tirsdag 3. mars 2009

Anonymitet og identitet på nett

Det har vært litt stille her på bloggen i det siste. Årsaken til det er at jeg helt plutselig har fått et nytt nettverk på ca 400 medlemmer (og det vokser daglig) å administrere, noe jeg selvfølgelig synes er kjempegøy! Men det tar tid, det kan jeg ikke nekte for. At d&b (Del og bruk) skulle få så mange medlemmer på mindre enn tre uker kunne jeg slett ikke forestille meg på forhånd. Men, "båten blir til mens man ror", og godt er det! Hvis vi skal vente til vi har full oversikt over alle eventualiteter hele tiden er det mye som aldri vil komme i gang.

Alle de nye medlemmene i d&b har satt tankene i sving. Jeg har blant annet tenkt litt over mulige konsekvenser av å være synlig eller mindre synlig på nett. Hva er egentlig for privat? Hva er for mye? Svarene på dette vil avhenge av hvem du spør. Generelt er yngre mennesker mer positive til å dele egne peronlige opplevelser og synspunkter på nett enn eldre, men dette er ikke entydig. I d&b ser jeg at de fleste velger å oppgi fullt navn, noen færre legger ut bilde av seg selv, ganske få velger å anonymisere seg selv med et fiktivt navn og bilde. Jeg undrer meg over hva det gjør med oss å være anonyme kontra å stå frem med full identitet på et nettsted, i et debattforum eller i en nettavis?


Aftenpostens A-magasin leser jeg hver uke. Det siste nummeret hadde med to reaksjoner på artikkelen om Lars Gule som stod uken før. Begge var kritiske, men det ene var undertegnet med fullt navn, det andre med et pseudonym. Det slo meg hvor mye krassere språkbruken var i det anonyme leserbrevet enn i det som var undertegnet. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Språkbruken i nettavisenes debattfora er ofte helt håpløs, og det er sannsynlig at mange ikke orker å gå inn i diskusjoner der man mest sannsynlig blir æreskjelt for meningene sine. Saklighet og etterettelighet er tydeligvis ingen gjeldende norm. De aller fleste av disse debattantene er anonyme med velklingende navn av typen "Suprafon". Jeg tror at dette hadde vært annerledes dersom vi hadde vært mer vant til å være oss selv også på nettet. Det kan neppe krenke ytringsfriheten i Norge at vi forventer at mennesker med meninger også har et ansikt eller i det minste et navn. Generelt så synes jeg det er best at vi "er oss selv" på nett på samme måte som vi er det ellers. Det er kunstig å opprettholde et skille mellom vårt digitale liv og vårt virkelige liv, for det digitale livet er jo en del av virkeligheten til veldig mange mennesker. På noen nettsteder faller det naturlig for meg å være Ingunn eller Ingwii (den uformelle meg), mens jeg andre steder er Ingunn Kjøl Wiig. Uansett vil det være lett for de aller fleste å finne ut at Ingwii er meg, det er ikke noen hemmelighet. Dette er viktig fordi vi er i ferd med å få et samfunn der demokratiske beslutningsprosessser i økende grad flyttes over på Internett. Hvis vi vil være med og bestemme må vi være der det skjer. Jeg ønsker meg digitalt kompetente debattanter med ekte navn og gjerne ansikt - er det for mye å håpe på?

Skolen har fått i oppdrag å gjøre elevene digitalt kompetente. Det er også vår jobb å lære elevene opp i demokratiske ferdigheter. Jeg mener at det derfor er logisk å jobbe mye med å synliggjøre for dem konsekvensene av anonym opptreden versus å stå for sine meninger på nettet enten det dreier seg om mobbing eller konstruktiv samfunnsdebatt. Det handler om hva slags samfunn vi vil ha.

Foto: CC-lisensiert av boskizi på Flickr

17 kommentarer:

Lill-Tove Rype sa...

