onsdag 30. april 2008

Invitasjon fra Leif Harboe til å bidra på norskwiki

Leif har sendt ut en spennende invitasjon til alle norsklærere: Vi oppfordres til å være med på å bygge opp en felles fagwiki for vg3 som vi alle kan nyte godt av senere. Jeg bifaller tiltaket og vil gjerne være med, og prøver på denne måten å bringe invitasjonen videre så flest mulig får se den. Deling=læring både for lærere og elever, se også Maritas innlegg om blogging i går.

IKT-satsningen i skolen er dårlig forberedt

Denne uken skriver forskning.no om konsekvensene av IKT-satsningen i skolen. Høgskolelektor Tjalve Gj. Madsen ved Høgskolen i Bergen påpeker at innføringen av utstyr og programvare har skjedd uten nødvendig styring med hvordan disse ressursene skal brukes. Derfor oppstår det så lett kaos i klasserommene når verken lærere eller elever klarer å ta grep om en fornuftig bruk av utstyret. Han hevder videre at det trengs klare retningslinjer fra skoleledernes side, og at ansvaret ikke kan overlates til den enkelte lærer. Den samme saken omtales også i Computerworld. De skriver blant annet:

Resultatet av en lite planlagt innføring av pc-bruk i klasserommet, er at elevene blir udisiplinerte og oppmerksomheten dras fra undervisningen til skjermen. (...) Madsen understreker at teknologien gir store muligheter, og trekker spesielt frem web 2.0 som et spennende område for utdanning. Likevel kreves en gjennomtenkt plan for opplæring av både lærere og elever.

Vel, sånn kan det gå hvis du kjøper BMW i 17-årsgave til den håpefulle - det går ofte galt. Heldigvis er det ikke alltid like håpløst som media vil ha det til, og mange skoler (eller kanskje heller lærere) klarer fint å håndtere både utstyr, programvare og elevenes bruk av dette. Her hvor jeg jobber legges det bra til rette for at alle skal få dette til, men det koker likevel ned til at dette må vi som er lærere gjøre en innsats for selv. Ledelsen må gi oss tid til å lære av hverandres "best practice", noe som er bedre enn alskens kurs. Men det er ikke til å komme bort fra at vi må bruke mange timer på å heve vår digitale kompetanse på egen hånd, kanskje uten annen belønning enn en bedre mestring av hverdagene i klasserommet. Etter min mening bør det være temmelig god belønning i seg selv. Alternativet er uansett mye verre. Jeg har skrevet om dette tidligere også, og vil gjerne ha enda flere innspill på hva som er god digital praksis i klasserommet. Vi må ta til motmæle mot dommedagsprofetene!

fredag 25. april 2008

Første famlende forsøk med Camtasia Studio

Jeg har lagd en kort presentasjon av et lite kapittel om reklame i Panorama for elevene. Først lagde jeg en Power Point med bilder og stikkord, og så har jeg lagt på kommentarene jeg har til hvert lysbilde etterpå. Dette ble deretter produsert til en liten filmsnutt i Camtasia Studio. Jeg viste dette for elevene i dag, og rent bortsett fra at de morer seg over å ha en temmelig geeky lærer, så syns i hvertfall noen at dette var et fint tilskudd til deres læringsressurser. Flere satte seg ned umiddelbart etter min presentasjon for å repetere ved hjelp av filmen før de gjorde oppgaver. Når man først har lagd Power Pointen er det ikke veldig mye merarbeid å legge på kommentarer. Nå skal det sies at jeg ikke har gjort dette før, så den faglige kvaliteten på dette er vel så som så, men rent pedagogisk har det absolutt noe for seg. Jeg må utforske Camtasia mer før jeg kan få fullt utbytte av mulighetene for redigering etc. Tips mottas med takk!

video

torsdag 24. april 2008

Hva tvitrer jeg egentlig om? Og hva finner jeg delicious?

Det siste innlegget til Clay Burell på hans utmerkede blogg Beyond School inspirerte meg også til å lage min egen Tweet Cloud. Kanskje ikke så interessant for alle andre, særlig ikke etter at jeg innså at de to vanligste ordene var henholdsvis "jeg " og "det" - hva forteller det om meg? At jeg er over gjennomsnittet selvopptatt?? Derfor la jeg til tagsene mine fra delicious, og da ble dette forhåpentligvis litt mer spennende. Burell skriver at dette blir som et vindu mot sjelen, men jeg velger å ikke trekke det så langt. Forhåpentligvis er det sider ved meg som fremdeles ikke et fullstendig eksponert for alle her på nettet!

