Årets kull er i ferd med å oppsummere og avslutte det de har gjort gjennom tre år på videregående skole. En av dem skrev i den forbindelse på bloggen sin at hun skulle ønske det hadde vært mer fokus på å lære dem å bli bedre til å skrive! Men er det ikke det vi har som et hovedsatsningsområde gjennom 13 år, da? Dagens system legger opp til at norsklæreren skal rette og godkjenne det aller meste, men samtidig så vet vi at skal du bli skikkelig god til noe må det gjerne mengdetrening til. Dagens ungdommer forholder seg til skrift og bilder på en annen måte enn før. De leser og skriver noe mindre, og ser mye mer film og bilder. Dette må få større konsekvenser for hvordan vi jobber med skriving i skolen. Hvis jeg fikk velge fritt hvordan elevene skal få best og mest mulig skrivetrening i norsk ville jeg latt elevene skrive kortere og oftere og sørget for at de vurderte & kommenterte hverandres arbeid mest mulig i videregående skole. Alternativet er nemlig at norsklæreren sitter på bunkene av såkalte langsvarsoppgaver (tekster på 1,5-3 sider), vurderer og gir tilbakemeldinger uten at dette nødvendigvis fører til tilstrekkelig læringstrykk for eleven fordi det vanligvis tar for lang tid slik systemet er i dag, der hver norsklærer gjerne har ansvaret for 60-120 elever. Grunnen til at vi gjør dette likevel er naturligvis fordi elevene på eksamensdagen blir møtt med oppgaver i “norsk stil”, selv om kompetansemålene i Kunnskapsløftet egentlig åpner for langt mer varierte oppgaver enn denne klassikeren. Det er som om elevenes dannelsesnivå henger på evnen til å formulere denne særegne teksten som ikke ligner særlig på andre tekster de kommer til å skrive senere: “Gjør rede for…drøft… forklar… tolk… analyser”. Det må da være andre alternativer.
Jeg har nå prøvd ut å blogge med elever i ca et og et halvt år. Det har vært noen feilskjær underveis, og ikke alt har vært like vellykket. Det skulle forresten bare mangle, for hadde det vært så lett, så var det vel ikke mye ved det heller. Til sammenligning har jeg prøvd å lære dem å skrive stil i mange flere år, og det har ikke vært udelt vellykket det heller selv om noen sikkert har fått litt ut av det også. Når jeg presenterer blogging som et alternativ å bruke i undervisningen for kolleger er det alltid noen som spør om hvordan dette er eksamensrelevant. Jeg vil gjerne snu litt på det spørsmålet, og heller si: Hvordan er blogging med elever IKKE eksamensrelevant? Jeg nevner noen argumenter:
- Elevene får oftere skrivetrening enn ved tradisjonelle, større skriveoppgaver
- Elevene får god oversikt over fagstoffet de har gått gjennom
- Elevene får trening i å lage og tolke sammensatte tekster
- Elevene får mulighet til å få tilbakemeldinger fra flere enn læreren sin
- Elevene får øvd på å skrive korte, presise fagtekster
- Elevene venner seg til å presentere tanker, kunnskaper og meninger på en tydelig måte
- Elevene venner seg til å oppgi kilder (lenker)
- Elevene kan samarbeide og lære av hverandre
… og sånn kan jeg fortsette. Den som vil kan også ta en titt på begrunnelsen vi hadde for å begynne med skoleblogging i fjor. Alt dette er kvaliteter og ressurser som elevene kan ha nytte av til eksamen. Jeg har stor tro på jevn innsats som veien til gode kunnskaper og ferdigheter. Ikke alle klarer å motivere seg selv til dette. Det er derfor bra å ha små, hyppige oppgaver som andre umiddelbart gir sin respons på. Skoleblogging gir elevene mulighet til å gjøre dette, og læreren kan unngå å brekke nakken.
Eleven min har et viktig poeng, og hun gir selv svaret: Det er blant annet gjennom jevn innsats over tid, som blogger (på fritiden) og forumdebattant, at hun har forbedret sin skrivekompetanse. Norskfaget er i for stor grad preget av stivnede tradisjoner, og vi klarer ikke å gjøre det relevant nok for elevene våre. Dette må vi gjøre noe med. Hvis teksten på illustrasjonsbildet er riktig, så har vi en jobb å gjøre for å hindre at vi blir stående på stedet hvil. Nye vurderingsformer og andre oppgavetyper kan kanskje gi oss et dytt i riktig retning? La oss begynne med å fjerne to av karakterene i norsk og heller satse på en samlet karakter i faget. Det er jo den samlede sluttkompetansen som gjelder, tross alt.
9 kommentarer:
Du skriv at dagens unge les og skriv noe mindre enn før, men eg vil no heller meine det motsette? Svært mange av dagens unge både skriv og les langt, langt meir enn det eg gjorde for 20-25 år sidan, gjennom reiskaper for skriving som PC-en og mobiltelefonen, og sjangrar som SMS-en, Facebook, MSN, etc.
Ja, det har jeg også hørt, og det kan godt hende at du har rett i det. Kanskje jeg heller burde ha skervet at undervisningen tar utganspunkt i en anne lesetradisjon enn den dagens unge som regel har et forhold til (vi forholder oss til skjønnlitterær lesning først og fremst). Jeg for min del leste utrolig mye som ungdom for 20-25 år siden, men også min lesning har endret seg. Takk for innspillet.
