ITU: Sosial web og læring 16. oktober del 2

Etter lunsj var det tre foredrag. Førstemann ut var Petter Bae Brantzæg fra SINTEF IKT:

1. Hvilken type nettsamfunnsbruker er du?

Brantzæg skisserte opp ulike typer nettsamfunnbrukere, men det er naturligvis også mulig å sette opp andre typologier enn dette.

• Tourists: simply dropping by
• Minglers: strong social ties
• Devotees: strong interest in consumption
• Insiders: Strong social ties and strong interest in concumption

Et viktig poeng å få med seg er 90-9-1-regelen. Den sier noe om hvor skjevt forholdet er mellom produsenter og konsumenter på nett. 90% er lurkers, de er passive brukere. 9% kommenterer andres ting, og 1% er produsenter. Det får meg til å lure på hvor flatt og demokratisk nettet egentlig er. Det blir som ellers i samfunnet, for å bli hørt må du faktisk si noe. Mest kontroversielt var kanskje hans kritikk av nettvettreglene som han anser for utrolig gammeldagse. Vi må være oss selv på nettet fordi det er en del av virkeligheten, ikke en annen virkelighet. Ved å ta på oss ulike roller og identiteter på nett er vi egentlig mer sårbare for mobbing og andre uheldige konsekvenser av nettaktivitet, ikke mindre.

Dette er komplisert, og jeg ser at vi kan skape et bilde av nettet som et truende sted for barn og unge uten at det nødvendigvis stemmer. Men er ikke dette en generell tendens - vi overbeskytter barn og lar dem få langt mindre spillerom enn før enda den store majoriteten av dem lever under svært trygge forhold? Det er jo så vidt de få lov til å gå ut lenger. Uansett en interessant påstand, og verdt å diskutere. Som lærer og forelder er jeg tilbakeholden med å gi ham helt rett, men jeg ønsker å avmystifisere nettet litt, mange voksne har ikke peiling på hva nettet egentlig er og reagerer med fremmedfrykt på barnas nettaktiviteter. Det bør unngås.

2. Veni, Vidi Wiki ved Andreas Lund,InterMedia, UiO

Om kollektiv kognisjon, samarbeid - kunnskap mellom hoder, ikke mellom ørene. Samfunnet har gått fra masseproduksjon til massesamarbeid. Det er viktig å undersøke i hvilken grad kollektiv kognisjon kan håndtere komplekse problemer, og hvilke betingelser som fremmer dette. Han fortalte om TWEAK-prosjektet, et samarbeid mellom forskere, lærere og elever. Hvordan kan læreren ha kontroll når elevene er ute på en wiki? Co-design: både pedagogisk og teknologisk løsning. Problem: Vanskelig å se konkret hva hver elev produserer, hva som skal vurderes som sluttprodukt. Dette kan det utvikles løsninger for, for eksempel slik at læreren lett kan se hvem som har bidratt med hva. Å vurdere slike felles bidrag må nødvendigvis gjøre noe med vurderingskriteriene. Fordeler: Gjensidig gevinst av overtredelse. Fruktbar form. Bytte, dele, endre ideer i fellesskap. Elevene oppfatter det som et trygt læringsmiljø. De er flinke til å rette opp hverandres bidrag på ordnivå, men det er vanskeligere å gå inn og endre på innholdssiden. Dette er en utfordring (Kan det være en ide å la klasser fra ulike skoler revidere hverandre på skift?) Ullern vgs og Stovner VGs var med på prosjektet.

Jeg syns wikien var veldig spennende - den bød på løsninger som jeg savner i de verktøyene som er tilgjengelige for meg på nettet i dag. Vil gjerne ha tilgang på slike.

3. The Educational Potential of Social Networking av Neil Selwyn

Selwyn kom med litt isvann i blodet til alle som ukritisk lar seg begeistre av web 2.0-potensialet i utdanning. Han påpekte at det er et sprik mellom det bildet vi har av digital natives og hva som faktisk foregår. Mange unge har et svært begrenset kjennskap til mulighetene de har gjennom nettaktiviteter, og få er aktive bidragsytere. Vi vil kunne få et skille mellom de som behersker teknologien og de som ikke gjør det. Et annet aspekt er at det ikke uten videre er vellykket å gå inn på de unges domene, noe de oppfatter som sitt privatliv, og tro at de vil like det. Det er farlig å prøve å virke kul overfor de unge - det stikk motsatte kan bli effekten. Vi de for eksempel like å ha læreren som venn på facebook, eller biblioteket? Det er slett ikke sikkert. Det er, og det bør være et skille mellom det som tilhører dem, og det som kan brukes i undevisning. Dette kan sammenlignes med unges behov for å markere revir hjemme ved å nekte å rydde rommet sitt (det er MITT rom). De trenger å få være selvstendige og ikke bli styrt overalt hvor de ferdes. Men sosial web i skolen kan brukes til:

• Finding/maintaining contacts
• Identify like-minded people to share ideas with
• Sharing/building knowledge
• Reflective learning
• "Learning which is caught, not taught"

Vi må gå videre fra konseptet om å forberede elevene på å bruke digitale medier. Å undervise om dem er ikke godt nok, men å undervise med er det. Læreren spiller en nøkkelrolle her. Vi må innse at vi ikke kan ignorere unges bruk av sosiale medier, men skal det inn i skolen må vi gjøre noen dyptgripende endringer:

• Re-shooling for web 2.0
• Re-configuring the role of the teacher
• Re-configuring the role of the education institution
• Re-configuring forms of assessment
• Re-configuring the curriculum
• Re-shaping technology to suit schools better

Er det ikke relevant for pensum og eksamen vil det heller ikke bli tillagt betydning i undervisningen. Dette budskapet må nå frem til myndighetene. Vi har eksamensformer som premierer den ensomme tenker mens vi oppfordres til å undervise i samarbeid og kollektiv innsats. Her er det et gap som må fylles. Hører du, Solhjell?

-------

Avslutningen av konferansen bar preg av at det var lite tid, det ble åpnet for spørsmål, men damen som tok ordet var for langsom for konferanselederen. Hun ble bryskt avfeid. Det var dumt, for det bør være rom for langsomme tanker også i en kjapp multimodal tid. Forøvrig var det en bra dag som ga meg mye å tenke på, og jeg syns jeg fikk lagt enda noen biter i det store puslespillet det er å sette seg inn i vår fantastiske nye verden.

Konferansen bød også på sjansen til å få treffe noen flere av mine bekjente fra bloggosfæren for første gang - det var veldig hyggelig å se dere "live", Øystein og Guttorm!