Én karakter i norsk er nok!

Av Marita Aksnes og Ingunn Kjøl Wiig

Denne kronikken er resultatet av et samarbeid mellom Marita og meg, og var egentlig tiltenkt Aftenpostens kronikkspalte. Den ble ikke valgt ut for publisering der, uvisst av hvilken grunn, men vi syns at saken er så viktig at den likevel bør publiseres. Hva mener bloggosfæren? Kjør debatt!

Det siste kullet fra Reform 94 er nå uteksaminert, og mange tusen elever har mottatt beviset på at de er allmenndannede mennesker i Gudmund Hernes’ ånd. På vitnemålet har de fem karakterer som sier noe om deres kunnskaper og ferdigheter i norskfaget. Vi ønsker en bredere diskusjon om antall karakterer i norskfaget i sammenheng med den siste skolereformen. Kunnskapsløftet innførte digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet, og det bør få konsekvenser for vurderingen. De fleste fag i videregående har bare en karakter, mens i norsk får man tre. Vil det si at norsk er tre ganger viktigere enn for eksempel matematikk? Egen karakter i hovedmål og sidemål ble innført i 1907, men er det dermed gitt at det skal gjelde også i 2008? Sikrer dette god kvalitet på skriveopplæringen i norsk skole?

Vurderings- og eksamensordning i utakt med utviklingen. Ifølge Kunnskapsløftet skal de fem grunnleggende ferdighetene lesing, skriving, regning, muntlige ferdigheter og digital kompetanse stå sentralt i skolens virksomhet. Norskfaget er redskapsfaget fremfor noe og har et spesielt ansvar for dette. Elevene utstyres med hele bibliotek på pc-ene sine mens de fremdeles prøves og vurderes etter metoder som hører hjemme i en tid der den enkelte satt alene på sin pult og måtte klare seg med den kunnskapen som var tilgjengelig i eget hode. Eksamens- og vurderingsordningene er etter vårt syn helt i utakt med det store systemskiftet digitalisering og enkel deling av informasjon har medført. Dette står i kontrast til den voldsomme ressursbruken i skoleverket de siste årene der snart hver elev har egen pc, og denne motsetningen er ingen tjent med. Det er avgjørende for kvaliteten på opplæringen å få en tydeligere helhetstenkning rundt mål, gjennomføring og evaluering av undervisning og elevenes prestasjoner.

Slå sammen skriftlig og muntlig. I dag får elevene tre karakterer i norsk: Norsk hovedmål skriftlig, norsk sidemål skriftlig og norsk muntlig. Kunnskapsløftet sier ikke mye om hvilke kompetansemål disse karakterene skal måle. Med sterkt fokus på kompetanse og vurderingskriterier skulle man tro dette var svært viktig, men det er tydeligvis fortsatt opp til den enkelte lærer å finne ut hvilke kompetansemål som skal måles i den enkelte karakter. Elever produserer i dag både ren tekst, hypertekst, foredrag, film og andre lyd/bildepresentasjoner. De skal ha kompetanse på den vanligste teksttypen vi møter i samfunnet i dag - sammensatte tekster, men hvor passer dette inn? En sammensatt tekst ligger ikke nødvendigvis under "skriftlig norsk", ei heller "muntlig norsk". Hvordan vurdere dette rettferdig? Ved å fjerne skillet mellom muntlig og skriftlig kan læreren ha et mer relevant fokus, nemlig i hvilken grad eleven kommuniserer godt og behersker sine virkemidler.

Feil tidsbruk. Skriveopplæringen i videregående skole er i stor grad digitalisert. Elevene skriver på PC og vi retter digitalt, men retting tar minst like lang tid som før. Det er en kjent sak at rekrutteringen er dårlig for norsklærere, og de fleste er enige i at vi har den største etterarbeidsbyrden i skoleverket. Dette gjenspeiles ikke i våre arbeidstidsavtaler. Elevene skriver i snitt tekster på 2 sider, og med 30 elever i klassen blir det 60 sider som skal kommenteres og vurderes for hver innlevering. Når vi må ta inn like mange sidemålstekster som hovedmålstekster, blir det i meste laget både for lærere og elever uten at vi ser at innsatsen er verdt resultatet. All rettingen går ut over vår mulighet til å forberede og tilrettelegge god undervisning for elevene våre.

