Tor Espen skriver om overtidseleven i dag. En av elevene hans har på oppfordring listet opp hvor mange prøver, innleveringer, fremføringer og andre oppgaver som skal gjennomføres i løpet av en skoleuke. Det fikk meg til å tenke gamle tanker om igjen, vanskelige problemstillinger uten gode svar. Det er nemlig ikke lite som kreves for at en ungdom skal nå sine mål for tiden. Vi lærere har kanskje litt for lett for å harselere over at de både jobber, trener og har venner ved siden av skolen, men det er vel lov til å ha et liv også i tillegg til å innfri alle kompetansemålene i Kunnskapsløftet? Ja da, det finnes sytepaver blant norske elever. Det finnes unnasluntrere også. Det finnes til og med juksemakere. Det er ikke dem jeg synes synd på. Det er alle de pliktoppfyllende, høflige og greie - og de er i stort flertall. De som klager minst er ofte de som jobber mest med skolen. De sitter hjemme utover kveldene og gjør sine lekser. Noen av dem er litt redde for å få oppgaver som tvinger dem til å bruke tid på å velge vinkling, tid til å tenke selv, for det går ikke fort nok unna. Du har ikke råd til å grunne og filosofere i to timer over en oppgave når du har ti andre som venter. Dette kan umulig være helt greit.
Selv har jeg hatt seks norsktimer sammen med den ene klassen min i dag. Ingen fagdag uten vurderinger. Én elev hadde "ord for dagen", fem andre hadde fremføringer av sine fordypningsforedrag (særemner het det før). De gjorde jobben sin, og jeg kvitterte med skriftlige vurderinger og karakterer. På onsdag er det åtte nye foredrag å høre på, og neste uke blir likedan. Det er nokså sannsynlig at mine elever raskt ville ha kommet opp med en liste like lang og full av krav som Tor Espens elev gjorde hvis jeg spurte dem. I min rettebunke ligger det for tiden omtrent 130 oppgaver og venter, og alle må rettes ferdig innen jul. Vi er altså alle slaver i det samme systemet. Vi er pålagt å avholde nok "vurderingssituasjoner" til at vi skal kunne sette en rettferdig karakter på hver eneste elev. Hvor mange er nok pr termin? To? Tre? I mitt fag, der jeg har hele tre karakterer å sette, betyr det en eller annen slags prøve annenhver uke i gjennomsnitt gjennom hele skoleåret. Når har vi da tid til å gjøre noe som ikke er forberedelser til en eller annen test? Kunnskapsløftet representerer på mange måter en forandring til det bedre for skolen. Reformen har likevel medført negative konsekvenser som først begynner å vise seg i full bredde nå, etter at vi pliktoppfyllende har forsøkt å etterkomme kravene i opplæringslov og vurderingsforskrifter i to-tre år. Tanken om underveisvurdering er god i seg selv. Tanken om sluttkompetanse er også god i seg selv. Det er bare så arbeidskrevende både for elever og lærere slik dagens praksis er. Skal forventningene i læreplaner, lover og forskrifter kunne innfris må vi jobbe helt annerledes. For eksempel ønsker jeg meg noe slikt:
- Langt færre prøver, noe som for eksempel kan oppnås ved at elevene i større grad får jobbe tverrfaglig og dermed også får mer autentiske oppgaver
- Flere tilbakemeldinger uten karakterer som kan fremme fokuset på læring fremfor resultat
- Ugyldig fravær fra prøver må få konsekvenser for fagkarakterer, ikke bare ordenskarakteren
- Byråkratiseringen av skolen må motarbeides så lærerne får mer tid til å undervise
- Norskfaget må få færre karakterer nå
- Nasjonal differensiering og konkretisering av kompetansemålene vil gi mer rettferdig vurdering og er helt nødvendig
Vi sliter med uklare mål og læreplaner fortsatt, flere år etter at reformen ble innført. Så lenge Utdanningsdirektoratet og lærerne ikke snakker samme språk om vurdering har jeg ingen tro på vesentlige forandringer. Forventningene til hva vi skal få til er til dels urealistiske. Det begynner å tære på kreftene. Vi er faktisk veldig mange som prøver å gjøre vår plikt i skolen, både elever og lærere. Noe av dette kan vi løse selv, men ikke alt. Det blir fort mye overtid.
11 kommentarer:
Amen
Har tenkt mye i samme baner i det siste. Det er for mye vurdering for vurderingens skyld nå - det er verken bra for meg eller elevene. Norskfaget i særdeleshet er pr i dag i en slags unntakstilstand der det er uklart både hva som skal vurderes, hvilke mål som gjelder for hvilke karakterer og forholdet mellom de tre årstrinnene. Jeg har problemer med å forklare overfor elevene hva de må gjøre for å få bedre karakterer. Jeg mistenker sterkt at de mange pussige utslagene man ser av eksamen i norsk henger sammen med mangelen på en innarbeidet vurderingsnorm i faget. Jeg føler at jeg jobber livskiten av meg uten at utbyttet for elevene står i forhold til det. Uholdbart. Flott at du tar det opp, Ingunn.
Jeg har gått og grubla på det samme i dag. Jeg har sittet med underveisevaluering i norsk - alt for seint - men jeg måtte rekke 6 prøvesituasjoner før jeg syntes det var noen vits (2 i hver disiplin) og da blei det brått desember..
OG elevene bryr seg midt i ryggen om å bli vurdert i alle mål, ettersom de - som vi - vet at de bare i begrenset grad presterer særlig ulikt innen de ulike målene. Sliter du med drøfting, gjør du det gjerne enten det er snakk om sidemål, hovedmål, muntlig innen alle ulike emner.
