikken over den første prøven jeg har gjennomført ved hjelp av testverktøyene i It's Learning i år:

Prøven er lagd etter beste evne og ut fra tips på bloggene til både Leif, Frøydis og Svend Andreas. Egentlig er det 30 elever fordi jeg har to ikke-norskspråklige elever som ikke deltar på slike tester. 6 stykker var syke - det er ikke lite sykdom i en så frisk del av befolkningen. En leverte ufullstendig besvarelse, og da gjenstår det 23 besvarelser. Gjennomsnittskarakteren er 3/4. Oppgavene var stort sett flervalg, men det var også 7 åpne oppgaver. Dette stresset elevene kraftig, og disse oppgavene skilte også godt mellom de som hadde lest og de som ikke hadde det. Vi ga dem totalt 40 spørsmål, og de oppfattet prøven som veldig vanskelig. 

Jeg er ikke fornøyd med dette resultatet. Vi har brukt veldig mye tid på en nokså liten del av fagstoffet, og det burde være mulig å lære seg noen navn, sammenhenger og årstall slik at resultatene blir bedre enn dette. Prøven kan selvsagt ha vært veldig vanskelig. Bruk av nøkkelord fungerer tilsynelatende veldig tilfeldig i disse testene, og jeg vil ikke satse på automatisk retting av slike prøver. Derfor er alle disse gjennomgått manuelt, noe som ga bedre resultater for flere av elevene. Jeg er usikker på om dette gir et riktig bilde av elevenes kunnskaper. De fremstår som bedre orientert, mange av dem, og jeg lurer på om spørsmålene er gode nok. Hvordan lager dere andre tester i It's Learning for å eliminere feiltolkninger etc? Og hvordan få elevene til å lese litt bedre? Det er greit at vi skal endre praksis og ikke bare lage puggeprøver, men det burde vel fremdeles være gangbart å ha litt allmennkunnskaper?

Twitter er et utrolig smart verktøy

Mange kvier seg for å blogge. Det tar for mye tid, man har ikke så mye å melde egentlig etc. Men alle burde delta i et nettverk for å øke sin kontaktflate og skaffe seg informasjon om sine interesse- og fagområder. Til dette er Twitter utrolig godt egnet. Twitter er et mikrobloggingsverktøy, det er gratis, og du har 140 tegn på deg til å fortelle andre hva du har på hjertet. Selv har jeg tvitret i ca et halvt år, og jeg har fått hjelp og tips utallige ganger ved å sende ut et spørsmål på nettet til mine Twitter-venner. Hvis du ikke vet hva Twitter er bør du sjekke ut presentasjonen under. Hvis du ikke helt ser nytten av mikroblogging bør du også ta en titt. Den kom min vei via Wesley Fryer, men er laget av Maggie Verster fra Sør-Afrika.

Twitter for educational purposes -A tutorial

View SlideShare presentation or Upload your own. (tags: school2.0 howto)

Twitter kan sikkert også brukes sammen med elevene, men jeg er litt usikker på om jeg vil ha dem på det samme nettverket som mitt nåværende "sosialt web-morsom-pedagogiske-geeky-nettverk" (unnskyld hvis noen ble støtt nå). Det er fordi jeg tror elever fort mister interessen dersom det kommer mye informasjon som ikke angår dem, og da er vitsen borte. Da er det sikkert bedre med egne elev/klassenettverk. Dessuten vil jeg ha noe for meg selv også.

Jeg har etterhvert skrevet mange innlegg om Twitter her på Tanketråder. Dersom du følger linken under får du en oversikt over noen tilleggstjenester du kan bruke sammen med Twitter, og litt om hvordan jeg har hatt nytte av nettverket mitt. Og hvis du vil følge meg på Twitter er jeg Ingwii.

Mer om Twitter på Tanketråder

Hvordan motivere bedre?

