fredag 4. juni 2010

Å avslutte en klasse

Det er omtrent to uker igjen av skoleåret, og bare en eventuell muntlig eksamen ligger mellom nå og tidspunktet for å si farvel til de to klassene jeg har hatt dette året, 3STC og 3STF. Jeg kjenner på meg at det blir en temmelig trist dag for meg. Mange av disse elevene hadde jeg i Vg1 også, og jeg synes jeg kjenner dem ganske godt. De er en herlig gjeng, begge gruppene, og jeg har virkelig satt stor pris på å få være sammen med dem dette året. Mange kvikke replikker faller der de er, mange smil å se, mye engasjement i så mangt, om ikke alltid i faget mitt!

Det å følge en hel gruppe barn eller ungdom gjennom flere år er et privilegium ikke så mange voksne får oppleve. Vi husker vår egen ungdomstid, vi kjenner våre egne barn og kanskje vennene deres. Men de fleste voksne ser ikke hva slags generasjon de unge i dag tilhører, hva som preger den, alle de ulike typene som er mye synligere for de unge selv enn for oss. Vi lærere får se dette på nært hold. Keeg, gangsta, geek, nerd, soss - jeg liker noe ved dem alle sammen. Det er deilig å være i en posisjon der jeg ikke lenger må velge side, bestrebe meg på å høre til, for da kan jeg uhindret verdsette noe hos dem alle. Og det gjør jeg. Jeg blir faktisk også svært glad i dem, og bryr meg mye om hvordan det går med dem videre. I dag er det lettere enn før å følge med, for noen adder meg på facebook etter endt skolegang, andre sender meg en lenke til den nye bloggen sin. Det er utrolig koselig. Men jeg venter selvsagt ikke at de skal tenke på den gamle læreren sin, og de må ta initiativet til det selv, ellers blir det både awkward og kleint (to ord jeg egentlig er for gammel til å bruke, men jeg skylder på miljøpåvirkningen).

Jeg vet at jeg er sentimental av legning, men det plager meg egentlig ikke. Det hadde vært mye verre dersom jeg ikke hadde følt noe etter å ha tilbragt hundrevis av timer sammen med elevene mine. Læringsarbeid er mye mer en det som kan måles på eksamener eller nedfelles i kompetansemål. Det vi husker våre lærere best for etter endt skolegang er ikke karakterene vi fikk, men hvordan vi ble behandlet, om vi ble akseptert. Triumfer, skuffelser, nederlag og veien videre. Blant annet derfor er følelsene også viktige i klasserommet.

3STC og 3STF, jeg kommer til å savne dere! Takk for en fin tid. Dere har store ressurser i dere, bruk dem godt. Jeg er sikker på at dere kommer til å dukke opp igjen på en eller annen måte, og det ser jeg frem til!


7 kommentarer:

Eirik sa...

Wow. Jeg ble litt rørt.

LK sa...

Enig, Ingunn! Det er en herlig gjeng som går ut av Sandvika vgs nå, og selv om jeg ikke har hatt de siden VG1, kommer jeg til å savne mange av disse elevene når jeg er tilbake på skolen. Her er det mange som har utmerket seg postivt og gitt mye av seg selv i løpet av de tre årene de har vært hos oss!

AJA sa...

Veldig fint å lese det du skriver. Du er så god til å uttrykke slik det er å si farvel til elever en har hatt et særlig godt forhold til.
kjenner meg igjen i det du skriver, selvom jeg i mitt tilfelle underviser yngre elever enn du gjør.
Elever gir mer av seg selv når de har en lærer som også gir av seg selv.
Det er nok ikke bare lærer som er heldig her...
En god, varm, engasjert og faglig dykig lærer utløser mye...og er gull for elevene...
De glemmer deg aldri:-)

knut sa...

Jeg likte bildemontasjen din - hvordan gjør du det?

www.knutmichelsen.no
knmich@online.no

Ingunn sa...