Sidemål gir ikke nødvendigvis kompetanseheving. Det hevdes ofte at opplæring i sidemål gir elevene økt kompetanse også i hovedmål. Vi kan ikke se at dette stemmer. De elevene som gjør det bra i hovedmål, gjør det gjerne også bra i sidemål, mens de som strever mer, ikke lykkes i særlig grad med sidemålet heller. Karakterpresset i skolen er ofte veldig stort, og for mange elever er det uheldig at de oppfatter sidemålskarakteren som noe som drar snittkarakteren ned. Vi ønsker å flytte fokuset bort fra vurdering og prøver i sidemål, og heller bruke det allsidige norske språket på bredt grunnlag for å trene elevene i det vi ser som vårt hovedmandat - å lære elevene opp i grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving, uttrykke seg muntlig, regne (ja, de skal regne også i norskfaget) og digital kompetanse. Moderne teknologi gjør det mulig å oversette tekst fra bokmål til nynorsk og omvendt. Vi vil derfor påstå at det ikke lenger er nødvendig for alle å beherske begge målformer fullt ut.

Fjern sidemålskarakteren. I praksis blir sidemålsundervisningen gjerne et eget fag i faget som det ofte er ganske tungt å motivere for. For flertallet av norske elever er nynorsk sidemålet, og debatten om nynorsk er ikke ny. Norsk målungdom forsvarer på sine nettsider karakteren i norsk sidemål slik: "Ved å fjerna den eigne karakteren i sidemål vil ein gje norsklærarar som ikkje likar nynorsk fritt spelerom til å lata vera å undervisa i sidemål. Det einaste ein vil oppnå med å fjerna eksamen og eigen karakter i sidemål er difor å svekkja stillinga til sidemålsundervisninga og slik nynorsken." En slik argumentasjon er vi sterkt uenige i. Den viser liten tillit til at vi som norsklærere gjør jobben vår. Undervisning i både bokmål og nynorsk er forankret i kompetansemål i læreplanen, noe vi plikter å forholde oss til. Ved å fjerne fokuset på karakteren i sidemål vil vi kunne integrere sidemål i annen undervisning med større selvfølge. Den språkhistoriske utviklingen har ført til dagens situasjon med to skriftspråk, men det er i seg selv ikke noe spesielt godt argument for at alle skal ha en egen karakter i begge målformer. Vi vil argumentere for at skolen til og med videregående nivå skal ha ansvaret for å gi elevene en generell innføring i sidemålet, og at det må være opp til høyskoler og universiteter å tilby fordypning i form av kurs for dem som vil trenge en dypere forståelse av sitt sidemål til ulike oppgaver i arbeidslivet.

En karakter er tilstrekkelig. Vi ser ikke at dagens skole er tjent med å opprettholde en vurderingsform som er grunnlagt i en helt annen tid. Å slå sammen alle karakterene i norskvurderingen til én vil være et skritt i riktig retning og gi oss mer tid til å gjøre det vi skal, nemlig å gi ungdommen den kompetansen i norsk de faktisk trenger.

Oppdatering: Debatten tok først og fremst av på Twitter, sikkert fordi det er et raskere medium enn blogg. Vil du lese kommentarene finner du mine på min Twitter-profil. Svarene, som er vel så interessante, er det verre med. Problemet med Twitter-kommentarer er å gå tilbake og finne sammenhengen i tvitringen, så hvis noen vet hvordan det gjøres vil jeg gjerne vite om det! Det er mulig at jeg legger ut noen skjermdumper etterhvert.