Jeg er enig med arneolav i at mange leser mye, men jeg tror den språklige inputen er mindre rik, i alle fall med tanke på setningsvariasjon/-kompleksitet og ordforråd. Det er i min erfaring STOR forskjell på språket til dem som leser mer tradisjonelt og dem som ikke gjør det.
Når det gjelder bloggen, er jeg veldig enig i at vi må få mer variasjon. Jeg hadde veldig gode forsetter i år, men kom av ulike årsaker ut av det ganske tidlig - og endte med klassiske stiler. Synd. Jeg har tro på gjentatt innlevering av samme tekst med ulike typer tilbakemelding, arbeid med deler av en tekst (f.eks. innledning til drøftende oppgaver). Jeg tror det kan komme mye positivt ut av drilling innen enkelte sjangre - den drøftende teksten er tross alt fundamental for å prestere i de fleste fag. De som ikke klarer å presentere stoffet iht den normen faller gjennom i fag etter fag - det er synd.
Når det gjelder 3->1 karakter er jeg fortsatt uenig. Jeg tror vi må ha to, for norskfaget er for komplekst til å representeres hensiktsmessig av bare en.
Eg er litt usikker på om det fangar nyansane godt nok dersom ein kallar språket til papirlesarar rikt og skjermlesarar/spelarar mindre rikt. Malen dei blir bedømt ut frå då er festa i ein solid norsklærartradisjon, og då fell jo alt anna enn akademikarungane igjennom. Språkleg rikdom kan vanskeleg forklårast som ein objektiv storleik, som til dømes noe du finn blant akademikarar, noe BH over lett kan tolkast i retning av å meine.
Eg trur rikdomen finst også blant dei som berre les på nettet, men det er ei heilt anna mynteining vi snakkar om, for å halde fram med verdimetaforen. Vi har rett nok enno ikkje språket til å snakke om det, og i alle høve ikkje i skulen, der malen er dei skuleflinke, korrekte men akk så drepande kjedelege og uinteressante lærebøkene + ein del inkjevetta litteratur som vi pressar ned gjennom gapa på dei stakkars små.
LOL er vel så bra som "jeg tor sannelig jeg må le," meiner no eg. At det ikkje passar i ein norskstil, er eit heilt anna spørsmål, som absolutt ikkje handlar om rikdom.
Veldig einig i at vi må skriva oftare og mindre i slengen! Eg er også sikker på at vi kan bli betre til å rettleia elevane i skrivinga, før produktet er ferdig. Til hausten startar eg opp med elevblogging, då er eg glad for at eg har dine røynsler å støtta meg på.
Jeg er bare positiv til blogging i skolen. Det har jeg ikke hatt noe av i år, og jeg savnet det (så jeg håper jeg får en lærer som er positiv til det neste år).
Det er mest sannsynlig en feiloppfatning at vi leser mindre enn andre; folk jeg omgås med leser mye nyheter og lignende på nettet. Man bare sitter ikke med bøker like mye som før. Som med det meste, er den overtagende generasjonen like flink - om ikke flinkere - enn sine foreldre til det meste; dette til tross for at det som oftest ser motsatt ut for den eldste generasjonen. Det har det gjort helt siden det gamle Hellas, men de færreste vil vel si at utviklingen har gått baklengs siden den gang.
@arneolav jeg ser (og ventet) innvendingen, og jeg er enig i at det ikke er nok likhetstegn mellom boklighet og godt språk. Men det jeg synes å registrere er at de som leser bøker i større grad klarer å tilpasse formen etter innhold/kontekst. De klarer både å være formelle _og_ uformelle. Det handler blant annet om presisjon. Jeg er enig i at andre måter å uttrykke seg ikke står tilbake for en tradisjonelle, men det er ofte slik at de som behersker den grunnleggende modellen for kommuniksjon (innledning, hoveddel, avslutning, logiske avsnitt, koherens, kohesjon) også er gode med sammenhengende tekster, blogging og mye annet.
Den største forskjellen synes jeg ofte går mellom de som er gode til å skrive kreativt og de som er dyktige på det formelle. Der har jeg også argumentert for at det bør ligge to ulike vurderinger til grunn.
@Bjørn Helge Ja, er sjølvsagt med på at her er noe i den retninga du antydar, men der skiljet ikkje prinsippielt går mellom bok og skjerm.
Takk for interessant og inspirerende kommentar, Ingunn. Selv er jeg enig i mange av argumentene dine og kommer til å bruke blogging mye mer aktivt til neste år.
Og hva angår skrivekompetanse, eller annen skolekompetanse, så forbauser det meg at vi i så liten grad "kondis" som parallell. Alle skjønner at jo mer du løper, jo bedre kondis får du. Hvorfor får vi ikke formidlet denne parallellen til elevene når det gjelder skriving? Man trenger jo visstnok bare trene 30 minutter hver dag for å få akseptabel kondis. Men trener våre elever målbevisst skriving hver dag i 30 minutter? Tenk om det ikke er mer som skal til?
Legg inn en kommentar
Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no