fredag 29. mai 2009

Eksamen, hvor går du?

Det første kullet er ferdige med eksamen i norsk etter Kunnskapsløftet. Nå gjenstår det å se hva slags resultater de får når sensorene har gjort jobben sin. Jeg gjetter på at de ikke vil avvike vesentlig fra tidligere års gjennomsnitt. Hvorfor? Fordi oppgavene er til forveksling lik dem vi kjenner fra før. Dessuten er både lærerne (sensorene) og elevene mer eller mindre fostret opp av Reform 94, det omstridte hjertebarnet til Gudmund Hernes. De er barn av sin tid. Det betyr antagelig at mange av føringene og tradisjonene fra R94 lever videre i K06, og vil kanskje gjøre det en god stund. Hørt på lærerværelset: “Det finnes ikke den reform som ikke kan tilpasses min praksis”. Det at eksamensformen fortsatt er nokså uforandret gjør at mange lærere – og elever – med stort hell kan fortsette sin vante praksis uforstyrret. Men dersom dette skjer i stor utstrekning vil vi heller ikke se store endringer, verken i undervisningspraksis eller i elevenes kompetanse. Det er nærliggende å spørre seg om en endring egentlig er ønsket fra utdanningsmyndighetenes side? Så lenge eksamenstreningen styrer undervisningen i så stor grad som den gjør, noe som er helt naturlig, vil det være her nøkkelen til endring finnes.

I A-magasinet i dag kunne vi lese om Fagnemnda i norsk for videregående skole sitt arbeid med å lage oppgavene, og jeg tviler ikke på at de har tatt sitt mandat seriøst. Oppgavesettet som årets kull fikk utdelt var slett ikke verst, isolert sett, gitt rammen for eksamen i dag. Men det er likevel et faktum at mange lærere og elever opplever kompetansemålene, vurderingsforskriftene og eksamensformen i norsk skriftlig som delvis uforenlige størrelser. Et særlig vanskelig område er sammensatte tekster.

Eksempler på kompetansemål i norsk, studiespesialiserende, hovedområde sammensatte tekster:

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne

  • tolke og vurdere samspillet mellom muntlig og skriftlig språk, bilder, lyd og musikk, bevegelse, grafikk og design og vise sammenhengen mellom innhold, form og formål (Vg1)
  • analysere og vurdere ulike sjangere i tekster hentet fra TV, film og Internett (Vg2)
  • sammenligne og vurdere tekster som overføres fra ett medium til et annet (Vg3).

Fra Udirs forslag til nye vurderingsforskrifter:

§ 3-25 Generelle føresegner
Eksamen skal vere i samsvar med Læreplanverket for Kunnskapsløftet. [….] Eksamen skal organiserast slik at eleven eller privatisten kan få vist kompetansen sin i faget. Eksamenskarakteren skal fastsetjast på individuelt grunnlag og gi uttrykk for
kompetansen til eleven eller privatisten slik denne kjem fram på eksamen.

Noen av eksamensoppgavene i norsk hovedmål våren 2009

Oppgave 3: Tolk utdraget fra den sammensatte teksten Nemi Julen –02. Vurder den måten Lise Myhre bruker eventyrstoff på i denne tegneserien.

Oppgave 4: Analyser den sammensatte reklameteksten “Ingenting er umulig for den som kan svare for seg” fra Network Norway, og vurder bruken av virkemidlene i teksten.

Hvordan henger så dette sammen?

Det er sammensatte tekster som skal diskuteres, greit nok, men tegneserier og reklamer har vært gitt tusen ganger før. Skal oppgavene være basert på bare disse utrykksformene kan landets norsklærere trygt velge bort å jobbe noe særlig med video, film, adaptasjon, nettsider og andre sammensatte tekster når tiden for eksamenstrening kommer. Det er uhyre merkelig all den tid begrepet “sammensatte tekster” vies et eget hovedområde i fagplanene gjennom hele det 13-årige løpet. Hva er poenget med det hvis den kompetansen elevene har i dette kun skal vurderes av den enkelte faglærer til standpunkt? Dette henger antagelig også sammen med den schizofrene holdningen til bruk av hjelpemidler under eksamen. Elevene får bruke pc som skrivemaskin, men ikke noe mer. De får bruke kilder, men bare tekster og bilder lagret lokalt. Dette skjer samtidig som det understrekes at elevenes kompetanse i kildebruk skal vektlegges. I realiteten blir det lite å vurdere da. At eleven kan slå opp i læreboken og finne riktig årstall er neppe et eksempel på høy kompetanse i kildebruk. Et annet fokusområde i undervisningen i mange fag er å utvikle evnen til samarbeid. Men alle vet at i det alvoret kommer, da er samarbeid det samme som juks. Demonstrasjon av individuell kompetanse er tydeligvis uforenlig med å samarbeide med andre.

