lørdag 22. november 2008

To blog or not to blog 2, eller om hvordan vi kanskje kan møte elevene der de er

To blog or not to blog.... av June Brevik reiser mange spørsmål. Jeg vil ikke prøve å svare direkte på innlegget hennes her, men jeg har noen refleksjoner i samme baner som blir litt mye å legge inn i kommentarfeltet hennes. Det er i det hele tatt mye spennende og interessant tenkning rundt skole og pedagogisk praksis for tiden. Via blogging, tvitring og annen nett(verks)virksomhet kan vi lettere dele synspunkter utenfor lærerværelset enn før. Det i seg selv er en endring jeg ønsker svært velkommen, og jeg skulle ønske mange flere lærere bidro med sine synspunkter i form av kommentarer og innlegg. For første gang i mitt yrkesaktive liv føler jeg at all praten som alltid har gått på lærerværelset om tingenes tilstand kan føre til noe konkret. Vi har lettere for å finne likesinnede, og vi kan bygge nettverk med personer som har mulighet til å endre på dagens orden. Slik kan vi faktisk få noe til å skje. Det gjør det ikke dersom vi bare fortsetter å klage sammen over kaffekoppen i storefri.

Elevene mine er nå stort sett i gang med bloggene sine, men ennå er det noen etternølere. Da jeg prøvde å ta det opp med en av dem flirte han meg opp i ansiktet hele tiden mens vi snakket sammen. Jeg spurt om hvorfor, og da brast det ut av ham. "Jeg klarer ikke å ta dette alvorlig. Fatter ikke hvorfor jeg skal drive og skrive masse søppel på en nettside". Han er med andre ord sterkt umotivert. Ingenting av det jeg har sagt om hvorfor blogging kan være verdifullt for ham har nådd gjennom. Denne eleven er ikke den eneste som har ytret motstand mot å gjøre ting på en annen måte enn de er vant til i mine timer, og jeg antar at dette er en erfaring jeg deler med de fleste av mine kolleger. Dette er ikke rart, for blogging er ikke noen vidundermedisin like lite som annen pedagogisk virksomhet er det. Endring tar tid, og det er fremdeles sånn at noen heller vil snakke enn å skrive og motsatt, så også i norskfaget selv om det er blitt mer digitalt. Jeg har ment at elever må vite hva blogging er før de kan uttale seg om det. De fleste har begrensede kunnskaper om hva det er, og de har mange fordommer om blogging og bloggere. Samtidig ser jeg at vi ikke skal bruke altfor mye tid i Vg3 på å presse igjennom en aktivitet som tydeligvis er ulystbetont for enkelte. Jeg kommer ikke til å kreve at alle blogger i 2. termin. De som ikke har opplevd at det var positivt i løpet av 1. termin skal få andre alternativer. Spørsmålet er hvilke.

Om ti dager skal jeg på School of the Future World Summit i Seattle med blant annet Michael Horn som keynote speaker. Det ser jeg veldig frem til. Han hevder at vi ikke vil se full nytte av innføringen av pc i klasserommet før vi skjønner at det handler om mye mer enn å sette strøm på blyanten:

Online or computer-based learning introduced disruptively can help solve this tradeoff. By being individually paced but not taking a child out of his or her social environment in essence, it allows for children to take what is most relevant for their individual needs at any given time. In theory it can also allow children to match with others from around the world that are in similar places, but not create static environments that could have negative effects on development. And for those children who remain “advanced” compared to their social peers, it can allow them to continue to work through challenging material to grow and expand their horizons without becoming bored—an exciting proposition to allow all children to realize their fullest potential and promise.

Ved å bruke ny teknologi disruptivt kan vi altså se for oss at hver eneste elev får sin egen studieplan, med egne mål, egne metoder og faktisk også sitt eget elevnettverk av likesinnede ved hjelp av online-undervisning og digitale hjelpemidler. Vel og bra, men jeg vet ikke hvordan dette skal foregå i praksis. Hvem skal følge opp dette, for eksempel? Jeg strever med lage opplegg for tredve av gangen, så ikke vet jeg om det er mulig for en lærer å lage individuelle opplegg for alle. Uansett er det nødvendig at vi ser på slike løsninger. Som June og mange andre påpeker er det grunn til å gjøre noe når så mange dropper ut av skolen, og for å kunne forsvare alle pengene vi har brukt på å kjøpe inn pc-er til alle elevene våre. Vi må prøve, så får vi heller feile og prøve igjen.

Som vanlig spinner mine tanketråder i mange retninger, de kan være både flokete og fuzzy. Hva hadde negative elevreaksjoner og Michael Horn med Junes innlegg å gjøre? For meg er det på sett og vis to sider av samme sak. June etterlyser endringsvilje og -evne. Elevene reagerer med protest på det de oppfatter som meningsløs aktivitet. Horn gir et forslag til hvordan noe kan bli bedre dersom vi våger å være radikale. Alt dette henger sammen. Men vi kan ikke sitte og vente på at noen skal gjøre det for oss, vi er nødt til å finne nye løsninger selv, eksperimentere videre, dele med hverandre det vi har funnet ut, engasjere oss. Bare slik blir det forandring. Så derfor sier jeg: Ja, vi skal blogge, både lærere og elever. Men kanskje ikke alle sammen, hele tiden. Kanskje noen heller skal samarbeide i Facebook-lignende nettverk, noen skal lage podcasts, skrive wikier, bruke kameraet sitt til å formidle det de kan. Vi lærere skal være der og legge til rette, gi dem det de trenger før de vet at de trenger det, lage sammenhenger og oversikt. Vi skal lære av dem og de av oss. Dagens unge trenger sine lærere mer enn noensinne skal de ende opp med mer enn et fragmentert og fremmedgjørende verdensbilde.

