mandag 30. november 2009

Rotterace, eller underveisvurdering som det også kalles

Tor Espen skriver om overtidseleven i dag. En av elevene hans har på oppfordring listet opp hvor mange prøver, innleveringer, fremføringer og andre oppgaver som skal gjennomføres i løpet av en skoleuke. Det fikk meg til å tenke gamle tanker om igjen, vanskelige problemstillinger uten gode svar. Det er nemlig ikke lite som kreves for at en ungdom skal nå sine mål for tiden. Vi lærere har kanskje litt for lett for å harselere over at de både jobber, trener og har venner ved siden av skolen, men det er vel lov til å ha et liv også i tillegg til å innfri alle kompetansemålene i Kunnskapsløftet? Ja da, det finnes sytepaver blant norske elever. Det finnes unnasluntrere også. Det finnes til og med juksemakere. Det er ikke dem jeg synes synd på. Det er alle de pliktoppfyllende, høflige og greie - og de er i stort flertall. De som klager minst er ofte de som jobber mest med skolen. De sitter hjemme utover kveldene og gjør sine lekser. Noen av dem er litt redde for å få oppgaver som tvinger dem til å bruke tid på å velge vinkling, tid til å tenke selv, for det går ikke fort nok unna. Du har ikke råd til å grunne og filosofere i to timer over en oppgave når du har ti andre som venter. Dette kan umulig være helt greit.
Selv har jeg hatt seks norsktimer sammen med den ene klassen min i dag. Ingen fagdag uten vurderinger. Én elev hadde "ord for dagen", fem andre hadde fremføringer av sine fordypningsforedrag (særemner het det før). De gjorde jobben sin, og jeg kvitterte med skriftlige vurderinger og karakterer. På onsdag er det åtte nye foredrag å høre på, og neste uke blir likedan. Det er nokså sannsynlig at mine elever raskt ville ha kommet opp med en liste like lang og full av krav som Tor Espens elev gjorde hvis jeg spurte dem. I min rettebunke ligger det for tiden omtrent 130 oppgaver og venter, og alle må rettes ferdig innen jul. Vi er altså alle slaver i det samme systemet. Vi er pålagt å avholde nok "vurderingssituasjoner" til at vi skal kunne sette en rettferdig karakter på hver eneste elev. Hvor mange er nok pr termin? To? Tre? I mitt fag, der jeg har hele tre karakterer å sette, betyr det en eller annen slags prøve annenhver uke i gjennomsnitt gjennom hele skoleåret. Når har vi da tid til å gjøre noe som ikke er forberedelser til en eller annen test?
Kunnskapsløftet representerer på mange måter en forandring til det bedre for skolen. Reformen har likevel medført negative konsekvenser som først begynner å vise seg i full bredde nå, etter at vi pliktoppfyllende har forsøkt å etterkomme kravene i opplæringslov og vurderingsforskrifter i to-tre år. Tanken om underveisvurdering er god i seg selv. Tanken om sluttkompetanse er også god i seg selv. Det er bare så arbeidskrevende både for elever og lærere slik dagens praksis er. Skal forventningene i læreplaner, lover og forskrifter kunne innfris må vi jobbe helt annerledes. For eksempel ønsker jeg meg noe slikt:
  • Langt færre prøver, noe som for eksempel kan oppnås ved at elevene i større grad får jobbe tverrfaglig og dermed også får mer autentiske oppgaver
  • Flere tilbakemeldinger uten karakterer som kan fremme fokuset på læring fremfor resultat
  • Ugyldig fravær fra prøver må få konsekvenser for fagkarakterer, ikke bare ordenskarakteren
  • Byråkratiseringen av skolen må motarbeides så lærerne får mer tid til å undervise
  • Norskfaget må få færre karakterer nå
  • Nasjonal differensiering og konkretisering av kompetansemålene vil gi mer rettferdig vurdering og er helt nødvendig
Vi sliter med uklare mål og læreplaner fortsatt, flere år etter at reformen ble innført. Så lenge Utdanningsdirektoratet og lærerne ikke snakker samme språk om vurdering har jeg ingen tro på vesentlige forandringer. Forventningene til hva vi skal få til er til dels urealistiske. Det begynner å tære på kreftene. Vi er faktisk veldig mange som prøver å gjøre vår plikt i skolen, både elever og lærere. Noe av dette kan vi løse selv, men ikke alt. Det blir fort mye overtid.

tirsdag 17. november 2009

Capoeira!

(Dette innlegget er krysspostet fra klassebloggen min, Protokollen, fordi flinke folk fortjener publisitet.)