På Litteraturhuset i går fortalte Tore Renberg om sitt første møte med litteraturprofessor Arild Linneberg på litteraturstudiene i Bergen midt på 90-tallet. Linneberg sa til dem at de skulle glemme alt de hadde lært, litteratur skulle nemlig ikke gjøre godt, den skulle yte motstand, gjøre vondt! Sjokket de unge studentene følte var sikkert også litt provoserende, de begynte vel på litteraturstudier fordi de var mer enn alminnelig glade i litteratur. Det er lett å både være enig og uenig i påstanden til Linneberg. Jeg skal ikke prøve å referere dette på den morsomme måten Renberg fortalte dette på, for poenget er at jeg faktisk følte meg litt truffet (uten sammenligning med Linneberg forøvrig). Er det dette jeg driver med? Prøver jeg å treffe elevene der det gjør vondt? Mange flere enn forventet reagerer med motstand mot å prøve blogg, wiki, de ser ikke poenget. Jeg undrer meg over hvorfor. Det er klart at de har lov til å stille spørsmålet, men det er jo ikke slik at de alle sammen syns at norskfaget var så morsomt fra før av. Jeg tar dermed ikke fra dem noe de liker utrolig godt, men det har vært velkjent. Er det det at de må gå mer aktivt inn i stoffet dersom de skal få utbytte av web 2.0-strategiene? Blir det for slitsomt? Jeg har alltid tenkt at du stort sett får igjen det du investerer. Noen ganger mer, noen ganger mindre, men kjøper du ikke lodd kan du heller ikke vinne.

Min teori er at de fleste elevene tenker rent strategisk. Hvor mye må jeg yte for å få den og den karakteren slik at jeg kommer inn på det og det studiet etterpå? Det er karakteren som er målet, ikke det å kunne noe. Ikke det å se en sammenheng mellom her og nå, fortid og framtid. Men jeg vil ikke være en sånn lærer. Jeg vil ikke fore dem med fakta bare for at de skal hoste det opp ved passende anledninger. Det må være noe mer. Det er mye trygt i det velkjente, og det er som regel behagelig. Det ukjente kan være truende og til og med smertefullt. Men dersom vi ikke utfordrer våre egne grenser vil det heller aldri skje en utvikling. Så - hvordan motivere bedre?

Foto: kevindooley på Flickr

Lærer eller trener?

Det er mye å gjøre for tiden, men det er greit. Jeg liker heldigvis det jeg holder på med. Nå er det flervalgsprøve i språkhistorie som skal lages, videreutvikling av wikien vår, nynorsktekster å rette og utflukter med elevene til Litteraturhuset som står på programmet. Vi skal også rekke å gjøre oss kjent med retoriske begreper midt oppe i alt sammen. Det skal nok gå greit det også. Elevene mine er noen særdeles hyggelige unge mennesker. Jeg forventer ikke at alle mine 60/180 elever skal føle like mye engasjement for faget som jeg gjør. Tross alt har de mange fag, mens jeg får konsentrere meg om ett område. Det er en av de fine tingene med å bli eldre, synes jeg, konsentrasjon og fordypning. Derfor trivdes jeg heller ikke i grunnskolen hvor man liksom skal kunne alt. Det er jo umulig.

Men dette var en digresjon. På vei hjem fra jobben i dag begynte jeg å tenke på forskjellen på å være lærer og trener. Hvilke assosiasjoner gir disse ordene? "Lærer" - tenk etter. Er det en person som gir deg inspirasjon, får deg til å yte, til å finne ditt forbedringspotensiale? Eller er det egentlig treneren som gjør det? Læreren er den som besitter kunnskapen og gir den videre til andre. Det gjør vel treneren også? Men det er en forskjell her. Når elevene møter læreren sin er det ofte med holdningen at "du skal fylle meg med kunnskap". Når de går på trening etter skoletid, enten det er idrett eller andre ting, skjønner de veldig godt at de må gjøre en stor innsats selv hvis de vil ha resultater. Selvsagt skjønner mange dette i forhold til skolearbeidet også, men jeg tror vi må tørre å stole mer på at de vokser med oppgavene de får. De fleste av dem får kanskje for lite ansvar for egen læring? Mange av mine elever mener at det kun angår dem selv om de gjør noe i timene eller ei. Men det går jo ikke når man er et lag? Læreren er klassens - lagets - trener. Da må vi sørge for at de forstår det, at hver spiller teller. Det er ingen liten oppgave. Men om vi lykkes blir kanskje "ansvar for egen læring" mer enn en floskel.

