Ulrikke Lund er 20 år og blogger om moter, shopping og livet, viktige ingredienser i mange norske unge jenters liv. Bloggen hennes er en av de mest leste i Norge, sies det, med opptil 150 000 treff pr uke. Vi andre er overlykkelige om vi passerer 100. Rettelse: Ulrikke Lund BLOGGET om moter, shopping og livet. Nå har hun nemlig annonsert at hun gir seg.
Grunnen til at hun gir seg er at hun er sliten og lei. Det som sliter er blant annet mange frekke kommentarer og mye drittslenging i kommentarfeltet hennes, der hun beskyldes for både det ene og det andre. Sjalusi og smålighet, misunnelse og andre av Jantelovens stygge ansikter herjer tydeligvis fritt her. Jeg skjønner henne godt. En rask titt på to tilfeldig valgte av kommentarfeltene hennes gjorde meg riktig betenkt. Til og med det at hun kunngjør at hun gir seg blir fordreid og gjort til noe annet, noe stygt. Er det egentlig slik det er der ute? I såfall forstår jeg bedre vegringen en del elever legger for dagen mot å blogge på skolen. Hvis de tror at de må tåle denslags dritt fra tilfeldige fremmede, hvis de tror at alle kan skrive hva de vil i kommentarfeltet deres og komme ustraffet fra det, ja da forstår jeg frykten bedre. Jeg hadde ikke tålt det særlig godt selv.
Jeg presiserer at jeg ikke kjenner bloggen til Ulrikke Lund. Jeg har aldri lest den før i kveld. Men den fremstår som et tydelig eksempel på at vi har fått en generasjon unge mennesker som nok har mye digital kompetanse, men digital dannelse, det er det visst mange som ikke har. Det er ikke riktig at vi må tåle hva som helst bare vi stikker hodet frem litegrann. Noen mener visst det. Det er blant annet disse unge Will Richardson peker på når han sier at vi befinner oss i en buss som kjører i full fart, men vi har overlatt rattet til de unge (som selvsagt ikke har noe sertifikat) mens vi selv klamrer oss fast til baksetet. Det er med andre ord all grunn til å holde fast ved at vi som er voksne må ta ansvaret for å lære de som er yngre enn oss om hva som faktisk utgjør limet i et godt samfunn. Hvordan vi skaper trygghet og fellesskap, ikke et sted for ulvekobbel. Kanskje bloggen til Ulrikke Lund er et godt eksempel på hvorfor det er viktig å bruke blogg i skolen slik at vi kan skape en viss motvekt til det som skjer usensurert i nettsamfunn, i forum og på bloggene der ute. Kanskje dette også viser at det er gode grunner til å være seg selv på nettet, ikke anonym, slik Petter Bae Branzæg har tatt til orde for i høst. Det blir for dumt at en oppegående jente nærmest mobbes til å slutte med noe hun er riktig god til - nemlig å kommunisere om og skape interesse for noe hun er glødende interessert i.
Alle foreldre og lærere der ute: Vi har et ansvar. Tar du det? Ikke la besservisserne få rett i at nettet er et utrygt sted.
14 kommentarer:
Jeg tror dette handler om noe langt mer enn digital dannelse. Det handler om folkeskikk og respekt for andre. For mange forsvinner disse to på magisk vis når de får mulighet til å uttale seg anonymt. Nettet og bloggen gir nettopp denne muligheten i langt større grad enn ellers i samfunnet.
Jeg har jobbet en del med spørreundersøkelser der vi har latt informanten uttale seg om spesifikke personer. Disse undersøkelsene var anonyme, og jeg er helt sikker på at mange uttalelser ville vært droppet eller formulert annerledes hvis informanten visste at den det var snakk fikk vite hvem som sto bak uttalelsen.
Ja, det kan nok hende. Mine år som ungdomsskolelærer fikk meg til å innse at mange ungdommer har liten evne til å skjønne hvor andres grenser går (lite empati med andre). Slikt er ofte en modningssak, men ikke alle blir naturlig mer forståelsesfulle med årene. Dette må vi øve på, og det gjelder selvsagt også utenfor nettet. Men som du sier, folkeskikk og respekt er vanskeligere å huske på når vi sitter beskyttet av anonymitet og ofte lange fysiske avstander. Ikke desto mindre en viktig jobb å ta tak i.
