Jeg er en teknologioptimistisk pedagogisk sinke

Debatten om pc-enes plass i klasserommet går sin trøttende gang gjennom ulike medier. Det er i grunnen rart at pc-en utløser så mye frustrasjon og følelser som den gjør. Vi snakker tross alt om et verktøy som kan brukes på mange ulike vis, og de fleste burde kunne se noe ved den som er nyttig. Et fleksibelt og nyttig verktøy er det, men det passer ikke til alt, like lite som en del fantasifulle multifunksjonsmøbler og kjøkkenapparater. Men å fokusere på om pc-en skal få bli i klasserommet (for den er der, og har vært det lenge mange steder) eller om den skal ut igjen, er fullstendig feil fokus. Det dreier seg i bunn og grunn om å tilpasse seg virkeligheten utenfor skolen, der de fleste hjem, arbeidsplasser og andre virksomheter i samfunnet på en eller annen måte krever at vi klarer å befatte oss med denne teknologien på et eller annet nivå. Sånn må det også være i skolen. Skolemyndighetene har tatt dette innover seg og innført digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet på linje med lesing, skriving, regning og muntlige ferdigheter. I dette ligger en anerkjennelse av at det er et samfunnsansvar å sørge for at alle innbyggere i Norge får tilgang til viktig kompetanse som vil være avgjørende for deres evne til å lykkes. Sørger ikke vi for å gi elevene våre slik kompetanse har vi heller ikke gjort jobben vår.

Dessverre har ikke våre fagorganisasjoner støttet dette arbeidet i samme grad som myndighetene. Jeg blir virkelig provosert når mitt fagforbund, Norsk Lektorlag, har følgende presentert som "gullkorn" på forsiden av sin hjemmeside: "Teknologioptimistene er pedagogiske sinker". Dersom en følger linken kommer en til en artikkel som argumenterer mot tvungen bruk av digitale læremidler, særlig NDLA, og for bruk av bøker i skolen. Professor i informatikk, Kai Olsen, siteres på at lærere må få velge fritt hvilke læremidler de vil bruke i undervisningen. Dette tas til inntekt for bruk av bøker i stedet for digitale læremidler. Men nå har ikke lenger lærere i videregående skole et reelt læremiddelvalg. Situasjonen vår er nå som den alltid har vært i grunnskolen: Skolene må selv kjøpe inn bøker til elevene, og vi må regne med å bruke det samme læreverket i mange år fremover. Skolenes økonomi tillater ikke at lærerne får kjøpe inn nye bøker til elevene hvert eneste år. I dette perspektivet er digitale ressurser faktisk veldig interessante, for det koster en brøkdel eller ingenting i forhold å benytte seg av slike ressurser som er raske å oppdatere fremfor å fornye mange klassesett med bøker. Ikke dermed sagt at jeg er i mot bøker i timen, jeg bruker dem naturligvis regelmessig jeg også. Men det er ikke noe adelsmerke! Kompetansemålene må være det som ligger til grunn for planlegging og gjennomføring av undervisning, og da bør vi få bruke de ressursene som passer best. En lærebok er på mange måter å betrakte som et oppslagsverk og ikke noe man skal jobbe seg gjennom fra a-å. Ved årets slutt er det å håpe at vi kan gå gjennom kompetansemålene og si: "Dette, dette og dette har vi lært, dette har vi fått til i løpet av året". Ikke "vi rakk alt unntatt de to siste kapitlene" - en situasjon jeg selv opplevde regelmessig som elev.

Men det mest provoserende er ikke bok vs skjerm-debatten. Det vil alltid være sånn at noen liker mora, mens andre liker dattera. La oss være enige om å være uenige om hva som er best, lesing på skjerm eller på papir, inntil seriøs forskning kan gi oss en konklusjon hvis det er mulig. Det som virkelig får meg til å reagere er hvordan rapporten til RCM avfeies. Kunnskapsdepartementet ba RCM vurdere i hvilken grad NDLA har lykkes med å tilby et godt alternativ, og NDLA får ganske godt skussmål i rapporten. Det kommer også frem at lærernes kompetanse og holdninger er en barriere for implementeringen av digitale læremidler i skolen. Leder for NLL har følgende kommentar til dette:

– Når lærene velger å ikke bruke digitale læremidler, har de som regel meget fornuftige og gode grunner til det. Det kan være pedagogiske, faglige eller praktiske årsaker. Det er positivt og ansvarlig når lærere er tilbakeholdne med å bruke egne elever som forsøkskaniner. Bruk av digitale læremidler har i stor grad vært lansert som ledd i en pedagogikk der elevene arbeider individuelt og har ansvar for egen læring. Denne pedagogiske tenkningen har gått av moten. Evalueringsrapporten viser til tider en ensidig og bedrevitende holdning som vi kjenner igjen fra tidligere rapporter om digitalisering av skolen. Det er teknologioptimistene som er pedagogiske sinker, sier leder Gro Elisabeth Paulsen.

Dette utsagnet vitner om svært liten innsikt i hvordan det jobbes pedagogisk med å integrere digitale verktøy i undervisningen rundt omkring på norske skoler. En fagorganisasjonsleder bør kjenne bedre til hvordan egne medlemmer utfører jobben sin. Ansvar for egen læring som pedagogisk prinsipp er umoderne, og vi tenker heller ikke slik. Tvert i mot er det viktig å få elevene til å forstå at de lever i et sammensatt samfunn som også skolen er en del av, de er ikke isolert på hver sin øy med laptopen i fanget. De har ansvar for seg selv, men også for andres læring, og lærerne har anvar for å sørge for at de gjør det de skal. Jeg inviterer derfor Gro Elisabeth Paulsen og NLL til å komme på besøk til min arbeidsplass og lære litt om hvordan vi faktisk jobber slik at NLL vet hva de snakker om neste gang de føler behov for å uttale seg om dette. Med det samme vil jeg også be om at NLL sørger for at nyhetene de legger ut på hjemmesiden blir tilgjengelige via RSS - det er nemlig svært tungvint med hjemmesider uten kommentarfelt og RSS; de har faktisk gått av moten.

Jeg var heldigvis ikke den eneste som reagerte. Andre bloggere om samme sak:
Leif
Frode
Marita
Øystein
Sol
Elisabeth 

Forøvrig vil jeg sterkt anbefale Junes respons på et tilsvarende negativt utspill i BT denne uken, og også Lisas.