Det er litt rart å tenke på at det engelske ordet for trener, coach, opprinnelig betydde hestevogn. Vognen er den som får alle trygt fram, og passasjerene har ingen innflytelse på hvordan turen forløper. Kusken sitter der i all slags vær og tar alt ansvaret. Kanskje er det slik vi lærere har vært også? Jeg tror den tiden er forbi. Vi kan ikke lenger ha den rollen fordi vi ikke lenger er den eneste porten til kunnskap for elevene. Vi er heller den som kan låse opp dører, for å holde meg i dette bildet.

Jeg fant et bilde av en gammel buss til dette innlegget. Det er også en coach. Det er naturligvis en hyggelig tanke å forestille seg at jeg sitter der og kjører og bringer elevene trygt frem til deres ulike bestemmelsessteder. Men vet jeg egentlig hvor de skal? Kanskje de vet det bedre selv.

Hva mener dere andre? Er vi trenere eller lærere?

Foto: Conner395 på Flickr

En visuell godtepose

I dag kom jeg over en godbit for alle som elsker fine fotografier og vakre farger. Hvis du ikke deler min interesse for farger kan du like godt slutte å lese her!

Som kanskje noen vet har jeg sydd lappetepper en gang i tiden, og det jeg likte best å sy var monokromatiske tepper, altså der alle stoffene er i samme farge, men med  ulike nyanser. Det gir en utrolig levende overflate. Nå har jeg ikke lenger tid til å sy, dessverre. Men her er i hvertfall et leketøy som kan gjenskape noe av det samme: Multicolr Search Lab. Det er synkronisert mot Flickrs bildedatabase, og ved å klikke på en farge i søkefeltet får du treff på bilder i samme farge. Du kan klikke på flere farger, og dermed få treff på bilder i disse to fargene. Se bare her:
Og slik kan du holde på til du blir lei. Alle bildene er naturligvis klikkbare og fører deg til Flickr slik at du kan laste ned bildet i den størrelsen du vil, og alle bildene har naturligvis CC-lisens slik at du lovlig kan bruke dem. Kan dette brukes til noe nyttig i klasserommet? Tja, de som jobber med medier og kommunikasjon vil kanskje finne en anvendelse for fargene, og alle vi andre har en unnskyldning for å bruke god tid på å finne et perfekt bilde til å illustrere blogginnleggene med, ikke sant?

Jeg kom over denne fargefesten på makeuseof.com, et nyttig sted for å finne mange slags gadgets.

Entusiasme, anyone?

I dag ble halve trinnet introdusert for planen vår om å lufte dem på Litteraturhuset i høst. Jeg må få si at jeg syns ideen er både god og at gjennomføringen er sprek når tre lærere bruker to kvelder hver på å ta med 180 elever på litterære aftener. Temaene de blir introdusert for er sentrale i fagplanen i år, og mange av dem kommer til å skrive fordypningsoppgaver der noe av dette stoffet vil passe som hånd i hanske. Dette stoffet vil bli presentert for dem på en spennende måte av forfatterne selv. Likevel var de to eneste spørsmålene etter introduksjonen: "MÅ vi dette?" Og det neste: "Skolen skal være gratis, ikke sant?" (det koster 80 kr). Det var da jeg måtte tenke HARDT på følgende sistat av Whinston Churchill:

"Success consists of going from failure to

failure without loss of enthusiasm".