Viktig innlegg, vanskelig problemstilling. Der er gjort forskning på dette: Ett av forsøkene var å la folk tro at de påførte andre mennesker smarte ved at de var koblet opp mot strømførende kabler. De som trykket på knappen befant seg i et annet rom enn "offeret". Forskerne var sjokkert over hvor mye strøm, og dermed smerte, forsøksobjektene var villige til å påføre andre. Konklusjonen var at når vi ikke så den smerten vi påførte andre var vi villige til å påføre mer smerte.
Stygge kommentarer på nettet er jo nettopp det, at de virker sårende på den som de er rettet mot tenker vi ikke over når vi skriver. Flott at du tar opp problemstillingen :-)
"Men den fremstår som et tydelig eksempel på at vi har fått en generasjon unge mennesker som nok har mye digital kompetanse, men digital dannelse, det er det visst mange som ikke har."
Men mange har det også, jeg syns det er viktig å holde fast ved det.
Det er fint om lærerne er så oppdaterte på å bruke nett selv at de har noe å bidra med i klassen, ikke bare om hvilket ansvar hver og en av oss har når vi legger igjen kommentarer, men også f.eks hva kunne bloggeren gjort selv for å ta kontroll over kommentarfeltet sitt, hvordan utvikles ulike kulturer hos ulike bloggere?
Det Frk.Martinsen sa. Ulrikke Lund burde selvfølgelig drevet en langt mer aktiv røkting av kommentarfeltet sitt, ikke bare godta hva som måtte komme.
Og jeg tror kanskje den digitale dannelsen er like bra hos de unge som hos de gamle? Se på kommentarfeltene til Dagbladet f.eks? Ja, egentlig tror jeg ofte den er bedre hos de unge, som gjerne lever atskillig mer aktive nettliv enn de fleste voksne, og at det for mange voksne vil være vanskelig å lære bort digital dannelse når de ikke egentlig selv skjønner stort av hvordan nettlivet fungerer?
@June: Ja, jeg kjenner til denne. Det er selvsagt forstemmende at mennesker er så lette å lede ut i ondskap. Vi voksne med et dannelsesansvar må derfor prøve å bringe refleksjon omkring bruken inn i opplæringen i sosiale medier, noe mange selvsagt allerede gjør. Det gledet meg å finne i hvertfall en angrende synder i kommentarfeltet til Ulrikke Lund - hun innså at det var ufint av henne å skrive nedsettende om rettskrivingen på bloggen, og angret nå. Kanskje har Lund gjort disse jentene en tjeneste ved å si fra at det blir for mye, og ikke bare finne seg i og tåle.
@fr. martinsen og Hjorten: Jeg er naturligvis helt enig med dere. Aktiv røkting av egen blogg er både nødvendig og lurt, og kunne kanskje gitt henne makten over bloggen tilbake.
Det er selvsagt mange som har veldig god digital dannelse blant de unge. Skillene mellom dem som har digital dannelse og dem som ikke kan oppføre seg følger ikke nødvendigvis generasjoner. Samtidig tenker jeg jo, siden jeg omgås mange unge mennesker på jobben, at det er mange som har bruk for noen å diskutere med, få utfordret sine holdninger litt av. Mange flere er allerede veldig reflekterte, men det er ikke denne store gruppen vi snakker om her. Det som bekymrer meg er mindretallet av bøller som tilraner seg for mye makt ved å skremme de andre til taushet. De finnes overalt, både utenfor og innenfor nettet.
Det finnes etterhvert en del lærere med ganske høy digital kompetanse og innsikt i sosiale medier, og jeg tror nok at de vil kunne bidra i dette arbeidet. Desuten er vel digital dannelse det samme som god oppførsel generelt - vi bør da ikke være frekkere og råere på nettet enn vi ville vært ansikt til ansikt? God oppførsel vet de fleste hva er. Man trenger ikke innsikt i digitale medier for å snakke om det.