Foto: CC-lisensiert av thebigdurian på Flickr

6 kommentarer:

June sa...

Interessant innlegg - artig hvordan vi kommenterer på bloggene til hverandre :-) Sosial web er et fantastisk verktøy både for kunnskapsinnhenting og kommunikasjon. Jeg er helt enig med deg at det er bedre å handle enn å klage over kaffekoppen.
God tur til USA, skulle gjerne reist selv.

Inger Hilde sa...

Jeg er ganske ny i dette universet, og leser din blogg med stor interesse. Det at det finnes kollegaer der ute som deler sine erfaringer og tanker har gjort det lettere å utvikle sin egen praksis. Særlig fordi pc i skolen møter stor motstand på lærerværelset, der mange har gjort det til sin livsoppgave å forsvare lærebokens eksistens på bekostning av elev-pc. Lærebøker og elev-pc er selvsagt ikke motsetninger, men mange lærere setter likevel disse elementene opp mot hverandre.

Den ene vg2 klassen jeg overtok i år hadde sluttet å ha med seg pc på skolen. De fikk ikke bruke den i noen timer, så de lot den heller være hjemme. Og da blir det jo så som så med den digitale kompetansen. Så nå har vi litt forsiktig startet med blogging. Og her har jeg hatt stor nytte av å sjekke hvordan du og andre med deg har jobbet med dette og andre verktøy. Alt passer ikke for alle, og da vg1-klassen min skulle opprette blogg, fikk jeg klar beskjed om at dette var en sånn jentegreie. Jeg ser også at jeg må jobbe mer grundig sammen med elevene når det gjelder blogginnhold.

Jeg tror du har et godt poeng når du skriver at alle ikke nødvendigvis skal drive med de samme aktivitetene til en hver tid...Individuelle opplegg for alle 30 har jeg foreløpig lagt på hylla, men at elevene får større grad av valg når det gjelder bruk av eksempelvis læringsstrategier og digitale verktøy, kan være et skritt på veien.

kjemikeren sa...

Bare en strøtanke som falt meg inn her: tenk hvis det i Norges land hadde vært akseptert at vi ikke er like, at noen er gode i noen fag og dårlige i andre, at noen ikke mestrer matematikk og kanskje aldri vil det. Tenk hvis de elevene som faller utenfor klassefellesskapet faglig kunne funnet faglig likesinnede på facebook i en egen gruppe, og med litt støtte fra egen lærer kunne jobbe videre sammen med andre i sitt eget tempo? Det fordrer en individuell fremdriftsplan, kanskje en justert læreplan, men det har de vel strengt tatt krav på uansett?

Marita sa...

Du skriver veldig bra og setter ord på mange ting jeg også tenker på. Mine erfaringer med bloggende elever er heller ikke bare positive, mye uffing og stønning og lite engasjement for at de får gjøre noe som jeg ville tro var gøy på PCen. Og det er helt klart noe i det at ikke nødvendigvis alle trenger å blogge, eller at alle må gjøre de samme tingene, samtidig har vi jo mange elever å holde styr på, og jeg synes det er utfordrende å ha god oversikt hva hver og en trenger. Noen ganger virker det jo også som at jeg tenker mer på det enn det de bryr seg... Uansett er det spennende å teste ut, og den eneste måten å finne ut hva som fungerer, er jo å prøve det ut og sammen forhåpentligvis komme fram til gode løsninger!

Ingunn sa...

Takk for alle kommentarer. Jeg ser at mange av tankene deres går i samme retning som mine, nemlig mot at vi ønsker å gi elevene mer metodefrihet mens vi forhåpentligvis har kontroll på innholdet så godt som mulig. Det må i såfall gjøres noe med vurderingskriteriene også. Jeg er i ferd med å lese meg gjennom Disrupting Class av Clayton M. Christensen m. fl.. Den kan på det sterkeste anbefales. Hvis disse folka har rett tror jeg vi kan se lysere på fremtiden som lærere.

Judith Bolstad Siem sa...

Fantastisk innlegg og mange god kommentarer. Så godt å lese at flere lærere har samme interesse og engasjement i denne PC-saken. Vår virkelighet i dagens vg-skole er at elevene har et fantastisk verktøy for læring tilgjengelig. Da blir det bare trist å lese at elevene lar PCen ligge igjen hjemme. En av mine byggfagelever var særlig interessert i biler. Han laget derfor en blogg om bilen sin (en Volvo). På denne måten fikk han også kontakt med flere som hadde samme interesse, og bygde sitt Volvo-nettverk. Hvorfor i alle verden kan ikke arbeidsgiver organisere etterutdanning av lærere når det gjelder digitale verktøy for pedagogisk bruk?

Legg inn en kommentar

Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no