Så, min entusiasme er uforandret, jeg styrer videre mot neste utfordring i klasserommet, og jeg noterte meg at mange av de samme elevene var raske med å sikre seg en plass på den kvelden de hadde mest lyst på.

(Men det er et tankekors at de samme elevene som klager over at skolen er så kjeeedelig, de samme som bruker en femtilapp om dagen i kantina, disse elevene har verken tid eller råd til å bli med og møte ekte forfattere i stedenfor å få en blek presentasjon av disse forfatterne i klasserommet. Jeg bare undrer meg litt over hvorfor. Og hva skal egentlig til for å få dem på glid - selv om det er skole?)

Elever på Litteraturhuset

Vi har tenkt å benytte oss av tilbudet til Litteraturhuset i høst. Derfor har jeg lagd en oversikt over de ulike alternativene elevene kan velge mellom samt et påmeldingsskjema til dem, og jeg har brukt en kombinasjon av LiveWriter og GoogleDocs (skjema) for å legge dette ut på Sammensatt:klassebloggen. Det var enklere å lime inn kode i LiveWriter-editoren enn i Blogger-editoren, særlig fra GoogleDocs. Det var også enda enklere å lage spørreskjema i GoogleDocs enn i It's Learning. Etter hvert som elevene registrerer seg kan vi lærere - jeg har delt dokumentet med kollegene mine - følge med på et regneark hva de velger. Det blir interessant å se om alt dette fungerer like lettvint som jeg forestiller meg. Nå håper jeg bare at ingen andre enn våre Vg3-elever melder seg på her og lager rot i systemet!

Digital kompetanse nå

For noen uker siden skrev jeg om Mike Wesch' analyse av Youtube her på bloggen, en video som engasjerte meg veldig. Den mannen har mye interessant å melde, og takket være Marita og Jan-Arve fikk jeg høre om en annen video av/med Mike Wesch - A Portal to Media Literacy. Det Mike Wesch sier er i mine øyne såpass viktig at en reprise er på sin plass selv om denne videoen allerede har vært postet flere steder. Han plukker fra hverandre den tradisjonelle tenkningen omkring hva god læring er, og slår fast at i det nye medielandskapet er vi alle "natives", vi er i samme båt som de unge, for selv om de forstår hvordan de kan navigere Facebook og Youtube for underholdningens del, så er det få av dem som har innsikt i hvordan de nye web-applikasjonene kan brukes til læring, til å skape nye innsikter, mening og meningsfulle koblinger.

Han sier at vi må lage nye plattformer der de unge kan bli deltagere, ikke passive mottagere, og der de selv kan lage nytt innhold, ikke bli servert ferdige "sannheter". Veldig mye dreier seg om å sette sammen kjent informasjon og skape ny innsikt, nye forbindelser, finne relevante sammenhenger og utforske det ukjente med utgangspunkt i det kjente. Dette er ikke nytt, men metodene vi kan bruke er nye. Et interessant forslag er å la elevene ta notater i en felles wiki mens man selv foreleser. Vil det kunne fungere i norske vgs? De kan supplere notatene med pekere, videoer etc. Et annet viktig poeng er å skape trygge læringsmiljøer. Hvor godt kjenner du elevene dine? Hvor godt kjenner de hverandre? Vi kommer ikke utenom at mennesker er sosiale vesener med følelser. Uten det aspektet vil vi neppe lykkes uansett hvor spennende teknologi vi kommer med. Små, tette læringsmiljøer er antagelig bedre enn store.

Jeg begynner å ane at mye av tenkningen omkring samarbeidslæring kan brukes sammen med tenkningen omkring digital kompetanse. Men det er store utfordringer. Er vi villige til å vi avkall på tryggheten i det autoritære? At det vi - lærene - som har fasiten? Jeg tror vi er nødt hvis vi vil gi ungdommen tilbake troen på at læring er meningsfylt. Det gjenstår å finne farbare veier, men det første skrittet er å innse at nye midler betyr nye måter. Se videoen. Det er verdt det.