Fylkeskommunene satser store summer på pc-er til elevene. Det er de pålagt å gjøre. Lærere og elever kjemper til tider en innbitt kamp i klasserommene om herredømmet over disse. Digital kompetanse er en av fem grunnleggende ferdigheter. En pc er et fantastisk verktøy for læring dersom den brukes fornuftig, og all den tid norsklærere presumptivt bruker såpass mye tid på å jobbe med digitale tekster av alle slag burde det i større grad gi seg utslag i andre typer eksamensformer og eksamensoppgaver. Elevene kunne i det minste, som en begynnelse, få i oppgave å tolke en musikkvideo, et radiokåseri eller en interaktiv nettside. Det kunne kanskje bringe eksamen ett skritt videre og gi oss et mer oppdatert norskfag.

Les også:

Marita Aksnes om ulne føringer for elevene i eksamensoppgavene
Leif Harboe om problematisk vurdering av sluttkompetanse i norsk
Margreta Tveisme om meningsløs drakamp mellom bøker og digitale læremidler
Tidligere innlegg på Tanketråder om mappevurdering

Foto: Exam 1.0, CC-lisensiert på Flickr av Patrick Axelsson

fredag 22. mai 2009

Videre opp og frem

Årets kull er i ferd med å oppsummere og avslutte det de har gjort gjennom tre år på videregående skole. En av dem skrev i den forbindelse på bloggen sin at hun skulle ønske det hadde vært mer fokus på å lære dem å bli bedre til å skrive! Men er det ikke det vi har som et hovedsatsningsområde gjennom 13 år, da? Dagens system legger opp til at norsklæreren skal rette og godkjenne det aller meste, men samtidig så vet vi at skal du bli skikkelig god til noe må det gjerne mengdetrening til. Dagens ungdommer forholder seg til skrift og bilder på en annen måte enn før. De leser og skriver noe mindre, og ser mye mer film og bilder. Dette må få større konsekvenser for hvordan vi jobber med skriving i skolen. Hvis jeg fikk velge fritt hvordan elevene skal få best og mest mulig skrivetrening i norsk ville jeg latt elevene skrive kortere og oftere og sørget for at de vurderte & kommenterte hverandres arbeid mest mulig i videregående skole. Alternativet er nemlig at norsklæreren sitter på bunkene av såkalte langsvarsoppgaver (tekster på 1,5-3 sider), vurderer og gir tilbakemeldinger uten at dette nødvendigvis fører til tilstrekkelig læringstrykk for eleven fordi det vanligvis tar for lang tid slik systemet er i dag, der hver norsklærer gjerne har ansvaret for 60-120 elever. Grunnen til at vi gjør dette likevel er naturligvis fordi elevene på eksamensdagen blir møtt med oppgaver i “norsk stil”, selv om kompetansemålene i Kunnskapsløftet egentlig åpner for langt mer varierte oppgaver enn denne klassikeren. Det er som om elevenes dannelsesnivå henger på evnen til å formulere denne særegne teksten som ikke ligner særlig på andre tekster de kommer til å skrive senere: “Gjør rede for…drøft… forklar… tolk… analyser”. Det må da være andre alternativer.

