To blog or not to blog 2, eller om hvordan vi kanskje kan møte elevene der de er

To blog or not to blog.... av June Brevik reiser mange spørsmål. Jeg vil ikke prøve å svare direkte på innlegget hennes her, men jeg har noen refleksjoner i samme baner som blir litt mye å legge inn i kommentarfeltet hennes. Det er i det hele tatt mye spennende og interessant tenkning rundt skole og pedagogisk praksis for tiden. Via blogging, tvitring og annen nett(verks)virksomhet kan vi lettere dele synspunkter utenfor lærerværelset enn før. Det i seg selv er en endring jeg ønsker svært velkommen, og jeg skulle ønske mange flere lærere bidro med sine synspunkter i form av kommentarer og innlegg. For første gang i mitt yrkesaktive liv føler jeg at all praten som alltid har gått på lærerværelset om tingenes tilstand kan føre til noe konkret. Vi har lettere for å finne likesinnede, og vi kan bygge nettverk med personer som har mulighet til å endre på dagens orden. Slik kan vi faktisk få noe til å skje. Det gjør det ikke dersom vi bare fortsetter å klage sammen over kaffekoppen i storefri.

Elevene mine er nå stort sett i gang med bloggene sine, men ennå er det noen etternølere. Da jeg prøvde å ta det opp med en av dem flirte han meg opp i ansiktet hele tiden mens vi snakket sammen. Jeg spurt om hvorfor, og da brast det ut av ham. "Jeg klarer ikke å ta dette alvorlig. Fatter ikke hvorfor jeg skal drive og skrive masse søppel på en nettside". Han er med andre ord sterkt umotivert. Ingenting av det jeg har sagt om hvorfor blogging kan være verdifullt for ham har nådd gjennom. Denne eleven er ikke den eneste som har ytret motstand mot å gjøre ting på en annen måte enn de er vant til i mine timer, og jeg antar at dette er en erfaring jeg deler med de fleste av mine kolleger. Dette er ikke rart, for blogging er ikke noen vidundermedisin like lite som annen pedagogisk virksomhet er det. Endring tar tid, og det er fremdeles sånn at noen heller vil snakke enn å skrive og motsatt, så også i norskfaget selv om det er blitt mer digitalt. Jeg har ment at elever må vite hva blogging er før de kan uttale seg om det. De fleste har begrensede kunnskaper om hva det er, og de har mange fordommer om blogging og bloggere. Samtidig ser jeg at vi ikke skal bruke altfor mye tid i Vg3 på å presse igjennom en aktivitet som tydeligvis er ulystbetont for enkelte. Jeg kommer ikke til å kreve at alle blogger i 2. termin. De som ikke har opplevd at det var positivt i løpet av 1. termin skal få andre alternativer. Spørsmålet er hvilke.

Om ti dager skal jeg på School of the Future World Summit i Seattle med blant annet Michael Horn som keynote speaker. Det ser jeg veldig frem til. Han hevder at vi ikke vil se full nytte av innføringen av pc i klasserommet før vi skjønner at det handler om mye mer enn å sette strøm på blyanten:

Online or computer-based learning introduced disruptively can help solve this tradeoff. By being individually paced but not taking a child out of his or her social environment in essence, it allows for children to take what is most relevant for their individual needs at any given time. In theory it can also allow children to match with others from around the world that are in similar places, but not create static environments that could have negative effects on development. And for those children who remain “advanced” compared to their social peers, it can allow them to continue to work through challenging material to grow and expand their horizons without becoming bored—an exciting proposition to allow all children to realize their fullest potential and promise.

Ved å bruke ny teknologi disruptivt kan vi altså se for oss at hver eneste elev får sin egen studieplan, med egne mål, egne metoder og faktisk også sitt eget elevnettverk av likesinnede ved hjelp av online-undervisning og digitale hjelpemidler. Vel og bra, men jeg vet ikke hvordan dette skal foregå i praksis. Hvem skal følge opp dette, for eksempel? Jeg strever med lage opplegg for tredve av gangen, så ikke vet jeg om det er mulig for en lærer å lage individuelle opplegg for alle. Uansett er det nødvendig at vi ser på slike løsninger. Som June og mange andre påpeker er det grunn til å gjøre noe når så mange dropper ut av skolen, og for å kunne forsvare alle pengene vi har brukt på å kjøpe inn pc-er til alle elevene våre. Vi må prøve, så får vi heller feile og prøve igjen.

Som vanlig spinner mine tanketråder i mange retninger, de kan være både flokete og fuzzy. Hva hadde negative elevreaksjoner og Michael Horn med Junes innlegg å gjøre? For meg er det på sett og vis to sider av samme sak. June etterlyser endringsvilje og -evne. Elevene reagerer med protest på det de oppfatter som meningsløs aktivitet. Horn gir et forslag til hvordan noe kan bli bedre dersom vi våger å være radikale. Alt dette henger sammen. Men vi kan ikke sitte og vente på at noen skal gjøre det for oss, vi er nødt til å finne nye løsninger selv, eksperimentere videre, dele med hverandre det vi har funnet ut, engasjere oss. Bare slik blir det forandring. Så derfor sier jeg: Ja, vi skal blogge, både lærere og elever. Men kanskje ikke alle sammen, hele tiden. Kanskje noen heller skal samarbeide i Facebook-lignende nettverk, noen skal lage podcasts, skrive wikier, bruke kameraet sitt til å formidle det de kan. Vi lærere skal være der og legge til rette, gi dem det de trenger før de vet at de trenger det, lage sammenhenger og oversikt. Vi skal lære av dem og de av oss. Dagens unge trenger sine lærere mer enn noensinne skal de ende opp med mer enn et fragmentert og fremmedgjørende verdensbilde.

Foto: CC-lisensiert av thebigdurian på Flickr