tirsdag 27. januar 2009

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 2

Vi har kommet til den andre av de sju ferdighetene Tony Wagner mener at dagens unge trenger for å lykkes i fremtiden. Wagner kaller det "survival skills", jeg velger å kalle det sentrale ferdigheter for fremtiden.

2. Samarbeid gjennom nettverk og ledelse ved innflytelse

Flere aspekter ved moderne arbeidsliv bidrar til at det er annerledes å jobbe i team nå enn det var tidligere. For det første har teknologi og internett gjort det mulig å delta i team på tvers av geografiske begrensinger. Nå kan vi delta i virtuelle team der deltagerne fysisk kan befinne seg hvor som helst. Telefonkonferanser, nettmøter og andre typer digitale nettverk bidrar til at det er enkelt å samarbeide over avstand. Mange bedrifter benytter seg i utstrakt grad av slike ting allerede, og de etterspør ansatte som behersker samarbeid uten nærvær. Denne samarbeidsformen stiller store krav til deltagerne. Hvordan kan vi stole på noen vi aldri ser? Klarer vi å føle oss like forpliktet som på en tradisjonell arbeidsplass? Dette byr på store utfordringer både for arbeidsgivere og arbeidstakere. Kan skolen gjøre mer for å forberede elevene på en slik fremtid? Vi har jo stor grad av kontroll med elevenes tilstedeværelse. Vi fører fravær og gir anmerkninger ved forsentkomming. De kommer på skolen, logger seg på It's Learning og gjør oppgaver de like gjerne kunne ha gjort hjemmefra. Finnes det andre måter å øve opp en ansvarsfølelse på - mer gulrot, mindre pisk? Læreren kan vel av og til gjøre en like god jobb som veileder hjemmefra eller fra sitt kontor?

Vi har lenge hatt multikulturelle skoler i Norge. Mange elever kommer fra andre verdensdeler og har en annen kultur enn den norske som en del av sin identitet. Dette er en verdifull ressurs som vi bør utnytte bedre. Fokuset er i stor grad på at disse må tilpasse seg en norsk virkelighet - og det er utvilsomt både viktig og nødvendig - men de har nyttig lærdom å gi til sine etnisk norske klassekamerater. Det å forstå og akseptere andre kulturer enn sin egen vil være et fortrinn i et internasjonalt arbeidsliv. Dessuten er de fleste vestlige land i dag såpass multikulturelle at vi like gjerne kan snakke om et internasjonalt samfunnsliv. Samarbeidsevne og ikke minst evnen til å skaffe seg innflytelse gjennom nettverk vil være et viktig bidrag til å løse viktige og vanskelige problemsstillinger knyttet til ikke bare arbeidslivet, men også fremtiden generelt både miljømessig og politisk.

Ledelse gjennom kommando og kontroll er på vikende front. Mange selskap reduserer på antall ledere og overlater mer og mer av medbestemmelsesretten til ansatte som jobber i team. Dette er mange skoleungdommer helt uforberedte på. De har naive forestillinger om at de vil bli satt til oversiktlige oppgaver der "noen" har bestemt på forhånd hva de skal gjøre og hva resultatet skal bli. Når den oppgaven er løst vil de få en ny, og så videre. Slik vil det sjelden være. Ledelse gjennom innflytelse kan være en nøkkelfaktor for å få ting gjort i fremtiden både i samfunns- og arbeidsliv. Men for å lykkes med ledelse gjennom innflytelse kreves det svært gode evner til å forstå hva andre trenger fra deg. Du må vinne deres tillit, være en person de regner med at kan gjøre jobben. Denne tilliten må bygges opp gjensidig i gruppen. På den måten vil lærerens autoritet være avhengig av andre faktorer enn nå. Fagkunnskaper er alltid nyttige og viktige. Vi kan ikke lenger påberope oss å vite alle svar, men vi kan være den som sørger for at eleven finner veien til sine egne svar og muligheter. Vi kan klare det dersom eleven stoler på at våre råd er gode og velfunderte. Gode kommunikative egenskaper, evne til både å overraske, stille krav og følge opp vil vel være enda viktigere kvaliteter for en god lærer i morgendagens skole - eller?

