Jeg hadde egentlig planlagt at hundebilder, det vil jeg ikke ha på denne bloggen. Ett sted går grensen. Men så er det noe med disse dyrenes utrolige lærevillighet og dødsforakt for oppgavene som fasinerer. Jeg skal likevel ikke skrive om hunder i dag, så forklaringen på bildevalget er en annen. Jeg har nemlig kommet til del 3 i serien min om Tony Wagners "survival skills for the 21st century". Det tok litt tid å komme videre i serien, det er merkelig hvordan det ene kan ta det andre. Familie, disputas, elever med fordypningsoppgaver, konferanser, nettverksbygging på Ning. Jeg anser meg selv som utrolig heldig som får være med på så mye moro. Det har med andre ord vært mye annet i det siste, men here goes:
Den tredje sentrale ferdigheten: Smidighet og tilpasningsevne
Det krever mye av en å orientere seg i en verden der oppgavene endrer seg i omfang og kompleksitet i tilsynelatende stadig raskere takt. De fleste stillingsannonser etterspør personer med slike egenskaper. Man må være "fleksibel og løsningsorientert". Like viktig er det nok å beherske et sett med ulike verktøy, ikke bare digitale, slik at en alltid har flere mulige veier å gå for å løse de oppgavene en blir pålagt, og i tillegg være innstilt på å lære hele livet. Vi kan slå ettertrykkelig fast at det ikke lenger er mulig å tenke seg en tilværelse der det du gjør som 65-åring er det samme som du gjorde som 25-åring. Selv om arbeidsfeltet fremdeles er det samme vil oppgavene ha endret seg flere ganger på denne tiden. En av årsakene til at smidighet og tilpasningsevne er så viktig er den økende tendensen til disrupsjon i mange industrier. Stadig nye teknologier endrer premissene i arbeidslivet, og i tillegg må vi hanskes med svingende økonomiske konjunkturer som får store konsekvenser i et globalisert marked. Stadig økende konkurranse og pressede markeder vil også bidra til at forventninger om økt produktivitet stadig vil stige uansett om dagens resultater er gode nok. Det er jo ikke sikkert at de er det i morgen.
For å lykkes i en slik verden må du aldri tro at det bare finnes ett riktig svar. Eller du må vite av hvis det gjør det, så vil det bare være riktig i et gitt øyeblikk. Dersom du blir skremt av slike perspektiver vil det være vanskelig å tenke klart, og du vil yte dårligere. Hvis du derimot klarer å ta inn alle mulige typer informasjon raskt, og du mestrer et uforutsigbart miljø der premissene stadig endres, da vil du være langt bedre rustet til å hanskes med mange typer arbeid i fremtiden.
Det er ganske opplagt at slike ferdigheter ikke kan læres på forelesninger. For å utvikle trygghet på egen evne til å hanskes med stress og uforutsette situasjoner må elever utsettes for utfordringer i form av simuleringer, rollespill, og de må avkreves resultater raskt. Læreren må på sin side lage passe vanskelige utfordringer. Hvordan kan vi lærere løse denne oppgaven?
Kilde: Tony Wagner: The Global Achievement Gap 2008
Foto: CC-lisensiert av Recursion på Flickr
3 kommentarer:
To personer som faller meg inn som har delsvar på hvordan læreren kan løse denne oppgaven
- Michael Wesch (allerede jo spredt mye rundt i den norske bloggosfæren - http://www.youtube.com/user/mwesch, kommer visst til It´s Learning-konferansen i Bergen?)
- Diana Laurillard (boka Rethinking University teaching fx, har en dybde og et sammenhengende rammeverk om disse tinga)
Og hvordan kan læreren få til dette uten å selv bruke uhorvelig mye tid og krefter?
Takk for boktips om Laurillard. Henne kjente jeg ikke til fra før.
Det er et vanskelig spørsmål du stiller. Jeg tror at en av forutsetningene for å klare noe slikt er at vi må reorganisere skolen i betydelig grad. Det nytter ikke å kjøre store simuleringer innenfor dagens struktur av fag og klasser. Tverfaglige & tvertrinnlige prosjekter vil kanskje være en mulighet hvis vi skal gjøre noe slikt. Problemet er å få det til å bli konkretisert skikkelig - hva er målene, hvordan skal de evalueres?.
Ikke sant.. klare mål som kan evalueres er helt nødvendig. Her er det viktig å ha tenkt veldig grundig gjennom ting og ha pilotert ting før man begynner å reorganisere.
Sorry, Ingunn, nå skriver jeg igjen for langt i kommentarfeltet ditt :
På høgskole og universitet er det sikkert mye av det lærerne nå bruker tid på som kan flyttes over til elevene selv (svar innbyrdes på faglige spørsmål, der lærer følger med, kommenterer og ser over til slutt?)
Dessuten er det avgjort en del av undervisninga som kan gjøres like godt via digitale medier som kan gjenbrukes (interaktiv video med de smarteste ekstrametodene) Dette er to av mange metoder som kan frigjøre lærertida til de situasjonene der det er viktigst at læreren er til stede og forklarer og diskuterer, gjerne med mange på en gang.
Og at studentene ikke bruker tid på det de uansett ikke lærer noe av. Men dette er lettere sagt enn gjort..
Laurillards bok er litt vanskelig tilgjengelig, men er noe av det klokeste jeg har lest om disse temaene noensinne.
Noen som har praktiske forslag eller erfaringer om hvordan elever kan trenes på endring og uforutsette situasjoner?
Legg inn en kommentar
Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no