Da jeg var i Seattle på SOF Summit i desember hørte jeg blant annet på Tony Wagner. Han har gitt ut en bok om de sju mest sentrale "overlevelsesferdighetene" som trengs i fremtidens arbeidsliv, The Global Achievement Gap. Den inneholder interessante betraktninger som, dersom vi er enige med Wagner, burde få konsekvenser for vår tenking omkring læring og skole. Utgangspunktet hans er at utdanningssystemet forbereder unge på gårdsdagens arbeidsmarked i det at de trenes i å pugge fakta fremfor å løse viktige problemstillinger. Fremtidens globale marked vil etterspørre andre kvaliteter ved sine arbeidstagere. Jeg har lyst til, gjennom en serie innlegg, å gå gjennom hans forslag til kritiske ferdigheter som vil være gode å ha med seg inn i arbeidslivet. De er ikke nødvendigvis nye, vi kjenner dem fra før, men det har ikke alltid vært fokusert på dette i skolen og undervisningen.
1. Den første ferdigheten: Kritisk tenkning og problemløsning
En av historiene han fortalte gjorde inntrykk på meg. Han fortalte om en gruppe nye studenter ved et amerikansk universitet, de skulle begynne å studere biologi. Professoren tok dem med seg inn på laboratoriet, organiserte dem i grupper og fordelte dem rundt mikroskopene. Deretter ble de bedt om å beskrive hva de så på objektglassene. Ingen kunne svare. Til slutt spurte den ene forsiktig: Unnskyld, men hva er det vi skal se etter, professor? De var så vant til at det bare fantes ett riktig svar, så de tok ingen sjanser. Trist. Hvordan kan man bli forsker dersom man bare ser etter svar som finnes fra før? Det er de nye svarene vi trenger.
Evnen til å stille gode spørsmål, tenke kritisk og løse komplekse problemstillinger er viktigere enn noen gang. Industrisamfunnets arbeidere er en saga blott. Vår tids arbeidskraft vil i stor grad jobbe i team med ansvar for selv å skape innholdet i en gitt problemstilling eller et mål. Hierarkiske strukturer viker for flatere, mer demokratiske. Hva betyr en slik innsikt for skolen? At vi må slutte å lære elevene puggestoff. De trenger trening i å løse komplekse problemstillinger, ikke å finne fem faktaspørsmål om Galdhøpiggen, som Arne Krokan med hell bruker som eksempel på det samme. Dagens og morgendagens arbeidstakere må sile gjennom en utrolig mengde informasjon til enhver tid og være i stand til å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Men hva vil det egentlig si å tenke kritisk? Her er ett forslag:
Taking issues and situations and problems and going to root components; understanding how the problem evolved - looking at it from a systemic perspective and not accepting things at face value. It also means being curious about why things are the way they are and being able to think about why something is important. [...] So we need to approach problems and challenges as learners as opposed to a knower. We need to be curious versus thinking 'I know the answer'.
(Annmarie Neal, vice president for Talent Management at Cisco Systems; Wagner: The Global Achievement Gap 2008, p. 16)
Vi har en lang tradisjon i skolen for å straffe annerledes tenkende. "Ja da, det er mange mulige tolkninger av denne novellen, men din er gal". Dersom du blir premiert i tretten år for å gjøre akkurat det læreren ber deg om, og ikke noe annet, så er det vanskelig å endre adferd som voksen. Men arbeidslivet trenger voksne som kan ta avgjørelser, tenke selv, finne løsninger på stedet. Det å kunne løse problemstillinger etterhvert som de dukker opp - sammen med andre - vil være en nøkkelferdighet å ha med seg inn i voksenlivet. Hvordan kan skolen møte denne utfordringen? Noen har foreslått å kaste ut bøkene fordi de ikke lærer oss å lære. Er dette veien å gå, eller finnes det andre måter?
11 kommentarer:
Gleder meg til å følge dine tanker her! Men du vet jo at jeg er enig i dette. Det er flott at du skriver om denne boken. Han var inne på noe vesentlig, gleder meg til å lese den jeg også!
Bra ide til innleggsserie, gleder meg også til fortsettelsen!
Det er vel sånn at eksamen eller tentamen fortsatt langt på vei er det som styrer de fleste elever og studenters lesing.