Viktig at du setter fokus på dette! Vi fikk akkurat et skriv fra fylkeskommunen i dag vedrørende nettbruk. Jeg forstår at arbeidsgivere er redde for at sensitiv informasjon skal komme ut. Det må selvfølgelig ikke skje. Men her må vi kaste oss inn i en diskusjon med arbeidsgiverne. Vi må få dem til å forstå hvor mye vi egentlig lærer av å være på nettet og hvilken fordel det er for arbeidsgiver at vi følger med på det som skjer.

Lill-Tove Rype sa...

Og tanken bak innlegget mitt var selvfølgelig å peke på at arbeidsgivere kan skape enda flere anonyme nettbrukere. Det går litt fort i svingene her... :-)

tomerik sa...

Nå som stadig flere voksne og ikke minst lærere deltar på nettet (som d&b), er det vel et håp om at det kan sette litt preg på hvordan vi omgås hverandre?

Socraton sa...

Spesielt i debatter og diskusjoner er det jo helt likegyldig hva man heter, er det ikke?

Det slår meg ofte at folk vil vite bakgrunnen min, hvem jeg er, hva jeg heter og så videre. Men det har ingenting å si i en eventuell debatt. På nett har man muligheten til å være anonym, og derfor bli dømt 100% på meningene sine. Man blir da ikke stemplet på alder, ikke på utseende, ikke på partitilhørighet, ikke på eventuelle handikap eller noe annet. Er ikke dette noe positivt da? Nå har man muligheten til å bli likestilt i debatt av alle typer mennesker. Jeg håper vi ikke tar bort denne muligheten ved å kreve fullt navn overalt på nett.

At mange anonyme er usaklige er selvsagt sant, anonymitet er ikke noe unnskyldning for å oppføre seg teit. Men har man moderatorer så er jo ikke det noe problem =)

Martin sa...

Dette er en viktig diskusjon.

Selv synes jeg veldig mye av det interessante i en diskusjon forsvinner når man ikke har mulighet til å lese videre om debattantene og ikke vet om folk skriver ting de virkelig står for. Jeg elsker facebookeffekten på internett nå, det at stadig flere bruker samme identitet i den virkelige verden og på nett. Socraton, det er en vakker idé at folk bare blir vurdert etter meningene, men finnes det gode eksempler der det fungerer i praksis uten at innleggene blir krassere og mer useriøse?

Ingunn sa...

@Lill-Tove og @tomerik: Jeg håper at det er riktig at flere voksne deltakere i nettsamfunnene endrer litt på oppfatningen om at "alt som er mulig, er lov" på nettet (en generalisering, selvsagt, de aller færreste oppfører seg slik nå heller). Arbeidsgivere og andre med ansvar bør være fortrolige med moderne nettbruk, og ansatte har et selvsagt ansvar for å ikke legge ut sensitiv informasjon om andre personer eller bedriften de er ansatt i. Jeg tror dette delvis er en modningssak, men det er også viktig at det kommer gode retningslinjer for hvordan vi enklest blir kompetente nettbrukere. Arbeidsgivere bør utarbeide fornuftige prinsipper for hvordan deres ansatte bør uttrykke seg på nettet. Det samme bør skolen gjøre fordi vi utdanner morgendagens arbeidstakere og nettbrukere.

@Sokraton: Jeg er ikke 100% uenig i din påstand om at en anonym debattant kun skal vurderes ut fra sine meninger. Men samtidig finner jeg det ubehagelig å diskutere med det jeg oppfatter som en slags fiksjon. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg har tro på at det å være en person og ikke en anonym bidrar til at vi alle skjerper oss litt mer i forhold til hvordan vi uttrykker oss. Dersom vi ikke kan/vil/tør stå frem som oss selv i en generell samfunnsdebatt, hvorfor skulle da andre bry seg om det vi sier? Det er dessverre ikke uvesentlig hvem som sier noe. Det er heller med på å avgjøre hvor mye vekt et argument skal få. Jeg er ikke blant dem som mener at alle svar er like gyldige,uansett. Noen har bedre grunnlag for å uttale seg enn andre i mange sammenhenger. La oss høre på dem.