Likevel forteller denne skyen noe om hva jeg er opptatt av, og en kort oppsummering kan da bli "Web 2.0?! Jeg har det! Blogg, blogg...."

Oppfordringen går herved videre til alle twitrere og bokmerkesamlere: Hva forteller din Tweet Cloud om deg?

tirsdag 22. april 2008

SnagIt er lagt til verktøykassa

Jeg har lenge vært litt misunnelig på Leif for de fine kantene han har på noen av bildene sine, men nå har jeg lært hvordan han får det til: SnagIt! Dette kjekke lille programmet lar deg kopiere hvilken som helst del av skjermen din, eller til og med hele nettsider med rullemeny og det hele. Du kan også lage korte videosnutter. Etterpå kan du legge på piler, forklaringer, male, tegne.... ja, grunnlaget er til stede for en rekke smakløse instruksjoner som elevene kan grøsse over. Det er vel best å holde seg i skinnet her. Bildet over ville nok neppe passert noen eksamen på reklameskolen! Dessverre er ikke programmet gratis, men man kan laste ned en prøveversjon for 30 dager. En enkeltlisens koster ca 40 dollar, og en grei instruksjon til programmet ligger her. Bruker du Firefox kan du laste ned en add-on som lar deg bruke SnagIt direkte fra nettleseren. Takk til kollega Anne Cathrine som sørget for at skolen kjøpte det inn til oss.

Jeg vet at mange av dere bruker dette allerede, så er det noen lure tips jeg bør få med meg?

Blogginnlegg nr 50

Jeg begynte denne bloggen 10. januar i år med dette innlegget. Lite ante jeg da om hva jeg satte i gang med! Nå har jeg altså nådd den første lille milepælen med 50 innlegg. Det er vel og bra, men det viktige er alt det jeg har lært i disse korte månedene. Plutselig har jeg fått enda et nettverk av flinke, kloke og innsiktsfulle mennesker. Kommunikasjonen i bloggosfæren er gull verdt. Min digitale kompetanse har økt i kvantesprang, og jeg har hatt mye moro med dette også. Jeg har også hatt veldig stor glede av det elevene skriver på bloggene sine, og jeg tror at mange av dem har oppdaget at blogging ikke er så "max fritids" (=for folk med fritidsproblemer) likevel!

-tante Nerda

søndag 20. april 2008

"There is an elephant in the room" eller: Hvordan hanskes med en pc i klasserommet?

Det dukker stadig opp rapporter om hva både lærere og elever synes om at pc-ene har kommet inn i skolehverdagen for fullt mange steder. Jeg tilhører det tilsynelatende mindretall av lærere som mener at dette først og fremst er av det gode, og at vi på langt nær ennå har funnet ut hvordan vi skal utnytte mulighetene i denne situasjonen. En pc er en verdifull ressurs, det er knapt nødvendig å si. Nå har jeg undervist med bærbare pc-er i klasserommet i snart fire år. Hva har jeg lært om elevenes håndtering av dette verktøyet? Hvilke konsekvenser har dette fått for min egen praksis?

Elever er like menneskelige som alle andre. De fleste har et lekbetont forhold til pc-en, og det er mange som lett lar seg avlede når de har en pc foran seg. Det kan være utrolig vanskelig å få 30 elever til å gjøre oppgaver sammenhengende i f.eks. 45 minutter. Jeg ser selvfølgelig at mange elever stadig er innom Facebook, Messenger og andre sider mens de burde ha fokusert på å lære. Det er interessant i seg selv at det nettopp er disse tjenestene mange er mest interessert i. Hva skjer på Facebook? Kommunikasjon med andre. Konklusjonen kan være at elevene bør få mange oppgavetyper som krever samarbeid med andre. Det er også enklere å holde seg til saken når en sitter sammen med to-tre andre som er avhengige av at du gjør din del. I tillegg bør det være tydelige tidsfrister, gjerne knappe sådanne, og skoledagen bør ha klar struktur.

