Tanketråder om respekt og selvrespekt

De som leser aviser, forøvrig en utdøende rase, kan lett få inntrykk av at lærere er en yrkesgruppe som syter fælt. Dette skyldes at:
1. Alle vet at lærere har utrolig mange og lange ferier.
2. Nesten all medieomtale skolen får handler om hvor dårlig det står til med dem som oppholder seg der. Ikke kan de undervise, og ikke har de disiplin i klassene sine heller.
Konklusjon: Lærerne sutrer når de prøver å si noe kritisk om hverdagen sin i media.

Hva har skjedd? På et par generasjoner har læreryrket gått fra å være respektabelt, attråverdig, ja nesten et kall på linje med prestens, til å bli utskjelt, undervurdert og det man tyr til når man ikke har ordentlige ambisjoner. Disse holdningene gjenspeiles i media, i diskusjoner på pauserommet, blant elever og foreldre. Eller? Vi som er der til daglig vet at dette ikke stemmer. Jobben vi gjør blir både anerkjent og verdsatt av mange.

Mangelen på kvalifiserte søkere til norsklærerstillinger er påtagelig i videregående skole. Da jeg tok hovedfag på midten av 90-tallet var vi fire studenter på mitt kull i Trondheim. Det var ikke stort flere ved de andre universitetene. Denne situasjonen varte i mange år. De fleste er kjent med at det i løpet av kort tid er veldig mange lærere som går av med pensjon, særlig i videregående skole. Hvem som skal erstatte dem vet ikke jeg. De unge vil i hvertfall ikke.

Siden vi som lærere er de som kanskje vet best hvor skoen trykker, burde ikke vi stå mer på for å gi vår yrkesgruppe en tydeligere røst utad? Gjenreise respekten for fagene og yrket vårt? Det skjer ikke noe før vi begynner.

Men jeg kvier meg for hånfliringen.