Edublogging, kart og terreng, skog eller trær?

Jeg har nettopp lest Doug Belshaws blogginnlegg om forandringene i edubloggosfæren. Hans hovedpåstand er at det i den senere tid har kommet mange nye aktører på banen, og dette fører til at det ikke lenger er så mye en diskusjon om hvordan undervisning og læring kan tilpasses en ny tid, tenkning og nye medier, men heller en posisjonering og konkurranse for å få være med i dette nettverket. Det er også andre som ser ut til å ha behov for å sette hverandre på plass i disse dager, se for eksempel Clay Burrells oppgjør med Dan Meyer.

Min første reaksjon på dette er skuffelse. Dette smaker av elitisme og er, om ikke annet, ikke så lite arrogant. Jeg får samme følelsen som når jeg begeistret forteller en bekjent om min siste musikkfavoritt og får til svar at "..å, har du ikke oppdaget det før nå? JEG har hørt på dem i årevis". Æda, bæda - jeg var først. Det blir, med all respekt, litt barnslig.

Tilbake til edublogging: Jeg har tidligere skrevet om min vei mot økt digital kompetanse og mitt web 2.0 klasserom. En av de viktigste inspirasjonskildene har vært Leif Harboe, og senere flere andre som jeg har funnet frem til, blant annet Jørn Pettersen, Jeanette Tranberg og Marita Aksnes. Det er også spennende å følge flere engelskspråklige blogger, bla. a Clay Burell og Judy O'Connell. Mange andre burde vært nevnt, men poenget mitt er ikke å drive name dropping, så jeg stopper her. Hva har jeg fått ut av å lese disse bloggene? Jeg har lært svimlende mye på kort tid. Det tar tid å fordøye alt, og det er ikke nødvendigvis klart for meg verken hvordan jeg kan bruke alt dette, eller hva det betyr for min undervisningspraksis på sikt. Jeg driver på et vis og pugger kartet utenat, jmf kona til Doug Belshaw. Det gjør meg ikke til noen kjenner av terrenget, men du verden så mye enklere det blir for meg å orientere meg der enn hvis jeg ikke hadde gjort leksene først.

Hva med kritikken til Belshaw? Han har jo et poeng. Hva er viktigst, å bygge nettverk eller å skape dialog? Det er utfordrende å forholde seg til en voldsom informasjonsstrøm, og jo flere kokker, jo mere søl. Store nettverk har en tendens til å bryte sammen, eventuelt dele seg opp i flere mindre. Men et sted må vi begynne. Er det noe vi har lært de siste årene, så er det at ting er i konstant endring. Derfor bør nettverket etter min mening ta imot de nye aktørene, og så får tiden vise hva som skjer.

Jeg er en av dem som prøver å komme på banen, jeg vil så fryktelig gjerne være med. Hvorfor? Fordi det gjør dagene mer spennende. Fordi det gir håp for fremtiden, i hvertfall min egen, at det er så mye nytt å lære selv mange år etter fullført utdannelse. Det er her dialogen kommer inn. Jeg håper at jeg etterhvert kan gi noe tilbake til nettverket, enten til de som er der allerede, eller til de nye som uvergelig kommer etter meg. Nettverket mister mening uten en fruktbar dialog. Den dagen det bare er munter kvitring som kommer til meg gjennom Twitter og edubloggosfæren, så mister det mye av sin verdi som læringsarena. Men da er vi kanskje allerede et helt annet sted? Og da har kanskje edubloggosfæren bidratt til å endre tenkningen omkring læring og undervisning også. Eller ser vi fremdeles ikke skogen for bare trær?