@Martin: Jeg er helt enig med deg. Det at vi bruker egne identiteter er etter hvert en selvfølge og bidrar til at vi oppfatter det som skjer på nettet som mer virkelig, tror jeg, og ikke som et slags rollespill der vi kan gå ut og inn av ulike settinger uten å måtte stå til ansvar for hva vi sier og gjør. Jeg tenker at de yngste nettbrukerne er på vei dit allerede, for mange av dem er dette ikke noen stor sak.

fr.martinsen sa...

Jeg er enig i det Socraton skrev.
Men det jeg ville si er at når du skriver,

"Generelt så synes jeg det er best at vi "er oss selv" på nett på samme måte som vi er det ellers. Det er kunstig å opprettholde et skille mellom vårt digitale liv og vårt virkelige liv.."

..så stemmer det ikke helt. Jeg mener vi er oss selv på nett i stor grad på samme måte som i det ikke-nettlige livet når vi tillater oss å bruke psevdonymer. I det du kaller vårt virkelige liv kan jeg jo f.eks delta i en diskusjon på Litteraturhuset uten å presentere meg med hvor jeg arbeider hvis det ikke er relevant for saken. I den ikke-nettlige delen av livet vårt tillater vi oss å snakke med ulik stemme i ulike arenaer, jeg syns det er fint at det også er slik på nettet.

Det er for enkelt, mener jeg, å tro at nettdebatter er så polariserte og i ytterkantene av diskusjonen som de ofte er fordi anonymitet tillates. Hvis man først ønsker å rope ukvemsord i en diskusjon er det enkelt å skaffe seg en falsk identitet. Da har jeg mer tro på de forsøkene Dagbladet driver med nå, å bl.a. la de ulike identitetene bygge seg opp "kred" gjennom det man har sagt i diskusjonene der før og at du f.eks kan gå inn på siden til det psevodymet som skriver et innlegg der og se hva vedkommende har skrevet tidligere.

Kristian sa...

Det jeg liker med å være anonym på nettet er at du kan skape deg en identitet fra bunnen av, starte med blanke ark. I dag er det mulig å finne ut skremmende mye ved å foreta et enkelt google-søk, så innimellom kan det være befriende å løsrive seg fra alt som måtte dukke opp der. Ikke det at jeg har noe å skjule, altså.

Men jeg synes det er fasinerende hvordan man i større grad kan forme hvordan man blir oppfattet i en nettsammenheng. Tenk på et profilbilde, for eksempel. Det sier ofte ganske mye om hva slags inntrykk man ønsker å gi av seg selv. Jeg kan jo avsløre at jeg ikke bruker Woody Allen-briller med plastglass i det virkelige liv, men de gir jo litt tyngde til det jeg måtte finne på å si.

Bjørn Helge sa...

Jeg er nokså delt i synet på dette med anonymitet. På den ene siden har jeg hatt noen av mine mest meningsfulle og konstruktive diskusjoner med anonyme nettdebattanter. Men det hører til sjeldenhetene - minst 95% av de anonyme innleggene jeg er borti er fort glemt. Ta de rullende meldingene som suser over tv-skjermene, for eksempel. Hvis det under en debatt om lederlønninger er det meg relativt likegyldig hva "Skien" eller "Hamar" måtte mene om saken. Når jeg ikke vet om vedkommede selv er leder i en bedrift eller en som nettopp er blitt oppsagt av en leder, blir ytringen verdiløs for meg. Hvem du er og hvor du "kommer fra" er svært viktig - jeg er gjennomgående skeptisk til alt som står i mediene av samme grunn.

joepett sa...

Viktig diskusjon dette her. Jeg må si at en av de tingene som har gjort det til en udelt glede å delta i samtalen i edublogsfæren har vært den fine tonen som holdes - stort sett alltid positiv og med stor respekt for andre deltagere.

Når jeg en sjelden gang kikker innom anonyme nettdebatter, slår det meg som regel med en gang at dette har jeg ikke så fryktelig lyst til å være en del av. Kanskje er det bare basert på tro, men jeg synes det er vanskelig å overse korrelasjonen mellom anonymitet og aggressivitet.

Selvsagt kan vi bli litt mer filosofiske og spørre 'hvem er nå egentlig jeg?' Kanskje pynter vi litt på vår digitale identitet; noen trekk viser vi fram og andre skjuler vi. Men jeg synes det er vanskelig å se at samtalen tjener noe særlig på at noen insisterer på å være anonyme.

