tirsdag 2. september 2008

Skole-hjem samarbeid om lekser

Dette er ikke et tema som angår lærere i videregående skole i samme grad som  lærerne i grunnskolen. Men som mor til tre barn i grunnskolen flytter jeg meg et øyeblikk til den andre siden av kateteret og tillater meg å komme med et lite hjertesukk: Hver uke er det mange lekser som skal gjøres ved kjøkkenbordet vårt. Vi har ikke spesielle problemer med det, men jeg syns noen ganger at det er nokså mye som må skvises inn mellom middag og kvelds hjemme. Det hadde ikke vært så dumt om grunnskolen tilpasset seg bedre til en virkelighet der mor og/eller far ofte ikke er hjemme før ved fem-tiden. Barn fra 10-årsalderen har da vært hjemme to-tre timer etter skolen uten tilsyn. Brukes denne tiden til å gjøre lekser? Som regel ikke. I beste fall tømmer de oppvaskmaskinen før de ser på tv, er på msn eller sammen med venner. Våre barn er nokså alminnelige slik.

Når middagen er fortært, men ikke fordøyd, for det har vi ikke tid til, skal leksene gjøres. Det er jo et poeng at vi er der for veiledning og støtte, ikke sant? Det kan fort bli en time eller mer om dagen. Dette kommer i tillegg til fritidsaktiviteter, egne forberedelser til neste dag, og det lille man rekker av husarbeid. Jeg klager ikke over dette i seg selv. Å sette tre barn til verden var et bevisst valg, og jeg vet at det tar tid å følge dem opp.

Det som gjør meg frustrert er når vi får beskjed om at vi skal sette oss ned og disponere lekser for både en og to uker for våre to yngste selv om vi ikke har spesielt gode forutsetninger for å vite hvor lang tid disse leksene kommer til å ta før de er ferdige, og vi vet heller ikke hvor mye barna får gjort i arbeidsplantimene på skolen. Leksearbeidet blir ikke akkurat mer lystbetont av slikt. Det er urimelig at lærerne legger opp til at barna skal klare det mange voksne ikke kan - nemlig å lage langtidsplaner og følge dem. Vi vet at veldig mange mennesker stort sett bare får gjort det som haster mest, og så dyttes resten nedover proiriteringslista. Jeg opplever selv rutinemessig at elevenes innleveringer er like gode eller dårlige uansett om de har fått to uker på seg, eller om de bare fikk en dag. Poenget er at de som oftest gjør det siste kvelden uansett, og i så måte skiller de seg ikke fra de fleste voksne.

Jeg ønsker meg to ting: En grunnskole som tilbyr leksehjelp til alle barn. De yngste bør få gjøre lekser sammen med voksne, men det kan like gjerne skje på skolen. De fleste barn har ikke lenger mødre (eller fedre) som er hjemme når de kommer hjem, og kanskje denne tiden kunne vært bedre anvendt - sånn rent prinsipielt?  Dette er et politisk spørsmål som innebærer økonomiske overføringer til skolen, og det vet vi dessverre at tar tid. I mellomtiden ønsker jeg meg i det minste at lærerne, som tross alt er de som kjenner læreplanmål og læremidler (og elevene sine), lager arbeidsplaner som er såpass strukturerte at det ikke er en belastning å få dem inn døra hjemme.

Da kan det bli en hyggeligere ting å gjøre lekser, og barna kan oppleve gleden det er ved å konstatere at "jeg har visst ikke mer på planen i dag". En foreleser jeg hadde kalte det FUD: "Fri Uten Dårlig samvittighet" - noe vi lærere kanskje litt for sjelden får oppleve, men det betyr vel ikke at vi ikke kan unne barna den gleden så lenge det går?

Når alt dette er sagt er det kanskje på sin plass å understreke at jeg er veldig godt fornøyd med lærene på mine barns skoler generelt. Det er måten arbeidsplanene settes opp på jeg ikke forstår hensikten med.

Foto: cayusa på Flickr

5 kommentarer:

jeanette tranberg sa...

Du har min støtte og sympati! Leksemaset fra barneskolen var et slit i 8 år, og det var en befrielse den dagen de gikk ut. På den tiden startet jeg egen lærerutdannelse, og fikk etterhvert bedre forutsetninger for å kunne følge opp ungene med innsikten som økte i takt med studiepoengene. De som kanskje aller mest har min sympati, er de foreldre som har dårlige forutsetninger for å følge opp leksene: foreldre med monoritetsbakgrunn eller andre yrkesgrupper hvor teoretiske fag ikke er representert i særlig grad. Jeg tipper at dem - i tillegg til alle andre utfordringer de møter, virkelig trenger leksehjelp! Så ja, ja, JA!

mreteveian sa...

På ene siden tanker jeg det samme, på den andre siden "tja?" fordi jeg skjønner ikke skolepolitikken.
På undomsskolen her får de sitte til halv fire og da "huker"de lærere som vandrer forbi pc'ene de jobber på. Men det er jo de sterke elevene...?