Jeg har nå prøvd ut å blogge med elever i ca et og et halvt år. Det har vært noen feilskjær underveis, og ikke alt har vært like vellykket. Det skulle forresten bare mangle, for hadde det vært så lett, så var det vel ikke mye ved det heller. Til sammenligning har jeg prøvd å lære dem å skrive stil i mange flere år, og det har ikke vært udelt vellykket det heller selv om noen sikkert har fått litt ut av det også. Når jeg presenterer blogging som et alternativ å bruke i undervisningen for kolleger er det alltid noen som spør om hvordan dette er eksamensrelevant. Jeg vil gjerne snu litt på det spørsmålet, og heller si: Hvordan er blogging med elever IKKE eksamensrelevant? Jeg nevner noen argumenter:

  • Elevene får oftere skrivetrening enn ved tradisjonelle, større skriveoppgaver
  • Elevene får god oversikt over fagstoffet de har gått gjennom
  • Elevene får trening i å lage og tolke sammensatte tekster
  • Elevene får mulighet til å få tilbakemeldinger fra flere enn læreren sin
  • Elevene får øvd på å skrive korte, presise fagtekster
  • Elevene venner seg til å presentere tanker, kunnskaper og meninger på en tydelig måte
  • Elevene venner seg til å oppgi kilder (lenker)
  • Elevene kan samarbeide og lære av hverandre

… og sånn kan jeg fortsette. Den som vil kan også ta en titt på begrunnelsen vi hadde for å begynne med skoleblogging i fjor. Alt dette er kvaliteter og ressurser som elevene kan ha nytte av til eksamen. Jeg har stor tro på jevn innsats som veien til gode kunnskaper og ferdigheter. Ikke alle klarer å motivere seg selv til dette. Det er derfor bra å ha små, hyppige oppgaver som andre umiddelbart gir sin respons på. Skoleblogging gir elevene mulighet til å gjøre dette, og læreren kan unngå å brekke nakken.

Eleven min har et viktig poeng, og hun gir selv svaret: Det er blant annet gjennom jevn innsats over tid, som blogger (på fritiden) og forumdebattant, at hun har forbedret sin skrivekompetanse. Norskfaget er i for stor grad preget av stivnede tradisjoner, og vi klarer ikke å gjøre det relevant nok for elevene våre. Dette må vi gjøre noe med. Hvis teksten på illustrasjonsbildet er riktig, så har vi en jobb å gjøre for å hindre at vi blir stående på stedet hvil. Nye vurderingsformer og andre oppgavetyper kan kanskje gi oss et dytt i riktig retning? La oss begynne med å fjerne to av karakterene i norsk og heller satse på en samlet karakter i faget. Det er jo den samlede sluttkompetansen som gjelder, tross alt.

Foto: CC-lisensiert av Superkimbo in PKK på Flickr

tirsdag 19. mai 2009

Når ulykken inntreffer midt i eksamenstiden

I forrige uke fikk en av mine elever et digert tre over seg da han var på vei tilbake til skolen etter friminuttet. En brå kastevind veltet et kraftig tre med råtten rot, og bare flaks hindret at han faktisk ble drept. Han ble dessverre alvorlig skadet, men kommer antagelig til å klare seg gjennom uten varig mén så vidt jeg har skjønt. Jeg håper det beste. Jeg bekymrer meg mye for hvordan det går med ham. Som om det ikke var ille nok at han ble skadet, så skjer altså dette en uke før eksamen begynner, noe han ikke har den minste sjanse til å gjennomføre. Tre års hardt, målrettet arbeid mot eksamen er for øyeblikket spolert.

Saken har også en mer prinsipiell side, selv om mitt hovedanliggende akkurat nå er å hjelpe den uheldige eleven min. Jeg har prøvd å finne ut om det er mulig for elever som blir alvorlig skadet i eksamenstiden å få dispensasjon slik at de kan søke opptak til høyere utdanning likevel, uten å ta eksamen. Det finnes visse smutthull, men det er fortvilende lite vi kan gjøre for å hjelpe dem. Dette er et tankekors for meg. Vi har elever som omtrent blir båret på gullstol gjennom skolen, de får alle mulige sjanser til å ta alle de prøver som trengs for å få nok vurderinger til at vi kan premiere dem med et vitnemål til slutt. Lærerne går til ytterligheter for å sørge for at ingen stein er usnudd når det gjelder å få gjennom selv den mest gjenstridige elev. Men plutselig, sånn på tampen, så er plutselig systemet langt mer rigid: “Å, så du ble utsatt for en alvorlig ulykke? Alvorlig sykdom med sykehusinnleggelse? Too bad. Det går fint å konte til høsten, vet du!” En elev som blir syk på eksamen kan klare å ta EN utsatt prøve uten større problemer. Men tre stykker? Og hva med muntlig eksamen? Det er heftig, særlig etter et lengre sykehusopphold. For ikke å snakke om at det er fryktelig trist å få ødelagt sine muligheter til å begynne på høyere utdanning samme år som videregående skole avsluttes, særlig for en som har hatt det som et uttalt mål gjennom flere år.