@ June: Du tar feil på to ting angående forsøkene; det ene er fremgangsmåten og det andre er hvorvidt det er god forskning.
For det første var ikke forsøket slik du fremstiller det, les på Wikipedia-artikkelen om det. Ingen i dette forsøket ble "sjokket" - i alle fall ikke forskerne, som gikk ut ifra om at alle ville følge ordrene. Menneskene som trykket på knappen fikk praktisk talt ikke noe valg; hvis de nektet å fortsette ble de beordret om å fortsette gjentatte ganger, og noen mener de ble utsatt for mer press enn nødvendig.
For det andre ble forsøkene utført på en gruppe med mindre enn 30 personer; ikke akkurat et representativt utvalg av befolkningen, uegnet for ethvert vitenskapelig forsøk som skal si noe om menneskeheten som helhet. Bare tenk om 15 av disse tretti også var vanekriminelle.
Slike "vitenskapelige forsøk" blir gjerne gode anekdoter, men det er skremmende at folk tror at de er sannhet. Gode eksempler på dårlige vitenskapelige forsøk av samme type er filmen "Super Size Me!" og eksperimentet på Stanford fengsel (jeg anbefaler alle å lese artiklene; spesielt alle lærerne som har vist meg "Super Size Me!" i skolesammenheng). I tillegg blir det ofte "en fjær til fem høns"-historier ut av det når folk forteller dem videre uten å sjekke fakta - bare se på hvor forandret den var da den kom hit.
Å sammenligne dette forsøket med det folk gjør på Internett tror jeg du også skjønner blir helt feil når man vet hvordan forsøket virkelig var. Jeg brukte ikke mer enn fem minutter på å samle inn all informasjonen; folk burde ta seg litt tid til å tenke kritisk i hverdagen, så hadde kanskje ikke baksnakk og rykter, som alle her ser ut til å være imot, spredd seg så raskt.
Hva gjelder kommentering på nettet mener jeg de fleste hadde hatt godt av å bruke sitt ekte navn (eller vurdere om de ville hatt sitt ekte navn assosiert med dette på Google) når de sier noe på nettet. Jeg bruker som oftest mitt ekte navn.
@Eirik: Det er bra du holder saklighetsnivået høyt. Jeg har hørt disse innvendingene tidligere, og de som er fortrolige med statistikk og vitenskapelig metode har nok ikke problemer med å plukke denne studien fra hverandre. Takk for på minnelsen. Ellers er jeg også enig i at det er en grei målestokk å kjenne etter om en vil ha navnet sitt heftet ved det en skriver på nettet. Dersom ikke det er ok, så er kanskje ikke heller kommentaren det. Du er forøvrig et eksempel til etterfølgelse for både gamle og unge - høy kompetanse både på ditital teknikk og etikk :) Jeg er veldig glad for at du gir ditt besyv med på bloggen min av og til.
@Eirik: for det første kalte jeg det vel ikke god forskning, egentlig er det vel etisk betenkelig forskning, for det andre er det mange forskningsprosjekter som kan plukkes fra hverandre, i så tilfellet er det i "godt" selskap (når jeg studerte ble dette faktisk trukket frem. Super size me har aldri gitt seg ut for å være forskning, men et sosialt eksperiment av en journalist). Var kanskje et dårlig eksempel, kanskje ikke. Uansett tar jeg den ad notam. Poenget mitt var uansett:
Det forhindrer ikke det faktum at vi aksepterer mye mer mot "ansiktsløse" personer enn dem vi har et personlig forhold til. Det er det utallige eksempler på. På nettet blir vi fjernet fra vanlige sosiale sperrer og kan derfor komme med uttalelser som vi aldri ville sagt til noen ansikt til ansikt, for da hadde vi blitt konfrontert med det vi sa. Mange her sier at hun burde silt kommentarene sine, og på en måte gir bloggeren skylden for at det kommer ufine kommenterer på bloggen hennes. Hvorfor er det hennes feil?? Hadde hun silt kommentarene ville hun fremdeles fått dem, men hadde da valgt å ikke synliggjøre dem. Nå blir det en debatt rundt det. Jeg er helt enig med Ingunn og at dette handler om folkeskikk og vi i skolen har et medansvar for læring av digital dannelse på samme måte som vi skal lære eleven til en del andre ferdigheter. Jeg synes det er flott at Ingunn tar opp problemstillingen. Her er det ikke enkle svar og enkle løsninger. Der åpnes en ny verden, med mye anarki, og vi har ikke svarene enda. Når det gjelder synlighet på nettet, for noen er det ikke lett å stå frem med navn av ulike grunner. Men det er en helt nytt innlegg
@ June & Ingunn: Jeg er ikke uenig i at folk må oppføre seg. Det viktigste jeg ville si var ikke at det var et statistisk uriktig forsøk (som dere la mest vekt på i svarene deres), men at det var feil gjenfortelling av forsøket: Det var ikke folk som fikk lov til å slippe løs fire hektovolt i kroppen til en person for å tilfredsstille sine egne sadistiske behov, slik det ble sagt her.