Jeg var som nevnt så heldig å få dra til Salvador i Brasil for å delta på en konferanse i anledning at Sandvika er tatt opp i Pathfinder school-programmet til Microsoft. Turen var lærerik og uforglemmelig på mange måter, blant annet gjorde disse guttene et sterkt inntrykk:

De opptrådte for oss under åpningen av konferansen, og jeg kan ikke glemme de utrolig entusiastiske ansiktene og den fantastiske kraften de hadde! Hvilken viljestyrke, hvilket engasjement må ikke til for å utvikle ferdigheter på et slikt nivå? Hvis du har lyst kan du lese mer om capoeira, for det er en fasinerende historie. I dag er capoeira nasjonalsporten i  Brasil. Å mestre capoeira gir selvaktelse og selvtillit, noe som igjen kan skape grobunn for en tilværelse uten rus og kriminalitet. Derfor brukes capoeira aktivt i kampen mot fattigdom. Jeg vet ikke om dette gjelder akkurat disse guttene her, men mange mennesker i Salvador, som ellers i brasilianske storbyer, lever under vanskelige forhold i favelas, slumområder. Det gjorde vondt å se hvor kummerlig det faktisk var. Ingen tv-bilder kan formidle det skikkelig. Men noen klarer seg bra likevel, utrolig nok.

Gutta holdt det gående i omtrent en halvtime. Er de ikke flinke?

fredag 13. november 2009

Eg lyt ha fleire steinar

Neighbours at Håtangen, Jæren

Noen kritiserer norsklærerblogger for å være for ordrike. Vi skriver for langt, sies det, og det tar for lang tid å lese det vi skriver. Dere som mener det må ha oss tilgitt. Det er nå en gang vårt lodd å sjonglere, utforske og eksperimentere med ord. Kanskje også manipulere, noen ganger. Vi trekker fra og legger til, sier så mangt med mange ord som utvilsomt kunne vært sagt kortere og bedre. Å skrive langt kan være en konsekvens av å ikke ha tid til å skrive kort. Men noen ganger stopper også ordene mine. I det siste har det vært lite ordflom på denne bloggen. Som årstider skifter gjør også intensiteten i skrivekløen min det. Livet utenfor denne bloggen og et behov for å trekke pusten av og til også gjør at det visst ikke er rom for å blogge så ofte akkurat nå.

Summen av inntrykk i det siste gjør det vanskelig å sortere. Hvor begynner en å nøste når opplevelsene har stått i kø? Når innspill og utfordringer, spennende muligheter og drømmer dukker opp i stadig nye fasonger? En tur til Brasil på utdanningskonferanse er ingen dagligdags sak for en norsklektor. Jeg vil selvsagt skrive om det, men først må tankene modnes mer, og jeg trenger tid til konsentrasjon. Å oppleve at en ide om digitalt samarbeid vokser til et nettverk med over 3000 medlemmer på 9 måneder, og det ser ikke ut til å stoppe heller, er noe jeg ydmykt glad og takknemlig for. Mulighetene i dette krever også refleksjoner. Mine tanker og ideer flettes sammen med andre menneskers tanker og ideer på stadig nye og uventede måter. Det er fristende å fly litt da. Men jeg kan ikke glemme de viktigste menneskene jeg har: Mine nærmeste som alltid betyr aller mest, og mine fine elever som jeg skal føre frem til en god avslutning på sin grunnutdanning i løpet av noen korte måneder. De trenger meg nå, alle sammen, og jeg vil ikke svikte dem. Tålmodig har de ventet mens jeg har vært langt borte. Nå må de komme først en stund. Jeg henger visst i spenningsfeltet mellom det nære og det fjerne konstant. Er det slik det er å leve i en “connected world”?

Det er tid for å samle tankene, og ta sjansen på at de som liker denne bloggen har tålmodighet til å vente på at ordene skal komme tilbake. Det er jo tross alt ikke det samme hvilke ord vi bruker. Inntil jeg finner tilbake til mine egne ord vil jeg gjerne dele et dikt som gikk rett i hjertet mitt og ble der første gang jeg leste det, en gang for lenge siden:

Eit ord
- ein stein
i ei kald elv.
Ein stein til -
Eg lyt ha fleire steinar
skal eg koma yver.

Olav H. Hauge: Dropar i austavind, 1966

Så ble det sagt, med mange ord, at jeg ikke har mye tid til å blogge om dagen. Jeg kunne klart å si det det kortere, men det hadde nok ikke vært så moro å skrive – hvis jeg ikke en dag blir en ordkunstner av Hauges format. Det er jo lov til å drømme?

Foto: CC-lisensiert av meg på Flickr (Håtangen, Jæren)