Læreren må kontrollere klasserommet, nå som før. Det kan skje ved å aktivt styre når pc-lokk skal være oppe og når de skal ned - og stå på sitt. Etter en tid blir det gjerne mindre mas med dette. Det er jo meningsløst å diskutere når alle sitter og ser på hver sin skjerm, f. eks. Et annet eksempel er hva man gjør ved gjennomgang av nytt stoff. Presentasjoner bør være korte og ikke legge opp til at elevene skal skrive av store mengder tekst fra tavle eller lerret. Det blir etter min mening en kulturkollisjon mellom gammel praksis (vi foreleser, elevene lytter) og ny teknologi (forelesning=fritid for uengasjerte elever). Det går an å kreve pc ned og si at du gir dem materiell etterpå, eller du kan gi oppgaver knyttet til gjennomgangen. Noen ber elevene vise frem skikkelige notater etter økten, men selv føler jeg at det er en ubehagelig form for kontroll å måtte gå rundt og sjekke 30 skjermer på dette grunnlaget. Mange gjør jo bare det de skal. Dersom elevene engasjeres gjennom spørsmål knyttet til stoffet, aktivisering av egne kunnskaper osv blir det mindre bruk for pc under selve gjennomgangen. En pc i klasserommet fører altså til at vi må endre praksis.

Vi må også aktivt gi elevene ferdigheter som gjør dem i stand til å se at pc-en er et verktøy også for læring, ikke bare en elektronisk lærebok og skrivemaskin. Den digitale kompetansen de har er ofte veldig mangelfull, og de trenger konkret opplæring i å finne, systematisere og bruke informasjon. Mine elever har lært å lage skikkelige pekere, bruke del.icio.us til innsamling, de lærer om å ordlegge seg ordentlig i forhold til at "hele verden" kan se hva de skriver på bloggen sin. De får verktøy for samarbeid som Google Docs, eller for planlegging av tiden sin som Google Calendar. De har lært å abonnere på RSS-feeder og noen har også lært å registrere trafikken på bloggen sin.

Tilstandene er langt fra perfekte i mitt klasserom heller, men jeg syns vi er på riktig vei. Å kreve at pc-en skal ut av klasserommet blir virkelig å kaste ut barnet med badevannet. Lærere må tørre å tro på at de kan kontrollere klasserommet sitt, det er faktisk ikke så mye som skal til. Jeg er også veldig interessert i å høre hva andre gjør i sine timer for å takle utfordringene knyttet til pc i skolen på en konstruktiv måte. Hva gjør du?
(FOTO: Cayusa)

torsdag 17. april 2008

Den nyttige PC-en: Elevene underviser i litteratur

Lærer: I dag skal vi ha om norske lyrikere.
Elever (tar opp pc-en) OK.
Lærer: Men jeg tror at dere ikke kommer til å lære spesielt mye av at jeg står her og snakker i en time om dette. Noen kommer til å vandre ut på nettet, spille spill, dagdrømme eller noe sånt. Jeg vil at dere skal undervise selv. Jeg deler dere i åtte grupper, og så får dere tildelt en lyriker hver. I løpet av 45 minutter skal dere lage et 5-minutters foredrag med bilder til, det skal inneholde en kort biografi, typiske trekk ved forfatterskapet, og dere skal velge to dikt av deres lyriker og gi en kort tolkning av dem.
Elever: Nei, det er altfor lite tid!
Lærer (beroligende): Neida, dette skal være en kort intro til noen av våre kjente og kjære lyrikere, ikke annet. Det kommer til å gå kjempefint!
(Elevene går ut i gangen og lar seg dele inn i grupper etter anerkjente samarbeidslæringsprinsipper. Lærer deler entusiastisk ut lapper med navn på norske lyrikere, og elevene setter i gang. I løpet av få minutter er det full aktivitet, noen går på biblioteket og henter diktsamlinger, andre leter frem biografiske opplysninger, bilder og artikler på nettet. Oppgaven løses og foredrag lages. Nesten alle bruker pc, men ingen bruker den til noe annet enn det de har fått beskjed om. Lærer går rundt og sjekker at alle er på riktig spor, deler ut tips om viktige trekk ved forfatterskap, forteller om sentrale tekster o.l. De siste minuttene preges av hektisk øving i alle kroker og kriker.)
45 minutter senere:
Lærer: Tiden er ute. Gruppe 1 må fremføre nå. Dere har fem minutter!
Og hvilken fryd. Med stor overbevising og mye engasjement får vi den ene fremføringen etter den andre. Fine, ryddige lysark med stikkord, korte fakta, dikttolkninger, overbevisende diktopplesninger, og til og med et par fotofortellinger. Bare blide ansikter å se - og så flinke de er! 50 minutter senere er det hele over. Kort oppsummering av læringseffekten:
Elever: Vi jobbet kjempebra hele tiden! Vi lærte nok mer enn om vi bare hadde sittet og hørt på deg. Spennende måte å jobbe på. Alle var med. Det var moro!
To elever på vei ut av døra: Dette var en skikkelig bra fagdag. Takk!

