Så har jeg kommet til del 5 i serien om sentrale overlevelsesferdigheter for det 21. århundre med utgangspunkt i Tony Wagners bok: The Global Achievement Gap (2008). Kort sagt utfordrer Wagner tradisjonell skoletenkning og vil at vi skal vektlegge trening i sju grunnlegende basisferdigheter, eller kompetanser, mye sterkere i undervisningen, heller enn dagens faktabaserte undervisning og testing. Det vi underviser i og tester i dagens skole er ikke nødvendigvis det viktigste å kunne for neste generasjon arbeidstakere og samfunnsborgere. Jeg har tidligere skrevet om de fire første av de sju grunnleggende ferdighetene her på bloggen (se under), og tar i dag for meg den 5:
Effektiv muntlig og skriftlig kommunikasjon
Gode kommunikative egenskaper er grunnleggende for å lykkes godt i arbeidslivet, i samfunnet og privat. Klarer du ikke å formidle synspunktene dine på en passende måte ligger veien åpen for misforståelser, konflikter og forsinkelser. Dette er både veldig selvsagt og samtidig ofte fryktelig vanskelig. Ofte er tiden knapp, og det er viktig å greie å formidle raskt og med overbevisning hva ditt viktigste poeng er. Det er krevende nok å kommunisere bra med de vi kjenner godt, for eksempel venner og familie. Da er det i det minste rom for å tolke kroppsspråk, tonefall og dagsform slik at vi stort sett skjønner meldingen. Det blir straks verre når vi skal kommunisere med noen vi ikke kjenner like godt, gjerne i faglige eller profesjonelle sammenhenger, for da trengs skikkelige kunnskaper om hva som er "god tone". Selv om det kan være riktig sjarmerende er det likevel et stilbrudd når elever sender meg meldinger på ITSL som innledes med "Halla, skjer'a?" Da blir jeg alltid litt bekymret for at de en dag støter på noen som ikke synes at de er verdt mer oppmerksomhet fordi de kløner i innledningen. I en jobbsøkersituasjon kan dette fort skje - kanskje glipper intervjuet til drømmejobben på grunn av en dårlig formulert søknad. Det er synd, for mitt inntrykk er at dagens unge har gode muntlige kommunikasjonsevner jevnt over. De imponerer med fine fremføringer, og frimodigheten er langt større enn jeg kan huske fra min egen skolegang. Noe har altså blitt bedre, og det økte læringstrykket på muntlige aktiviteter de siste 15 årene har nok litt av æren for dette. Arne Krokan har nevnt flere ganger i sine foredrag at norske studenter imponerer i utlandet med sin naturlige frimodighet, og dette finner vi også i undersøkelser: Norske skolebarn har stor tiltro til egne evner, og de er gode til å snakke for seg. Likevel glemmer mange at det ikke er det samme hvem de snakker til, og de må vite å skille mellom ulike kommunikasjonssituasjoner.
Det er etter mitt syn mer alvorlige mangler ved den skriftlige kommunikasjonsevnen til ganske mange skoleelever i dag. Mange har for dårlig ordforråd, de uttrykker seg upresist, og de kan ikke skikkelig rettskriving. Det er også stor usikkerhet knyttet til formulering av formelle saktekster som artikkel, søknad, rapport, CV osv. Wagner påstår at så mye som halvparten av de amerikanske studentene etter to års collegeutdanning ikke har gode nok skriftlige kvalifikasjoner, etter fire års studier er tallet riktignok nede i 25% (Wagner, Tony: The Global Achievement Gap, Basic Books 2008 s. 34). Om disse tallene stemmer overens med norske forhold vet jeg ikke, men min erfaring med skriveferdighetene til Vg3-elever i Norge tilsier at vi har et problem her også. Dette blir raskt synlig når de kommer ut i arbeidslivet, eller når de skal skrive oppgaver på høyere utdanningsnivå. Den alvorligste mangelen er dårlig evne til å uttrykke seg presist nok. Det er ikke så dramatisk med en stavefeil eller to eller et komma på feil sted i teksten, men når tanker og ideer ikke kommer klart frem bør noe gjøres. Vi har gode muligheter til å få rettet opp feil i teksten ved hjelp av retteprogram, og enkel korrekturlesning avslører det meste. Langt vanskeligere er det å lære å tenke klart.
Jeg pleier å si til elevene mine at "du vet ikke hva du tenker før du kan si det". Dette er kanskje en floskel, men poenget er at de må være i stand til å forklare andre hva de mener. Hvis ikke hjelper det ikke samme hvor smart det egentlig er, det de har i tankene. De må lære seg presis omgang med ord, vendinger og begreper, og de må kunne skape fokus, engasjement og energi rundt det de skal formidle. Det store spørsmålet blir dermed "hvordan". Hvordan lære dem dette? Hvordan unngå at de som unge voksne dummer seg ut fordi de ikke vet hva noe egentlig heter? Jeg var en gang på foreldremøte på barneskolen til et av mine barn, og måtte bite meg i leppa for ikke å virke uhøflig da læreren forkynte med alvorlig mine at det skulle begynne en ateist i klassen hennes, men vi trengte ikke å bekymre oss, for støtteapparatet sto klart med assistenter og alt. Det var ikke bare jeg som så ned, for å si det sånn.
