fredag 16. januar 2009

Hvem skal skrive hva - for hvem?

"Det e mang slags kjærlighet," sang Jan Eggum på 80-tallet. "Mang slags kjærlighet e godt for deg og meg". Jeg er så enig. Altfor ofte setter vi trange rammer rundt både kjærlighet og annet viktig og lar resten være definert som "utenfor, galt, feil". Det er dumt av oss. Vi kan risikere å gå glipp av mye på den måten.

Jeg kom hjem ør i hodet i går etter å ha hatt elevsamtaler uavbrutt i tre timer. Men ørheten var god, jeg kjente meg usedvanlig motivert og fornøyd etter dagens innsats. Det er noe helt eget å få snakke med elevene en og en og høre hva de tenker på, få vite litt om hvordan de tenker på seg selv i forhold til norskfaget. Det som holdt tankespinningen gående utover kvelden var særlig det to elever sa. Den ene sa til meg at "jeg er ikke noe god til å skrive, jeg. Når jeg sitter på heldagsprøver går det aldri noe bra, jeg blir så sliten. Vanligvis skriver jeg litt og litt av gangen hjemme. Da går det bedre." Jeg ser at det stemmer. Denne eleven skriver for eksempel bedre på bloggen sin enn på heldagsprøver. Innholdet blir bra uansett, for det er en flink elev, dette, men språket blir mer uferdig, og resultatet blir gjerne en middels vurdering. Dette er altså en elev som liker å skrive, som er faglig motivert, pliktoppfyllende og ambisiøs. Hvordan kan det da være sånn at eleven bare oppnår middels resultater i faget? Det er noe galt et sted. Den andre eleven jeg tenker på fortalte at skriving av fortellinger var det som motiverte. Da kom språket også. Skriving av fagtekster er ikke like lett, ordene forsvinner ut av hodet. Senere samme kveld leste jeg det disse to gikk hjem og la ut på bloggene sine, og jeg kan ikke tro annet enn at dette var en konsekvens av det vi hadde snakket om. Den ene skrev innsiktsfullt om Virginia Woolf (vi snakket om Et eget rom i timen i går), den andre la ut første del av en dramatisk horror fiction med både godt driv og bra språk.

Vi har alle hørt om Ibsen som gjorde det så dårlig i norsk på skolen, og vi vet hvordan det gikk. Maken til feilvurdering fra skolens side kan det være vanskelig å finne. Ikke det at jeg tror jeg har dagens Ibsen mellom hendene, for det vet jeg ingenting om. Men jeg vet at jeg kan velge å løfte frem det disse to er gode til, eller jeg kan overse det.

Jeg tror det er definisjonen av god skrivekompetanse i skolen som ofte blir for trang. Vi terper på sjangre, språk og innhold. Det er ikke uvesentlig å kunne dette. Men hvis resultatet av undervisningen er at vi dreper fantasien, motivasjonen og skrivelysten, da har vi ikke oppnådd stort. Jeg velger å la disse to bruke bloggen sin som sitt fristed. Jeg tar sjansen på å la den kompetansen jeg ser at de har gi dem en mulighet til å korrigere vurderingene de får i de obligatoriske øvelsene i norskfaget. Hvis dette gir dem lyst til å skrive mer, oftere og bedre, så kan det vel ikke være feil?

Foto: CC-lisensiert av crowolf på Flickr

11 kommentarer:

Kjell Arild Welde sa...

Nå skal jeg komme med en avsløring: Jeg har i hele skolegangen hatt et kjærlighet/hat forhold til norsklærere. (Det er ikke noe skille mellom fag og lærer.) Norsk timene var alltid de mest underholdende. Norsk lærerne var alltid de mest muntlige lærerne. Norsk lærerne hadde alltid mye å fortelle. Jeg lært mye litteraturhistorie uten at jeg måtte lese.

Men så var det stilskriving da. Det er her hatet kommer inn. Jeg liker å finne på ting. Det var artig å finne på ting å skrive om også. Vanligvis ble vi holdt innenfor rammene "for og i mot", men av og til gikk det an å bryte dem.

erik vie sa...

Språkteigen den 12.01 har et fint innslag om dette.

Tami sa...

"Hvis dette gir dem lyst til å skrive mer, oftere og bedre, så kan det vel ikke være feil?"
Selvfølgelig ikke - dette skal gi dem andre kompetanser også. Jeg tror at vi skal benytte alle muligheter vi har til å utvikle kreativiteten i oss og/eller våre studenter.
Vi har så mange redskaper nå takket være den nye teknologien. Utnyttelsen av ny teknologi forbedrer også relasjoner mellom oss og de yngre menneskene. Vi kan lære mye fra dem... Takk for din innsikt!
PS. Norsk er ikke mitt morsmål - beklager hvis det jeg har skrevet ikke er korrekt :)

Ingunn sa...

@Kjell Arild: Jeg er fullstendig klar over denne hat/kjærlighetstilstanden. Den er ikke vanskelig å merke. Ubehaget ved stilskriving er også kjent. Jeg har lyst til å la dem oftere få være autentiske skribenter også, kanskje det kan være et bidrag til litt mindre hat?

@Erik: Takk for tipset, det var jo fullstendig innertier i forhold til dette. Det er Arne Olav Nygaard som snakker om skriftkultur i skolen, sendt 11.01.09. Anbefales alle interesserte!

@Tami: Jeg er enig. Det handler også om å møtes på halvveien der det er mulig. Vi kan definitivt lære mye av de som er yngre enn oss. Takk for den presiseringen.
Du skriver dessuten godt, så ingen unnskyldninger trengs her :)

Kristian sa...