Marita Aksnes kom med en fruktbar metafor for hvordan vi hele tiden må strekke oss og lirke og lokke frem resultater hos enkelte elever da hun konstaterte at det antagelig nå blir nødvendig å ta minibuss-sertifikat for lærere. Minibussen stopper tydeligvis sin rutetrafikk der skolen slutter og eksamen overtar, og det fremstår som et stort paradoks. Hvorfor stopper velviljen her? Flink eller ikke: Er du så uheldig at du blir liggende på sykehus under avviklingen av eksamen, da bør du slippe å måtte ta dette opp igjen senere.

Det er på tide at utdanningsslagordene også skal gjelde for dem som aldri har bedt om noe, men som er uheldige når det gjelder som mest: En elev som blir utsatt for en alvorlig ulykke eller får en alvorlig sykdom midt i en viktig eksamenstid og dermed ikke klarer å gjennomføre en eneste eksamen må få dispensasjon slik at standpunktkarakterene står som gjeldende ved opptak til høyere utdanning! Spørsmålet er bare hvem som eventuelt har myndighet til å avgjøre noe slikt. Det vil jeg gjerne vite.

Oppdatering 21.06:
Nå er skoleåret slutt, og min uheldige elev er på bedringens vei. Han klarte imidlertid ikke å møte på utsatt eksamen i norsk i midten av juni. Men fikk han medhold på søknaden om dispensasjon? Å nei, du, her er det bare å stålsette seg for flere eksamener til høsten. Tenk om det hadde vært mulig å bruke skjønn også i Udir. Det forventer de jo at sensorene skal gjøre når de vurderer eksamen. Hvorfor i all verden ikke de også?

Foto: CC-lisensiert av Ru Temple på Flickr

tirsdag 12. mai 2009

Sverige får sitt dela och använd

Nå har d&b fått et søsternettverk i Sverige - d&a! Niklas Karlsson, realfagslærer, har - selvsagt etter å ha spurt om vår godkjenning og tillatelse - satt i gang med å opprette et nettverk basert helt og holdent på ideer fra d&b. Det er i sin spede begynnelse foreløpig, men vi håper selvsagt at han lykkes. Det vil innebære nye muligheter også for det norske d&b. Vi ønsker lykke til, og følger spent med på utviklingen i Sverige.

2009-05-12_0831

fredag 8. mai 2009

Russetid: Er det verdt det?


Til mine kjære elever: Det er ikke dere jeg kritiserer i dette innlegget. Jeg forstår dere godt, og unner dere all moro. Det er russetiden som fenomen jeg vil diskutere. Er det ikke på tide å gjøre noe som blir til fordel både for dere og oss - nemlig flytte den?

Jeg er i tvil om jeg bør skrive dette i det hele tatt. Det er fort gjort å bli tatt for å være en gledesdreper og grinebiter. Jeg har ikke glemt, og jeg har bilder som kan dokumentere at jeg også har vært en ordentlig, norsk russ. Men jeg er faktisk litt bekymret. De to siste ukene har svært mange av mine tredjeklassinger kommet på skolen med tiltagende dårlig helse, dårlig ånde og dårlig personlig hygiene. De sover i timene eller kommer to timer for sent, de hoster konstant og kan ikke snakke, de ser på meg med hektiske ansikter og feberblanke øyne. Selv de mest pliktoppfyllende blant dem er utslitt av sin egen moro. Det er de ikke alene om. Rapporter fra kolleger rundt om sier det samme. Vi er i grunnen glad til om de kommer, for noen uteblir rett og slett helt fra både prøver og fremføringer. En tredjedel av våre 180 russ var borte fra skolen torsdag, og sikkert minst like mange i dag. Mandag blir visst også en dårlig undervisningsdag på norske videregående skoler. Hovedårsak: Russetreffet i Kongeparken. Det stjeler dager både før og etter helgen.