Uten pc-en hadde det blitt mye vanskeligere å finne relevant stoff, og det hadde ikke gått an å lage digitale presentasjoner. Publikum hadde fått mindre ut av fremføringene. Nøkkelfaktorer for at dette ble bra var tidspress, samarbeid, lærerstyrte grupper og forhåndsvalg av forfattere.
Dette var en skikkelig bra dag på jobben!
(Foto: Roshnii)

tirsdag 15. april 2008

Tanketråder om vurdering

I det siste har flere tatt til orde for å gjøre noe med vurderingsgrunnlaget og skriveopplæringen i norskfaget. Vi har sett flere kronikker i avisene som tydelig forteller hva vi må hanskes med av rettebunker. Tre karakterer i norsk, med hvilken begrunnelse? Hvorfor ikke to? Eller en? I år underviser jeg i norsk og engelsk på vg1. Elevene mine skal ha tre karakterer i norsk som er avgangsfag om to år. De har fire undervisningstimer i uken. I engelsk, som er et femtimersfag, får de bare en karakter selv om det er avgangsfag for de fleste av dem. Hva er logikken bak dette? Jeg mener at det burde være tilstrekkelig med en karakter i både norsk og engelsk. Eller så bør elever også ha to karakterer i matematikk.

Jeg har tidligere foreslått å innføre en turnusordning for lærere. Selvsagt koster noe slikt mye penger, men kanskje ideen kan brukes til noe likevel? Alle er enige i at det er viktig å ha gode leger for å forebygge feil og svikt i behandlingen av pasientene. Vi som er betrodd ansvaret for dem som skal bygge landet videre bør ha like gode ressurser til rådighet. Da kan vi nok greie å sette minst tre karakterer på dem i alle fag!

Go'ekevelle

Det er vår, det er lyse kvelder, og jeg merker det på humøret. Det skal mindre til å finne frem et smil nå. Et par ganger i uka handler jeg på den lokale REMA-butikken min, så også i kveld. Ikke noe spesielt med det, bortsett fra at de siste ukene har det sittet en ny dame i kassa. "Velkommen", sier hun og sender meg et strålende smil, hver eneste gang. Når kjøpet er overstått sender hun meg et like strålende smil og sier "Go'ekevelle". Hver gang, like blid, mot meg og mot alle. En gang var hun så forkjølet at det ble "Go'ekvedde", men like blid var hun. Og det blir alle rundt henne også. Den sure snekkeren foran meg som gruer seg til nok en Grandiosa, og moren med den masete ungen. Det er faktisk blitt mye hyggeligere å handle der nå.

Avskjedshilsenen hennes i kveld fikk meg til å tenke på forfatteren som var på besøk hos oss for et par uker siden. Han fortalte nemlig en underlig historie: for noen år siden var han på en reise i Asia, blant annet Indonesia. Der fikk han høre en sang som han ble veldig fasinert av. Den tok han med hjem til Norge, og han hørte intenst på teksten selv om han ikke skjønte et ord. Deretter transkriberte han det han hørte med en slagst fonetisk skrift og spilte sangen selv, han ga den sogar ut på plate i sin egen versjon - han er musiker også. Han visste fremdeles ikke hva den handlet om, men melodien ga ham assosiasjoner til en romantisk tekst. En dag ble han kjent med en indoneser i Norge, og sangen ble hentet frem igjen. Indoneseren lyttet intenst, og så utbrøt han: "Jeg forstår hva du synger"! Sangen hadde ikke noe romantisk budskap, den var en politisk frigjøringssang, og den hadde foretatt en lang reise fra Indonesia via et norsk platestudio uten å miste si egenart. Kassadama på REMA har også foretatt en lang reise, hun er fra andre breddegrader enn disse, men komuniserer helt utmerket med nordmenn likevel.

Historiene illustrerer et kjent språkfenomen, nemlig at vi er flinke til å tolke inn den informasjonen som mangler i ufullstendige tekster. Noen ord kan være meningsløse, men i den riktige sammenhengen blir det begripelig. Jeg håper vi finner denne sammenhengen ofte når vi underviser.

