Å dele de gode ordene

I dag møtte jeg en elev i gangen. Hun er flink til mange ting. Blid, morsom, sympatisk. Hun er så flink til å skrive, til å fortelle. I vinter skrev hun en novelle som fikk meg til å gråte. En gang sa hun at hun ville bli lærer, og jeg ble så glad, husker jeg. Jeg vil at sånne som henne skal bli lærere. Jeg vil at sånne som henne, som er flinke til å skrive, til å formidle, som har varme hjerter, skal bli lærere. Vi trenger dem. Jeg fikk heldigvis sagt det til henne i dag, at jeg håper hun virkelig blir lærer, fordi vi trenger sånne som henne i skolen. Hun har det i seg. Da ble hun veldig glad.

Jeg trives veldig godt i jobben min. Slik jeg ser det, er det lite som kan måle seg med den selv om det både er for mye retting og mye mas til tider (ikke fra elevene, altså). De positive sidene ved jobben er langt flere enn ulempene. Men når vi kommer til mai merker jeg at jeg får en ukomfortabel følelse i kroppen, hvert år. Det er både frustrasjon og lettelse forbundet med å avslutte et skoleår. Hvilke andre jobber har en så regelmessig prosjektavløsning som min? Vi begynner i august med mange ambisjoner og nye elever (som regel). Så går høst, vinter og vår, og vi lærere lærer bort og vi lærer selv. Masse. I mai er det ubønnhørlig slutt. Ikke mer tid til å jobbe med fordypning, repetisjon, ikke mer tid til noe. Ikke engang tid til å bli ferdig. Det er jo så mye jeg vil at de skal vite om før de drar. De skal ut i verden nå, mine russ, på ordentlig. Det er alvor. Jeg innser at vi ikke får mer tid sammen. Men får jeg i det minste tid til å si hvor flott det har vært å få være sammen med dem dette året? Jeg kjenner i kroppen at tiden er ute. Det plager meg at jeg ikke var mer påpasselig med å bruke sjansen da jeg hadde den. Ubehaget ved skoleslutt henger forresten også sammen med å sette standpunktkarakterer. Jeg liker ikke det. Det er alltid noen som får en karakter som føles helt feil. Han skulle jo hatt bedre, så artig, hyggelig, grei som han er! Hun er jo så utrolig sympatisk, klok, interessant å snakke med! Vi kan ikke sette karakter på sånt. Men disse egenskapene vil være de viktigste for dem i fremtiden. De skal bli noens studiekamerater, kolleger, noens kjæreste, noens mor og far. Da spiller det liten rolle om de fikk 5 eller 3. Det mange elever dessverre tror, er at vitnemålet sier noe om hvem de er som mennesker. Det er så klart ikke tilfelle. Det sier bare noe om en liten del av det de kan. Vi kan nemlig ikke måle alt på en skala fra 1-6, og det skal vi ikke heller. Heldigvis. Jeg håper de forstår at det er så uendelig mye mer ved dem enn det karakterene forteller.

Eleven min, som jeg møtte i gangen, sa også noe veldig hyggelig til meg i dag. Det gjorde meg enormt glad, for jeg visste ikke at hun så slik på det vi hadde gjort sammen i år. De gode ordene er verdiløse før de deles. Deles de får de av og til svært stor verdi. Noen sånne ord fikk jeg i dag, heldige meg. Jeg vil heller dele ut gode ord enn karakterer. Note to self: Husk å fortelle klassene i tide til neste år hvor fine de er, og at det faktisk er fryktelig trist at de slutter!

Foto: “Four friends with their shadows”, CC-lisensiert på Flickr av Greekadman