Det som forundrer meg mest, er hvordan den eldste sitter med lange lekselister, fikser og ordner, konsentrert, i timer med sine lekser og får en 4'er, men de to andre har sine reduserte lekeplaner, jobber kortere tid (på grunn av konsentrasjonen) og kommer hjem med sterkere 4'ere i fagene! Og vi får se/ blir ovebevist om at ungene blir vurdert på samme grunnlag, etter samme standardpensum.
Det jeg spørmeg sjøl, er om elever med mindre tvugne lekser vil/ ville sjøl søke opp mer informasjon fordi det er "gøy" å vite, og om de ikke er informasjonshungrige, så er det kanskje den fysiske biten som gjør dem sterkere for å ta imot læring?

Kanskje vi må se med nye øyne på leksemengden for å få mer fagsterke barn i skolen?

Uff, tok visst litt av her.
Det er tungt å se at hver kveld krever 1-2 t avsatt til lekseoppfølging, - og så noterer ikke lærerne seg om leksene er gjort en gang... de bare studerer testresultatet på fredag. (barneskolen)

kari sa...

Jeg er en flittig leser av bloggen din og reklamerer stadig for den! Tusen takk for du åpner opp og deler din kunnskap, meninger og erfaringer! Jeg er også lærer i videregående (for tiden masterstudent), men har andre fag enn deg, likevel finner jeg mye nyttig.

Jeg har også 3 barn i grunnskolen og er engasjert i deres hverdag, og hvordan den skal passe sammen med dagens foreldre sin hverdag.

At det er for mye lekser, er ikke vår erfaring. Arbeidsplaner har barna hatt i mange år og jeg hører at dette slår veldig ulikt ut på leksemengden. De som jobber godt på skolen skal belønnes med ikke å ha lekser.. Det at alle skal få passe, blir nok en utfordring. Jeg kjenner ikke løsningen, men jeg stiller meg veldig tvilende til at barna har lite lekser (vår erfaring), kombinert med korte skoledager. Greier barna å lære nok innenfor disse få timene? Utnyttes barnas potensiale godt nok? Er dette individuell opplæring?

Da er vi vel raskt kommet over til en forlengelse av dette - at barna er hjemme mange timer hver dag, uten voksenkontakt. Jeg missliker det sterkt, og finner det heller ikke naturlig at en av oss foreldre skal være hjemme (heldigvis er vi to - så for oss kunne det kanskje vært en mulighet om vi hadde prioritert det!). Noen dager er de hjemme halv ett! Når skal noen ta grep her, og innse at skoleutviklingen ikke henger sammen med det samfunnet vi lever i?

Jeg ønsker meg heldagskole med varm mat for alle elevene, inkludert fritidsaktiviteter som musikkskole/sport! Da kunne vi kommet hjem sammen og hatt tid til hverandre samt å delta på noen aktiviteter (kamper/konserter) uten den høye stressfaktoren og det dårige kostholdet som ofte er rådende.

Vi har vært så heldig å oppleve å bu i Frankrike sist skoleår, med 3 barn i fransk skole, inkludert varm lunch (3 retter) og onsdagen som enten fridag eller aktivitetsdag (tilbud om aktiviteter). Alt var selvfølgelig ikke perfekt, men en del rammer var på plass!

Våre barn savner måltidet virkelig! Resultatet viste seg faktisk i går morges, vår eldste datter hadde langdag (til 1500!!) og stod opp 0615 for å lage seg omelett medbrakt på skolen...

Vi har mye å lære og en lang vei å gå! Hvor mye kunnskap misser vi på veien?

Ingunn sa...

Det er godt å se at dette temaet engasjerer andre enn meg. Det skulle egentlig bare mangle, det er jo våre barn det gjelder. Mitt hjertesukk dreide seg i utgangspunktet om måten leksene organiseres på på våre barns skole. Det å bruke arbeidsplaner er jo ikke noe nytt, jeg har selv lagd mange slike i min tid som ungdomsskolelærer.

Det jeg ikke helt skjønner er hvorfor barn fra 9 år skal lage disposisjoner over skolearbeidet sitt selv. Det er ikke leksemengden som er problemet, den er stort sett overkommelig for våre barn, selv om det nok trengs et skippertak av og til. Kanskje er det hele tankegangen rundt hva som er skoletid og hva som er leksetid man bør se på igjen, slik Kari er inne på? Hvis målet er en enhetsskole bør man vel ikke satse på at foreldre med helt ulike forutsetninger skal følge opp barnas skolearbeid i så stor grad som i dag? Det er ikke alltid mamma eller pappa forstår engelsk, matematikk eller grammatikk. For ikke å snakke om all den bekymringen det kan være rundt det å ha barna hjemme i timevis hver dag uten at de får seg ordentlig mat, eller får brukt tiden til noe bedre enn msn og Disney Channel. Når så mamma og pappa kommer er det bare å kaste seg ut i heksedansen.

Norske lærere gjør som regel det beste ut av situasjonen, det er ikke de som setter rammebetingelsene. Men jeg er enig med alle som mener at tiden for lengst er inne for å se på om ikke norske barn bør ha lengre dager, men med et innhold tilpasset at de er barn med mer fysisk aktivitet og hjelp med skolearbeid. Fritidsaktiviteter og skikkelig mat hadde også vært fabelaktig. Svenskene kan, franskmennene kan, så hvorfor ikke vi? Det er jo vi som har oljen.

livetleker sa...

Tiltredes!

Legg inn en kommentar

Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no