Tanketråder om respekt og selvrespekt

De som leser aviser, forøvrig en utdøende rase, kan lett få inntrykk av at lærere er en yrkesgruppe som syter fælt. Dette skyldes at:
1. Alle vet at lærere har utrolig mange og lange ferier.
2. Nesten all medieomtale skolen får handler om hvor dårlig det står til med dem som oppholder seg der. Ikke kan de undervise, og ikke har de disiplin i klassene sine heller.
Konklusjon: Lærerne sutrer når de prøver å si noe kritisk om hverdagen sin i media.

Hva har skjedd? På et par generasjoner har læreryrket gått fra å være respektabelt, attråverdig, ja nesten et kall på linje med prestens, til å bli utskjelt, undervurdert og det man tyr til når man ikke har ordentlige ambisjoner. Disse holdningene gjenspeiles i media, i diskusjoner på pauserommet, blant elever og foreldre. Eller? Vi som er der til daglig vet at dette ikke stemmer. Jobben vi gjør blir både anerkjent og verdsatt av mange.

Mangelen på kvalifiserte søkere til norsklærerstillinger er påtagelig i videregående skole. Da jeg tok hovedfag på midten av 90-tallet var vi fire studenter på mitt kull i Trondheim. Det var ikke stort flere ved de andre universitetene. Denne situasjonen varte i mange år. De fleste er kjent med at det i løpet av kort tid er veldig mange lærere som går av med pensjon, særlig i videregående skole. Hvem som skal erstatte dem vet ikke jeg. De unge vil i hvertfall ikke.

Siden vi som lærere er de som kanskje vet best hvor skoen trykker, burde ikke vi stå mer på for å gi vår yrkesgruppe en tydeligere røst utad? Gjenreise respekten for fagene og yrket vårt? Det skjer ikke noe før vi begynner.

Men jeg kvier meg for hånfliringen.

søndag 13. april 2008

Forbilledlige svensker

Svenske lærere har et møtepunkt som også er interessant for norske lærere. Jeg har en tid fulgt med på bloggen Svenskläraren kommenterar. Det har kommet mange tankevekkende innlegg der både om språk, litteratur og hva det vil si å være svensklærer, og jeg føler en voksende beundring/misunnelse: Norsklærere trenger såvisst også å reflektere over egen praksis og andres, dele ideer og problematisere norskfaget. Når jeg møter norsklærere på kurs og andre steder slår det meg ofte hvor ulike vi er. Jeg føler meg annerledes fordi jeg ikke er så opptatt av å formidle en ferdigfordøyd kulturarv videre til elevene mine som mange andre. Jeg vil at de skal få smakebiter fra ulike tekster, men at de først og fremst skal lære seg å finne sine egne preferanser. Jeg vil at de skal lære å tenke selv. Hva trenger de å kunne i det 21. århundre? Er "de fire store" fremdeles like viktige som begrep i norskundervisningen? Har ikke Nordahl Rolfsen forlengst gjort sitt? Er det for eksempel forskjell på kanon og literacy? Dette er noe vi kunne diskutert med hverandre på en blogg for norsklærere. Så vidt jeg vet har ikke vi noen blogg som tilsvarer Svenskläraren kommenterar. Hvorfor har vi ikke det? Trenger vi det?

fredag 11. april 2008

Elevene om blogging

Denne uken har jeg gitt elevene i oppgave å ta stilling til følgende påstand på klassebloggen vår: "Blogging kan bidra til bedre læring og forståelse". Jeg har 60 elever som blogger om norskfaglige emner, og det er ingen selvfølge at de er like entusiastiske som meg når det gjelder dette. Derfor var jeg temmelig spent på hva de ville komme til å skrive. Svarene var oppløftende - de aller fleste ser ut til å ha god forståelse for hvordan en blogg kan være nyttig for dem, og mange liker det tydeligvis også godt. Det er selvsagt noen som er mer skeptiske også, og jeg vurderer nå å la dem få litt større frihet i forhold til hvor ofte jeg vil at de skal skrive noe, hva slags type oppgaver osv. Det er også mulig at jeg sier til de få som er veldig negative at vi heller finner en annen måte å jobbe på for dem. Men dette kan være farlig - det må ikke bli slik at de som blogger får følelsen av at det er en merbelastning for dem i forhold til de som velger å jobbe mer tradisjonelt med lærestoffet. Det er veldig interessant og nyttig for meg å få en tilbakemelding på bloggingen vår på denne måten, og jeg er kjempeglad for at det ser ut til at vi har lykkes med å formidle noe vesentlig til elevene. Jeg har stor tro på at blogg som verktøy for refleksjon, deling og publisering kan skape en arena der elevene kan gi hverandre tilbakemeldinger på en mer naturlig måte enn når vi setter dem sammen i grupper for å drive med respons på tekster osv. Se selv hva de skriver på De røde pennene og Bloggsberg.