Vi skal i gang med en omstrukturering av vurderingspraksisen på Sandvika nå. Målet er å ha en treårsplan klar innen skolestart neste år. Vi ønsker å modulisere mer av undervisningen, men utfordringen blir å få til dette på en måte som ikke er et klart brudd på opplæringsloven. Jeg er spent på dette arbeidet, og håper vi får til en bedre måte å vurdere elevene på.
Kjekt å lese om fleire med same tankar. Det er frustrerande å heile tida planleggje fram mot ein større vurderingssituasjon av noko slag, og det gjev elevane lite ro til å prøve seg fram, utforske og forstå. Dessutan gjev rettemengden lite tid for meg som lærar til å pønske ut gjevande og motiverande måtar å lære på. Meir tverrfagleg praksis høyrest lurt ut i mine øyre - og kor herleg hadde det vel ikkje vore med færre norskkarakterar...
Jeg har også tenkt på dette, føler ikke jeg har gjort annet enn å vurdere alt elevene har gjort hele høsten, selv om det ikke alltid føles like nyttig, men da har jeg i alle fall dokumentert hva de har bidratt med. Det jeg etter hvert synes å bruke minst tid på, er forberedelser til timene. Skremmende og lite motiverende. Og jeg skjønner enda ikke hvordan jeg skal kunne veilede elevene mine på alle kompetansemålene, det virker noe utopisk spør du meg. Bra du tar det opp!
Godt innlegg Ingunn! Håpar de får til noko på Sandvika.
Ja, jeg er virkelig enig i at både elever og lærere hadde hatt godt av mindre arbeid; selv er jeg en ganske flittig fyr med en svært god selvdisiplin (har jeg hørt), men har vansker med å gjennomføre alt jeg blir bedt om. Etter å ha tatt tiden på meg selv en uke, fant jeg ut at foreldrene mine har kortere arbeidstid enn meg selv - inkludert reise.
En god del lærere sier, som du nevner, at vi har mye annet å gjøre på fritiden, men dette er det lite sannhet i. De fleste har én eller to dager i uka til jobb og fritidsaktiviteter - og jeg mener helg bør være helg. På den annen side, de samme lærerne ser ofte på elevene mer som motstandere ("Dere sniker dere ikke unna arbeidet her!") enn lagspillere.
Jeg er fortsatt ikke sikker på om lærere har like mye arbeidstid.
Jeg tror vi ofte undervurderer hverandre, både lærere og elever. Tross alt så ser dere bare en flik av det vi holder på med hele tiden og vice versa. Men hva mener du med "Jeg er fortsatt ikke sikker på om lærere har like mye arbeidstid"? Mener du som andre, hverandre eller som elevene? Bare lurer;)
"Alt jeg tar i blir retting". Dette er et faktum mange norsklærere kjenner seg igjen i, vil jeg tro. Har du et fagopplegg, må det brukes til dokumentasjon av ett eller annet kompetansemål for å dekke opp for underveisveiledning og -vurdering i en av de tre delområdene. Jeg tror kompetansemålene, uklare som de er, har mye av ansvaret for at arbeidssitasjonen vår er blitt tøffere. I fjor møtte jeg K-løftet for fullt i en påbyggingsklasse, jeg svingte gjennom året mellom tro og tvil på hvordan det skulle gå. Eksamen ble en buklanding hvor de som ikke vanligvis var best, lyktes godt med Nemi. Vanligvis gode skrivere fintolket ikke språkoppgaven godt nok, de fikk svi for det.
Hm, artikkelen i A-magasinet, der eksamensnemda strever med å få oppgavesettene i boks, har ikke gjort meg mer tillitsfull i forhold til neste års eksamen. Hva som helst kan komme, har jeg følelsen av. Derfor plager jeg elevene med oppgaver og kommentarer.
Hva som er så spesielt med K-løftet? Det gir et norskfag som omfatter lite om mye, knaggene du trenger å henge kunnskapen på, er forsvunnet i skygger; "lætt" hvis du har årundrene, tidsperiodene og sjangrene klart for deg, men når skulle elevene våre ha lært dette? Lite om mye er nok en riktig beskrivelse på det en får tid til.
"Dette har vi jo i historie" sier elevene, "dette er grunnfag i sos-ant", sier en kollega når han kikker på eksempeloppgaver. Hvor ble det av norskfaget? Er det noe igjen å dokumentere? De skal kunne lese og skrive, blant annet.
Bak "lese" og "skrive" skjuler det seg oseaner av mulige tekster og teksttyper som elevene skal kunne analysere og tolke og selv kunne utforme tekster i. Skal de klare det, trenger de øvingssituasjoner og veiledning. De trenger også oppmuntring for å gå videre og prøve mer. Da er vi ved utgangspunktet for denne diskusjonen.
Jeg tror reduksjon til to karakterer hadde vært en vei å gå, muntlig og skriftlig. Det får holde med to karakterer i norsk. Jeg hørte at i Tsjekkia har de en skriftlig eksamen ved avslutning av videregående skole, og den var i litteratur. I andre fag er avsluttende eksamen muntlig: de får velge blant flere tema og holder et foredrag uten forberedelsestid. Dette gjengir jeg kanskje litt unøyaktig, men det kunne vært interessant å få en debatt om hvor det er blitt av norskfaget.
Surrete innlegg? Ja, surrete, sent søndag kveld og bare retta tre terminprøver. helsløv og med dårlig samvittighet. Jeg vet at det ikke er så lett å rette på kveldstid med uka, trykket øker ...prøver å få gjort mest mulig i helgene og innhentes nå av egne rutiner - det er blitt for mange rettehelger ---
Legg inn en kommentar
Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no