For å gjenta meg selv: De ble bedt om å gi elektrosjokk for å se om det hjalp på læringsevnen, og ordrene kom fra en skremmende autoritet. Poenget var ikke å se hvor mye smerte man er villige til å gi mennesker man ikke kjenner, men å se om de fravek moralske prinsipper under ordre fra en autoritet. Forsøkene ble startet for å finne ut om det var rettferdig at nazister som medvirket i mange menneskers død kunne slippe unna med "Jeg fulgte bare ordre". Unnskyldningen har blitt brukt før, blant annet av en som het Abraham som nesten drepte sønnen sin på grunn av ordre fra en autoritet uten å ha en eneste innvending, men det er en annen og mer kjent historie som blir brukt som et eksempel på glimrende oppførsel av en fjerdedel av verdens befolkning... kanskje vi skal gi den skylden for den dårlige oppførselen på nettet :-P
Angående "Super Size Me!", jeg har sett filmen fire ganger, og selv om Morgan Spurlock aldri bruker ordene "vitenskapelig forsøk", gjør han mye for å få det til å fremstå som empiri for at kjappmat er usunt. Filmen åpner med at man får lest opp dommen i en rettssak der to overvektige kvinner ble nektet erstatning fra McDonalds fordi de ikke kunne bevise at det var mat fra McDonald's som hadde gjort dem fete. Han sier deretter at han kommer til å se om man kan bevise at det faktisk var McDonald's' feil, og siden han bruker ordet "bevis" synes jeg det er rettferdig å mene at han fremstiller det som empiri.
Den ene gangen jeg ble vist filmen var i sammenheng med temaet "ernæring" i naturfag (dette skjedde på Sandvika VGS), faget som skal lære nordmenn kritisk tenking og den vitenskapelige metode. De fleste jeg kjenner har sett filmen i naturfag eller i "mat og helse" (eller heimkunnskap) - og alle lærerne mente dette var bra. Jeg nevnte faktisk for en av lærerne som var ansvarlig at man hadde gjentatt forsøket i Sverige med 30 personer der alle holdt seg friske, men da svarte læreren at det ikke var så farlig siden "det sikkert er litt sannhet i det". Jeg vet at dere ser for dere meg som en litt bedrevitende og irriterende elev, men jeg forsikrer om at jeg gjorde det på en høflig måte ;-)
Tilbake til temaet, jeg tror ikke nettet er så harskt som man vil ha det til. På radioprogrammet "Superstreng med Eirik Newth" hadde de inne en dame som har forsket på ungdoms bruk av sosiale nettsteder. Hun intervjuet rundt 20 ungdommer fra forskjellig bakgrunn om bruken deres av sosiale medier. De svarte at de ikke oppfattet nettet som spesielt uvennlig. De la vekt på at dersom det kommer et "troll" og sa noe stygt kommer det ti for å forsvare deg og si noe like fint. Jeg mener bare det vil bli bedre og mer seriøst dersom man bruker sitt ekte navn, og de fleste vil fokusere på å skrive bedre (grammatikalsk og innholdsmessig).