onsdag 9. april 2008

Stor mangel på norsksensorer

Jeg har fått nok en oppfordring om å være sensor i norsk i år. Fylket mangler ca 85 norsk-sensorer, og det er klart det er kritisk. Situasjonen er den samme i resten av landet. Men jeg kan ikke unngå å tenke at denne situasjonen kunne ha vært unngått dersom noen hadde gjort en jobb med å legge bedre til rette for at lærere skal orke å være sensorer. Jeg kunne godt tenke meg å ta et slikt oppdrag, men er livredd for å drukne i arbeid i en fra før av presset innspurt på skoleåret. Sannsynligvis får jeg elever opp i muntlig engelsk i år. Det kunne vært fint å vite om det skjer før jeg må si ja eller nei til å være sensor. Betalingen er heller ikke mer enn middels, det er riktignok endel penger, men arbeidsmengden tatt i betraktning er det ikke all verden. Så hvis jeg gjør dette er det for å lære mer om vurdering. Er jeg dum da? Bør vi ikke se dette som en mulighet til å utnytte at vi har en kompetanse som det er etterspørsel etter, og prøve å få litt mer igjen for innsatsen?

It's Learnings brukerkonferanse 2008

Så var tre intense dager over. Dette var min første It's Learning-konferanse, og jeg kom hjem full av inntrykk, ideer og en og annen innvending. I forkant av turen var jeg nok mest opptatt av mitt eget innlegg. Jeg har holdt kurs for voksne mange ganger før, men dette var en litt større arena enn den jeg vanligvis har til rådighet. Anne Cathrine Gotaas og jeg holdt innlegg om "vår digitale praksis", jeg snakket om blogging og digitale fortellinger (Photo Story 3) i norsk og engelsk, mens hun tok for seg bl.a. Dig Lib og Camtasia brukt i samfunnsfag og økonomi. Innlegget gikk heldigvis bra. Jeg har også laget en kurs-wiki som inneholder pekere til nyttige digitale verktøy og noen instruksjoner beregnet på elever. Med på laget fra Sandvika var også Ann S. Michaelsen som hadde innlegg om nye digitale verktøy.

Etterpå var det deilig å kunne konsentrere seg helt og holdent om de andre foredragsholderne. Av de jeg kommer til å huske må Dr. Sugata Mitras foredrag om sitt The Hole In the Wall-prosjekt nevnes først. Det var sterkt å høre om hvordan fattige indiske barn skaffet seg kunnskap gjennom samarbeid og indre driv. Arne Krokans foredrag om mangel på endringsvilje i norsk skole er det all grunn til å ta på alvor. Det er frustrerende at det skal ta så lang tid før vi ser reelle, strukturelle endringer. Det var mange i salen som ikke hadde tatt i bruk noen av de web 2.0-mulighetene han listet opp, som delicious, RSS-feed, Twitter og blogging. Det sier noe om hvor lite mange andre lærere har satt seg inn i ny teknologi, de som var i Bergen må en forvente at er over middels interessert i dette.

Dag 2 åpnet med Johan Lindwerts skildring av egen praksis i Kinnarpsskolen. Det er bare å bøye seg i støvet for en så dedikert lærer. Selv om de digitale løsningene var med i det meste han viste frem, så var det hele tiden et pedagogisk fokus der elevenes ulike behov og styrker/svakheter ble ivaretatt. Han snakket om at 1. verdenskrig ble så katastrofal for soldatene fordi de brukte 1800-tallets strategier mot 1900-tallets teknologi. Uten sammenligning forøvrig er det jo det vi gjør nå også, vi bruker 1900-tallets undervisningsstrategier mot 2000-tallets teknologi. Vi får håpe at antall falne ikke blir like høyt.

It's Learning lanserer nå bedre testverktøy, og det skal bli spennende å se om det også går raskere å lage oppgavene. Når alt kommer til alt så er det det kampen om tiden det handler om. Jeg har noe å lære her - kanskje mer innsats i forkant av en test i form av å lage digitale oppgaver kan redusere på rettebyrden? Det er sannsynlig. Svend Andreas Horgen ga en fin innføring i noen av de nye mulighetene.