En av de få alvorlige konfrontasjoner i edublogsfæren som jeg kommer på i farten, utspant seg i fjor mellom læreren Doug Belshaw og en - visstnok - 14 år gammel, svært veslevoksen blogger som kalte seg Arthus Erea. Den dreide seg nettopp elevens insistering på at han skulle tas på alvor bare på grunnlag av argumentene sine og Belshaws etterhvert temmelig tøffe angrep på ham fordi han mente at uten å vite noe mer om bakgrunnen hans, var det umulig å forholde seg til ham som motdebattant. Den striden endte med at Arthus ga opp hele bloggen - men med et løfte - eller en trussel - om at han skulle komme tilbake med en ny blogg der han skulle utgi seg for å være lærer.

Jeg synes like episoder er utrivelige og helt unødvendige. Det er mulig at det er veldig vanlig rundt omkring også utenfor debattforaenes kommentarrubrikker å operere med pseudonym (som fr martinsen antyder ovenfor), men for min del har jeg hele tiden linket fra mitt eldgamle, lett anonymiserte brukernavn til min trauste, egentlige identitet.

kirsle sa...

@Lill-Tove og Ingunn: Jeg er enig i at skoleeier skal oppfordre til at lærere og elever benytter nettet til utvikling og læring. I tiltaksplan for 2009 - 2010 (rullerng av strategiplan - ikke vedtatt og sendt til skolene ennå) har vi (Buskerud) for eksempel et punkt om å stimulere lærere til deltakelse på delingsarenaer som NDLA lag 2 og Del&Bruk. En annen side er det ansvaret skole/lærere har for at informasjon en har om elevene ikke kommer på avveie. Den digitalt kompetente og bevisste lærer (Krumsvik) har god kunnskap om personvern og sikkerhet på nettet og gjør ikke bommerter her. Men ennå er kunnskap om dette ujevn blant både lærere og elever. I tillegg er ikke alle datasystemer godkjent for lagring av sensitiv informasjon. Datatilsynet stiller krav til at skoleeier/skoler har skriftliggjort retningslinjer for dette. Tror det er lett å bli forvirra av alle begrepene. En ting er sensitiv informasjon,en annen ting er taushetsplikten. Det er viktig å være tydelig i begrepene her for å unngå misforståelser. Skal komme tilbake til saken i et blogginnlegg. Viktig diskusjon!

Ingunn sa...

Det er kanskje nødvendig å differensiere denne debatten litt. For å ta meg selv som eksempel: Hvis jeg vil uttale meg om undervisning, skolepolitikk, pedagogikk osv., så er det et poeng for meg å være lektor Ingunn Kjøl Wiig fordi jeg ikke bare er Ingunn, jeg er en fagperson med spesialkunnskaper om dette området. Dermed antar jeg at andre vil høre på det jeg sier på en annen måte enn om jeg er en tilfeldig "Arg Sørlending". Jeg vil også være mer tilbøyelig til å legge mer vekt på argumentene til andre fagpersoner i feltet enn på argumenter basert på synsing om skolen basert på en tilværelse som elev der for opptil flere år siden. Skolen har nemlig endret seg mye de siste årene, og det har ikke alle fått med seg. Det samme gjelder andre debatter: Jeg vil høre mer på dem jeg anser for å vite noe om gjeldende tema enn på hva "den jevne mann og kvinne" måtte mene om saken. Jeg tror nemlig på at kunnskap er viktig, og at ikke alle meninger er like relevante eller interessante, dessverre. Selvsagt kan mange være både dyktige og fornuftige uten å være fagpersoner, men de får altså ikke den drahjelpen det er å ha en viss autoritet i feltet på forhånd.

