De siste par dagene har både blogginnlegg og aviskronikker fått meg til å tenke over hvordan vi forholder oss til barns og unges kunnskaper og interesser, både som foreldre og lærere. Dagens kronikk i Aftenposten, Å snakke med en 12-åring av Dagfinn Nordbø, har forhåpentligvis blitt lest av mange. Han setter fingeren på noe veldig viktig, nemlig at vi så lett avfeier det vi ikke forstår, i dette tilfellet barns begeistring for data og dataspill. Han fokuserer riktignok på spilling, noe vi forbinder mest med gutter, men argumentasjonen er like gyldig for jenter som chatter, spiller Sims, "er på Facebook" osv. Vi tar det for gitt at det ikke er bra for dem å sitte foran pc'en "hele dagen". Argumentasjonen er velkjent, den har fulgt oss i evigheter, og vi forstår fremdeles samtiden gjennom gårsdagens briller. "Kulepennen ødelegger håndskriften (de hadde litt rett), "farge-tv er farlig og fordervende, og bør forbys", "kalkulatorer ødelegger for hoderegningen". Med unntak av tv-argumentet er det sikkert en kjerne av sannhet i dette, men poenget er at vi lever i en tid hvor det ikke lenger er like viktige ferdigheter som før å ha en vakker håndskrift eller et lynkjapt hode for regning.Det er nye tider, og det stilles andre krav. De unge forstår dette av seg selv, for de har ingenting å sammenligne med. Det er deres samtid, og deres første tid. Vi som har levd lenger har opplevd en tid før pc og internett, men vi er forpliktet til å sette oss inn i dette for våre barns skyld.
Men hvordan? Foreldrenes oppgave er for såvidt enkel: Vi må sette oss inn i hva barna våre gjør på pc'en uten å innta en kontrollerende og fordømmende holdning. Jeg syns forslaget til Nordbø om å lage en film sammen var en utmerket ide. Gjennom et felles prosjekt kan hele familien samles like lett rundt en pc som de før gjorde det foran tv'en. Ved hjelp av medbragt pc og digitalkamera laget vi fotofortelling på hytta i vinterferien, klar til avspilling for farmor da vi kom hjem. Enkelt og morsomt både for store og små. Det finnes tusen andre ting vi kan gjøre sammen ved hjelp av en pc. Jeg chatter for eksempel litt med jentene mine av og til før jeg kommer hjem om ettermiddagen. Da betror de meg kanskje litt andre ting fra hverdagen sin enn når alle sitter samlet ved bordet etterpå. Og for den minste på 9 er ikke mamma så langt unna likevel.
Men hva med lærerne? Hva skal vi gjøre? Det er ikke så lett å fokusere på at elevene holder på med å skaffe seg livsviktig kompetanse når gutta i vg1 sitter bakerst og spiller for harde livet mens vi prøver å banke noe litt langsommere inn i hodene deres. Jentene sitter litt nærmere kateteret, men er like langt borte de også, på msn og Facebook. Det er alltid fristende, som lærer, å innta holdningen at vi tross alt vet best. Men gjør vi alltid det? Kanskje det er slik at vi trenger å være litt mer ydmyke overfor de guttene og jentene som heller velger å bruke skoledagen på å chatte og spille enn å følge med. Hva er det vi kan lære av dem? Noe må det jo være. Det er noe de vil fortelle oss, og det er kanskje at vi underviser i gårsdagens klasserom. Det er denne utfordringen vi må ta, og som vi såvidt begynner å akseptere, i hvertfall noen steder. Den dårligste løsningen er å stenge pc'en ute fra klasserommene. Vi må tilby dem strategier og oppgaver der de kan få utnyttet sine evner og kunnskaper, de må få samarbeide mest mulig med andre, fordi det er dette arbeidslivet venter at vi har forberedt dem til. Jørn Hoelstad Pettersen stiller viktige spørsmål i innlegget sitt "Bør vi tøyle dem?" i går. Utfordringen er å styre elevenes interesser og kreativitet i en retning som gjør at de får et fokus, en viss målrettethet i sine aktiviteter. Men vi må ikke detaljstyre for mye. Det vi har lykkes best med hos oss dette skoleåret er de oppgavene som har invitert til stor frihet med tanke på utforming og samarbeid med andre elever. Innholdet kan vi bestemme, men elevene vet ofte bedre enn oss hva som skal til for å lage et spennende resultat. Så mitt standpunkt står stadig klarere for meg: La oss leke sammen! Hvem vet hva som kan skje da? Jeg tar ansvaret.
FOTO: Woodleywonderworks: "Atlas, it's time for your bath" on Flickr
Andre innlegg på denne bloggen om pc i klasserommet:
"There is an elephant in the room": Eller hvordan hanskes med en pc i klasserommet?
Tanketråder fra NKUL 08: Fri programvare
IKT-satsningen i skolen er dårlig forberedt
Mitt web 2.0-klasserom
The future's so bright, I gotta wear shades
norskboka.no (anmeldelse av boka til Leif Harboe)
4 kommentarer:
Flott innlegg i en viktig debatt. Jeg blir litt frustrert når jeg leser avisopslag som dette: http://www.ranablad.no/nyheter/article3553608.ece
men jeg øyner håp når jeg leser det du skriver. Vi voksne må bli mye flinkere til å legge oss ned på gulvet sammen med barna eller sette oss foran pc-en sammen med dem.
Takk for det. Oppslaget i Rana Blad er preget av den samme konvensjonelle tenkningen som vi ser i de fleste debatter om denne problematikken. Faren er at vi lager et for stort skille mellom oss som vil noe mer med pc'ene enn å bruke dem som skrivemaskiner og søkeverktøy, og de som føler seg maktesløse i skvis mellom tradisjonell undervisning og nye redskaper. Her må skolelederne på banen, og det er mange som kan bidra til å løfte kompetansen hos lærerne og gjenreise stoltheten og autoriteten i klasserommet hvis de bare får sjansen. Hvis vi deler det vi kan lærer vi mye fortere, det har elevene forlengst skjønt.
Veldig bra innlegg, her er det mange ting å ta tak i. Jeg tenker stadig oftere på hvordan teknlogien endrer også mitt liv. Og dersom man stenger for Facebook, vil det vel neppe ta særlig lang tid før elevene finner andre steder å chatte?
Den økende bruken av kalkulator i matematikkutdanningen i de vestlige landene de siste 25 årene har vært en KATASTROFE. Dette fordi tidlig bruk av kalkulator gjør at elevene ikke får analysert seg gjennom elementære/fundamentale matematiske begreper/forhold som mer avanserte begreper/forhold bygger på. I landene med høyest matematikk-kompetanse-nivå brukes kalkulator først fra ca. det 10. utdanningsåret, og i beskjeden grad.
Legg inn en kommentar
Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no