Skal gå fra å pugge fakta til å løse problemstillinger bør vel prøver og eksamener handle om å løse problemstillinger, ikke å oppramse fakta.
Men - jeg synes i alle fall det er fryktelig mye lettere å rette eksamensoppgaver som dreier seg om oppramsing av fakta enn eksamensoppgaver der studenten har løst en problemstilling helt åpent. Og tror ikke jeg er alene om det.
Hvordan synes dere eksamener og prøver bør være hvis vi skal følge dette punktet?
Som engelsklærer på ulike nivåer, men også på VG1, følte jeg ofte at den sentralgitte eksamenen lå som en klam hånd rundt klasserommet. Vissheten om at elevene mine kunne bli trukket ut til å gjennomgå denne eksamenen la en god del føringer på undervisningen. "Teaching to the test" var dessverre et faktum. Ikke så mye kritisk tenkning akkurat.
Det er ikke noen veldig dårlig eksamen, men det er EN eklsamen, til alle elever som tar engelsk VG1-2, dvs. "one size fits all", noe det selvsagt ikke gjør. Elevene hadde yrkesfaglig bakgrunn, og slet med de store tekst og informasjonsmengdene de måtte forholde seg til. I tillegg var temaer og oppgaver i stor grad knyttet opp mot "akademiske" problemstillinger, mens lærebøkene fokuserte på yrkesrettet kunnskap.
Hvis en skal forandre rammene og premissene for det skolen driver med, må en kanskje starte med evalueringsordningen. Jeg er ikke veldig optimistisk. Det virker som om trenden går mot mer, og ikke mindre kontroll. Hvorfor er det slik at høyskolene har så stor autonomi når det gjelder evaluering av studentene, og videregående opplæring har slike stramme tøyler? Er det noen som ikke stoler på oss?
Jeg er helt og holdent enig i at så lenge vurderingsordningene er sånn som de er vil det være lite sannsynlig å forvente at vi greier å endre oppgavetyper tilstrekkelig til at elevene begynner å tenke kritisk og selvstendig i større grad. Denne problemstillingen krever løsninger som ligger på nasjonalt nivå - endring av vurderingskrav og sentralt gitte eksamener kan ikke den enkelte skole styre med. Det måtte være om skolene fikk større ansvar for dette selv, slik som du nevner, Elisa. Jeg ser at det kan by på probemer, men kanskje vi ville oppleve økt konkurranse mellom skolene da - noe jeg ikke ser på bare som et onde. Jeg føler mer og mer at likhetstanken kveler ethvert initiativ. One size fits all har aldri vært noe spennende alternativ.
@Elisa : Hvis vi tenker oss at du hadde helt frie tøyler, hvordan ville du da gjennomført evalueringen?
Eg gler meg til å følga med på desse innlegga! Det er klart at det er viktig å tenke kritisk og løyse problem. Og at vi i mykje større grad kan fokusere på dette. Men: Vi har då jobba for å få elevane til å tenke kritisk og sjølvstendig i mange år? Vi elskar jo elevar som stiller kritiske spørsmål, og er sjølvstendige, OG vi premierer det. Eg for min del finn mykje av motivasjonen min og legitimiteten eg treng å kjenna på, akkurat i dette, at det å bli flink til å lesa, blant anna betyr å lesa kritisk, og det er difor viktig å læra elevane korleis språk verkar.
Men snakkar vi kanskje om ulike ting her? Problemløysing er for meg knytta tett til kreativitet, og der meiner eg vi er enormt underutvikla i skulen. Vi har til dømes eit voldsomt snevert syn på kva kreativitet er, mange ser for seg dansing og leire med ein einaste gong. Eg gjekk ut av norsk skule og var overtydd om at eg ikkje var kreativ, fordi eg ikkje har talent innanfor forming eller musikk. Det skulle gå mange år før eg forsto at eg er kreativ på andre område, som å sjå løysingar, planlegge undervisning, sette i gang prosjekt...etc.