Både lærere og elever står overfor store utfordringer her slik jeg ser det.

Kilde: Tony Wagner: The Global achievement Gap 2008
Foto: CC-lisensiert av Kowitz på Flickr

3 kommentarer:

Martin Aa sa...

Så klokt innlegg igjen! Gleder meg veldig til tredje..

Når man samarbeider over avstand er det nærliggende å tenke seg at i arbeidet med prosjekter i alle slags kunnskapsbedrifter vil man heller ha med norgesmesteren gjennom web 2.0-verktøy enn man vil ha med seg en middelmådig medarbeider live. Altså mye mer jobbmuligheter til de som har mest innflytelse og er mest anerkjent, mindre til resten. Eller?

Og hvis man forestiller seg at ting går i den retninga, hva da med undervisning? I videregående og grunnskole vil man vel beholde klasserommet. Men på universitet og høyskole - vil vi ende opp med noen få, veldig gode undervisere (med gode kommunikative egenskaper, evne til både å overraske, stille krav og følge opp) som kan ha mange flere studenter på grunn av ny teknologi?

Ingunn sa...

Jeg tror både ja og nei. I fremtiden blir det neppe slik, da heller, at absolutt alle kommer til å jobbe i internasjonale miljøer og bruke web-baserte verktøy hele dagen. Men det vil bli enklere å finne den rette til å gjøre jobben uavhengig av geografien. Det er jo allerede sånn at de med innflytelse og anerkjennelse får flere muligheter. Den tendensen vil kanskje forsterke seg, eller vi kan se for oss at det blir lettere for alle å finne sin nisje. Men mange mennesker vil naturligvis ha jobber der menneskelig kontakt er det primære - som i dag. Skole, omsorg og helse er opplagte sektorer der ikke alle kan erstattes av en web-konferanse.

I undervisningssektoren blir det nok mulig med mer fleksible løsninger enn i dag. Jeg tror at vi kan få se flere super-professorer som underviser via webcam etterhvert. Men studenter vil fortsatt trenge veiledning og vurdering, og en person alene kan ikke klare å håndtere så mange studenter. Kanskje det vil bli en dreining mot at studenter enklere kan ta fag ved ulike universiteter - samtidig?

Martin Aa sa...

Heldigvis så vil de fleste elevene vi har i dag ha jobber der menneskelig kontakt er det primære, ja. Enig i realitetsorienteringen der!

spinner videre på helse.. de siste dagene har jeg jobba i allmennpraksis igjen, og det slår meg at ca hver fjerde konsultasjon jeg har med fordel kunne vært gjort via Skype (eller et liknende, sikrere system) - pasienten kunne sluppet en times kjøring, og kunne holde på med dagens vanlige arbeid helt fram til legen er klar.

Når jeg er ordentlig syk vil jeg så klart møte en live. Og som lege vil jeg ofte ha behov for å undersøke en del for å være trygg nok på arbeidsdiagnosen. Så at alt foregår over nett tror jeg slett ikke på.

Andre ganger når jeg er syk vil jeg bare vite hva det sannsynligvis er - og da helst med det samme - og få en vurdering av hvor mye det haster - og da vil jeg mye heller til en jeg har maks tillit til, en som jeg stoler på at kan gjøre jobben og som er der innen et kvarter enn en som nødvendigvis er geografisk nær.

Hvis man først venner seg til et sånt system er veien kort til å gå til lege på tvers av geografiske begrensninger.

Og da er sirkelen tilbake til det med å stole på folk og føle samme forpliktelse når man er langt vekk.. hvordan kan skolen opplære folk til denne typen samarbeid? Og vil vi stole på en anerkjent skypelege eller må vi ha møtt denne personen live en gang først?

(et annet spørsmål som pleier å komme opp her er hva skype el gir nytt i forhold til telefon. Ganske mye, mener jeg, men den argumentasjonen blir for lang å rote seg uti her..)

Legg inn en kommentar

Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no