Morsdagen i år ble en av de dagene som kommer til å sitte fast i minnet lenge. I vår familie har vi et relativt nøkternt forhold til slike dager, og det er ingen forventninger om gaver eller mye oppmerksomhet. Selvsagt har vi alltid fått fine kort til mors- og farsdag, kake en gang i blant, og det er alltid hyggelig. Hva ble annerledes i år? Jeg ble invitert på kino av fjortisen min for å se
Drageløperen, filmatiseringen av
Khaled Husseinis suksessroman med samme tittel, og det var både overraskende og utrolig koselig. Tenk at hun ville gå på kino med meg! Vi har lest boka begge to, og det var kjempegøy å se filmatiseringen sammen med henne. Jeg tenkte da jeg leste boka at den måtte egne seg veldig godt for filmatisering, for teksten er veldig visuell og historien er dramatisk og høyst aktuell i denne vår urolige tid. Vi fikk en god kino-opplevelse sammen, og siden historien er så gripende var vi helt utslitte av bevegelse etterpå begge to. En familie av tåreperser, det er sikkert. Som om ikke det var nok med kino fikk jeg verdens søteste sjokolade (for et ordvalg) av alle mine tre tullonger, og av den yngste fikk jeg dessuten arve den fine selen hun hadde på rommet sitt. Den skal få sitte her på arbeidsbordet mitt og minne meg om en av de fineste morsdagene på lenge.
1 kommentar:
Herlig skrevet.
Legg inn en kommentar
Jeg har flyttet, så kommentarer på denne bloggen blir ikke lenger fulgt opp. Du finner meg på http://ingunnkjolwiig.no