Sistemann ut var Stig Hjerkinn Haug som holdt et sprudlende, morsomt og tankevekkende foredrag om kreativitet og nytenkning: "Kreativitet er å tørre å lete etter mange svar". Historien om hvordan han lærte sønnen å pusse tennene var kostelig og må oppleves! Ellers så må det nevnes at det var veldig hyggelig å møte noen av mine "kjente" fra bloggosfæren, blant andre Marita Aksnes og Einar Berg. Tapas-aften på Vil Vite-senteret var artig (se bildene). Senteret anbefales for barnlige sjeler i alle aldre. God mat og morsom underholdning med bl.a. innslag fra UKE-revyen (NHH) ble det også tid til. Det er godt å se at selv økonomistudenter kan ta seg tid til å være kreative. Det gir håp for fremtiden!

Kritiske innvendinger? Ikke så mange, faktisk, men jeg stiller meg avventende til at It's Learning skal greie å implementere typiske web 2.0-løsninger i sin LMS. Det tror jeg de må dersom de skal overleve. Slik det er nå blir det lett for mange "bokser" å forholde seg til. Fordelen med det er at det kanskje er tryggere å overlate sine data til dem enn tilfeldige løsninger på nettet som kan bli borte over natten. Men vil de klare å være like fleksible? Den som lever får se.

torsdag 3. april 2008

Forfatterbesøk: Per Ivar Martinsen

AKKURAT NÅ: Jeg prøver noe nytt i dag, nemlig blogging i sanntid. Det kan jeg gjøre fordi det for en gangs skyld ikke er meg som står foran klassen. Vi er så heldige å ha besøk av forfatteren Per Ivar Martinsen i dag. Elevene er tydelig fasinert av hans lek med sms-språk, ulike kulturelle uttrykksformer og uhøytidelige omgang med ord. Han er flink til å tiltale elevene ved navn, og det skaper øyeblikkelig kontakt og tillit. Navn er viktig! Han åpnet med å love dem at de innen 90 minutter ville komme til å velge en karriere som poeter, med andre ord et liv i sterk fattigdom, men fullt av opplevelser. Ikke akkurat hva ungdommen i beste Bærum vanligvis ser for seg i fremtiden! Det fungerte flott som hook-up, og nå skriver de dikt sammen:

Vakkert vann, vrang sang: Pornografisk
Intenst intime isbiter - gråt stille
Lidenskapens tre vokser som en langfinger
Du schtjeler; dil diya - sviskekompott
Emo'n kutta opp diktet & spiste rosin + blomar

Det er, som han sier, mye 16-åringer blir fort ferdige med, blant annet diktskriving. Men innimellom lurer han inn litt om ulike virkemidler som bokstavrim, metafor og assonans, og det viktigste er nok at elevene får en frigjørende forståelse av at diktning ikke trenger å være vanskelig, rart eller farlig. Her er urdu, nynorsk, bærumsslang og bokmål. Det handler først og fremst om en kjærlighet til ord og det musikalske i språket, og et ønske om å leke litt. Livslang leking er minst like viktig som livslang læring. La du forresten merke til at de første bokstavene ble til navnet Vilde?

onsdag 2. april 2008

Power Point og andre presentasjoner

I disse dager avslutter elevene våre prosjekt i engelsk, og noen av dem har valgt muntlig fremføring som presentasjonsform. Det er mye positivt å si om fremføringene deres, men jeg ser at det fremdeles er et stykke igjen før de er utlærte foredragsholdere. Hvis det er noe som går an å bli, da. Dessuten er de tross alt bare elever i VG1, så jeg er kjempefornøyd med dem om noen skulle tvile på det. Selv holder jeg på med siste finpuss på innlegget mitt til It's learning-konferansen i Bergen, og det blir liksom ikke helt bra det heller. Men på Heyjude i dag fant jeg en eksempel til etterfølgelse - tror nok at jeg skal vise denne i klassen også. Bloggposten til Judy er vel verdt å lese, og mange vil nok nikke gjenkjennende til påstanden om at de fleste har for mye tekst på lysbildene sine. Så min utfordring til konferansen i Bergen blir å lage gode slides uten mye tekst!
Siste: Jeg postet om dette på Twitter, og her viser nettet seg på sitt beste: Min nye bekjent eirikso fra NRKbeta sendte meg en URL til et innlegg om PP på Seth Godin's Blog. Jeg låner freidig, og anbefaler samtidig sterkt å lese hele innlegget:
  1. No more than six words on a slide. EVER. There is no presentation so complex that this rule needs to be broken.
  2. No cheesy images. Use professional stock photo images.
  3. No dissolves, spins or other transitions.
  4. Sound effects can be used a few times per presentation, but never use the sound effects that are built in to the program. Instead, rip sounds and music from CDs and leverage the Proustian effect this can have. If people start bouncing up and down to the Grateful Dead, you’ve kept them from falling asleep, and you’ve reminded them that this isn’t a typical meeting you’re running.
  5. Don’t hand out print-outs of your slides. They don’t work without you there.