Knut: Jeg bruker kollasjfunksjonen i Picasa - veldig lettvint! Du markerer de bildene som skal være med i kollasjen, velger kollasj-ikonet nede i menyen, på neste faneblad får du flere valgmuligheter ved redigeringen. Når du er fornøyd velger du "lag kollasj" og så kan du evt eksportere den som jpg-fil dersom det blir en stor fil.

Anonym sa...

Hei.

Føler jeg kan speile meg selv i mange av de tankene du gjør deg i henhold til det privilegiet det er å følge en gruppe barn over flere år. Jeg har selv æren av å være trener for et guttelag i fotball. Guttene fylte 14 år i løpet av 2010. Jeg har vært så heldig å fått fulgt dem i nesten 8 år, siden de startet å spille fotball som 6'åringer. Som du sier utvikler man et forhold, som jeg vil si er sterkt, til hver enkelt av barna. Man blir glad i dem hver og en, og glad i de ulike sidene ved dem, uansett hvor forskjellige de måtte være. I tillegg får man ta del i deres hverdag og deres utviklingsprosess. Jeg er selv kun 22 år, ved dags dato, og dermed ikke så langt unna deres generasjon. Likevel er det både interessant og lærerikt å ta del i deres kultur som ungdommer. Jeg opplever at selv en noe knapp alderforskjell, så er det mange ting som har forandret seg til sammenlikning med da jeg var på deres alder. Nye ord og uttrykk, digitalisering av hverdagen, mm. Det er kjempegøy å se på denne utviklingen og hele tiden få "input" og informasjon om hvordan dagens ungdom opplever hverdagen. Likevel tror jeg det mest spennende ved å følge så unge barn over flere år, må være å følge den personlige utviklingen. Jeg har muligheten til å sammenlikne de tankene jeg hadde om hver enkelt for 7-8 år siden, med de individene de har utviklet seg til å bli idag. Det meste stemmer ganske godt, men samtidig er det en rekke overraskelser.

Jeg er selv lærerstudent og ser mange paralleller mellom det å være lærer og det å være trener. Du sier du er sentimental av legning, men jeg tror som deg at følelsene ved et farvel og ved enden av et slikt kapitell er noe man bør og skal ha. Dett er sunt og forteller deg at du har gjort en god jobb i forhold til det å skape relasjoner. Det er et tegn på gode relasjoner, som vi vet underbygger et godt miljø og dermed gir bedre vilkår for læring. Jeg føler på mange måter at jeg kan sette meg inn i følelsene dine og håper og ønsker å kunne gjøre det samme senere i livet, da jeg forhåpentligvis får æren av å følge en skoleklasse med enkelt elever over flere år.

Man sitter igjen med en følelse av å ha fått hvert en del av oppdragelsen av enkelt individer, samtidig som man sitter igjen med en rekke gode minner og et grunnlag for personlig utvikling med tanke på seg selv.

Mvh Sindre (Lærerstudent)

Anonym sa...

Eg synast du skriv mange fine ord om dei klassane du har hatt. Når ein er lærar får man etter kvart mange gode relasjonar til dei elevane ein har vert med. Eg som er lærarstudent, synast at dei fyrste elevane eg hadde i min praksis var noko heilt spesielt. Sjølv om det var bare ein kort periode, hugsar eg dei alle saman som flotte og engasjerte elevar. Eg synast det var trist å tenkje på at eg ikkje skulla ha dei til neste år. Det å ha ein klasse i fleire år samanhengande, meinar eg skapar sterkare band. Difor vil nok sakne også bli større også, men samtidig vil ein gå vidare i livet å ikkje gløyma dei gode minna. Elevar vil nok ikkje gløyme læraren sin som har vert med å utvikla deira kunnskapar og samtidig vert ein god støtteperson i andre sosiale kontekster på skolen.

Legg inn en kommentar

Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no