Den andre eleven leder meg inn på noe jeg har følt selv, nemlig at man gjennom hele grunnskolen har øvd på å bli god på fortellinger (som innimellom tangerte novellesjangeren) om erfaringsnære temaer, men at når man kommer på videregående så blir dette nedprioritert og gjemt vekk. Det man har brukt ti år på å bli god på, blir ikke lenger verdsatt. Man må istedenfor lære seg en haug av nye sjangere og krav, der fokuset ligger på objektivitet og argumentasjon, mens man fortvilet prøver å finne ut hva man bør satse på, hvor man kan føle seg hjemme igjen. Jeg fikk brukt essaysjangeren for å få utløp for en mer personlig skrivemåte, men det er jo en sjanger som er utfordrende å få tak på.

margreta sa...

Viktig tema! Eg trur også at vi kan hjelpa elevane mykje og stimulera skrivelyst, også når det gjeld argumenterande tekstar, ved å dela opp meir og ikkje vurdera alt kvar gong, slik at dei får trena meir på det som er vanskeleg. Jobbe med å lage eit godt avsnitt i ein argumenterande tekst, og seia at denne gongen skal eg berre vurdera korleis du har bygt opp avsnitta dine. La dei få sjansen til å meistra delane, og bli vurdert på dei. Henning Fjørtoft snakka mykje om dette i haust når vi hadde kurs, og eg trur det er viktig. Alt treng ikkje vera så stort og langt!

Liv Marie Sørjordet Schou sa...

Jeg er så enig i det du skriver, kjenner meg så igjen som norsklærer. Begynte en periode med å la elevene velge selv hva de ville skrive, tema, sjanger osv. Prøvde på den måten å stimulere skrivelysten og oppmuntre dem på det de hadde skrevet. Dro dem så inn i sjangerbundne tekster igjen, men oppdaget da at noe av skrivelysten forsvant. De skrev mye bedre når de fikk skrive fritt. Derfor er blogging så bra, kanskje vi kan bruke mer av det i vurderinga vår? Men de må jo beherske sjangerkravene til eksamen, så det kommer vi ikke utenom. Dette er noe vi sliter med alle norsklærere.

Leif sa...

Hvordan kan vi flytte bloggene og wikiene inn og erstatte noen av skolestilene. Noe må ut! Hvordan kan vi bruke "fritidsskrivinga"?

Bjørn Helge sa...

Jeg føler av og til på den urealistiske forventningen norskfaget (som institusjon) stiller til at elevene skal bli gode til å skrive alle sjangre. Det viktigste for meg synes å være evnent og viljen til å kommunisere - uansett sjanger. Et annet punkt er at elever som ikke fikser å skrive argumenterende tekster ikke bare straffes i norskfaget (til og med dobbelt opp) men også i fag som samfunnsfag ("Diskuter..."), naturfag (rapporter) og flere andre.
Jeg innrømmer gjerne at jeg imponeres vel så mye over elever som har glød, fortellerglede og en sans for formidling, som de elevene som lærer seg "argumenterende tekst-teknikken" og skriver godt, men sjelløst innenfor den i 3 år.
Er det ikke grunnlag for en toppkarakter å være knakende god i et par sjangre? Kan vi ikke dyrke talentet til en potensiell forfatter uten å måtte tvinge ham/henne inn i beherskelse av sakprosa?

Inger Hilde sa...

Viktig problemstilling du tar opp her. Flere av elevene i vg2 klassen min har tatt opp dette med tekstskriving i år. De synes det er særlig vrient med fagstiler, og mange har mye mer lyst til å skrive andre typer tekster. Ideelt sett skulle elevene skrevet mange flere tekster av ulike typer i løpet av skoleåret, og jeg skulle ønske jeg hadde hatt anledning til å gi kommentarer underveis. Det hadde helt sikkert ført til økt skrivekompetanse og ikke minst skriveglede hos elevene.

For å få til dette, trenger vi flere norsktimer i uken, eller , slik du og Marita Aksnes foreslår, én karakter i norsk.

Ingunn sa...

Jeg er glad for å se at så mange har meninger om dette. Problemstillingen er jo ikke ny, men jeg synes det ble så aktualisert for meg igjen nå. Jeg tenker på den ene siden at elever på vei ut av sitt siste skoleår fortjener å få vise frem og få kreditert alt de har av gode kvalifikasjoner. Der føler jeg at jeg både ønsker og plikter å tilrettelegge for. På den andre siden er problemet hvordan dette kan gjøres i praksis. Jeg har valgt en løsning som innebærer at de må levere inn tre tekster til meg i løpet av våren: En omskrivning av en oppgave fra i høst, et skriftlig særemne samt tentamen. Dette er fagtekster. I tillegg får de som ønsker det vurdering på bloggen sin såfremt de har fulgt den opp jevnlig gjennom hele terminen. Da har de fire karakterer, og kan selv velge bort en av de tre andre dersom bloggvurderingen er verdt å beholde (unntatt særemnet, det er en så stor oppgave at den må telle i 2. termin). Jeg samler noen erfaringer med dette nå som kan brukes i planleggingen videre til neste år.

Noen av dere stiller gode spørsmål om hvordan vi kan rydde plass til blogger og wiki, og hvordan vi kan la denne typen skrivekompetanse få større rom i vurderingen. Jeg mener fortsatt at det er for mange karakterer i norskfaget. Det er en nøkkelfaktor som kan endres og som vil kunne gi store konsekvenser for vurderingen. Jeg håper selvsagt at det ikke vil bety at noen norsklærere responderer med å gi elevene færre, men like tradisjonelle oppgaver.

Legg inn en kommentar

Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no