@margreta: Jeg tror at svaret på om vi premierer kreativitet delvis er avhengig av hva slags fag vi underviser i. Norskfaget er av natur preget av en viss utforskning, vi jobber med å åpne språket sammen med elevene. Da blir vi kreative. Jeg er enig med deg i at kreativitetsbegrepet er altfor snevert. Men når svaret på det lave mattenivået i skolen er at elevene skal ha en mattetime til om dagen uten at innholdet i faget endres i særlig grad, da tror jeg ikke man vil lykkes. Det er ikke bare tiden vi bruker, men også hvordan vi bruker den. Kreativ matteundervisning må til!
Jeg tror at mange fag i stor grad overleverer etablerte sannheter, elevene pugger fakta og årstall i stedet for å lære hvordan de kan anvende denne kunnskapen. De trenger å se at alt henger sammen - snakker vi om Asbjørnsen og Moe i norsktien, så bør historielæreren snakke om nasjonalromantikk og fremveksten av moderne europeiske stater på 1800-tallet. Jeg vet at jeg overdriver litt nå, men det er en kjerne av sannhet i dette.
@martin, det måtte være en slags form for mappevurdering, eventuelt med sensor på mappene og muntlig eksamen over mappen. Men da hadde jeg i hvert fall hatt frihet til å tilpasse temaet til elevene mine. Og så kunne jeg ha knyttet sammen tilbakemeldinger, mål og evaluering, slik som intensjonen vel er i LK06.
@margreta og ingunn, da kunne en jo tenke seg at det ble litt ulike vurderingsordninger, at en fikk bruke den kompetansen som lærerne sitter på til kreative løsninger?
@Elisa : Enig! Tilpassing til elevene og til undervisninga er det beste og mappe er fint.
Har forsøkt meg litt med kreative eksamensoppgaver i høyskolekurs i realfag, men blir så inn i hampen redd for at oppgavene jeg har laget skal være for dårlig validerte.. ser at jo mer uvanlig oppgaven blir, jo dårligere blir samsvaret mellom to sensorer.
dere som vurderer stiler og skriftlige oppgaver der det ikke er en klar fasit står jo oppi dette dilemmaet hver dag.. hva tenker dere?
Kanskje skal man tåle at validiteten ikke blir så god, fordi eksamensoppgaver som gir mindre entydige og mindre puggete svar oppmuntrer til riktigere læring?
På den annen side, vgs har jo ikke bare en opplæringsfunksjon, men også en mindre sympatisk sorterings- og kontrollfunksjon. Og hvis testingen foregår på ulike måter ulike steder skaper det kanskje problemer for rettferdigheten i opptak til høyere utdanning?
Så bra med diskusjon! Jeg synes også at mappevurdering blir mer og mer interessant, særlig som standpunktsvurdering. Den måten muntlig eksamen avvikles på burde vel like gjerne kunne brukes på skriftlige eksamener - altså en form for hjemmeeksamen med en skoleskrivingsdel, for eksempel.
@Martin: Jeg skjønner hva du mener med rettferdig vurdering. Men kan det tenkes at dagens ordning faktisk er temmelig urettferdig? La oss si at du har tre barn, og et år bestemmer du deg for at alle tre skal få ballettsko til jul. Det er bare det at den ene danser ballett, den andre spiller fotball og den tredje hockey! Er dette rettferdig? På samme måte er dagens vurderingssystem tilpasset en liten del av elevgruppen. Mange av de andre vil aldri få vist sitt fulle potensiale.
Jeg er veldig imponert over det faglige nivået på denne debatten. Jeg er også helt enig i at ferdigheter i kritisk tenking (thinking skills) er sentralt for å løse komplekse problemstillinger. I mitt eget arbeid som språklærer i IB-systemet og som universitetslærer i nordiskfaget har jeg forsøkt å utarbeide et rammeverk for å snakke om kompetanse på tvers av fag og nivå. Kreativitet er et ord jeg sjelden bruker, først og fremst fordi det kan ha gjenklang av romantisk geniestetikk. Jeg foretrekker å dele alle kompetansemål opp i kunnskaper, ferdigheter og forståelse, og vektlegge at disse er likeverdige komponenter som må integreres. Dette er en motsetning til Blooms taksonomi, som hierarkiserer forskjellige kompetansetyper.
Bloggsfæren har i det hele tatt gjort meg overbevist om at det er mulig å dyrke frem et felles ståsted for lærere, og vi kan møte fagfeller og diskutere positivt og konstruktivt!
Legg inn en kommentar
Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no