Jeg viser også presentasjonen jeg fant hos Heyjude igjen her. Til sammen blir dette et lite kurs i god PP bruk.

Edublogging, kart og terreng, skog eller trær?

Jeg har nettopp lest Doug Belshaws blogginnlegg om forandringene i edubloggosfæren. Hans hovedpåstand er at det i den senere tid har kommet mange nye aktører på banen, og dette fører til at det ikke lenger er så mye en diskusjon om hvordan undervisning og læring kan tilpasses en ny tid, tenkning og nye medier, men heller en posisjonering og konkurranse for å få være med i dette nettverket. Det er også andre som ser ut til å ha behov for å sette hverandre på plass i disse dager, se for eksempel Clay Burrells oppgjør med Dan Meyer.

Min første reaksjon på dette er skuffelse. Dette smaker av elitisme og er, om ikke annet, ikke så lite arrogant. Jeg får samme følelsen som når jeg begeistret forteller en bekjent om min siste musikkfavoritt og får til svar at "..å, har du ikke oppdaget det før nå? JEG har hørt på dem i årevis". Æda, bæda - jeg var først. Det blir, med all respekt, litt barnslig.

Tilbake til edublogging: Jeg har tidligere skrevet om min vei mot økt digital kompetanse og mitt web 2.0 klasserom. En av de viktigste inspirasjonskildene har vært Leif Harboe, og senere flere andre som jeg har funnet frem til, blant annet Jørn Pettersen, Jeanette Tranberg og Marita Aksnes. Det er også spennende å følge flere engelskspråklige blogger, bla. a Clay Burell og Judy O'Connell. Mange andre burde vært nevnt, men poenget mitt er ikke å drive name dropping, så jeg stopper her. Hva har jeg fått ut av å lese disse bloggene? Jeg har lært svimlende mye på kort tid. Det tar tid å fordøye alt, og det er ikke nødvendigvis klart for meg verken hvordan jeg kan bruke alt dette, eller hva det betyr for min undervisningspraksis på sikt. Jeg driver på et vis og pugger kartet utenat, jmf kona til Doug Belshaw. Det gjør meg ikke til noen kjenner av terrenget, men du verden så mye enklere det blir for meg å orientere meg der enn hvis jeg ikke hadde gjort leksene først.

Hva med kritikken til Belshaw? Han har jo et poeng. Hva er viktigst, å bygge nettverk eller å skape dialog? Det er utfordrende å forholde seg til en voldsom informasjonsstrøm, og jo flere kokker, jo mere søl. Store nettverk har en tendens til å bryte sammen, eventuelt dele seg opp i flere mindre. Men et sted må vi begynne. Er det noe vi har lært de siste årene, så er det at ting er i konstant endring. Derfor bør nettverket etter min mening ta imot de nye aktørene, og så får tiden vise hva som skjer.

Jeg er en av dem som prøver å komme på banen, jeg vil så fryktelig gjerne være med. Hvorfor? Fordi det gjør dagene mer spennende. Fordi det gir håp for fremtiden, i hvertfall min egen, at det er så mye nytt å lære selv mange år etter fullført utdannelse. Det er her dialogen kommer inn. Jeg håper at jeg etterhvert kan gi noe tilbake til nettverket, enten til de som er der allerede, eller til de nye som uvergelig kommer etter meg. Nettverket mister mening uten en fruktbar dialog. Den dagen det bare er munter kvitring som kommer til meg gjennom Twitter og edubloggosfæren, så mister det mye av sin verdi som læringsarena. Men da er vi kanskje allerede et helt annet sted? Og da har kanskje edubloggosfæren bidratt til å endre tenkningen omkring læring og undervisning også. Eller ser vi fremdeles ikke skogen for bare trær?