Skole-hjem samarbeid om lekser

Dette er ikke et tema som angår lærere i videregående skole i samme grad som  lærerne i grunnskolen. Men som mor til tre barn i grunnskolen flytter jeg meg et øyeblikk til den andre siden av kateteret og tillater meg å komme med et lite hjertesukk: Hver uke er det mange lekser som skal gjøres ved kjøkkenbordet vårt. Vi har ikke spesielle problemer med det, men jeg syns noen ganger at det er nokså mye som må skvises inn mellom middag og kvelds hjemme. Det hadde ikke vært så dumt om grunnskolen tilpasset seg bedre til en virkelighet der mor og/eller far ofte ikke er hjemme før ved fem-tiden. Barn fra 10-årsalderen har da vært hjemme to-tre timer etter skolen uten tilsyn. Brukes denne tiden til å gjøre lekser? Som regel ikke. I beste fall tømmer de oppvaskmaskinen før de ser på tv, er på msn eller sammen med venner. Våre barn er nokså alminnelige slik.

Når middagen er fortært, men ikke fordøyd, for det har vi ikke tid til, skal leksene gjøres. Det er jo et poeng at vi er der for veiledning og støtte, ikke sant? Det kan fort bli en time eller mer om dagen. Dette kommer i tillegg til fritidsaktiviteter, egne forberedelser til neste dag, og det lille man rekker av husarbeid. Jeg klager ikke over dette i seg selv. Å sette tre barn til verden var et bevisst valg, og jeg vet at det tar tid å følge dem opp.

Det som gjør meg frustrert er når vi får beskjed om at vi skal sette oss ned og disponere lekser for både en og to uker for våre to yngste selv om vi ikke har spesielt gode forutsetninger for å vite hvor lang tid disse leksene kommer til å ta før de er ferdige, og vi vet heller ikke hvor mye barna får gjort i arbeidsplantimene på skolen. Leksearbeidet blir ikke akkurat mer lystbetont av slikt. Det er urimelig at lærerne legger opp til at barna skal klare det mange voksne ikke kan - nemlig å lage langtidsplaner og følge dem. Vi vet at veldig mange mennesker stort sett bare får gjort det som haster mest, og så dyttes resten nedover proiriteringslista. Jeg opplever selv rutinemessig at elevenes innleveringer er like gode eller dårlige uansett om de har fått to uker på seg, eller om de bare fikk en dag. Poenget er at de som oftest gjør det siste kvelden uansett, og i så måte skiller de seg ikke fra de fleste voksne.

Jeg ønsker meg to ting: En grunnskole som tilbyr leksehjelp til alle barn. De yngste bør få gjøre lekser sammen med voksne, men det kan like gjerne skje på skolen. De fleste barn har ikke lenger mødre (eller fedre) som er hjemme når de kommer hjem, og kanskje denne tiden kunne vært bedre anvendt - sånn rent prinsipielt?  Dette er et politisk spørsmål som innebærer økonomiske overføringer til skolen, og det vet vi dessverre at tar tid. I mellomtiden ønsker jeg meg i det minste at lærerne, som tross alt er de som kjenner læreplanmål og læremidler (og elevene sine), lager arbeidsplaner som er såpass strukturerte at det ikke er en belastning å få dem inn døra hjemme.

Da kan det bli en hyggeligere ting å gjøre lekser, og barna kan oppleve gleden det er ved å konstatere at "jeg har visst ikke mer på planen i dag". En foreleser jeg hadde kalte det FUD: "Fri Uten Dårlig samvittighet" - noe vi lærere kanskje litt for sjelden får oppleve, men det betyr vel ikke at vi ikke kan unne barna den gleden så lenge det går?

Når alt dette er sagt er det kanskje på sin plass å understreke at jeg er veldig godt fornøyd med lærene på mine barns skoler generelt. Det er måten arbeidsplanene settes opp på jeg ikke forstår hensikten med.

Foto: cayusa på Flickr