Det er kanskje ikke min sak om de dropper et par dager av skolen for å dra på russetreff. Det innser jeg. Men summen av elever som er syke, fyllesyke, skadet, utranglet og ute av stand til å delta normalt i undervisningen, som blir underytere av en annen verden, og som sørger for å spolere enhver mulighet til å yte det lille ekstra som kanskje ville spart dem ett års arbeid for å ta opp fag eller i det hele tatt fullføre videregående skole er så stor at det hindrer meg i å utføre jobben min skikkelig. Dette er ikke mitt hovedanliggende. Jeg greier meg godt likevel. Men hva slags verdier har vi dersom vi synes at dette er helt ok oppførsel? Mange mødre og fedre har nok toet sine hender i maktesløshet de også når de røde og blå hordene er på fremmarsj. De er flinke, ungdommen,til å skaffe seg penger og tid til det de vil. De er myndige og bestemmer selv. Det er nok ikke så lett å være den russen som bremser heller. Det var lettere for oss, for vi festet bare i helgene (ok da, en og annen torsdag også). Normer endrer seg over tid - det som var normalt for 20 år siden er visst nokså prippent i dag.

Sist mandag ettermiddag skulle min kjære hente datteren vår på trening. Treningen foregår i hallen til en av våre videregående skoler, og i skolegården der var rebusløpet til russen i full gang. Jentene i russebussen ravet rundt i bh og såpet inn biler, de lekte visst at de var glamourmodeller. Han satte ikke pris på den påtrengende oppmerksomheten han fikk på sin vei gjennom skolegården, mannen min. Fulle russ på en mandag var ikke et sjarmerende syn. Selv har jeg fått tilbud om å signere boksershortsen til en av mine mer frimodige elever, noe som jeg i grunnen helst ville ha sluppet å høre som læreren hans. Fyll, utagerende oppførsel, skulking, dårlige skoleprestasjoner - det er også russetiden. Noen drikker hver dag i en måned. De jobber kvelder og helger gjennom hele skoleåret blant annet for å finansiere dette, de har ikke nok tid til å utdanne seg for fremtiden fordi det tilsynelatende koster så mye å være ung her og nå. Jeg synes rett og slett det er pinlig at skolen rent faglig ofte blir en parentes, en veggpryd i de unges liv. Det er ingen tvil om at sosialiseringsfaktoren er høy, men det er da ikke jobben vår å danne en ramme om de unges sosiale liv? Er det oppbevaring vi driver med? Noen ganger får jeg så inderlig lyst til å bli en skikkelig bisk og streng gammel frøken som stiller store krav, men som også anerkjenner den som vil noe. Men jeg trenger å ha med meg flere, både foreldre og skoleledelse, og ikke minst Udir med sine forslag til vurderingsforskrifter for å få den nødvendige autoriteten til å gjøre det. Minibussen blir russebuss i mai.

Jeg begynner vel bare å bli gammel. Det er jo ikke noe galt i å feste litt og ha det moro sammen med venner. Men jeg kan likevel ikke la være å undre meg: Hvor moro er det egentlig å være på fylla i en måned midt i innspurten av et skoleår? Er det verdt det?

Foto: CC-lisensiert av Geir Halvorsen på Flickr

onsdag 6. mai 2009

Kurs og foredrag våren 09

Denne våren har jeg vært aktiv på mange fronter: Jeg har blant annet vært så heldig å bli invitert til flere konferanser, samlinger og kurs de siste månedene. Det jeg stort sett blir bedt om å si noe om er blogging, wikiskriving og annen web 2.0-aktivitet i klasserommet, noe om hvordan jeg tenker meg og prøver ut løsninger på situasjonen med den trojanske musa, og i det siste også mye fokus på d&b. Det er alltid både inspirerende og hyggelig å få være "emissær" (min bestefar var det, kanskje jeg har formidlingsiveren etter ham?) Jeg håper selvsagt at jeg også treffer noen med det glade budskap.

I dag var det norsklærerne i Hordaland med Margreta Tveisme i spissen som inviterte. Margreta introduserte meg som en god kollega, noe jeg satte stor pris på siden jeg føler det samme om henne selv om vi bare såvidt har møttes en gang tidligere. Blogging og Twitter gjør skole-Norge mindre! Jeg hadde tre timers foredrag/kurs på Tertnes vgs i Åsane, og presentasjonen finner du under. Den observante leser vil se at jeg gjenbruker mange slides blant annet fra It's Learning-konferansen i presentasjonen her, men det er ikke nødvendigvis det samme innholdet som blir formidlet, eller samme vinkling fra gang til gang.