Er det en generell samfunnsdebatt, så kan saken stille seg annerledes. Jeg ser at det i noen sammenhenger kan være greit å ikke flagge sin fulle identitet. Vi spiller ulike roller IRL, og dette kan vi også gjøre på nettet uten at det er snakk om ulike "identiteter". Disse rollene overlapper og er synlige samtidig, jeg er for eksempel både lærer, mor, kollega, venn og kjæreste samtidig uten at det er problematisk. Men likevel - hva er galt med å bruke navnet sitt i de aller fleste sammenhenger også på nettet? Det er vel fremdeles ansett som normal dannelse og et tegn på respekt for andre å presentere seg i nye sammenhenger?

Eksempelet til @joepett illustrerer også en tendens i skolen til at elever regner med at deres mening om når en oppgave skal leveres, for eksempel, skal tillegges like mye vekt som lærerens frist. Jeg får meldinger av typen: "Nå har jeg jobbet dag og natt med revyen i 14 dager og har derfor ikke fått lest til prøven. Hva vil du gjøre med det?". Som lærer vet jeg ikke om jeg skal le eller grine av sånt. Det er jo ikke jeg som trenger en tjeneste av eleven, det er motsatt, og her foregår det tydeligvis en rollesammenblanding. Den samme filosofien om at alle har like viktige meninger om alt ser ut til å råde i en del nettmiljøer, men her er jeg altså uenig.

Tove sa...

Når jeg vet hvem avsender er, leser jeg også meningsytringer på en annen måte. Det styrker troverdigheten at man fremstår med fullt navn. Ville denne bloggen hatt samme gjennomslagskraft hvis ikke Ingunn hadde stått frem med navn og arbeidssted? Jeg tror ikke det. Det er nettopp fordi jeg vet hvem avsender er at jeg tillegger denne bloggen vekt.

Man kan godt være anonym på nett og bli vurdert utfra både hva og hvordan man skriver. Men det er stor forskjell i hvordan dette blir oppfattet.

Ingunn sa...

@Tove: Nøyaktig slik tenker jeg også. Ut over det er jeg opptatt av hvordan vi tillater oss å snakke til andre dersom sjansen for å bli avslørt og at vi må stå inne for grumset vårt er forsvinnende liten.

Martin sa...

Her er det skrevet mye klokt!

Det man skriver under fullt navn vil jo også kunne kobles til en om 10 eller 15 år.

Blir sittende og tenke på om dette er noe som særlig er en utfordring hos tenåringer, der identiteten vel fort skjener litt fram og tilbake fra år til år før den fester seg. Selv er jeg glad for at det jeg skrev på nett som 13-14-åring ikke dukker opp lett fra mitt navn nå i dag.

Noen tanker om forskjeller på ungdommer og voksne her?

Kristian sa...

Jeg fikk lyst til å trekke inn litt retorikk for å si mye av det samme som Tove og Ingunn over her, nemlig at man ved å framstå med sin egen identitet i en nettsammenheng får en større innledende ethos. Ved å bruke sitt faktisk navn og en tittel signaliserer man større grad av troverdighet, kompetanse og karakter.

Ingunn sa...

@Martin: Det er selvsagt et poeng. Man kan jo gjøre som de fleste gjør, nemlig bruke et fornavn og lage litt luft rundt det, men likevel slik at det er mulig å få et inntrykk av personen bak. Jeg mener naturligvis ikke at vi skal presentere oss med fullt navn og sivilstatus hele tiden. Og ja, tenåringer kan trenge litt beskyttelse mot seg selv noen ganger, men det gjelder jamen mange voksne også :)

@Kristian: Ja, slik er det. Men det skal ikke så mye til - det at du har et ordentlig fornavn, et bilde (som riktignok er arrangert, skjønner jeg nå) og at du forteller at du studerer til norsklærer gir deg nok kred hos meg til at jeg er positiv til det du måtte mene om skolepolitikk, pedagogikk, norskfaget osv. Det skaper definitivt tillit eller ethos om du vil. Og så hjelper det selvsagt at du ordlegger deg særs godt slik jeg ser det. Grunnen til at jeg nevner det er at det ikke holder å ha et navn og en yrkestittel, man må virke overbevisende i argumentasjonen også. Ellers hjelper ikke fine titler mye i det lange løp. Det er med andre ord behov for begge deler - som ellers i samfunnet.

Legg inn en kommentar

Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no