På Litteraturhuset i går fortalte Tore Renberg om sitt første møte med litteraturprofessor Arild Linneberg på litteraturstudiene i Bergen midt på 90-tallet. Linneberg sa til dem at de skulle glemme alt de hadde lært, litteratur skulle nemlig ikke gjøre godt, den skulle yte motstand, gjøre vondt! Sjokket de unge studentene følte var sikkert også litt provoserende, de begynte vel på litteraturstudier fordi de var mer enn alminnelig glade i litteratur. Det er lett å både være enig og uenig i påstanden til Linneberg. Jeg skal ikke prøve å referere dette på den morsomme måten Renberg fortalte dette på, for poenget er at jeg faktisk følte meg litt truffet (uten sammenligning med Linneberg forøvrig). Er det dette jeg driver med? Prøver 
jeg å treffe elevene der det gjør vondt? Mange flere enn forventet reagerer med motstand mot å prøve blogg, wiki, de ser ikke poenget. Jeg undrer meg over hvorfor. Det er klart at de har lov til å stille spørsmålet, men det er jo ikke slik at de alle sammen syns at norskfaget var så morsomt fra før av. Jeg tar dermed ikke fra dem noe de liker utrolig godt, men det har vært velkjent. Er det det at de må gå mer aktivt inn i stoffet dersom de skal få utbytte av web 2.0-strategiene? Blir det for slitsomt? Jeg har alltid tenkt at du stort sett får igjen det du investerer. Noen ganger mer, noen ganger mindre, men kjøper du ikke lodd kan du heller ikke vinne.
Min teori er at de fleste elevene tenker rent strategisk. Hvor mye må jeg yte for å få den og den karakteren slik at jeg kommer inn på det og det studiet etterpå? Det er karakteren som er målet, ikke det å kunne noe. Ikke det å se en sammenheng mellom her og nå, fortid og framtid. Men jeg vil ikke være en sånn lærer. Jeg vil ikke fore dem med fakta bare for at de skal hoste det opp ved passende anledninger. Det må være noe mer. Det er mye trygt i det velkjente, og det er som regel behagelig. Det ukjente kan være truende og til og med smertefullt. Men dersom vi ikke utfordrer våre egne grenser vil det heller aldri skje en utvikling. Så - hvordan motivere bedre?
Foto: kevindooley på Flickr
6 kommentarer:
Fint innlegg, som jeg skulle ha sagt det selv. Dvs - jeg tenker mye på akkurat dette, og på hvordan jeg skal få elevene til å bli motiverte til å lære og se nytten i at det er viktig å kunne noe. I dag har jeg lest utdrag fra Emile av Rousseau med elevene, og den sier noen om at vi lærer når vi ser at vi har nytte av det. Jeg tror nok det ligger noe der, elevene ser ikke alltid nytten, og de orker ikke bruke energi på det, og de leter (kanskje ikke alltid bevisst?) etter den korteste og enkleste veien til målet. Samtidig tenker jeg at det er noe med alderen også, jeg var heller ikke alltid like motivert for å lære da jeg gikk på vgs., men jeg gikk der nå. Jeg tror også vi må se det i sammenheng med trender i resten av samfunnet, vi lever i en ganske overfladisk verden, alt skal skje fort og raskt, vi skal ta en utdannelse som er så "smertefri" som mulig, vi er hele tida på nett, klar for å bli avbrudt av noe som er kjekkere.
Jeg er helt enig med deg, og det er urimelig å forvente at alle skal være like motiverte for alt hele tiden. Det er mye som konkurrerer om oppmerksomheten, både vår og elevenes. Jeg merket selv at det var krevende å konsentrere seg i 90 minutter på Litteraturhuset i går, men samtidig så satt tankene i hodet etterpå hele kvelden, og også i dag. Det er deilig å merke det, og ikke så vanlig i vår flimrete tilværelse. Det er når man anstrenger seg litt at mulighetene for belønning og tilfredsstillelse er der, men det er veldig vanskelig å finne de rette knappene å trykke på.
Dette minner meg om noko eg høyrde Jarl-Inge Wærness snakka om, at då han gjekk på vidaregåande, var elevane sitt syn på kva ein flink elev var, ein elev som oppnådde gode resultat med minst mulig innsats. Det er noko der.
Når det gjeld motivasjon for 2.0-læring, trur eg det er vanskeleg å gå frå konsument til produsent for elevane. Det er som du skriv om i eit tidlegare innlegg, dei vil ha førelesing - då er dei i konsumentrolla. Dess meir konkret vi kan få produksjon til å lønne seg for dei, dess betre er det. Korleis - det må eg tenke litt på...
Vi hadde en ørliten oppsummering idag - de ble litt provosert da jeg sa at jeg så det som en av mine viktigste oppgaver å dytte dem ut på tynn is, gi dem oppgaver og utfordringer der de opplever kaos, forvirring, men og at det bærer, at de får til ting de ikke trodde.
@margreta og leif: Det er dette jeg mener. Problemet skyldes delvis at disse elvene ikke kjenner meg. De jeg hadde i fjor stolte nok mer på meg mot slutten av året fordi de visste at jeg ville dem vel, og ble lettere med på mine forslag. Kanskje det burde være en regel at vi følger klassen i tre år, så slipper vi å bygge opp ny tillit hver høst? Det hender selvsagt at det skjærer seg melllom lærer og elever, men da kan man heller ta tak i det.
Hm. Jeg var nok en unntakselev. Jeg var nemlig motivert for læring på skolen. OK, ikke i alle fag hele tiden, men som hovedregel. Har alltid vært sånn. Elsker å lære, rett og slett.
Samtidig har jeg blitt veldig oppmerksom på tidsbegrensningen på konsentrasjon. Har ikke reflektert så mye over det før jeg ble lærer, men ser jo nå selv hvor lenge jeg orker å følge med interessante og uinteressante foredrag eller kurs før jeg sporer av og tenker på andre ting eller surfer ut på nett. Den kunnskapen er nyttig å ta med seg inn i klasserommet som lærer.
Legg inn en kommentar
Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no