Så hva er løsningen? Jeg vet ikke. Men det jeg vet er at nylig har elevene mine sittet og skrevet sin siste prøveeksamen i hovedmål, basert på Udirs eksempeloppgaver. Den første gikk hjem kl. 10.30, den siste 12.45, en time før fristen var ute. Oppgaven kan ikke ha vært særlig vanskelig da, og jeg lurer på om jeg kan vente meg bedre resultater enn tidligere. Kanskje, men jeg tviler. Jeg spør meg selv om dette er den beste måten å vurdere dem på. Grunnen til at vi gjør det er selvsagt for å trene dem på selve eksamensformen - men blir de egentlig bedre skribenter av å løse denne typen oppgaver om igjen og om igjen? Jeg tviler sterkt på at dette er den mest effektive måten å gjøre det på. Jeg heller mer og mer mot en oppfatning av tekstkompetanse bedre kan styrkes gjennom kollektive produksjoner, god forberedelse, samarbeid og diskusjon. Den gode gamle prosessorienterte skrivingen bør i enda større grad løftes inn i den digitale tidsalder der elevene skriver sammen i et og samme dokument, redigerer og kommenterer hverandres bidrag. Vi har en lang tradisjon i vår kunsthistorie for å kopiere gamle mestere. Kanskje denne praksisen i større grad bør inn i skolens skriveopplæring også? Vi må bli flinkere til å finne frem til oppgaver som stimulerer til nysgjerrighet og kreativitet, og vi må stille tydeligere krav til at fagspråk er til for å brukes. Elevene kan lære mye av hverandres "best practices". Vi bør gjøre mer av det som virker og mindre av det som ikke virker. Vi kan lese mer, sammen, tekster satt inn i en meningsbærende kontekst. Elevene kan få flere morsomme utfordringer der de må definere ord, lage ord og løse språknøtter. Det er tross alt ganske viktig å vite forskjellen på å være adoptert og å være abortert.
Tidligere poster i denne serien:
Del 1: Kritisk tenkning og problemløsning
Del 2: Samarbeid gjennom nettverk og ledelse ved innflytelse
Del 3: Smidighet og tilpasningsevne
Del 4: Initiativ og entrepenørskap
2 kommentarer:
Tradisjonen tro får innlegget ditt meg til å spinne videre, takk igjen for klok tekst Ingunn!
Enig i at samskriving, redigering og kommentering er en lur måte å bli bedre til å uttrykke seg på.
Selv kunne jeg nok ønska meg mye mer motstand mot det jeg skrev i løpet av skoletida - lærerens rettekommentarer blir jo ofte fryktelig lite brukt i forhold til hvor mye jobb det er å rette.
Ønske : Hardere, mer direkte, åpne og mer kritiske kommentarer med mulighet til videre diskusjon både fra meg selv, lærer og medelever.
Men hvordan gjøre det uten at det tar for mye tid?
Hvordan gjøre det lystbetont?
Hvordan unngå at elever som ikke får til å skrive føler et sånt system fryktelig ubehagelig?
Veldig bra og viktig innlegg! Du skriver at norske skolebarn har stor tiltro til egne evner, og det er bra. Elevene skal roses for det som er bra, men de må også tåle å høre at noe ikke er fullt så bra, og at det å faktisk kunne formulere seg godt skriftlig, er en forutsetning for å kunne klare seg godt både i studie- og arbeidsliv. Egentlig blir de skriftlige ferdighetene vel så viktige i det digitale samfunnet vi nå lever i fordi vi forholder også til skrift hele tiden. Jeg har tro på å vise fram hva som er gode elevtekster, tekster som er på elevenes nivå. I tillegg mer samarbeid som du også påpeker, både med lærer og elev. Samtidig skulle jeg ønske elevene også tok litt mer ansvar, alle de skriftlige tilbakemeldingene de får av meg, ligger på et it's learning - et tastetrykk unna. De finner alt de trenger av hjelp på nettet - ordbøker, sjangeroppskrifter osv., så alle forutsetninger bør være til stede for at de skal kunne produsere gode tekster, men når de da går 10.30 på heldagsprøven i 3. klasse, en måned før eksamen, må man jo spørre seg hva elevene egentlig vil med å gå på skolen, og hva oppgavene egentlig krever. (Men, de elevene som sitter til slutt, er jo gjerne de som gjør det bra da). Et annet spørsmål er jo selve eksamensordningen, men det får bli et annet innlegg. Samtidig må det være lov å rette på elevene, og alt kan ikke være positive kommentarer. Men, kommentarene må være forståelige og skrevet på en måte som gjør at eleven forstår hva som må forbedres. Jeg synes kanskje dagens elever er lite utholdende, ting skal skje raskt, de skal bli fort ferdige, og det må være kjekt, og blir det litt motstand, er det kort vei til andre morsommere aktiviteter, og de fins det mange av.
Legg inn en kommentar
Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no