Jeg synes, hvis det er relevant, at Ulrikke må ha vært nærtagende for å slutte på grunn av det som står i kommentarfeltet. På et tilfeldig valgt blogginnlegg flommer det over av positive kommentarer om utseendet og smaken hennes, noe de fleste ville vært smigret over. Og ser dere på profilbildene til folk på Facebook skal dere lete lenge for å finne et (i alle fall hos jenter på min alder) som ikke er overøst med "Å, søta mi" og "Så pen du er", bare med litt færre kommaer og litt flere vokaler. Litt kritikk får alle en gang i blant, og man får ta slagene sine som alle andre.
Man skal ikke godta alt som skrives, men man må kunne takle kritikk med annet enn å gi opp. Nå har kritikerne fått det som de ville - hun ga seg, og de slipper å se mer til henne.
Eirik: Jeg har altfor stor respekt for deg til å tenke på deg som bedrevitende, og irriterende er du heller ikke. Noen ganger er du kanskje litt kategorisk, derimot, men det er greit. Her føler jeg at vi har kommet til det stadiet i diskusjoner som kan karakteriseres ved skinnuenighet, slik jeg tolker det både du og June skriver har vi egentlig temmelig likt syn på det hele. June vil vel først og fremst poengtere at mennesker gjør mer faenskap mot hverandre når de har muligheten til å gjemme seg, fritas for ansvar gjennom anonymitet. Derfor er det et poeng å være seg selv i de fleste sammenhenger, selv om det også finnes unntak fra dette. Mitt poeng om at ikke alle uten videre forstår hvordan man bør te seg på nettet og derfor må få hjelp til å lære det kommer også inn under dette perspektivet.
Jeg er forøvrig uenig i at kommentarene hun fikk var uskyldige, det er jo sånn for de fleste av oss at hvis 99 personer roser deg og en kritiserer, så er det den ene du husker. Det var enkelte kommentarer der som var direkte ondsinnede, og dermed er ikke dette ok uansett hvor mange som forsvarte henne mot det etterpå. Så vidt jeg kan skjønne har hun prøvd å takle dette en stund, men jeg forstår hvorfor motivasjonen hennes forsvant, og det er en ærlig sak å slutte når det ikke er moro lenger. Sant å si synes jeg ikke at det er så interessant om Ulrikke er nærtagen eller ikke, historien er for meg et eksempel på hva dårlig oppførsel på nettet kan gjøre med en vanlig gutt eller jente som bare prøver å dele litt av seg selv med andre. Men stikker man hodet fram,så må man regne med reaksjoner, det er riktig nok.
Av og til må man sette grenser, om andre mener du er kategorisk får det så være :-P
Nå skal jeg ikke bruke enda en time på et innlegg, så jeg må nok si at vi er alle enige i at "det er greit å være grei" og at "dom som sier dom e' dom, dom e' domme dom".
Virkelig trist lesing. Jeg tenker at et argument for skoleblogging, er at de som protesterer mest bare lager seg blogg for lærer og et par nærmeste og/ eller sperrer for kommentarer eller gjør så de må godkjenne komentaren før den blir synlig for andre.
I o gmed at vi har bloggerverktøy som gir oss mulighet til å blogge skjult/ med passord, så kan flere av de "engstelige" få tartet og prøvd verktøyet uten at allverden ser det. Det blir som å skrive en kladd eller tegne en blyanskisse hjemme før stilen og rentegningen leveres, - en ganske så privat sak.
Jeg tror ikke jeg skal gå inn på det med dannelse, - jeg syns bare det er så trist at "noen få" skal få så makt over folk som setter pris på nettets muligheter.
ps. Betty42 deltok i våres på en kammpanjeskriving blandt bloggere mot slike som "elsker" å lage/ skrive negativt drama i kommentarfeltene. Det går faktisk ann å ta igjen!
Godt poeng, Merete. Jeg har presset litt på at de skal ha bloggen åpen, så blir de fleste fort fortrolige med denne formen for publisering. Men noen trenger helt klart å få ha passord, ja.
Legg inn en kommentar
Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no